Brigade 512

Sjefen for Brig 512 var oberst Ivar Hyldmo som i 1940 hadde ført Bn 2 av Nord-Hålogaland infanteriregiment nr 15 under gjenerobringen av Narvik. Han kom nå fra stillingen som sjef for SørTrøndelag infanteriregiment nr 12 Nestkommanderende i brigaden var oberstløytnant Engelbrekt Lerheim som hadde vært bataljonssjef i Brig 481. Major Einar Kiil var stabssjef

Dragoner ut - luftvernartillerister inn

Den 4 mai 1951 var dagen for innrykket av personellet til den nye brigaden. Oppsettende avdelinger for infanteribataljonene denne gangen, var Vestoppland infanteriregiment nr 6 og Nord-Trøndelag infanteriregiment nr 13 med rekruttskoler på henholdsvis Heistadmoen og Steinkjersannan. Feltartilleriregiment nr 1 hadde ansvaret for artilleribataljonen i Fredrikstad og Bergartilleribataljon nr 1 for panservernbatteriet og den nye avdelingen -luftvernbatteriet - på Evjemoen. Først 2 1/2 måned senere, den 15 juli, ble brigadesjefen tilbeordret. I denne brigaden fikk man altså ytterligere organisasjonsendringer i og med at sykkel/skieskadronen ble byttet ut med et luftvernbatteri på 266 mann, og med 18 stk 40 mm Bofors kanoner. Dessuten ble panservernbatteriet utvidet til 233 mann på bekostning av mindre reduksjoner i andre avdelinger. Ialt 394 ekstrainstruktører var tillatt i rekruttperioden i Norge, dvs en betydelig økning fra tidligere, og langt over 50% av befalsstyrken i brigaden. Personellbudsjettet var nok blitt betydelig romsligere enn i Tysklandsbrigadenes første tid.

Luftvernbatteriet/Brig 512s kanoner på Evjemoen sommeren 1951. Foto: I Fredriksen

Fra luftvernbatteriet/Brig 512s rekruttskole på Evjemoen sommeren 1951. Foto: I Fredriksen

Avløsningen fant sted i siste halvpart av oktober måned 1951 etter å ha vært utsatt en uke som følge av Brig 511s deltagelse i den allierte høstmanøver. Brig 512 sendte frempartier på tilsammen 330 mann nedover med M/S "Kronprins Olav" 25, 27 og 30 september. Hovedtransportene hadde denne gangen kodeordet "TRYGVE" og ble gjennomført i tiden 10- -26 oktober. Kommandooverføringen mellom Brig 511 og 512 skjedde i Schleswig 20 oktober kl 1200.

Omgruppering og innledende trening

Brigadens styrke ved starten i Tyskland var 4182 mann. I tillegg kom 24 undervisningsassistenter og personell til TK med 194 hoder, tilsammen nøyaktig det godkjente antallet på 4400 mann. Foruten den interne justering av organisasjonen, førte endringene til nok en omgruppering i Tyskland. Bn 2 overtok nå forlegningene i Holtenau like nord for Kiel hvor sykkel/skieskadronen hadde holdt til, mens luftvernbatteriet overtok bataljonens kaserner i Husum. For Bn 2 var flyttingen rent utdanningsmessig en stor fordel fordi øvingsforholdene var bedre enn i Husum. I Holtenau var det f eks 2 skytebaner med henholdsvis 6 og 8 skiver, mens det i Husum som tidligere nevnt bare fantes 4 skiver. Med Bn i fra for i Rendsburg, var begge infanteribataljonene plassert i "fremste linje" på nordsiden av Kielerkanalen. Den optimale gruppering av brigadens avdelinger i forsvarsmessig henseende var endelig oppnådd! Så - 20 november ble feltmagasinet flyttet fra Schleswig til Kropp.

Feltmagasinets kontorbygg på Kropp. Foto: Johs Aarsand

Heller ikke i denne brigaden var det mulig å gjennomføre full overgang til amerikanske våpen. Dermed kunne man fortsatt nyte godt av den ennå relativt rause britiske ammunisjonstildelingen.

Den 22 oktober 1951 ble det første avdelingsjefsmøtet avholdt i Schleswig. Her trakk oberst Hyldmo opp retningslinjene for tjenesten i Tyskland, og minnet om at man var i et fremmed land og at avdelingene måtte vise en verdig opptreden. I perioden frem til 31 desember skulle det legges særlig vekt på utdanning av befal og sjåfører, stridsvognsbekjempelse og materiellskjøtsel. Det skulle føres nøye kontroll med utnyttelsen av tjenestetiden.

Under ledelse av brigadens nestkommanderende innledet infanteribataljonene 7 november en måneds feltperiode på Sennelager. Virksomheten omfattet foruten skoleskyting med gevær og lette og tunge infanterivåpen, den vanlige feltmessig skarpskyting i angrep og forsvar for enkeltmann, lag, tropp, kompani og bataljon. Det ble spesielt fremhevet at banene for enkeltmann og lag var gode ("Xanten" og "Tolly"). Også miniatyrskyting, håndgranatkasting, patruljetjeneste og kamp i tettbebyggelse ble gjennomført. Som eksempel på den rikelige ammunisjonstilgangen som ennå eksisterte, kan nevnes at hver infanteribataljon disponerte 1950 spreng- og 1050 røkgranater til sine 6 stk 3" bombekastere. Til sine 4 stk 6 punds panservernkanoner disponerte hver bataljon 60 spreng-og 60 panserbrytende granater.

