Brigade 521

Fortsatte justeringer

For å skaffe flere feltartillerister til mobiliseringshæren, ble det i Brig 521 innført et 3de batten i feltartilleribataljonen. Det ble dessuten foretatt mindre justeringer i enkelte andre avdelinger, slik at brigadens totale styrke denne gangen kom opp i 4285 mann. Men til gjengjeld måtte panservernbatteriet sløyfes. Det var derfor heldig at TK tidligere hadde takket ja til tilbudet fra Vestre landsdelkommando om utlån av de 12 eks-tyske luftvernkanonene. Selv om disse 88 mm kanonene primært var konstruert og nyttet som luftvernkanoner av Wehrmacht, hadde de også vist seg som det mest effektive panservernskytset som eksisterte under annen verdenskrig, og var meget fryktet av de allierte. Nå var de tiltenkt rollen som stasjonært panservernskyts i den norske brigades utsatte teig i østre del av kanalforsvaret. Brig 521 som manglet både reglementer og instruktører med tilstrekkelig kjennskap til denne skytstypen, fant at luftvernbatteriet i tilfelle var best egnet til å utdanne og bemanne skytset. Men for å unngå en slik dobbeltutdanning - og bemanning, anbefalte brigaden at istedenfor å ta imot disse kanonene, skulle infanteribataljonenes foreldede 6 punds skyts byttes ut med noen av 17 punds kanonene som panservernbatteriet hadde vært oppsatt med, inntil amerikanske rekylfrie kanoner var tilgjengelige.
TK bestemte imidlertid at begge tiltakene skulle iverksettes; luftvernbatteriet overtok de eks-tyske kanonene, mens de 2 bataljonene hver fikk tildelt 4 stk 17 punds kanoner. Som det vil fremgå senere, var ordningen langtfra ideell. 17 punds skytset var for stort og tungt for den personelloppsetning og de kjøretøyer Infanteriet rådde over, og den reelle nytte man i tilfelle ville hatt av de eks-tyske kanonene, var diskutabel fordi man aldri fikk gjen-nomført skarpskyting med dem. Men avgjørelsen viste at TK tok pansertrusselen alvorlig, og gjorde det som var mulig for å møte den innenfor sine begrensede ressurser og etter tapet av panservernbatteriet.

Den nye brigadesjefen var oberst Nils Jacob Hunstad som i 1953 ble utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet, deretter -fra 1955 til sin avgang i 1960, var han sjef for Distriktskommando Trøndelag. Sammen med sin nestkommanderende, oberst Eivind 0 Hjelle som senere i flere år var norsk liaisonoffiser ved FN-styrkene i Gaza, og stabssjefen, major Knut Kolstad, etablerte Hunstad seg med den engere del av brigadestaben i Frognerleiren 15 januar 1952

Utdannings- og materiellproblemer i Norge

Mannskapene til Brig 521 rykket inn mandag 5 november 1951. For Infanteriets vedkommende foregikk rekruttutdanningen igjen på henholdsvis Heistadmoen og Steinkjersannan, mens feltartilleristene som vanlig holdt til i Fredrikstad (og Høytorp fort). Luftvernbatteriet ble denne gangen utdannet på Tvildemoen ved Bergartilleribataljon nr 2s forsorg. Styrken på infanteribataljonene var denne gangen 929 mann, artilleribataljonen hadde 758 mann og luftvernbatteriet 273 mann.
I tillegg til den ordinære rekruttstyrke skulle det ved hver infanteribataljon utdannes 100 utskrevne sersjanter. Mannskaper beregnet for denne utdanning ble innkalt fra distriktskommandoene Viken, Sørlandet og Vestlandet. Brigaden hadde lov å engasjere inntil 370 ekstrainstruktører under rekruttopplæringen i Norge.

Demonstrasjon av 57 mm rekylfri kanon på Sennelager sommeren 1952. Foto: FMU

Det var fortsatt begrenset tilgang på amerikansk materiell. I infanteribataljonene måtte f eks maskinpistoler nyttes i stedet for US-karabiner. Likeledes måtte den lette 2,36" panservernrakettkasteren (bazooka) erstatte den større og nyere utgaven (3,5" M 2) og den minste av de rekylfrie kanonene (57 mm), inntil et tilstrekkelig antall av disse våpnene var mottatt fra USA. Artilleribataljonen hadde i tiden 7 november 19 51 til 10 mars 1952 bare 4 stk 10,5 cm skyts til disposisjon for opplæringen av den ca 200 mann store kanonbetjeningen. Deretter fikk man 8 skyts. Dette medførte at bare ca 80 av programmets 250 timer med kanoneksersis lot seg gjennomføre før avreisen til Tyskland. I forhold til oppsetningsplanen manglet artilleribataljonen brøytetropp og fly-OP-tropp. I ingeniørkompaniet manglet oversettingsmaterielltroppen, og parktroppen var redusert med ett lag (11 mann).
Under den første, større vinterøvingen etter krigen («øvelse VINTER» -52») som ble avviklet i Odalen-området med bi a tidligere tysklandssoldater kalt inn til repetisjonsøvinger, betjente Brig 521s stabs- og sambandskompani i tiden 25 mars - 5 april 1952 brigadekommandoen i den improviserte «Skolebrigaden» som deltok i manøveren.
På grunn av de vanskelige øvingsforholdene i Schleswig-Holstein, ble sjefene eller nestkommanderende ved kompani (tilsv), beordret til Tyskland 14 dager før avdelingene ankom for å forberede mottaket og utdanningen best mulig. Ellers ble det som vanlig sendt frempartier nedover på forhånd. Hovedtransportene foregikk med «Svalbard» mellom 16 og 29 april, denne gangen under kodeordet «ORMEN LANGE». Like etter ankomsten - fra i mai av - gikk Tysklandskontingenten over til ny merking av kjøretøyene som nå var blitt norsk eiendom. Hamburg Districts merke ble erstattet med det norske flagg i skjoldform.

