Brigade 511
12 måneders førstegangstjeneste
Innrykket av mannskapene til Brig 511 som skjedde høsten 1950, ble komplisert. Myndighetene hadde som nevnt hatt planer om å redusere Tysklandskontingenten til ca 3000 mann, og å slå TK og brigadekommandoen sammen. Innkallingen av spesialister til brigadens avdelinger med fremmøte 1 september, var basert på denne forutsetningen. Så brøt Koreakrigen ut 25 juni og kullkastet disse planene. Avgjørelsen om ikke å redusere Tysklandskontingenten, kom imidlertid så sent at man først i oktober kunne kalle inn det manglende antall spesialister med fremmøte "snarest mulig", mens resterende mannskaper fikk noe bedre respitt med fremmøte i november 1950. Til å begynne med var det heller ikke klart om Tysklandsengasjementet skulle fortsette utover 1 mars 1951. I den spente situasjonen var det mange som ønsket brigaden hjem til Norge. Mangeslags rykter svirret derfor rundt ved rekruttskolene. i sambandskompaniet/Brig 511s bok: "14 måneder i Battledress", sies det:
"Men akkurat ved nyttårstider var det stor uklarhet vedrørende brigadeskiftet. Noen lanserte teorien om at vi skulle forbli i Norge, noen sa vi skulle dra i mars, noen i april, her var mange meninger. Mange var det vel av oss som om høsten hadde gledet oss til en Tysklandstur, men som nå ønsket at det ikke skulle bli noe av den. Situasjonen var så mørk ute i verden, kampene raste i Korea med intensitet og styrke - vi følte oss tryggest hjemme på berget. Etter hvert tok ryktene fastere form, de konsentrerte seg om mars - og snart kom bekreftelsen i avisene. Kompaniet begynte med sine 4-dagers permisjoner - de såkalte langpermer, et godt tegn på at nå var reisen nær.
Og så gikk kompaniet inn i webbtiden. Utstyr ble utlevert fra depotet, bl a fikk vi nye permuniformer. De puljene som skulle dra senest, avviklet undervisninga litt etter litt og jobbet på vedtomta mens "Reidar" blancoerte utstyr, pusset messing og brant opp veden vi andre sagde på tomta. Det store problemet med den norske webben var at den ikke ville bite, og dermed fant man fram til den berømte melkewebbinga. Stadig måtte guttene bort på kjøkkenet og stjele noen skvetter for at utstyret skulle se skikkelig ut." (Jfr Brig 521s klager vedrørende samme sak.)
Oberst Knut Aarra som var sjef for Hordaland infanteriregiment nr 9, og som opprinnelig var beordret som ny nestkommanderende ved Brig 511, overtok som sjef for brigaden da den opprinnelige sjef, oberst Paul Solberg, måtte frabeordres på grunn av sykdom.
Foto: Bergenhus regiment
Det gikk altså både mot en forlengelse av oppholdet i Tyskland og en forlengelse av førstegangstjenesten. Dermed fikk Brig 511 "vanlige" mannskaper ca 12 måneders førstegangstjeneste, mens tjenestetiden for "spesialistene" varierte opptil 14 måneder. Med avløsning i oktober 1951, ble oppholdet i Tyskland dessuten av 7-8 måneders varighet. Selv om avgjørelsen om forlengelsen av tjenestetiden formelt først ble vedtatt av Stortinget 21 mai 1951, fikk - som vi har sett - også Brig 502 forlenget sin tjeneste i Tyskland til ca 7 måneder. Dette skyldtes at Brig 511 først var klar til å avløse i mars etter knappe 5 måneders rekruttskole i Norge. Særlig for utdanningen av spesialistene som hadde møtt til forskjellige tidspunktet, fant brigaden det gunstig med en slik utsettelse.
Som nestkommanderende kom oberst Kolbjørn Spilhaug som tidligere hadde vært stabssjef i TK. Han ble senere generalinspektør for Hærens lette tropper etter oberst Gedde. Stabssjef i Brig 511 var major Reidar Kvaal. Han ble i 1970 utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge. I 1972 ble han forfremmet til generalløytnant og beordret som øverstkommanderende i samme landsdel.
Ny nestkommanderende for Brig 511 ble oberst Kollbjørn Spilhaug. Foto: FMU
Organisajonsendringer
I tillegg til forskyvningene av innkallings- og avløsningstidspunktene, kom det endringer i brigadens organisasjon som følge av at man etter hvert skulle gå over til amerikansk materiell og nye oppsetningsplaner. I den nye organisasjonen var de fleste avdelingene både større og tyngre utrustet enn tilsvarende avdelinger i den gamle organisasjonen. For ikke å overstige den fastsatte personellramme, ble det således bare rom for 2, men betydelig større infanteribataljoner. (929 mot 681 mann.) I Feltartilleriet ble de britiske benevnelsene regiment og bataljon erstattet med henholdsvis bataljon og batteri. Bataljonen skulle med full oppsetning ha 3 batterier a 6 skyts, mot 2 bataljoner a 8 skyts i det tidligere regimentet. I første omgang kunne bare 2 batterier settes opp. Fulltallig med 3 batterier ble artilleribataljonen først i de to siste brigadene. Fordi amerikanske 10,5 cm haubitsere først var tilgjengelige i den etterfølgende brigade, måtte Brig 511 fortsatt nytte britiske 25 punds skyts.