Luftvernbatteriet/Brig 512s feltkjøkken. Foto: I Fredriksen

Feltskytebanen «Xanten» på Sennelager var en 400 yards bane med 8-10 stridsløyper og med 11 forskjellige hindre som soldatene skulle passere i tur og orden og avgi ild fra de ulike stillinger mot oppdukkende mål. Foto: FMU

Bataljonsangrepene avslørte naturlig nok svakheter så tidlig i utdanningen. Kompaniene hadde f eks problemer med å holde den oppgjorte time plan i øvingsoppleggene (jfr ulykkene i Brig 502), og manøvreringen sammen med naboavdelingene gikk ikke så godt. Om forholdene på Sennelager sett fra en soldats synspunkt, er det fra organet for Schleswig garnison, "HANSEN", nr 11951, sakset følgende intervju:

"HANSEN" har i den anledning hatt en prat med en som nettopp har returnert hit til leiren etter 14 dagers opphold på Sennelager. Han heter Terje Hansen og er helt ovenifra Salten -langt der nord - og for tiden jobber han på Supply Depot.
Vi spør hvordan det var der nede og dermed har vi åpnet for "krana" hans.-
- Bra der nede, ja da veldig bra! Tida gikk faktisk alt for fort. Forlegningen var også fin-fin, kanskje litt store rom - opptil 20 mann på hvert. Nei, alle lå ikke inne. Begge infanteribataljonenes geværtropper ligger i telter - stakkars dævler.
Maten? Å jo - den var da spisendes, men dårlig tillaget. I begynnelsen var det forresten bra, da spiste vi i forpartiet i en flott engelsk messe, veldig bra service, jo engelskmennene var OK dem!!
Beliggenheten? A ja, det var jo hele 7 km til nærmeste by da vet du! Men det gikk en slags trikk dit helt fra leirporten. - Hva gjorde dere i week-endene? Vi hadde det veldig bra, veldig bra. Flotte sight-seeingturer hver søndag. Selv var jeg en tur til Dortmund i Ruhrområdet og en annen søndag i Detmold. Mye ødelagt i Ruhrområdet, ja uhyggelig!
I Sennelager er det forresten et flott tank-museum som jeg må nevne. Det er utstilt tanks på opptil 77 tonn der!! Svære greier hva? - Noe spesielt på hjertet? -Ja det skulle da være engelskmennene! De hadde det fint. Lønn på 7-8 sh pr dag for menige. Kunne godt merke det på kinoen hvor dem alltid hadde med seg frukt og andre knaskesaker, mens Ola'ene kom tomhendte. - Kantine- og kinoforhold?
Svært bra! Kino hver kveld med meget gode stykker, ja, og så to kantiner da! En sånn derre "NAAFI" og en "Church Army". Bataljonene hadde forresten opprettet egen norsk kantine også, men det var dårlige saker - det eneste som var bra var ølet! På NAAFI'en fikk vi ikke komme inn, dessverre. Ola'ene hadde engang laget noe bråk der og siden var det AF. - Hva er AF? - Det veit du vel. "ADGANG FORBUDT!"

Artilleribataljonen som nå hadde byttet til amerikanske 10,5 cm felthaubitsere, drev skyting i Munster i tiden 19 november-14 desember, mens ingeniørkompaniet sammen med infanteribataljonenes pionertropper drev trening i Hameln. Artilleribataljonen hadde ifølge bataljonssjefen, oberstløytnant Carl Ruge (tidligere stabssjef i Brig 492), store problemer med overgangen til nytt skyts fordi det manglet reglementer og annet utstyr. Skytingen hadde imidlertid gått rimelig bra. 3500 stk 10,5 cm granater beregnet på beredskap, ble i løpet av november mottatt fra Danmark. For ingeniørkompaniets del var det en del ukjente typer Bailey-materiell, og med den nye oppsetningsplanen var personellstyrken for liten til å kunne bygge Bailey pongtongbro. Det nyoppsatte luftvernbatteriet kunne ikke drive manøvrering i denne perioden fordi det manglet kjøretøyer. Dog gjennomførte batteriet i tiden 19 november til 15 desember, sammen med panservernbatteriet og sambands- og forsyningsavdelingene, utdanning i infanteridisipliner på Putlos av en ukes varighet pr avdeling. Treningen omfattet skarpskyting med alle lettere våpen, håndgranatkasting, lag og tropp i forsvar og angrep, kompani i forsvar, foruten strid i mørke.

Fra Brig 482 har vi hørt at Putlos på alle måter var et utmerket treningssenter. I Brig 512 var det - i hvertfall med soldatenes øyne - noe mer delte meninger om forholdene der. I "HANSEN" beskrev korporal Viken/brigadekommandoen, forholdene slik:
"Det går fint! Vi har strålende vær - sol til lands, til vanns og til sinns. Forlegningene er fine, 5 og 6 manns rom. Maten er heller bedre enn i Schleswig og tjenesten kan en ikke vente så stort bedre når en først er på man øver. - Hva med fritiden? - Kantina kom i dag, kino to-tre ganger i uka. Det er 2 km til nærmeste by - Oldenburg, Vi får imidlertid ikke forlate leirområdet uten perm. Oldenburg er all right -fint der! I dag hadde vi en svær individuell konkurranse i Brig Ko om hvem som kunne ta i stykker og sette sammen et Brengun fortest. Elgjegeren og kvinnebetvingeren, Ola Marsfjell seiret stort og overraskende med tiden 56 sekunder.