Nye øvingsområder

Selv om øvingsfeltet ved Rendsburg (Duvenstedter Moor og Staatsforst Rendsburg) var ganske variert med muligheter for bataljonsøvinger (feltet ble dessuten noe utvidet i Brig 521s periode i Tyskland), fikk brigaden rekvirert treningsområder i Harz hvor det var større likhet med norsk terreng. For øvinger i større forband, fikk brigaden denne gangen dessuten adgang til Brilon-feltet som lå syd for Lopshorn, tett opp til den amerikanske sonen. Dette var et av de større tørrtreningsfeltene innen BAORs ansvarsområde, med muligheter for manøvrering med styrker opp til brigades størrelse. Det kunne kjøres og graves i området, men skarpskyting og sprengning var forbudt.
Som følge av mangelfull opplæring før avreisen til Tyskland, fant brigaden det nødvendig i den første tiden å foreta repetisjon både på enkeltmanns-, lags- og troppsnivå. I tillegg drev infanteribataljonene i tiden 18 mai til 15 juni i tur og orden øvinger og skarpskyting på tropps- og kompaninivå på Putlos. En øvingsstab under kommando av brigadens nestkommanderende, oberst Hjelle, ledet virksomheten. Putlos hadde imidlertid hverken øvingsmuligheter eller forlegningskapasitet til å underbringe en hel infanteribataljon av den nye typen, slik at bare 2/3 av styrken var til stede av gangen. Men dermed var det plass til en del mindre avdelinger utenom bataljonene. Virksomheten ble hemmet den første tiden såvel av materiellmangler (kjøretøyer, sambandsmateriell og skansetøy), som avviklingen av 10 dagers permisjoner. I motsetning til i de første brigadene måtte nemlig permisjonsavviklingen starte omtrent umiddelbart etter ankomsten til Tyskland fordi det av beredskapsmessige grunner, bare kunne permitteres 20% av styrkene av gangen. Beredskapet var således relativt høyt på denne tiden.

Ammunisjonsmangel

Det var bestemt at Tysklandskontingenten skulle gå over til amerikansk materiell fra 1 mai 1952. Okkupasjonsavtalen med britene hadde av den grunn bare blitt forlenget til denne dato. I oktober/november 1951 foregikk det forhandlinger i War Office om den praktiske løsning av materiellproblemene og ytterligere deltakelse i Tyskland. Resultatet ble at med unntak av håndvåpen og artillerimateriell, skulle Norge fra denne dato overta eiendomsretten til alt materiell som hadde vært leid av britene i henhold til «capitation rate». I og med at materiellet over den amerikanske våpenhjelpen ble levert i Norge, løste man problemet i praksis slik at styrkene i Tyskland gikk over til amerikanske våpen, men beholdt det britiske kjøretøymateriellet. Men selv om overgangen til amerikanske våpen så smått hadde begynt i Brig 512, var det først i Brig 521 at omvæpningen ble fullført. Siden ammunisjonen til de nye våpnene også måtte komme fra Norge, var det ikke lenger mulig å gjennomføre skarpskyting i samme målestokk som tidligere. En viktig forutsetning for å holde avdelingene i Tyskland var dermed borte.
Også «Svalbard» ble nå tatt i bruk for å overføre materiell og våpen fra Norge til Tyskland. Den 7 mai 1952 ankom således skipet til Kiel med 43 tonn ingeniør- og sambandsmateriell, 32 kjøretøyer, 185 tonn beredskapsammunisjon/miner og 215 tonn øvingsammunisjon. Siden kaiplassen bare var disponibel i 3 dager, måtte lossingen og lagringen av ammunisjonen på Kropp foregå i skift, døgnet rundt, med avgitt personell fra de to infanteribataljonene. 18 britiske lastevogner fra Hamburg Area besørget transporten mellom Kid og Kropp. Senere på høsten 1952 ankom M/S «Barlind» med betydelige mengder ammunisjon fra Norge, bl a 5750 stk 105 mm artillerigranater, ca 12 000 stk 40 mm luftverngranater og 500 000 geværpatroner. Til tross for disse tilførslene var det nærmest krise på ammunisjonssiden. Tildelingen ble både altfor liten og tok for lang tid, med dødgang i skyteutdanningen som resultat. Støttevåpnene kunne bare markere ildstøtte, ja - til de rekylfrie kanonene fantes ikke ammunisjon i det hele tatt. De nye ammunisjonsregulativene fra HOK kom dessuten sent til avdelingene, og var ikke i samsvar med det brigaden på forhånd hadde forventet. Infanteriavdelingene hadde f eks skutt opp hele håndvåpenregulativet i Norge. Omfordeling og ekstratildeling måtte derfor iverksettes for å få gjennomført skyteutdanningen i Tyskland. For de viktigste våpentypene anga regulativet følgende antall skudd pr mann:

Brig 521s Øvinger på Sennelager. 7,62 mm mitraljøse M 1919 A4 (Browning) i virksomhet.
Foto: FMU

I tillegg kom 90 skudd til merkeskyting mv pr mann for personell som ikke var væpnet med gevær og karabin. For feltmessige skytinger kunne det dessuten disponeres et antall skudd pr våpen (mg 250, mitr 500). Pr bombekaster fikk man 22 granater, for luftvernkanonene disponertes innledningsvis 30 granater og til feltartilleriet bare 12 granater pr våpen! Sammenlignet med de tidligere britiske regulativene, var tildelingen drasisk redusert, særlig med hensyn til granater.
Rapportene for mai 1952 ga et godt bilde av den vanskelige utdanningsituasjonen. Bn 1 hadde bare hatt 38 granater til sine 60 mm bombekastere, slik at Kp A ikke hadde fått skutt i det hele tatt med dette våpen. Mangelen på minemateriell hadde gjort at det praktisk talt ikke hadde foregått noen utdanning på denne sektor, unntatt for pionertroppen. Også den Øvrige sprengnings- og feltarbeidstjenesten hadde vært skadelidende på grunn av materiellmanglene. Mangelen på løsammunisjon skapte dessLiten problemer i den daglige tjenesten. Bn 2 hadde ikke kunnet drive baualjonsøvinger fordi bataljonen manglet et stort antall radiostasjoner og sjåfører med militært førerkort! På kompaninivå var imidlertid situasjonen mer tilfredstillende.
Artilleribataljonen hadde ikke Øvd på batten- og bataljonsnivå i Norge rordi det, som tidligere nevnt, var mangel på kanoner. I mai hadde man ennå ikke fått skytset til det tredje batteriet (P). De to andre batteriene var imidlertid brukbare i felt.
Sprengstoff (også fra Norge) kom først etter at ingeniøsrkompaniet hadde fullført sin øvingsperiode i Hameln. I dette tilfelle hadde kompaniet hel-
digvis kunne flyte på overskuddslagrene fra tidligere brigader. Hverken bataljonene eller brigaden kunne på dette tidspunkt (7 måneder etter innrykk) operere som avdelinger. «Brigaden er ikke stridsdyktig», ble det lakonisk rapportert til TK. I sin sluttrapport konkluderte brigaden med at det ikke hadde vært «høve til virkelig rasjonell og effektiv utnyttelse av tid og ammunisjon til skarpskytningsøvelser».