For første gang ble det nå innført et panservernbatteri i den norske brigaden, avdelingen som måtte bli hjemme i 1947. Batteriet var planlagt satt opp med 12 stk britiske 17 punds panservernkanoner, men i begynnelsen oppsto det problemer fordi BAOR ikke hadde fatt noen "authonity" til å utlevere denne type skyts til nordmennene. (Det opprinnelig utleverte materiell til batteriet var dessuten blitt tilbakelevert til britene av Brig 481.) TK ba derfor 17 mars 1951 sjefen for Hæren om å utvirke at saken gikk i orden. For sikkerhets skyld ble batteriet ved ankomsten til Tyskland midlertidig utstyrt med 6-7 stk 6 punds kanoner.
17 punds panservernkanon. Klargjøring for skarpskyting på Hohne skytefelt sommeren 1951. Pansewernbatteriet/Brig 511. Foto: K H Fredriksen
Endringene i brigadens organisasjon skapte også diskusjon og misnøye. Dette gjaldt særlig reduksjonen av ingeniørkompaniet fra 270 til 173 mann. De 3 ingeniørtroppene i det nye kompaniet var bare på 38 mann hver, hvorav 11 mann ikke var vanlige ingeniørsoldater (sjåfører, kokker, sambandsfolk og motorsykkelordonans). Ingeniørkompaniets kapasitet ble dermed betydelig redusert, og ingeniørkompanisjefene i både Brig 511 og Brig 512 ba innstendig om at kompaniet måtte få tilbake sin gamle organisasjon, noe som TK basert på de operative planer og beredskapsmessige forberedelser i Schleswig-Holstein, støttet fullt ut. Som tidligere nevnt førte dette ikke frem. Oppsetningsplanene for Brig 511s avdelinger omfattet i henhold til HOKs innkallingsskriv: Befal 517, korporaler og menige 3538, sum 4055. I tillegg kom TK med 103 befal og 91 k/rn slik at den samlede styrke for den norske Tysklandskontingenten våren 1951 var 4249 hoder. I organisasjonstablået som følger, er brigadens egne tall lagt til grunn.
Innkjørselen til panservernbatteriets leir Mürwick (Opland leir) i Flensburg sommeren 1951. Foto: K H Fredriksen
For bl a å tilpasse seg amerikansk materiell, hadde Brig 511 således undergått betydelige organisasjonsendringer sammenlignet med tidligere brigader. Overgangen til det nye materiellet kunne imidlertid foreløpig bare gjennomføres i meget beskjeden grad. I rekruttskolene falt utdanning på tyske våpen bort. Nå skulle hovedvekten legges på amerikanske våpen og på de britiske som fremdeles var i bruk. Ammunisjonsregulativet som bare hadde vært 50% av regulativet fra før krigen under utdanningen i Norge, ble satt ut av kraft. Nye regulativer skulle utarbeides av de respektive våpeninspektører.
Avløsning og omgruppering
Utsettelsen av overføringen til Tyskland kom først til Brig 511is kjennskap under et avdelingsjefsmøte 13 januar 1951. Da var alt klappet og klart til å sende frempartier på tilsammen 324 mann nedover med M/S "Kronprins Olav". Nå måtte alle transportplanene gjøres om, likeledes alle øvingsplanene og tildelingen av treningsfeltene i Tyskland. Avløsningstransportene med "Svalbard" - operasjon "REIDAR" - ble gjennomført i 5 puljer i tiden 4-19 mars 1951, omfattende i alt ca 4280 mann. Kommandoskiftet mellom Brig 502 og 511 skjedde 16 mars. Organisasjonsendringene førte nødvendigvis også til omgruppering i Schleswig-Holstein. BI a ble Bn 1 overført til "fremste linje" i Rendsburg. Etter avløsningen var plasseringen av brigadens avdelinger som følger:
- TK-staben, kvarterkontor, feltpost Rendsburg
- Brigadestaben Schleswig
- Sikkerhetslaget Schleswig
- Infanteribataljon nr 1 Rendsburg
- Infanteribataljon nr 2 Husum
- Sykkel/skieskadronen Holtenau (like nord for Kiel)
- Feltartilleribataljonen Flensburg
- Panservernbatteriet Flensburg (Mürwick)
- Ingeniørkompaniet Rendsburg
- Sambandskompaniet Schleswig
- Transport- og forsyningskompaniet Schleswig
- Miliærpolititroppen Schleswig
- Brigadeverkstedet Schleswig Land
- Feltmagasinet Schleswig Land (Kropp fra høsten 1951)
- Sanitetsgruppen Schleswig
- Sanitetskompaniet Schleswig
- Feltsykehuset Schleswig
En mindre omgruppering fant dessuten sted i Schleswig, nemlig at S-lager flyttet ut i byen til Friedrichsrrasse, mens MP-troppen ble samlet i Schleswig garnison. Med dette var hele den norske kontingenten unntatt kantinekontoret i Neumünster, endelig kommet på nordsiden av Kielerkanalen.