Kortspill på kasernen i Husum. Luftvernbatteriet/Brig 512. Foto: I Fredriksen

I nr 3 av samme leiravis mente imidlertid v/korporal Asbjørn Olden, E-kontoret brigadekommandoen, at skildringen til Viken ikke stemte helt med de faktiske forhold:

"Etter en ukes opphold på Putlos mener jeg å ha forutsetninger til å vite hvordan det virkelig var. - Putlos er et øde sted, en føler seg helt utenfor alt det en kaller sivilisasjonen. Nærmeste nabo er en DP-leir, og byen Oldenburg (ikke oppkalt etter meg!) er det ikke tale om å kunne besøke. Til det er tjenestetida og veien altfor lang. En må derfor oppholde seg i leiren, og fritida der nede var absolutt den lengste tida. Det fantes ikke slikt som bøker, radio, sjakk etc. Det var å sove vekk så mye en klarte av den vesle fritida vi hadde. Mye tid gikk med til å stå i kø, enten i spisesalen eller i den provisoriske kantina. Stemningen i matkøen var av og til krigersk.' En dag kom første mann fra luka med en av de svarte og bulkede blekkplettene med så lite suppe i, at bare den ene av bulkene var fylt.

Det eneste som var bra her nede var øvelsene. Riktignok røk tre-fire fenriker uklar om troppens angrep på et bestemt mål, og en hel del håndgranater ville ikke eksplodere på grunn av feil behandling, men jeg mener stort sett altså. - - -, "

Om ikke annet synes i hvertfall synet på øvingsforholdene på Putlos å ha vært sammenfallende i de to brigadene.
Brigadens konklusjon med hensyn til operativ brukbarhet, var at den ennå ikke etter 8 måneders tjeneste kunne løse stridsoppdrag tilfredsstillende. Avdelingenes disiplin og moralske holdning lå imidlertid på et høyt nivå i denne perioden, het det i brigadens ekserserrapport. Fra 15 desember og ut måneden ble det drevet vedlikehold og avvikling av 10 dagers permisjoner. På grunn av munn-og klovsyke i Tyskland, måtte alt personell som skulle til Norge desinfiseres. Dette foregikk i luftvernbatteriets forlegninger i Husum og var en omstendelig prosess. Alt tøy og all bagasje ble desinfisert i 5-6 timer, og hver mann måtte like før avreisen foreta et grundig bad. For dem som reiste med fly, ble en tilsvarende prosess foretatt ved hjemkomsten på Gardermoen.

Fra sambandskompaniets øvingsvirksomhet på Putlos i desember 1951 Foto: B V Rosvoll

Putlos - Hohne - Munster - Harz - Sennelager og "GANGE ROLF"

I desember og januar foregikk det en omfattende kursvirksomhet både for befal og menige. En stor del av brigadens befal med brigadesjefen i spissen, deltok således puljevis i et 3-4 dagers sambandskurs i sambandskompaniets regi. Fra 2 til 10 januar 1952 gjennomførte ingeniørkompaniet et kurs i elveovergang for samtlige geværkompanier, og i tiden 14-19 januar ble det avviklet et teoretisk kurs i samvirke mellom infanteri og artilleri i Flensburg. Den første uken i januar 1952 hadde en rekke spesialavdelinger infanteritrening på Putlos, og i dagene 9-15 januar gjennomførte infanteribataljonene med støtte av artilleri, en tre dagers stridsskyting i kompani- og bataljonsforband samme sted. At en del av ammunisjonen fra krigens dager nå begynte å svikte, fremgikk under den første treningsuken, da 60-70 av 100 oppskutte lysgranater til 2" bombekaster var blindgjengere.

I dagene 7 til 18 januar gjennomførte panservernbatteriet og panserverntroppene i infanteribataljonene skarpskyting med sine 17 punds og 6 punds kanoner i Hohne-feltet. Foruten Putlos var dette det eneste skytefeltet hvor det i henhold til de meget strenge sikkerhetsbestemmelsene var tillatt å skyte skarpt med førstnevnte våpen. (Det kunne f eks ikke skytes med 17 punds kanoner på Sennelager.) Panservernskytebanen i Hohnefeltet var imidlertid bare tilgjengelig bestemte dager, og manøvrering måtte drives 30 km borte. Etter batteriets oppfatning hadde det derfor vært vanskelig å få til en effektiv utnyttelse av øvingstiden. Fra 24 til 31 januar hadde artilleristene skarpskyting i batten- og bataljonsforband i Munster med bi.a observasjon og ildordregivning fra OP-fly. En 2 dagers manøver med skarpskyting avsluttet oppholdet.

Nok et bilde fra Sambandskompaniet på Pxitlos. Foto: B V Rosvoll

Den 21 januar avholdt så det britiske liasonteam ved brigaden det nå nærmest obligatoriske kurset i "battle-procedure" for alle sjefer ned til og med kompaninivå.