Beskyttelse mot kjemisk krigføring.
«ABC-vern tjeneste»?

Av en studie som NATO-hovedkvarteret i Paris hadde foretatt, fremkom det våren 1952 at beskyttelse mot kjemisk krigføring var et meget forsømt område innen alliansens styrker. Dette til tross for at sovjet-russernes evne til å føre slik krig hadde økt betraktelig de siste 7 årene. Opprinnelig hadde man fra norsk side bedt om gassvernmateriell fra britene, men siden det viste seg mulig å skaffe det nødvendige materiell fra beholdninger i Norge, ble Hærens våpentekniske korps 18 januar 1952 bedt om å overføre det nødvendige materiell til Tyskland. I tillegg påla HOK noe senere TK å treffe de nødvendige tiltak for å effektivisere utdanningen på dette området. Oppgaver over manglende gassvernutstyr og behovet for instruktører skulle fremmes HOK snarest. Det ble videre foreslått at det skulle utdannes en offiser og en sersjant som instruktører i gassverntjeneste pr underavdeling i brigaden, tilsammen ca 20 mann, og at nødvendig instruksjonsmateriell måtte skaffes. Ifølge TK disponerte man i Tyskland ikke tilstrekkelig med kvalifiserte gassverninstruktører. Dessuten var det små utsikter til å få utdannet slikt personell hos britene i Tyskland. Etter å ha mottatt materiellet fra Norge, kunne Brig 521 i juni likevel iverksette instruksjon og øving i gassvern. Alle avdelinger skulle ta ut en «gass-offiser» og en «gass-sersjant» (ved større avdelinger skulle det være en av hver pr kompani). Navnlig oppgave over personellet skulle inngis til brigaden.

Ingeniørkompaniet/Brig 522. Trening med vernemaske. Foto: B Frantzen

Tilpassing av gassmaske skulle iverksettes snarest, og alle skulle ha lært bruken innen 12 juli 1952. Fra mandag 14 juli, og i brigadeperioden ut, skulle alt personell bære gassmaske i time fra 0830-0930 hver annen mandag. Tjenesten skulle gå sin gang under prøven, og man skulle etter hvert legge inn fysiske anstrengelser for personellet. Unntatt fra påbudet var sjåfører som kjørte utenom leirområdet, arbeid som var farlig å utføre med maske, og personell som var syke eller fritatt av lege. Masken kunne tas av så lenge man snakket i telefon, het det i direktivet.
I forbindelse med tiltakene for å beskytte seg mot kjemiske stridsmidler, kan det reises spørsmål om ikke også beskyttelse mot virkningene av kjernefysiske og biologiske våpen ble tatt opp på denne tiden. Det var imidlertid først noen år senere at kunnskapene om og kjennskapet til virkningene av disse våpen, fikk noen praktisk innflytelse på utdanningen og de taktiske doktriner i det norske forsvar. I oppleggene av øvinger og manøvrer for Tysklandsbrigadene, er ikke den senere så velkjente disiplinen «ABC-verntjeneste» registrert noe sted.

Brigaden blir «stridsdyktig»

I de første månedene etter ankomsten ble det som vanlig avviklet en rekke kurser (samvirkekurs infanteri/artilleri, sambandskurs, minekurs mv). I tiden 28 juli til 2 august ble det, som spesiell forberedelse til den kommende NATO-manøveren, også gjennomført et kurs i samvirke mellom fly og markstridskrefter ved den danske overkommando i København. Her deltok brigadens stabssjef, operasjonsoffiser og etterretningsoffiser, samt bataljonssjefene med adjutanter. Opplæringen av panserverntroppene i infanteribataljonene på 17 punds kanonene, foregikk i slutten av juni og i begynnelsen av juli ved hjelp av instruktører fra luftvernbatteriet. Troppene fikk deretter, ved velvillighet fra britisk side, anledning til sammen med 2nd Canadian Higland Battalion, 27. Canadian Brigade, å øve og skyte skarpt på Putlos i tiden 20-26 juli mens kanadierne disponerte feltet. Hver tropp disponerte 24 sprenggranater og 130 panserbrytende granater, dvs 38-39 granater pr våpen. Altså relativt rikelig med ammunisjon denne gangen.
Det rekvirerte skogsområdet i Harz ble brukt av infanteribataljonene i tur og omgang. Her fantes ingen faste installasjoner og skarpskyting var forbudt. Personellet lå derfor hele tiden i bivuakk, mens stridsteknikk i skog ble innøvd både på enkeltmanns- og avdelingsnivå. Som avslutning for hver bataljon, la brigaden opp en 48 timers felttjenesteøving med deltakelse fra brigadestaben og av OP-personell fra artilleribataljonen. Jegertroppene hadde egne programmer med i alt ca 20 øvingsdager. Det var lagt inn nærstridsteknikk, skogsløp, hinderløp, klatring med tau og svømming med full feltmessig utrustning, for å nevne noen av disiplinene i programmet. Etter brigadens mening ga oppholdet i Harz meget stort utbytte. øvingsområdet var utmerket og det var ingen vakttjeneste, kommanderinger eller permisjoner som grep forstyrrende inn.

Luftvernbatteriet/Brig 521 under forflytning til manøverområdet. I midten sjefen, major E Einum og nestkommanderende, kaptein R Eios. Foto: T Hernes

Fra 15 juli til i august 1952 hadde artilleribataljonen skarpskyting i Munster på batten- og bataljonsnivå. Ammunisjonssituasjonen hadde nå bedret seg slik at bataljonen fikk disponere 98 granater pr skyts. Det ble imidlertid oppdaget mange svakheter i utdanningen, og tiden til disposisjon var etter bataljonens mening for kort. I de britiske rapporter ble det gitt både ros og ris. På enkelte områder hadde avdelingene vært rimelige gode fra starten av, men det hadde vært liten fremgang under oppholdet, og det ble uttalt at samme feil ble gjort ved slutten som ved begynnelsen av perioden. Enkelte skytinger hadde vært meget gode, men det var også registrert for liten nøyaktighet.
Luftvernbatteriet var tildelt perioden 5-12 juli for skarpskyting mot luftslep for 40 mm kanon og 12,7 mm mitraljøse på Sylt. Effektiv skytetid ble denne gangen 7 timer. I løpet av denne tiden ble det skutt 269 sprengranater, 1465 øvingsgranater og ca 230 mitraljøseskudd. Batteriet mente tiden med skyting burde vært dobbelt så lang, og selv om det ble skutt mot markmål på Putlos i tillegg, var brigaden i tvil om det var noen fordel utdanningsmessig for batteriet å være i Tyskland.
For å gi et inntrykk av hva batteriet fordrev tiden med i juli måned, refereres hovedtrekkene i batteriets program for denne måneden. Total disponibel tid var 216 timer.