Den daglige virksomhet
HOKs opprinnelige øvingsdirektiv av 4 jan 1947 var fortsatt gjeldende for tjenesten i Tyskland. I hovedsaken gikk dette ut på å fullføre utdanningen i bataljonsramme (tilsv) og samarbeide brigadens avdelinger til en operativ enhet.
Sikkerhetslagets forlegning og kontorer i Friedrichstrasse i Schleswig. Brig 511. Foto: N Vøllestad
Noen av Tysklandsbrigadenes S - lagsjefer fra H mot V: Niels Vøllestad, Ola Evensen, Trond Johansen (m/hund). Helt til venstre: A K Heyerdahl. Foto: N Vøllestad
Feltartilleribataljonen var allerede 26 mars i gang med skarpskyting i Munster, og disponerte i alt 180 granater pr skyts til disse skytingene som varte til 14 april. Ingeniørkompaniet og pionertroppene i infanteribataljonene disponerte Hameln-feltet hele april måned, mens infanteribataljonene og sykkel/skieskadronen var på Putlos i perioder fra 15 april til 6 mai. Hver bataljon disponerte 600 spreng - og 150 røkgranater til sin bombekastertropp (6 våpen), og 80 granater til sine 4 stk 6 punds panservernkanoner.
I april-mai gjennomgikk brigaden dessuten i 2 omganger, med en halvpart av gangen, feltmessig skarpskyting i Sennelager øvingsfelt. ¯Øvingsleder her var brigadens nestkommanderende. Instruktører kom både fra Norge og fra brigaden selv. Virksomheten omfattet bl a feltmessig skyting for lag, tropp, kompani og bataljon, baneskyting, håndgranatkasting, minetjeneste, patruljetjeneste i spesielle baner, og gjennomgang av AFV ("Armoured Fighting Vehicie") - senteret med opplæring av panservernpatruljer. Ellers kom det frem at den disiplin avdelingene - unntatt sykkel/ skieskadronen og artilleribataljonen - var svakest i, var konvoi- og trafikktjeneste.
Om en noe annen form for kjøring som en av brigadestabens offiserer skal ha foretatt, fortelles følgende:
"Offiseren ble liggende med sin jeep bak en tysk trailer som ikke ville slippe ham forbi på en av disse lange, smale veier syd for Hamburg. Da offiseren omsider kom forbi, beordret han tyskeren ut, og lot så sin sjåfør slippe ut lufta av alle 22 hjul på traileren, hvorpå han smilende kjørte videre. Er ikke sikker på hvor sann den er, men tror det, det var hans stil."
Forøvrig forteller sjefen for brigadeverkstedet, major Johan Palle Bjelland Thu, følgende:
«Brig verk 511 bestod av ca 80% artianere, mange preseterister, som fikk godkjent tjenesten som praksis for NTH. Jeg har senere truffet noen av dem og de bekrefter at tjenesten ga mange gode minner. Det var en fin avdeling.
Brigadesjefen ringte og spurte hvem som var ansvarlig for soldatenes oppførsel i byen. Aha tenkte jeg, hva har de gjort for noe galt. Jeg spurte hvorfor han ville vite det. «Jeg vil du skal sende ham til stabskompaniet i brigaden og fortelle befalet hvorledes de skal få mannskapene til å kle seg ordentlig og oppføre seg skikkelig når de er på byen.»
Fra Brigverk/Brig 511s verkstedsområde på Sennelager.
Foto: J Holmen
I tiden 7-12 mai ble det i Caterham Barracks i Schleswig avholdt 2 kurser med britiske instruktører for å lære norsk befal moderne instruksjonsprinsipper og metoder. I samme tidsrom var brigadekommandoen på feltfot og gjennomførte øvingen "HARALD". Korporal Haakon B Røed i sambandskompaniet/Brig 511, skriver i sin dagbok om hvordan han opplevde denne manøveren:
"7 mai. Manøver! Hele kolonnen pigga tidlig på morgenen i retning Flensburg. Opprettet Brig ko i en skau der. Regnvær, men det jenket seg. Er kpass og har sånn passe å gjøre. Farte rundt hele ettermiddagen med jeep og en 15 cwt'er. Delvis i terrenget. Friske saker. Var på vakt i helga og passe trøtt på forhånd. Ikke søvn i natt heller. Flyttet Brig ko i mørke. Da kolonnen var ferdig utpå morran og var på vei til den nye posisjonen, sovna jeg til slutt i en svær troopcarrier. Rista som pokker. En må være ganske trøtt visst.