Jegertroppene fikk i tiden 21-31 januar et opphold i Harz hvor de drev patruljetjeneste og vintertjeneste. Sanitetsgruppen og sambandskompaniet fikk senere på vinteren, henholdsvis i februar og mars, også gjennomført deler av sin øvingsvirksomhet i Harz. Som følge av at okkupasjonsutgiftene fra 1 april 1952 skulle skjæres ned med 10% eller 1 734 000 DM, måtte imidlertid TK motstrebende gå med på å legge ned det populære permisjons- og treningssenteret i dette området fra 31 mars samme år. Dermed mistet nordmennene det eneste stedet hvor det kunne drives vintertjeneste i Tyskland. Etterfølgende brigade klarte imidlertid å oppveie noe av tapet gjennom rekvirering av områder for tørrtrening i Harz. Konklusjonen vedrørende Brig 512s utdanningsnivå ved avslutningen av januar måned, var at den nå kunne løse stridsoppdrag. Fra den daglige tjeneste gjengis en beskrivelse av virksomheten ved brigadens proviantmagasin: "Supply Depot - Et sted med tempo" (Nr 4 av "HANSEN"):
"Oppe på Hesterberg, høyt over byens larm, blafrer et rent og pent norsk flagg i vinden. Det er leirflagget på den norske brigades proviantmagasin, eller som det også kalles, 512 Norw Bde Supply Depot. Straks man kommer innenfor porten, ser en store lagerbygninger med skilter som f eks Grocery Store, Veg Store, Bread Store o s v, og en får et godt inntrykk av depotet. Skiltenes farger, gult og blått, forklarer greit nok at gutta som ligger her, tilhører Transport- og forsyningskompaniet Arbeidet på lageret består kort og godt av følgende: Henting, lagring, splitting og utlevering. På kontorene besørges så rekvireringer og utregninger av rasjonene. Troppen som ligger der oppe, består av . ., fordelt på kontorer, lager og...

Fra forsyningsavdelingenes trening på Jessheim sommeren i 95 i Foto: K Gjertsen

Vi har fått tak i en av gutta på lageret som forteller at tre ganger i 'uken er her utlevering av friske varer, som brød, grønnsaker, poteter, kjøtt, fisk o l. På torsdager utleveres dessuten kolonialvarer for en uke om gangen. De friske varene kommer fra . . ., eller. . ., gjerne kvelden før de skal utleveres. Og da er det lagerarbeid til sent på kveld.
Som et eksempel kan nevnes at brødet vi spiser, bakes i Hamburg om kvelden, kjøres hit til Schleswig om natten og utleveres om morgenen. Bedre kan det vel neppe gjøres. Kolonialvarene kommer med tog fra Hamburg noen få ganger i måneden, og da er det litt av en jobb for gutta på Supply Depot. Arbeidet på kontorene der oppe er ikke på noen måte "slappere" enn lagerarbeidet. Det er her en fører regnskap med lagerbeholdningene og passer på å sende inn rekvisisjonene i god tid før utleveringene. Dessuten er det noe som heter "Indent Office", hvor en regner ut hvor mange lbs og oz hver enkelt avdeling skal ha av de forskjellige varesortene. Dette blir ført på såkalte "slipper" som lagerfolket bruker ved utlevering. Foruten lager- og kontorfolk er det også.
Men selv om det er mye å gjøre for gutta ved Supply Depot, kan ikke soldatopplæringen forsømmes. De tre dagene i uken det ikke er utlevering, drives spredt orden, sluttet orden, skytning, indre tjeneste, gymnastikk osv.
Et kort besøk på "brakka" forteller oss at forlegningsrommene er slette i forhold
til boligene i Caterham, men gutta liker seg her oppe og tar forholdene som de er. Fritiden utnytter de på samme måte som resten av gutta i Schleswig, enten i byen eller på det kombinerte undervisnings- og oppholdsrommet. Kantine har de ikke, men det går kantinebil til hovedleiren 2 kvelder i uka. Men vi kan ikke lenger oppholde gutta, her skal jobbes og biler venter på last. Så vi takker for oss og litt etter er vi nede i byens larm."
(I en tilføyelse sies det at: "For å leve lenger har vi strøket noen detaljer her som en fiende ønsker å vite.")