Disse ble i hovedsaken nyttet slik:

I tillegg kom tid avsatt til transporter til og fra de forskjellige øvingsområder. Under en alarmøving fredag 18 juli 1952, rapporterte batteriet at meldingen om alarmen var mottat av daghavende offiser kl 1255, og at batteriet var klart til avmarsj kl 1350 med 8 offiserer, 9 sersjanter og 112 korporaler/menige. Hvis batteriet hadde hatt full bemanning, ville det gått lengre tid før det var klart. Det samme hadde vært tilfelle hvis all ammunisjon skulle lastes opp. Batteriet var imidlertid ennå ikke blitt tildelt sin 1.linjes (beredskaps-) ammunisjon! I stedet ble noe tiloversbleven ammunisjon etter skarpskytingene lastet opp. Til sammenligning kan nevnes at Bn i mottok ordren kl 1304 og var klar til avmarsj kl 1900 med 36 offiserer, 24 sersjanter og 284 korporaler/menige. All ammunisjon var da lastet opp på kjøretøyene unntatt for panservernkanonene. (Trekk-kjøretøyene for disse var på brigadeverkstedet til reparasjon!) Over halvparten av styrken var dessuten fraværende, enten på permisjon eller som kommanderte. Brigaden sa seg likevel tilfreds med resultatet av prøven idet avdelingene var marsjklare i løpet av 1-6 timer.

Luftvernbatteriet/Brig 521s skarpskyting på Sylt sommeren 1952. Foto: FMU

I ettertid kan det være av interesse å sammenligne dette med det som etter gjenforeningen av de to tyske stater, er fremkommet om Østblokk-landenes beredskap. I plandokumenter som er funnet i Øst-Tyskland, fremgår det at man etter hvert opparbeidet et system som tillot hele den øst-tyske hær å iverksette et angrep på 2 timers varsel. Ja - visse fremskutte ledd kunne være i bevegelse etter 45 minutter Dette var mulig fordi det var 85% beredskap til enhver tid - også i helgene - og fordi mange kjøretøyer sto ferdig opplastet med drivstoff og skarp ammunisjon. Selv om det østtyske beredskapet nødvendigvis ikke var perfeksjonert så langt i Tysklandsbrigadenes tid, fremgår det også av dokumentene at når det gjaldt fremrykning mot Danmark, vurderte de årene da ADS eksisterte - og den nærmeste tiden deretter - som tidsrommet de best kunne ha lykkes med et angrep med konvensjonelle våpen. Refleksjonene gir seg selv.
Ingeniørkompaniet brukte tiden 8 juni - 6 juli i Hameln til spesialutdanning i broslagning. Materiellet var slitt, og kompaniet etterlyste et nytt øvingsdirektiv for denne perioden. En del av materiellet egnet seg ikke for norske forhold, og man burde ha konsentrert seg mer om Bailey tørr- og våtbroer, mente kompaniet. Pionertroppene fra infanteribataljonene var attasjert ingeniørkompaniet, og fikk denne gangen god trening i mine! sprengningstjeneste og i overgang over vassdrag.
Hele august måned ble brukt til trening i Brilon-feltet og på Sennelager. Dette var første gangen brigaden var samlet under brigadesjefens kommando. Hovedhensikten med oppholdet i Brilon var å øve brigadens kommandoapparat og samvirket mellom avdelingene. I tillegg kom feltmessig forsyningstjeneste, idet brigaden i hele perioden var feltmessig forlagt. Dette medførte at leirtjenesten ble godt innarbeidet. Oppholdet ble avsluttet med en enkel brigademanøver, «BRILON FEM» av 3 døgns varighet. Manøveren omfattet fremrykning i mørke, utbygging av en forsvarsstilling og oppholdende strid med besettelse av en mellomstilling og en bakre forsvarsstilling. Alle forflytninger foregikk i mørke.
Under oppholdet på Sennelager som varte fra 16 til 31 august, var halvparten av brigaden, ca 1700 mann, forlagt i kaserner mens resten, ca 1830 mann, lå i fredsmessig bivuakk i nærheten av kasernene. Virksomheten som nå var ledet av en sentral øvingsstab bestående av personell fra brigadestaben og infanteribataljonene, omfattet skoleskyting med forskjellige våpen, stridsskytinger opp til og med bataljon, bruk av flammekastere og demonstrasjon i mørke (sporlys) av ildkraften i et geværkompani. Deler av skoleskytingen og enkelte andre skytinger med de amerikanske Garand-geværene (slg), kunne ikke gjennomføres av sikkerhetsmessige årsaker fordi våpnene hadde større rekkevidde enn tilsvarende britiske.
Brigaden slo fast at avdelingene manøvrerte bra, men selv etter 10 måneders tjeneste behandlet bare de færreste soldater sine våpen med den rutinemessige sikkerhet som burde forventes. Skytetreningen hadde således neppe blitt ofret tilstrekkelig oppmerksomhet ved avdelingene, ble det uttalt. Daværende løytnant, senere oberst Jacob Schjølberg, kommenterer våpentjenesten på Sennelager slik:
«Det er hevdet at våpentjenesten manglet «rutinemessig sikkerhet». Det kan jeg underskrive på. Jeg var beordret til øvingsstaben, og ledet « Troppen i forsvar». Det var ustanselige funksjoneringsfeil både på Garanden og MG'et, og det gikk med mye smøreolje for å få våpnene til å funksjonere. Feilen lå i at befalet ikke hadde noen erfaring med våpnene, og derfor ikke var i stand til å instruere godt nok.---
Tilsvarende gjaldt også for andre våpen, som 57 mm rek fri kan. Befalet i støttetroppen vår kjente ganske enkelt ikke kanonen, og jeg, som så vidt hadde vært borti den på SVI, måtte oversette reglementet etter beste evne, for de kunne ikke nok engelsk. Vi måtte greie oss selv så godt vi kunne, så det er ikke så rart at våpentjenesten ikke var tilfredsstillende. »