8. mai. Brig ko opprettet igjen og strålende vær. Det tegner til å bli litt av en ferie dette. Noe jobb er det ved hver flytting, men ellers er det flott her ute i eikeskauen.
9 mai. Pokker også. Enda en forflyttning av Brig ko med alle teltene og hele jammet. Ikke søvn i det hele tatt. Måtte på vakt da vi endelig var i orden utpå morrakvisten. Sånt er hyggelig!
10 mai. Heller ikke i natt fikk vi fred. Brig ko blir flytta igjen. Det ser jaggu ut til at vi skal læres opp til å greie oss uten søvn i det hele tatt. Var med Leithe igjen som kartleser. Farta rundt med en 15 cwt'er på noe som det er svært dristig å kalle vei.
Sambandskompaniet/Brig 511 på manøver sommeren 1951. Foto: H Røed
Feiring av 17. Mai
Mens deler av brigaden lå på Sennelager ble 17. mai feiret på en noe spesiell måte. Daværende korporal, senere oberst II, Ørnulf Nåvik, forteller fra feltartilleribataljonen:
"Først etpar ord som beskriver forhistorien til det som skulle bli en meget spesiell 17 matfeiring. Btt 0 fra FAbn lå på Sennelager på øvelse våren 1951, sammen med bl a. Bn I (sjef oberstløytnant Odd Mølster) og brigadens sanitetskompani. I tillegg var det selvsagt en del britiske avdelinger der, bl a en skotsk bataljon som noe senere skulle overføres til Korea hvor krigen var i full gang.
Mange har sikkert hørt om det voldsomme slagsmålet som utspant seg på den engelske korporalsklubben i leiren en sen kveld. Jeg var ikke der selv, men det ble hevdet at særlig skotske og norske korporaler var sterkt medvirkende. Mange havnet på sykehus, og de nærmeste dagene etterppå var det en nokså ladet stemning i leiren.
Forskjellige tiltak ble iverksatt for å sikre seg mot liknende situasjoner. Jeg så selv skottene bli kjørt knallhardt i straffeeksersis, det ble forbud mot å bevege seg alene ut av forlegningsområdet, og kroppsvisitasjon ble gjennomført ved kinobesøk.
Samtidig ble det på norsk side diskutert muligheter for å avvikle arrangementer som kunne lette trykket. Tillitsmennene i de norske avdelingene ble trukket inn, og slik kom jeg i direkte inngrep med det som skulle ende opp i et stort 17 mai arrangement, hvor de britiske enhetene ble innvitert til leirbålaften i forbrødningens ånd.
Dagen opprant med et nydelig vær og startet med en nasjonal parade.
Vi hadde et par dager strevet med å bygge opp et skikkelig leirbål. Det skulle serveres pølser, og underholdning av forskjellig art hadde vi også å by våre gjester som strømmet til utover kvelden. Bålet ble tent og stemningen var upåklagelig. Etter hvert ble det fryktelig varmt rundt bålet, og både gjester og vertskap ble nødt til å trekke seg unna, heldigvis.
For plutselig smalt det, og hele bålet lettet fra bakken. Et fantastisk syn, men bålet kom jo ned igjen. Merkelig nok kom ingen tilskade, men et øyeblikk fikk jeg følelsen av at våre gjester trodde det hele var planlagt fra vår side.
Det viste seg at vi hadde bygget bålet på et sted hvor det flere år tidligere hadde blitt gravet ned blindgjengere - men snakk om 17 mai-salutt!"
Antakelig noe mer fredelig foregikk feiringen i Schleswig. Fra sambandskompaniets bok gjengis:
"17 mai ble feiret på en flott måte. Hovedoppstilling, kirkeparade og gudstjeneste ved brigadepresten, senere på dagen var det barnetog hvor det også deltok store, uniformerte barn, vi følte oss akkurat som barn den dagen. Middagen var noe for seg selv, og på toppen av det gode ble det til og med servert en flaske øl..."
Ifølge Haakon Røeds dagbok var det idrettsleker etter middag hvor "sambandet vant det som kunne vinnes! Forøvrig var det dans i turnhallen og fyrverkeri som avsluttet feiringen". Det siste var vel den store overraskelsen for dagen med de fraterniseringsbestemmelsene som gjaldt.
I dagene 21-31 mai var panservernbatteriet, bataljonenes panserverntropper og støttetroppen i sykkel/skieskadronen i Hohne-feltet og skjøt skarpt. Også her var det rikelig med ammunisjon til 6 punds kanonene. Til de nye 17 punds kanonene (som nå var begynt å ankomme) var det for hele brigadeperioden en mer begrenset tildeling av ammunisjon, nemlig 5 spreng og 50 panserbrytende granater pr kanon.