Forpleiningstroppen/Brig 512s anlegg i Schleswig. Foto: K Gjertsen

1 tiden 1-16 februar 1952 var hele Brig 512 samlet for feltmessig trening på Sennelager, igjen ledet av brigadens nestkommanderende, oberstløytnant Lerheim. I den første uken ble det gjennomført stridsskyting i bataljonsforband - 3 angrep pr bataljon støttet av artilleri. I tillegg kom skoleskyting med håndvåpen og skyting med brigadens tunge våpen. 6-8 februar ble det avholdt et minekurs for pionertroppene i infanteribataljonene og for 29 troppsbefal fra andre avdelinger. Et av bataljonsangrepene, som skulle vært støttet av en britisk stridsvogneskadron og brigadens artilleri med resten av brigadens personell som tilskuere, ble avlyst på grunn av et skyteuhell. Det var en britisk løytnant, David Heath, fra 33. Armoured Brigade som omkom. Brig 512s kameratforsikring ble enstemmig vedtatt iverksatt (1 sh pr mann), og 3 norske befal var til stede under begravelsen hvor de la ned en krans fra brigaden. Familien til avdøde var velstående, og ga de innsamlede midler til det britiske regimentet som kjøpte 2 hospitalplasser til regimentets personell. På hospitalet ble det satt opp en plate med bl a opplysninger om hvem som hadde gitt gaven.
I annen uke gjennomførte brigaden felttjenesteøvingen "GANGE ROLF".
Britene deltok med en stridsvognseskadron og et motorisert geværkompani 2 av dagene. Dette var første gangen brigaden var samlet i felt under ledelse av brigadesjefen. Ikke så merkelig at det ble registrert en rekke feil når man ser hvilken komplisert trening som ble gjennomført. Opplegget omfattet nemlig både forsvar og angrep, herunder bataljonsangrep i mørke mot forberedt forsvarsstilling, og angrep i lyse støttet av stridsvogner og motorisert infanteri. Hele brigaden gjennomførte dessuten angrep i tettbebyggelse. Det ble rapportert godt utbytte for Infanteriets del. F eks fant Bn 2 manøveren særdeles verdifull. Likeledes hadde artilleribataljonen hatt godt utbytte. Dog hadde det for ett battens vedkommende vært "svikt i samarbeidet med en av bataljonssjefene". Panservernbatteriet hadde igjen erfart at trekk-kjøretøyene til 17 punds kanonene var for lette. Forsyningsavdelingene hadde en krevende oppgave på snø- og islagte, meget smale og krokede veier.
I februar gjennomførte Bn i og ingeniørkompaniet en samøving med utbygging av forsvarsstillinger på Duvenstedter Moor i nærheten av Rendsburg. Bataljonen rapporterte at den ikke hadde fått øvet tilbaketrekning i bataljonsforband, dette var bare gjennomført på kompaninivå. I dagene 19-24 februar gjennomgikk 54 av brigadens befal et kurs i de amerikanske rekylfrie kanonene som nå var under innføring.
Som et ledd i forberedelsene til den avsluttende manøver, avholdt TK lørdag 1 mars et kurs i nærforsvar av broer. Alle sjefer ned til og med kompani (tilsv) i Brig 512, DDK og 15/19 Hussars deltok. I tillegg til den teoretiske innføring som foregikk på engelsk under ledelse av den britiske oberstløytnant R Thomson som inngikk i TK-staben, var kurset lagt opp om gruppearbeid (syndikater) hvor de tre infanteribataljonssjefene (2 norske 1 dansk) var ledere. Vi ser her et av de praktiske tiltakene for å koordinere virksomheten og samarbeidet mellom de forskjellige ledd i den allierte dekningsstyrken i Schleswig-Holstein.
På bakgrunn av denne detaljerte oppsummering av Brig 512s øvingsvirksomhet, er det neppe for sterkt å hevde at brigaden var meget godt forberedt for den store felttjenesteøvingen som gikk av stabelen 5 mars 1952. På den annen side kan det være fristende å stille spørsmålet om det hadde vært tilstrekkelig med tid til å gjennomføre vedlikehold og klargjøre materiellet før man rykket i felten igjen.

"SKANDIA II" 5-12 mars 1952

Fra Brig 512s manøver «SKANDIA II> i mars 1952. Sjef Kp A/Bn 1, kaptein K Helgebostad med sin Kp stab. Foto: FMU

Den 12 mars var "Blå" gruppert for angrep med de to norske bataljonene i fremste linje, Bn 2 til venstre ved Goosefeld, og Bn 1 øst Gr Wittensee. Et flankeangrep med den danske bataljonen startet kl 0700. Bataljonen tok skogen Gr Wahrberg, men måtte etter hvert sterk motstand. Bn 1 angrep så på begge sider av hovedveien mot Gr Wittensee - Haby. Hverken Bn 2 eller 15/19 Hussars ble satt inn, ettersom det ikke ble oppnådd noe gjennombrudd før manøveren ble avblåst omkring kl 0900.
Ifølge generalmajor Holtermanns kommentarer etter "SKANDIA II",hadde det generelt sett vært en glede å oppleve den interesse som personellet viste under manøveren. Troppenes kondisjon var god og det var en meget liten sykeprosent. Men det var også observert eksempler på manglende entusiasme og dårlig feltmessig opptreden, noe som ofte skyldtes manglende orientering om situasjonen. Avdelingene hadde hatt en sterk tendens til å bruke for mange kjøretøyer i fremste linje (og for mange ulltepper!), samtidig som bruken av biltransport for fremføring av reservene for motangrep, var tvilsom på grunn av de korte avstandene.

Under operasjoner med vide fronter måtte man konsentrere seg om de viktigste områdene med kringvernstillinger for kompani og eventuelt bataljon. Denne gangen hadde stillingene gjennomgående vært for utstrakte og lineære, idet man forsøkte å dekke alt med infanteri. Mellomrommene burde istedet dekkes med artillerild og miner, samtidig som reservene ble elastisk utnyttet for motangrep.

Den spredte, lineære grupperingen var jo også blitt kritisert under "SKANDIA I". Den var dessuten direkte i strid med intensjonene i eksisterende forsvarsplan. Men også under de etterfølgende manøvrer kom en slik gruppering til å gå igjen. En av årsakene var naturlig nok - som Holtermann påpekte - at ildvirkningen fra de forskjellige våpen ikke kunne registreres under fredsøvinger.