Selv om Sennelager var et utmerket skytefelt, var det etter brigadens mening for lite for en hel brigade samtidig. Hver bataljon + artilleri burde helst disponere området alene i 10 dager.
I «Brigadeavisa» nr 9 for 1952 er et av de siste bataljonsangrepene med skarp ammunisjon støttet av artilleri, skildret bl a slik:
«Vi så bare Batj Is angrep, og her var det lagt meget stor vekt på sikkerheten. I første linje avanserte soldatene alltid på høyde med hverandre, noe de neppe ville kunne ha gjort i «et virkelig tilfelle». Da hadde de nok måttet ty til oppskriften. Ild - bevegelse - ild - bevegelse. Men vi skulle helst komme hjem igjen alle sammen
- - - har infanteriet nådd sitt første mål under fremrykningen, og de var knapt nok etablert i stillingen da artillerisjefens Humber Box kom susende opp bakkeskråningen, og opp gjennom taket, som troll av en eske, spratt oberstløytnant Zeiner Gundersen med fullt radioutstyr og begynte personlig å lede artilleriilden mot målene lengre fremme. Og maken til presisjonsskyting skal en lete lenge etter. Som per/er på en snor falt salvene, og fn//treffer var så og si hvert eneste skudd. Jo, en får si at «brigadens knyttneve» - det vil altså si artilleriet - slo hart og presist!»

I motsetning til hva som av og til hadde skjedd under tidligere brigader, fikk Brig 521 -ifølge samme brigadeavis -også administrativ ros fra britisk hold etter oppholdet på Sennelager. Fra den britiske major Ross fikk brigaden således følgende brev:
« Utmarsjeringen av den 521. norske brigade den 30 og 31 august 1952 var meget tilfredsstillende. Brakkene ble overlevert i en meget vel rengjort stand. »

Også leirkommandanten på Putlos hadde tidligere gitt skryt for den tilstand de norske avdelingene hadde forlatt forlegningene i. Det er tydelig at disse forhold var blitt tatt alvorlig etter klagene som bl a Brig 492 hadde mottatt.
I sin rapport for august måned, antok brigaden at den var stridsdyktig på linje med tidligere brigader med 10 måneders tjeneste bak seg. Tiden 1 september - 5 oktober omfattet materiellvedlikehold, den avsluttende manøver og forberedelser for hjemreisen. Fra feltmagasinets forlegningsområde i Kropp, forteller sjefen, kaptein Ole Aalborg, følgende:
«Like utenfor leiren lå den opprinnelige mannskapsforlegningen. Denne var nå tatt i bruk for sinnslidende kvinner fra Hamburg by. Her var det pasienter av alle kategorier, fra sterkt utagerende til unge, pene jenter som tilsynelatende virket helt normale. Mange av disse kunne bevege seg fritt i Kropp og området rundt. En av sykehusets leger oppsøkte meg like etter ankomsten og orienterte om forholdene sett fra sykehusets side.
En av pasientene, en eldre dame, trodde selv at hun var prinsesse av Norge. Hun møtte stadig opp ved hovedporten hvor hun ønsket å få vakten til å sende en hilsen til HKH kronprins Olav. Hun førte seg med verdighet og talte et dannet språk. Hun ble etterhvert titulert som dronningen av Kropp, noe hun satte stor pris på. I ettertid husker jeg denne damen med en blanding av glede og medlidenhet med hennes tragiske skjebne. Hun hadde tydelig en bakgrunn hvor det hadde vært høyt kulturelt nivå. »

«SKANDIA III»/«MAIN BRACE»
18 - 23 september 1952

Også denne manøveren foregikk i ansvarsområdet til den allierte dekningsstyrken i Schleswig-Holstein, men skilte seg ut fra tidligere manøvrer fordi den var enkeltsidig, d v s uten noen fullverdig motstander og uten noe stridsdommerapparat. Grunnen til dette var at britene var opptatt med sin egen, store manøver i Sennelager-området. Motstanderen -«Parti Orange» - ble derfor bare markert med mindre styrker og alt befal på denne siden hadde stridsdommermyndighet. Manøveren var dessuten forhåndsregulert i detalj, og ble de to siste dagene - 22-23 september - samkjørt med NATOs store marineøving «MAIN BRACE». Manøveren kunne gjerne karakteriseres som «stridseksersis på divisjonsnivå» i og med at den primært tok sikte på å øve den allierte dekningsstyrken og den nyetablerte 6. divisjonskommando i teknikk og prosedyrer for oppholdende strid og forsvar, samt de to siste dagene i samarbeid med luftstridskrefter. Alle forflytninger skulle foregå i mørke samtidig som kamuflasje og mest mulig dekning mot fiendtlige fly var de viktigste øvingsmomentene. Forhåndsreguleringen gjorde at Brig 521s kommandoapparat ikke ble satt på noen alvorlig prøve, og det kom heller ikke tydelig frem om brigaden var sveiset tilstrekkelig sammen som stridsenhet, het det i kommentarene etter manøveren.
På forhånd innskjerpet øvingslederen bestemmelsene i manuskript «Disiplin mv», som sjefen for Hæren hadde gitt ut i juli samme år. Innskjerpingen omfattet både antrekk (som alltid skulle være korrekt og etter avdelingssjefens bestemmelse), hårklipp og hilsing. Avdelingssjefene var av sjefen for Hæren personlig gjort ansvarlig for at disse forhold gikk i orden, og Christophersen ville legge stor vekt på inntrykket av disiplin, antrekk og hilsing ved vurderingen av avdelingenes innsats under øvingen. Jacob Schjølberg, mener å huske at antrekket for det meste ble bestemt av brigaden eller divisjonen, ikke av avdelingssjefene.

«Resultatet var i hvertfall at vi fikk på oss en god del regn før ordren om å tapa gasscapen kom, og tilsvarende at vi gikk rundt i gasscapen en god stund i solskinn før ny ordre ankom. Ikke særlig smidig ihvertfall. »
Forutsetningen for «SKANDIA III» var at «Orangeland» syd for Kielerkanalen hadde mobilisert og lagt opp forsyninger for angrep mot «Blåland». «Blåland» disponerte 6. divisjon bestående av:

• Brig 521
  
• DDK forsterket med avdelinger fra garnisoner i Danmark (en infanteribataljon, en artilleriavdeling mv)
  
• 15/19 Hussars
  
• En dansk sambandsbataljon fra Aarhus.
  