Eisenhower inspiserer
NATOs kommandoapparat var våren 1951 ennå under oppbygging, men som det har fremgått tidligere, kom Brig 511 fra i april dette året formelt under operativ kommando av det allierte hovedkvarteret i Paris (SHAPE). Her hadde general Eisenhower overtatt som øverstkommankommanderende for NATO-styrkene i Europa. Nordkommandoen i Oslo med admiral Sir Patric Brind som sjef, var ennå ikke funksjonsdyktig. Men 21 mai 1951 kom begge disse NATO-sjefene til Schleswig-Holstein for å inspisere den allierte dekningsstyrken (ADS), bestående av de norske, danske og britiske kontingenter under kommando av generalmajor Holtermann. Om forberedelsene til dette besøket forteller Palle Thu følgende:
"Vakten ved innkjøringen til Brigverk ringte og sa at general Holtermann og hans stabssjef var der. Han ville ikke ha vanlig vakthonnør, men ønsket at jeg møtte dem gående. Da jeg hadde hilst, spurte generalen om jeg kunne ordne te for en 30 journalister og han nevnte dagen. "Det kommer en meget viktig person som skal holde en pressekonferanse." Jeg ville få nødvendige pund for å foreta innkjøp mm. Begge trippet litt og vi stod langtfra noen bygninger så ingen kunne høre oss. Til slutt spurte han om jeg ikke var interessert i å vite hvem som kom. Jeg svarte generalen at jeg behøvde ikke vite det hvis generalen ville det slik. Da kunne han ikke dy seg, men jeg måtte love ikke å nevne det for noen før det ble offisielt. Det var nemlig Eisenhower som ville komme med fly til Schleswig Land (Brig verk) for å inspisere den norske brigade. For oss var det greit, vi hadde rikelig med messeplass. Vi var jo ca 1 0 offiserer i en messe som rommet omkring 100 den gang da flyplassen ble brukt i forbindelse med Berlinbroen og man fraktet kull herfra."
General Dwight D Eisenhower ble møtt på Schleswig Land av en stor gruppe høyere offiserer som foruten den nye sjefen for BA OR, generalløytnant Sir Charles Callender, og sjefen for de britiske flystyrker i Tyskland, luftmarskalk Sir Thomas Williams, besto av TK-sjefen, generalmajor Holtermann, sjefen for Hamburg Area, brigader Holmes, sjefen for Det danske kommando, oberst Bjerregaard, sjefen for Brig 511, oberst Aarra, og sjefen for 15/19 Hussars, oberstløytnant Payton. Foto: FMU
De forskjellige lands kontingenter hadde lagt opp mindre øvinger. Danskene viste bl a broslagning over Sorge-åen, og på norsk side inspiserte Eisenhower brigadekommandoen, brigadeverkstedet og sanitetsgruppen før han så deler av Bn 2, ett av artilleribatteriene samt ingeniørkompaniet i virksomhet på Duvenstedter Moor. All øvingsvirksomhet ble drevet på avdelingenes standpunkt. Siden brigaden først var ankommet i mars måned, var det for tidlig å gjennomføre mobile øvinger. Demonstrasjonene besto derfor av forberedelser i forsvar med feltarbeider, innredning av stillinger osv.
I sine uttalelser understreket Eisenhower at hans hovedoppgave var å se på moralen i de styrker som sto til hans disposisjon. I så måte var han fornøyd. Tysk presse var invitert til å være tilstede, og ifølge en av avisene (Rendsburger Tagesblatt) overbeviste øvingene
"hverken oss eller Eisenhower. Men (fortsatte avisen) dette skyldtes hverken danskene, nordmennene eller engelskmennene, men den utilstrekkelige utrustningen og først og fremst den lette bevæpningen. Vi så ikke en eneste stridsvogn (det har jo fienden), og vi kunne blant de godt kamuflerte kanoner bare oppdage kaliber mindre enn 8 cm". (25 punds kanonene i artilleribataljonen hadde 8,7 cm kaliber! Ff merk.)
General Dwight D Eisenhower inspiserer den norske sykkel/ skieskadronen/Brig 511 ved ankomsten til Schleswig Land 21 mai 1951. Til venstre stabssjefen i TK, oberstløytnant Høiland og TK-sjefen, generalmajor Holtermann. Eisenhower uttalte om de norske dragoner at «soldatene så bra ut». Foto: FMU
Avisen fastslo videre at Eisenhower nærmest var en general uten tropper. Derfor uttalte han seg også om holdninger og moral, ikke om kampkraften i de avdelingene han inspiserte. Avisens kommentarer er godt i samsvar med det som tidligere er fremført, nemlig at stridsevnen i de allierte styrker i Schleswig-Holstein var rett beskjeden sammenlignet med det som sto på den andre siden av sonegrensen i sydøst. Men dette gjaldt ikke bare Schleswig-Holstein, men NATO-alliansen som helhet. Størrelsen på de amerikanske og britiske okkupasjonsstyrker i Tyskland - tilsammen noe over 4 divisjoner - er nevnt tidligere. Totalt kunne NATO-landene i 1950 bare stille snaue 12 divisjoner mot sovjetrussernes 175! Ifølge boken "Eisenhower - Soldier and President" av Stephan E Ambrose, mente Eisenhower at moralen var det største problemet i Europa. Europeerne likte nemlig ikke tanken på å bygge opp styrker for eventuelt å måtte kjempe en ny krig. Hvis man kunne bruke atombomben, hvorfor bry seg med å bygge opp bakkestyrker - spesielt fordi det var så dyrt at det ville forsinke eller stoppe den økonomiske veksten og bare provosere russerne? Personlig var Eisenhower av den oppfatning at det både var "mad and immoral" å basere seg på atombomben. Han ville bygge opp konvensjonelle styrker. Men på tidspunktet for inspeksjonen var han i realiteten - som avisen uttalte - en general uten tropper. Det var derfor ikke uten grunn at han konsentrerte seg om moralen under sine mange besøk og inspeksjoner.