Øving «SKANDIA II». Soldat med Lee Enfield nr 4. Foto: FMU

Han savnet ellers koordinering og felles planlegging av panservern- og mineforsvaret. Fra britisk hold var det blitt hevdet at enkelte infanterisjefer manglet kunnskaper vedrørende disponering av panservern, slik at skytset ble tvunget til å skyte mot fronten på eventuelle stridsvogner. Det hadde blitt presisert på forhånd at infanteristene selv måtte legge og registrere minefelt, men tjenesten ble dårlig gjennomført. Ingeniørsjefen i ledelsen fikk bare minerapporter for ca 200 av de utleverte minene. Det var faktisk registrert flere fiendtlige enn egne minefelter! Under motangrepet gikk også troppene gjennom egne minefelter fordi disse ikke var skikkelig merket! Feltartilleriet fikk blandet kritikk. Tjenesten i kommandoplassen var bra, men skytset var ofte galt plassert, slik at det ikke kunne løse oppdragene fra der det sto. Samarbeidet med Infanteriet var av varierende kvalitet. Mens graving og kamuflasje varierte sterkt fra avdeling til avdeling, var dette godt utført i batteriene. Flyene hadde i flere tilfeller ikke funnet stillingene, selv om nøyaktig kartreferanse var oppgitt. Luftvernbatteriet manglet utstyr, spesielt på sambandssiden. Særlig i begynnelsen ble batteriet splittet for meget opp, og gitt for mange oppdrag.

Sambandet virket stort sett meget godt, men linjebyggingen måtte bli bedre. Standarden lå -ifølge Holtermann - langt under det man presterte før krigen! Sambandssikkerheten hos befalet var mindre god. Både grad og navn ble oppgitt over radio.

I oppholdende strid med forsvar langs et vassdrag, var det viktig at prosedyrene for sprengning av broer og fergesteder var skikkelig innarbeidet. Ordrene om sprengning måtte være klare, og ved særlig viktige broer burde offiserer fra brigadestaben sendes frem for å gi ordren i det riktige øyeblikk. Erfaringene viste at det tok meget lang tid å ferge tunge kjøretøyer, selv ved bruk av de gode faste ferger som fantes. Forberedelsene til sprengnling av broer, fergesteder og sluser langs Kielerkanalen fra start til "Be-redskap A" (fenghetter isatt), hadde ved første gangs trening med 30 mann pr objekt, vist seg å ta fra 4 til 7 timer. Ingeniøravdelingene hadde i denne forbindelse utført et meget godt arbeid.

Fra «SKANDIA II». I midten sjefen for Brig 512, oberst I Hyldmo. Til høyre oberst N Hunstad. Til venstre oberst E Hjelle. (Sjef og NK i Brig 521.) Foto: B V Rosvoll

Som under Brig 502s avsluttende manøver, ble forpleiningstjenesten denne gangen sterkt kritisert av de britiske observatører. På sikt kunne det føre til helsemessig fare, mente de.

Holtermann konkluderte med at det var vunnet mange nyttige erfaringer fra den improviserte divisjonsstaben i "Parti Blå", for en fremtidig etablering av en slik stab.

Justering av forsvarsplanene

Basert på erfaringene fra "SKANDIA II" ble det foretatt visse justeringer i brigadens forsvarsplan. Etter at Holtermenn åpenbart hadde gitt direktiver direkte til brigadens bataljonssjefer, fremmet oberst Hyldmo 28 mars 1952 et justert forslag til TK-staben. Ifølge forslaget skulle hver av infanteribataljonene ha underlagt en panserverntropp, ett feltartilleribatteri og en sykebærertropp. Disponeringen av brigadens øvrige avdelinger skulle være:

- Panservernbatteriet (minus 2 tropper) i reserve i området Holzbunge
- Luftvernbatteriet i Schleswig til sikring av trafikken langs hovedveien mot angrep fra luften
- Ingeniørkompaniet var disponert direkte av TK
- Transport og forsyningskompaniet i skog - - -
- Feltsykehuset og sanitetskompaniet ved Selk
- Brigadeverkstedet i Schleswig
- Feltmagasinet i Schleswig
- Brigadekommandoen ved Fleckeby (bestemt av TK)
- Militærpolititroppen ved brigadens kommandoplass
- Fremskutt brigadekommando i skog -- -.

Mislykket alarmøving

For å teste avdelingenes beredskap ble det 15 april 1952 iverksatt en alarmøving. Varsel fra brigadesjefen til vakthavende offiser i brigadekommandoen ble gitt kl 0625, og brigadestabens personell var samlet i løpet av 11/2 time. Det viste seg svært vanskelig å få kodeordet frem til underavdelingene fordi vakthavende offiserer ved enkelte avdelinger ikke var å treffe på de oppgitte telefonnumrene. Til noen avdelinger kom varslingen således først frem etter ca 1 1/2 time! Videre fremkom det at telefonnumrene til vakthavende offiserer flere steder var endret uten at brigadestaben hadde blitt varslet. For ettertiden ble det iverksatt den enkle ordning at brigadens vakthavende offiser regelmessig prøvde sambandet til avdelingene uten å bruke kodeord.

De større avdelingene var marsjklare til meget varierende tidspunkter, helt fra kl 1130 (panservernbatteriet) til kl 1600 (artilleribataljonen). Infanteribataljonene var klare henholdsvis kl 1250 og kl 1300. Mange tiltak i henhold til alarmplanen lot seg imidlertid ikke gjennomføre fullt ut på grunn av manglende materiell.