Oppdraget til 6. divisjon gikk ut på å sinke fiendtlig fremtrengning mest mulig syd for den danske grensen. Hvis divisjonen måtte gå tilbake skulle den Ødelegge alle viktige installasjoner, broer etc, og gå tilbake gjennom «Blå» styrker (fiktive) ved den danske grense og bli reserve i Jylland. Hovedstyrken ble gruppert i linjen Schleswig - Husum for å dekke hovedovergangsstedene over Eideren, godt nord for Kielerkanalen. Tyngdepunktet i forsvaret skulle konsentreres om byen Schleswig. Opplegget var altså anderledes enn under «SKANDIA II», nærmere bestemt et «hakk» lenger nord hvor Schleswig-Holstein var på det smaleste. Planen gikk ellers ut på å sinke fienden ved å «sprenge» broene over Kielerkanalen og elven Eideren ved Kiel, Rendsburg, Prinzenmoor, Friedrichstadt og Schwabstedt, samt ved mobile, ildkraftige dekningsstyrker nord for kanalen og Eideren.
Sammendragningen av Brig 521 fra forlegningene til oppmarsjområdet foregikk over Rendsburg etter mørkets frembrudd 20 september 1952. Fra oppmarsjområdet skulle brigaden natten mellom 21-22 september rykke inn i forsvarsstillingene, hvor den skulle være på plass innen kl 0515 den 22 september. En sprengnings- og nærforsvarsavdeling bestående av en motorisert geværtropp, en panservernkanon (17 punds) og et pionerlag skulle avgis til 15/19 Hussars fra kl 0700 den 21 september. DDK skulle på tilsvarende vis avgi en dekningsstyrke til britene. Hver infanteribataljon skulle holde ett geværkompani klart for innsetting mot luftlandestyrker. Brig 521 skulle videre avgi nærforsvarsavdelinger («Close Bridge Garrisons») ved følgende brosteder for å sikre sprengningsforberedelsene:

• Grünental veibro (Bn 1)
  
• Prinzenmoor veibro (Bn 1)
  
• Holtenau veibro (Bn 2)
  
• Levensau vei- og jernbanebro (Bn 2).
  

I tillegg var det supponert at broene i Rendsburg (jernbane- og svingbro) skulle «sprenges». DDK skulle sikre følgende broer:

• Friedrichstadt jernbanebro
  
• Friedrichstadt veibro
  
• Scwabstedt vei- og jernbanebro.
  
  

Fergestedet Landwehr sett fra nordsiden av Kielerkanalen. Foto: Fra «Kald Krig»

Divisjonsreserven (15/19 Hussars) skulle sikre broene ved:
- Kappeln
- Lindaunis.
samt hindre at følgende fergeleier fallt i fiendens hender:
- Landwehr
- Sehestedt
- Nobiskrug
- Hamdorf.

Denne detaljerte oversikten er tatt med for å vise hvilke nitidig utarbeidede planer som skulle settes i verk av avdelinger fra tre forskjellige nasjoner under norsk ledelse. Hvorfor broene i Rendsburg ble holdt utenfor manøveren, fremgår ikke av dokumentene, men kan skyldes både rent praktiske problemer (den sivile trafikken skulle jo opprettholdes) og rett og slett manglende ressurser. For det som springer i øynene når disse planene studeres, er hvilken formidabel oppgave det var å sikre og forsvare overgangene over Kielerkanalen med de sparsomme styrkene Christophersen hadde til disposisjon. Det kan derfor også være av en viss interesse å se hvordan Brig 521 i detalj organiserte sprengnings- og nærforsvarsavdelingene til de tildelte objekter. Styrkene ble organisert i 3 grupper med følgende benevnelser:

I tillegg kan det nevnes at Bn 1 måtte avgi sin jegertropp til Ledelsen for spesialoppdrag. Det var således en meget redusert brigade som besatte forsvarsstillingene om morgenen 22 september. Brig 521s fremste linje gikk over Bockhaft -Ellingstedt - veisving Kleine Dannewerk - veidele - Wedeispang - Selker Noor. Oppdragene var:

• Bn 1 skulle hindre fiendtlig fremrykning mellom Rumland og Kleine Dannewerk med særlig konsentrasjon om veiene gjennom Hollingstedt og Ellingstedt
  
• Bn 2 skulle hindre fremrykning mellom Kleine Dannewerk og Selker Noor med særlig konsentrasjon om Kleine Dannewerk, Grosse Dannewerk og Wedeispang. Miner skulle bare legges etter godkjennelse fra brigaden
  
• Ingeniørkompaniet hadde som oppdrag å forberede sprengningen av broene i brigadens teig. I hovedstillingene gikk ingeniørarbeidene ut på å sprenge veifyllingen ved Haddeby, og å hjelpe infanteribataljonene med rydding av skuddfelt og minelegging
  
• Artilleribataljonen skulle legge opp attrapper for all 1.linjes ammunisjon i stillingene. I tillegg skulle det legges opp 150 granater pr skyts for å få et inntrykk av hvilken tid dette tok.
  
  