Ifølge den danskspråklige avisen Flensborg Avis, var for øvrig ikke minst de tyske journalister - som fikk vandre ganske fritt rundt - forbauset over "informaliteten" under besøket. De hadde øyensynlig vært "indstillet paa noget lignende som en Fører-Modtagelse i de "gode gamle dage", skrev avisen.
Bestyrerinnen av befalsmessen Brigverk på Schleswig Land, fru Gudrun Håbet. Foto: J P B Thu
General Dwight D Eisenhowers navnetrekk i Brigverk/Brig 511s gjestebok 21 mai 1951
Om arrangeringen av lunchen i messen til brigadeverkstedet, forteller Palle Thu:
"Det ville bli en lang dag for avdelingene. Jeg drøftet med «tante» dvs fru Håbet, kantinebestyrer ved Brig Verk, om vi ikke kunne gjøre noe mer enn bare å servere te til offiserene ved en slik stor anledning. Jeg kjente fru Håbet fra krigens dager. - - - Hun overtok hele arrangementet i messen. Jeg måtte låne koldjomfruen til offisersmessen i Flensburg. Hun måtte få alle pengene mm.
Det ble foretatt omfangsrike sikkerhetsmessige forberedelser. Militærpolitisjefen fra Hamburg Area fastsatte sikkerhetsbestemmelser og bygningene ble nitidig kontrollert. Inspeksjonen i felt gikk greit og jeg rakk akkurat å ta imot general Eisenhower med følge på trappen til messebygningen. Vi hadde en stor sal med småbord og i rommet innenfor glassdøren hadde fru Håbet fått i stand et koldtbord jeg aldri har sett før eller senere. - - -
Da Eisenhower kom inn i salen sa han at hadde han visst om dette fantastiske koldtbord, da hadde han ikke spist så meget hos general Holtermann. Jeg sa til ham at vi hadde laget dette bordet også for de øvrige offiserer, og den store anledningen det var å innta et måltid i hans nærvær, "That's right major" sa han.
Ute på kjøkkenet hadde man fylt tekannene og den tyske kelneren bar en for å skjenke teen til general Eisenhower og de andre ved hans bord. Da han var nesten fremme frøs han fast til gulvet av sjokk. Han skulle skjenke te til hærføreren som hadde vunnet over Hitler. Min kone Helen skyndte seg bort til ham. Hun hadde også en kanne med te og fikk roet ham slik at han kunne skjenke teen i koppen til Eisenhower.
Neste dag uttalte den tyske kelneren at han kunne ikke forstå at det gikk så alminnelig for seg i nærvær av den store hærfører som hadde vunnet over Hitler. Hadde sistnevnte vært her ville det hele tiden blitt klakk i heler og alle i givaktstilling."
Flyavgangen ble utsatt med en time, hvilket var ulikt Eisenhower som var meget presis hva tiden angikk. Dette hadde - ifølge Palle Thu - sjelden hendt flygerne hans før.
Norske styrker til Korea?
På denne tiden pågikk det diskusjoner hjemme i Norge om det skulle sendes militære styrker for å delta i Korea-krigen. Spørsmålet ble også forelagt de norske avdelingene i Tyskland. Her ble det bl a foretatt en opinionsundersøkelse ved artilleribataljonen/Brig 511 som vakte noe oppstuss. 2 av artilleristene skrev nemlig til Dagbladet og kritiserte fremgangsmåten. Ifølge den rapport brigaden måtte utarbeide som følge av dette, hadde soldatene blitt orientert batterivis om krigen og hvilke former for norsk bistand til FNstyrken som eventuelt kunne komme på tale. I denne forbindelse ble det pekt på fordelene ved å sende oppsatte avdelinger kontra en frivillig styrke sammensatt av ulikt utdannede soldater. Dette skulle hverken ha avveket fra det som var kommet frem i pressen eller hva utenriksminister og stortingsrepresentanter hevdet under debatten i Stortinget, het det. Hensikten med den avstemning som ble avholdt blant mannskapene etterpå, var bare å finne ut hvordan stemningen var blant soldatene for å melde seg frivillig til Korea.