Et annet ledd i sikkerhets- og beredskapsforberedelsene, var de nye reglene for merking av leirer, kaserner, boliger og veier. Slik det var, kunne man nemlig av skiltene lett lese seg til avdelingenes organisasjon og oppsetting. Etter de nye bestemmelsene som ble utgitt av TK i desember 1951, skulle skiltene bare angi avdelingenes navn opp til og med bataljon (tilsv). Veiene til leirene/forlegningene skulle bare merkes med skilt inneholdende navnet på vedkommende leir/forlegning. Leirene skulle være merket med det offisielt registrerte britiske navn, evt med det norske i tillegg. Innenfor leirene kunne de eksisterende skilter beholdes. Av boligene skulle kun TKsjefens merkes.

Tjenesten etter "SKANDIA Il"

Tiden etter den avsluttende manøver ble nyttet til Å rette opp de svakhetene som var registrert, samt til å sette materiellet i stand. I dagene 17.24 mars var luftvernbatteriet på Sylt for å gjennomføre skarpskyting mot luftmål. Effektiv skytetid var bare 6 timer fordelt over 8 dager. Det ble i alt skutt 1906 sprenggranater og 160 panserbrytende granater. Luftmålets hastighet var ca 300 km/t og avstanden varierte fra 800-1500 m med en skuddsektor begrenset til bare 90 grader. Det ble rapportert om gode ferdigheter. De britiske målflyene kostet 70 pund eller kr 1400,- pr time (gikk ikke inn i "capitation rate"). Brigaden syntes dette var dyrt og sammenlignet med det norske Luftforsvaret som bare tok kr 260,- pr time hjemme i Norge. I sine avsluttende merknader om øvingsvirksomheten, mente brigaden at fordelene med å være i Tyskland var mindre enn før på grunn av nedslitt materiell og trege etterforsyninger. Det var vanskeligere drive øvinger utenom de fast rekvirerte øvingsfelter, som i de fleste garnisoner dessuten var for små. Skytebaneforholdene var jevnt over fortsatt dårlige. Konkurransen om de store øvingsfeltene utenom garnisonene, særlig om høsten og våren, var også blitt hardere etter hvert som de allierte styrkene i Tyskland økte i antall og størrelse. Brigaden hadde derimot ingen problemer med å skaffe seg plass om vinteren med den begrensede allierte øvingsvirksomhet som da foregikk.

Som regel ble brigadens avdelinger også forlagt i telt på dette tidspunkt av året. Ingeniørkompaniet mente at dette var lite gunstig fordi marken ble forvandlet til en leirsuppe. Ikke minst gjaldt dette i ingeniørtreningssenteret i Hameln. Det var blitt for mye av en "tradisjon" at nordmennene skulle ligge i telt uansett årstid. Man var "alene nasjon om dette uteliggerlivet", het det. Kompaniet mente dessuten at nordmennene fikk for lav prioritet på innkvartering i øvingsfeltene, noe som slet på personell og materiell, og gikk ut over den planlagte øvingsvirksomheten.

Kvalitetssvikt?

Brig 512 registrerte at en del av befalet hadde fått for krevende stillinger i forhold til tidligere tjeneste og kvalifikasjoner. Det utskrevne- og befalsskoleutdannede befalet hadde dessuten - etter brigadens mening - mindre bra stramhet og omgangsformer. Årsaken var at det var slått av på kravene etter krigen. Brigaden foreslo likevel i januar 1952 at restriksjonene med hensyn til sersjantenes permisjoner og lønnsutbetaling burde oppheves. Fra 15 februar dette året ble da også permisjonsbestemmelsene gjort like for sersjanter og offiserer. Der ble understreket fra brigadens side at man ville vise sersjantene tillit. Hvis de ikke viste seg tilliten verdig, ville de strengere reglene igjen bli innført.

Vakten i Bn 2/Brig 512s leir i Holtenau, Hendon Barracks. Foto: FMU

Når det gjaldt det menige personellet, viste det seg at Bn 1 med 781 menige bare hadde 27 mann med høyere utdanning! Dette skapte store problemer i forbindelse med utdanningen av sersjantaspirantene. Mens målsetningen var 120 aspiranter, klarte bataljonen bare å ferdigutdanne 19 mann! Også i Brig 511 hadde som kjent Bn 1 vært lite fornøyd med tildelingen av mannskaper med høyere utdanning, mens de øvrige avdelingene hadde vært tilfredse. Denne gangen hadde også Bn 2 tilsvarende problemer, men der hadde i hvertfall 78 sersjantaspiranter blitt overført til et eget sersjantkurs på Setnesmoen før avreisen til Tyskland. Selv om situasjonen var bedre i de andre avdelingene, var det også i disse et svakere innslag av folk med høyere utdanning. En av årsakene var at Brig 512 var en "vinterbrigade" med innrykk tidlig på våren før skolene var ferdig. Forholdet var imidlertid så markert at brigaden fant det betimelig nok en gang å stille spørsmålet om det fortsatt var en skjev fordeling av mannskaper til de oppsettende avdelinger enkelte steder i landet, slik at "resten" fortsatt gikk til Infanteriet? Et annet forhold som medførte en del problemer i denne brigaden, var økningen i antallet soldater i Kp A/Bn 2 som søkte overføring til sivil tjeneste. (Se kapitlet: Jurisdiksjon. Moral og Disiplin. Militærpoliti.)