I stillingsområdene var bare skjermtelt tillatt, men hver bataljonskommandoplass hadde lov å reise ett større telt. Det samme var tilfelle ved sanitetets hjelpeplasser. Som nevnt skulle flystøttesambandet øves og dette radionettet hadde prioritet foran alle andre nett.
Direktivene og ordrene som det er referert detaljerte utdrag av ovenfor, viser en av de mulige løsninger for føring av en eventuell oppholdende strid i Schleswig-Holstein. De mange sprengningsforberedelsene bekrefter utvilsomt det man tidligere var kommet til, nemlig behovet for flere ingeniøravdelinger. Samtidig får man igjen et inntrykk av dekningsstyrkens begrensede størrelse. I motsetning til under «SKANDIA II», hadde man denne gangen plassert hovedstyrken i området mellom Schleswig og Husum hvor frontbredden ble redusert til en tredjedel, og hvor det ville være naturlig å legge en mellomstilling under en oppholdende strid tilbake mot den danske grensen. I en situasjon hvor striden først hadde startet fremme ved Kielerkanalen, ville man imidlertid neppe hatt så store styrker igjen til denne mellomstillingen som under «SKANDIA III». Området var for øvrig mer enn dobbelt så bredt som det taktiske direktiver foreskrev som normal frontbredde for en selvstendig brigade i forsvar - som ADS i realiteten var med sine 6900 mann - hvis det hadde vært hensikten.
Nå skal det riktignok tilføyes at strid i denne linjen også baserte seg på oversvømmelse av Eideren, planer som - ifølge oberst Storch - ikke avvek særlig fra forsvarsplanene danskene benyttet i 1864 under krigen mot prøysserne og østerrikerne. Den eldgamle Dannevirke-linjen som danskene hadde forsterket den gangen, var fremdeles en naturlig forsvarslinje også for ADS. Her forelå det altså - i hvertfall hvis man hadde rukket å iverksette de planlagte sprengnings- og sperrearbeidene - muligheter for å sinke selv en overlegen, mekanisert angriper.
Nord for grensen - i Jylland og på Fyn - fantes det på dette tidspunkt stående hærstyrker tilsvarende noe over 2 infanteribrigader. Den danske hærs mobiliseringsstyrke var ellers etter planene i 1951, på ca 121 000 mann, pluss frivillig heimevern. Som nevnt tidligere var det etter mobilisering planlagt disponert styrker tilsvarende 2 brigader som forsterkning i Schleswig-Holstein - hvis tiden tillot det.
Kommentarene etter «SKANDIA III»/MAIN BRACE» gikk bi a ut på at detaljene i forbindelse med overgangen fra fred til krig på kort varsel, ennå ikke var øvd tilstrekkelig. Det måtte spesielt planlegges og Øves på vakthavende offisers gjøremål, organiseringen av depotene, drivstoff-etterforsyningen, forflytningene og sambandet. Stridsprosedyre måtte både fastsettes og øves mer enn tilfelle var. Det hadde vært krevende vær- og terrengforhold. Ingeniøravdelingene var - som også registrert under tidligere manøvrer - i for stor utstrekning disponert til arbeid som Infanteriet normalt skulle utføre. Arbeidene var ellers bra utført, men den tekniske effekten ble delvis ødelagt på grunn av manglende stabsledd og samband bak avdelingene. Forsinkelser av sprengninger på over 2 1/2 time var ikke akseptabelt. Det måtte nå arbeides effektivt for å få redusert denne tiden. For øvrig hadde det vært ønsketenkning hva ingeniørkapasiteten angikk.
Oppgavene måtte tilpasses direkte til den kapasitet og evne man hadde for å utføre dem. Dekningsstyrken hadde hatt en komplisert oppgave som følge av forskjellige nasjonaliteter og typer avdelinger i styrken, men hadde likevel utført oppdragene på en utmerket måte.
Dette var 6. divisjonskommandos første manøver, og kommandoen hadde ennå ikke fått den organisasjon og trening, enn si det utstyr den skulle ha. Ledelsen ga «good credit» til alle som hadde deltatt. Brigadehovedkvarteret hadde en fornuftig og god organisasjon, men det var fremdeles en kjennsgjerning at stabsoffiserene gjorde for lite bruk av radiosambandet. Nå måtte stabsøvinger rette på dette. Dessuten lå kommandoplassen altfor langt bak troppene til at linjesamband kunne opprettes. Den eneste muligheten var å leie sivile tyske linjer. Også for radiosambandet var avstanden mellom brigadekommandoen og avdelingene for lang.
I rapporten fra sambandssjefen i Brig 521, ble det pekt på at samarbeidet med danskene hadde medført endel språkproblemer. Dessuten var det tilkommet noen nye og ukjente prosedyrer som skapte visse vanskeligheter. Et forsøk på radiokrig, elektronisk krigføring som det heter i dag, var misslykket fordi radioperatørene kjente hverandre på stemmene, og ikke lot seg lure av fremmede på nettet.
Hovedformålet med «MAIN BRACE» var å øve nærstøtte til bakkestyrkene fra hangarskip-baserte fly, og det var første gangen NATO hadde operert med en så stor flystøtteorganisasjon. Været la hindringer i veien for en full utnyttelse av flystridskreftene, men forsøket hadde likevel vært oppmuntrende. Selv om det i fremtiden ikke kunne forventes en så stor flystøtteorganisasjon som denne gangen, måtte man under feltmanøvrer alltid venne seg til å kalle på flystøtte. Siden denne hadde vært hovedformålet i samarbeidet under «MAIN BRACE», forsto man godt - kanskje med unntak for ingeniøravdelingene - at det hadde vært kjedelig for bakkestyrkene. Dette kunne imidlertid ikke vært unngått hvis hensikten med manøveren skulle oppfylles. Konklusjonen fra Ledelsen var at manøveren hadde vært vel gjennomfort og gitt god trening.
Trygve Klunde som er nevnt i forbindelse med ankomsten av frempartiet til Brig 471 til Tyskland i 1947, ble etter et ekstraordinært kurs for reserveoffiserer ved Hærens stabsskole, beordret til å tjenestegjøre i Brig 522 som assisterende G-4 (forsyningsoffiser). Han forteller om sine inntrykk:
«Det var jo litt av en utfordring for en egentlig ganske «grønn» reservist. Jeg ble sendt ned til Brig 521 og var der dens siste fire uker for å gjøre meg kjent med forholdene m m og fulgte b/ a øvelse «MAIN BRA CE». Den avslørte i grunnen at vi kunne temmelig lite. Jeg husker bl a fra gjennomgåingen etterpå at det ble fremlagt flyfotos over nesten alle norske avdelinger som var med, hvor kamuflasjen var utilstrekkelig, og hvor alle billedene var prydet av masse hvite ansikter - Ola'ene som sto og tittet opp, klart og tydelig for enhver fiende. »

Det synes således som man ikke lyktes noe særlig med gjennomføringen av et av de viktige øvingsmomentene, samtidig som det nok bekrefter at mannskapene ikke akkurat var toppmotivert under denne manøveren uten «fiender». Men som kjent er det - uansett opplegg - vanskelig å få norske vernepliktige til å opptre korrekt overfor «fiendtlige» fly i fredstid.