Skarpskyting i øvingsfeltet ved Rendsburg. Mitraljøsetroppen/Bn 1/Brig 511. Foto: A Rossing
At artilleribataljonen hadde vært inne i bildet som et eventuelt norsk bidrag til Korea, fremgår av en uttalelse fra general Holtermann til sjefen for Hæren av 11 juli 1951. Her het det at det ville bety meget å få gitt norske tropper krigstrening, og at forslaget om å sende en fullt oppsatt og vel øvd avdeling bød på mange store fordeler. Men "da artilleribataljonen har et operativt oppdrag, kan det imidlertid ikke anbefales at den tas bort fra Schleswig-Holstein før artilleribataljonen av Brigade 512 er kommet", var hans konklusjon. Som kjent ble det bare aktuelt for Norge å bidra med et tungt feltsykehus som kom på plass i Korea i juli 1951.
Sennelager og "SAMSPILL"
I dagene 4-16 juni 1951 var brigaden for annen gang på Sennelager for å drive en ukes feltmessig skarpskyting i lag, tropp, kompani og bataljon, herunder bataljonsangrep støttet av artilleri. Haakon Røed skriver 3 juni:
"Man er tidlig på farta. 0330. Reisen nedover til Hamburg er drepende kjedelig. Trott landskap, men når man kommer så langt som til Hannover så begynner det å ligne Norge, med åser og sånt noe. Og enda lenger, i Westfalen var det helt OK. Stor stemning ombord. Stoppet etpar timer i Hannover og så på byen; vi var i en engelsk leir og spiste. Flott by, men besøket var for kort. Man ankommer Sennelager om kvelden og må ga på beina til leiren. Klikk i administrasjonen?"
5 juni: "Joho, nå kommer det seg. Ute på feltene i hele dag. Først granatkasting og så Bren -og Stengun. Om ettermiddagen "drill" med utmarsj til slutt. Gikk 28 miles, Tør ikke engang å regne det om til km. Langt var det i alle fall. Tropisk varme, svette og alt i faget henhørende."
8 juni var det utmarsj. "En aller helsikes dag. Utmarsj på nærmere 30 km. Rusla langt pokkerivold og så på et bataljonsangrep. Det var kvikke saker. Med artilleri, carriere, mitraljøser og hele jammet. Vi fulgte tett etter etterhvert som angrepet skred fram. Artilleriet gjorde grepa arbeid med noen svære 25 punds kanoner. Vi hørte de svære granatene hvisle høyt over oss når de kara ga ild. På tilbaketuren var alle mann helt pumpa. Varmt som bare f. . . What a terrible day!"
Vinneren av konkurransen i sluttet orden, støttetroppen i Kp A/Bn 2 under ledelse av sersjant Y Andersen, som her blir gratulert av generalmajor Holtermann. Foto: FMU
10-15 juni ble det så gjennomført en brigademanøver - "SAMSPILL" -
som var lagt opp og ledet av brigadens nestkommanderende, oberst Spilhaug. Hensikten var spesielt å øve nordmennenes i deres svake punkt: Utvikling til strid ("battle procedure"). Sykkel/skieskadronen og noen andre mindre enheter utgjorde brigadens motstander. Igjen siteres det fra dagboken til Haakon Røed:
11 juni: "Oppe før f. . fikk sko på seg og kolonnen på over 1000 kjøretøyer dro ut på øvelse. Alle avdelinger i brigaden er med. Stor målestokk denne gangen. Nesten ferievær i dag også. I ettermiddag "alarm" og vi måtte tilbringe et par timer i skyttergravene, men ingen fiende kom..."
12 juni: "Flytting av Brig ko igjen i natt. Niks søvn og sliten som bare fy'. Da vi endelig hadde installert oss på det nye stedet kl 0400 om morran, så blir det vakt. Vi er like i nærheten av en koselig liten by som heter Bad Lippspringe. Flott utsikt over byen fra der hvor jeg går vakt. Folketomt og stille, ikke en sjel ute unntatt meg, men da klokka blir nesten 6 var det slutt. Da begynte visst alt å våkne og forstyrrer idyllen. Et kvarter igjen av vakta, nå skal det SOVES!"
Etter "SAMSPILL" bar det tilbake til garnisonene for å klargjøre for den avsluttende manøver. Ifølge brigadens grupperingsoversikt pr 30 juni 1951, begynte brigadens avdelinger nå å henge sammen slik at "brigaden som sådan begynner å bli en stridende enhet". Det hadde da med noen få avbrudd, vært sammenhengende skyte- og øvingsvirksomhet i 2 måneder.