Den materielle status

Etter brigadens mening var væpningen middels god. Våpnene hadde gått fra brigade til brigade uten særlige utskiftinger og var nedslitt, slik at de stort sett måtte betraktes som ekserservåpen. Det hadde vært dårlig tid til reparasjoner etter Brig 51 is siste manøver, og skyteresultatene var dårlige. De beste uttalelsene om vedlikeholdet av håndvåpen gjaldt artilleribataljonen. I skriv til avdelingene av 5 desember 1951, påtalte brigaden den dårlige våpenskjøtselen, og påla strengere kontroll. Det var bl a fremdeles stadig forbytninger av magasiner og sluttstykker til Lee Enfield-geværene og piper til Brengun. Det ble understreket at det skulle være daglig våpeninspeksjon, og pussvisitasjon en gang i uken. I sin månedsrapport for januar 1952 uttalte TK-sjefen at han var klar over at materiellet var nedslitt, men han kunne vanskelig forstå at dette alene var skylden for den store prosent ikke gangbare våpen. TK hellet til den oppfatning at transportbefalet, mekanikere, sjåfører og bøssemakere ikke ble gitt de nødvendige forutsetninger for å kunne utføre sine respektive gjøremål på en tilfredsstillende måte.

Når det erindres at utskifting av mesteparten av avdelingsvåpnene hadde foregått i Brig 492, og at geværene hadde blitt skiftet i Brig 501, kan man undres over den stadig negative omtale av våpensituasjonen. Våpnene som de to tidligere brigadene hadde byttet til seg var riktignok ikke nye, men etterfølgende vedlikehold og kontroll synes heller ikke å ha vært det beste.Denne formodningen blir underbygget av de stadige innskjerpinger om bedre vedlikehold som ble gitt fra såvel HOK, TK og brigaden selv, og at det ved tilbakeleveringen av våpnene til britene i mai 1952, f eks måtte betales erstatning for 267 Brengun maskingeværer som ble kassert på grunn av dårlig vedlikehold. For Brig 512s vedkommende, skrev for øvrig Bn 1 at "hele spørsmålet om bevæpning og ny KOP og britisk KOP har vært komplisert og skaffet mange problemer. Det kjedeligste er at det har gitt befal og soldater inntrykk av planløshet".

Av de 19 luftvernkanonene som var bragt med fra Norge (tilhørte Bergartilleribataljon nr 1), var 12 utstyrt med svenske lavetter (modell 1) og 7 med britiske lavetter. De siste var best. I Tyskland var det umulig å skaffe reservedeler til de svenske lavettene, og man hadde ikke fatt med noen deler fra Norge. Det var derfor vanskelig å holde alle kanonene i orden. (I Brig 521 klarte Hærens våpentekniske korps å skifte ut 5 av de svenske lavettene med britiske, slik at situasjonen ble noe bedre). Feltartilleribataljonen hadde 3 uker etter ankomsten til Tyskland skiftet ut sitt 25 punds skyts med helt nye amerikanske 10,5 cm felthaubitsere, M 2A1. Her burde altså hovedmateriellet være utmerket, men det var som tidligere nevnt, andre svakheter og mangler.

På kjøretøysiden hadde brigaden kondemnert hele 211, og fått erstattet 218 kjøretøyer. Men den intense øvingsvirksomheten som brigaden hadde gjennomført, gjorde at tiden mellom øvingene ble for kort til å reparere og sette alt materiell i skikkelig stand, noe som medførte konsekvenser for den påfølgende brigade. Positivt var det imidlertid, ikke minst takket være alle bataljonsøvingene med skarp ammunisjon, at den feltmessige standard synes å ha vært høy ved avslutningen av tjenesten i Tyskland.

Avslutning

Like før avslutningen og hjemreisen, skjedde det en beklagelig sprengningsulykke med døden til følge i Bn 1. En av soldatene i stabskompaniet, Kåre Anders Nilsen, holdt på å rydde i en bunker da et sprenglegeme eksploderte mellom hendene på ham og drepte ham på stedet. En annen soldat som sto i nærheten, ble lettere skadet og måtte bringes til brigadesykehuset for å bli forbundet.

Hjemtransportene med "Svalbard" hadde kodeordet "KON TIKI", og foregikk i tiden 17 april til 1 mai 1952 med totalt ca 4070 mann. Dermed hadde man fått de samme avløsningstidene som danskene hadde praktisert hele tiden, og som general Hansteen hadde forsøkt å få til allerede i 1947, men som måtte oppgis ved innføringen av 10 måneders tjenestetid. Som nevnt under Brig 511, var imidlertid heller ikke denne ordningen problemfri. Før hjemreisen ble det orientert om at det ved utreisen fra Vest-Tyskland kunne bli tysk tollkontroll siden det ikke lenger hersket krigstilstand med Norge. Noen kroppsvisitasjon fra tysk side, kom likevel ikke på tale. Fremdeles assisterte også den britiske "Frontier Control" ved utpasseringen, men dette ville snart opphøre. Debarkering foregikk i Kristiansand, Moss og Oslo. Det var ingen avsluttende parader i Oslo ved hjemkomsten.