Befalet igjen

I sin avslutningsrapport kom Brig 521 inn på det velkjente problemet med stadig skifte av befal, og mente at personell- og beordringspolitikken burde legges opp slik at skifte på kompaninivå (tilsv) ble unngått. (Kp B/Bn 2 hadde eksempelvis hatt 5 kompanisjefer!) Både administrasjonsbefalet og det tekniske befalet burde ha bedre skolering, og infanteribefalet burde få bedre utdanning i transporttjeneste og praktisk bruk av kjøretøyer. Med andre ord velkjente «travere». Ellers ble det hevdet at det ulønte befalet burde «siles» bedre fordi ikke alle gjorde god nok jobb, men så tjenesten «som en lett måte å tjene penger på». Da var det bedre å drive med færre befal, hevdet brigaden. Det ble utdannet sersjantaspiranter ved flere av underavdelingene. Målsettingen fra HOKs side om at det skulle utdannes 100 aspiranter ved hver infanteribataljon, var imidlertid umulig å oppnå med det lave, sivile utdanningsnivået som fortsatt eksisterte blant infanteristene. Ifølge brigadens månedsrapport for mai måned 1952, hadde artilleribataljonen, luftvernbatteriet og sanitetsgruppen henholdsvis 18, 25 og 50 elever ved sine aspirantkurser. Aspirantene som var plukket ut etter 2 måneders rekruttskole i Norge, fikk ca 200 timers befalsutdanning i Tyskland med praktiske øvinger i tillegg. Erfaringene var noe blandet og brigaden konkluderte med at uttaket av aspirantene måtte foretas noe senere, f eks etter 3 måneder i rekruttskolen. Dessuten burde utdanningen foregå i særskilte kurser med egen sjef og egne instruktører. Utdanning i større skala av sersjantaspiranter (USK) til Infanteriet, ble da også iverksatt i desember 1951 ved egne kurs på Gimlemoen (ca 500 mann) etter rekruttskole på Ulven.

Fortsatte materieliproblemer

Fra 1 mai 1952 ble, som tidligere nevnt, alt materiell som hadde vært leid av britene -unntatt våpen og skyts - norsk eiendom. Både på kjøretøy- og sambandssiden hadde Brig 512 kondemnert langt over det vanlige for at materiellet skulle være så bra som mulig ved eierskiftet. Således var 46 motorsykler og 114 biler blitt kassert. En måneds tid etter kontingentskiftet begynte erstatningskjøretøyene å ankomme. Transportproblemene som Brig 521 hadde i begynnelsen, ble derfor løst relativt raskt. Ved avslutningen av brigadens periode var antallet kjøretøyer praktisk talt opp til skala. Men erstatningene var ikke alltid i henhold til oppsetningsplanene fordi britene i betydelig grad hadde levert to-hjulsdrevne istedenfor firehjulsdrevne kjøretøyer. 171 stk 3-tonnere av 294 var f eks to-hjulsdrevne, og etter brigadens mening av liten verdi som militære kjøretøyer, særlig på vinterføre. På sambandssiden hadde infanteribataljonene ved kontingentskiftet i april 1952 over 50% av sine radiostasjoner kondemnert eller på verksted. Derfor ble det svært vanskelig å gjennomføre effektiv trening i bataljonsforband den første tiden.
De amerikanske våpnene ble karakterisert som «gjennomgående gode og vel vedlikeholdte». De var imidlertid ikke nye, men overhalte. Etterat fettet var fjernet ble det oppdaget en del rust, særlig i geværene og karabinene. Det ble også påstått at trevirket i disse våpnene var svakt. Brigaden mente imidlertid at ukyndig behandling var årsaken til mange av feilene som oppsto. For bombekastere, rekylfrie kanoner og mitraljøser var det nødvendig med spesialkonstruerte rammer for å sikre en forsvarlig transport på kjøretøyene. Disse måtte i stor utstrekning forarbeides ved avdelingenes egen forsorg. De britiske panservernkanonene (17 punds) som fremdeles ble nyttet, ble nå trukket av vanlige artilleritrekkvogner og var i god forfatning. Kanontroppene i infanteribataljonene var imidlertid ikke dimensjonert for disse våpen, som ble ansett for tunge til å inngå på bataljonsnivå. Med det amerikanske 10,5 cm skytset var det visse problemer. 3 rør måtte skiftes som følge av sprekkdannelse.
Et spesielt forsyningsproblem som oppsto i Brig 521, var at britene i august meldte at de ikke lenger kunne levere bereter i khaki-farge, men derimot i mørke blått. Da dette kolliderte med kavaleristenes sorte luer, måtte tillatelse innhentes fra Norge før brigaden kunne gå over til de blå luene, som senere ble kjennetegnet for Brigaden i Nord-Norge. HOKs godkjennelse forelå utpå høsten 1952.
Et annet forhold som denne brigaden tok opp med samme fagmyndighet hjemme -generalintendanten - var misnøyen med den dårlige kvaliteten på den norske webfarven (smittet av, dekket dårlig og ble skjoldet) og de norske barberbladene som den enkelte fikk utlevert. (Jfr beretningen fra Brig 511 og Jørstadmoen.) Svaret fra HOK med generalintendantens uttalelelse, ga imidlertid intet håp om bedring. Farvestoffet var utprøvd hjemme og burde være brukbart - det var ukyndighet i bruken av det som hadde skylden, ble det påstått. Barberbladene var av de mest anerkjente merker på det norske marked, og dermed burde også disse være gode nok.
Svaret ble neppe mottatt med særlig forståelse hverken av brigadens ledelse eller mannskapene. Det var jo noe merkelig at tilsvarende britiske varer hadde vært så meget bedre i bruk!

Skipsoffiser og sykesøster på «Svalbard». Foto: E Grønsveen

Tidlig hjemkomst

For å skaffe flest mulig befal til den store feltmanøveren, «Øvelse HØST», i Vestfold høsten 1952, bestemte HOK at Brig 521 måtte være dimittert før 20 oktober. Dette ville i tilfelle ha medført at brigaden ikke kunne ha deltatt i den store allierte fellesmanøveren som opprinnelig forutsatt. Men nå kom ikke dette til å spille noen rolle fordi manøveren ble avlyst av beredskapsmessige årsaker. NATOs øverstkommanderende, general Ridgy, ville nemlig ikke samle så store styrker i ett område og la resten av antrsområdet nærmest ligge ubeskyttet, samtidig med at også sovjetrusserne gjennomførte sine høstmanøvrer. Istedet avholdt NATO-styrkene 3 forskjellige øvinger, hvorav «SKANDIA III»/»MAIN BRACE» altså var ene.
Hjemtransportene til Norge som gikk under kodeordet «DYRE VAA», begynte allerede i oktober og omfattet 5 turer. Bn 2/Brig 521 ble lastet ut i Stavanger, artilleribataljonen og deler av Bn i i Moss, mens øvrige avdelinger debarkerte i Oslo. Siste transport gikk fra Flensburg 15 oktober, og 20 oktober var alt personell dimittert. Det var ingen parader i Oslo ved brigadens hjemkomst. Etterarbeidene i brigadestaben ble avsluttet 20 november 1952.

Luftvernbatteriet/Brig 521 hjemme igjen. Rådhusplassen i Oslo. Foto: R Eios