I tillegg til all feltmessig trening ble det også gjennomført brigademesterskap i sluttet orden. Vinner var støttetroppen i KpA/Bn 2 under ledelse av sersjant Andersen, nr 2 var 1. tr i oppklaringseskadronen under ledelse av sersjant Whist og nr 3 var transporttroppen i sambandskompaniet under ledelse av fenrik Lind-Solstad. I sambandskompaniets bok beskrives konkurransen slik: "Brigadens konkurranse i sluttet orden vil vel lenge bli husket. Sjåførtroppen sammen med noen karer fra radiotroppen representerte kompaniet. I uttakinga plaserte troppen seg nr 3, og denne plassen beholdt vi også i finalen. En kunne nok ønske seg til køya når en måtte marsjere med tunge støvler og utstyr i solskinnet, men hva står det ikke i sangen.' "Du er i Hæren kamerat."
"SKANDIA I" 15-21 juli 1951
Den avsluttende manøver - "SKANDIA I" - som ble gjennomført i Sennelager øvingsfelt, måtte på grunn av årstiden i hovedsaken foregå innenfor det militære treningsfeltet, og uten noen elv som kunne krysses. Dette gjorde at manøveren geografisk sett, ble bundet til et snevrere manøverområde enn det som var vanlig. øvingslederen, generalmajor Holtermann, beklaget at det ikke hadde vært mulig å utvide området. Ifølge daværende stabssjef, major Reidar Kvaal, kom manøveren også for tidlig på Brig 511 etter bare ca 4 måneders tjeneste i Tyskland.
I samsvar med forsvarskonseptet for Schleswig-Holstein ble brigaden denne gangen forsterket med DDK i stedet for som før, å ha danskene som motstandere:
"Parti Rød" besto av:
- Brig 511
- DDK
"Parti Blå" besto av:
- 6. Infantry Brigade
For første gang deltok en norsk flyskvadron i brigadeøvingene i Tyskland, nemlig 337 skvadronen med Vampire jagerfly. Skvadronen som skulle fly 20 sorties med nærstøtte pr dag, var på "Blå" side 15-17 juli, på "Rød" side resten av øvingen.
Generalmajor Holtermann hadde også denne gangen sjefen for DDK, oberst Bjerregaard, foruten sjefen for 6. Infantry Brigade, brigader McNab, som assisterende øvingsledere. Sistnevnte var også stridsdommersjef for "Parti Blå". Hovedstridsdommer var sjefen for Hamburg Area, brigader L G Holmes, mens tidligere brigadesjef, oberst Ove Gedde, var stridsdommersjef ved Brig 511. Det var som vanlig britiske observatører og liaisonstridsdommere ved brigadens bataljoner og andre underavdelinger.
Blant de inspiserende sjefer og observatører var sjefen for BAOR, generalløytnant Sir Charles B Callender, sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, sjefen for Luftforsvaret, generalløytnant Bjarne Øen, samt oberst Ivar Hyldmo som skulle være sjef for neste brigade. "Blå" styrker som var forutsatt å være en selvstendig brigadegruppe under 3. armekorps, hadde som oppdrag å angripe overraskende den 16 juli kl 0800 for å ta og sikre høydedragene syd og sydvest for Detmold. "Røds" oppdrag var å sinke fiendens fremrykning, men ikke lenger enn til de samme høydedragene. Det ble denne gangen operert med bare en mellomstilling. Med andre ord et enda enklere opplegg enn i de to foregående øvinger, men stort sett med de samme øvingsmomenter.
Brig 511 ble jernbanetransportert fra garnisonene til øvingsområdet med utlasting i Sennelager og Detmold og sammendratt i området Haustenbeck - Sommerberg. Deretter besatte brigaden en fremre forsvarsstilling ved en av småelvene i området mellom broene "Silber" og "Albedyll".
"Blå" overskred grensen 16 juli kl 0750 og trengte frem særlig på høyre fløy. Sykkel/skieskadronen ble angrepet av stridsvogner kl 0900 og presset tilbake. Det ble oppnådd innbrudd i den danske bataljonens område og Bad Lippspringe og Kohlstädt ble erobret. Kl 1900 ble imidlertid "Blå" kastet tilbake ved et motstøt. Imens var mellomstillingen blitt besatt av Bn 2 og oppklaringseskadronen. I løpet av natten til 17 juli gikk så hovedstyrken tilbake, og nådde bakre hovedstilling i området Oesterholz-Haustenbeck kl 0400 om morgenen.
Fra brigademanøveren "SKANDIA I" 15-19 Juli 1951. Mitraljøsetroppen/Bn 1/Brig 511. Foto: A Rossing
I mellomstillingen fikk Bn 2 kontakt med "Blå" om morgenen 17 juli, og fikk ordre om å trekke ut hvis den ble for hardt presset. Utpå formiddagen måtte da også bataljonen gå tilbake, og passerte gjennom Brig 511 sikringslinje samme ettermiddag. Bataljonen ble etter innpasseringen plassert som reserve i området Lopshorn.
Om morgenen 18 juli var partiene i kontakt med hverandre, og kl 1230 startet "Blå"s angrep langs veien mot Lopshorn. I løpet av dagen hadde "Rød" tatt ca 100 britiske krigsfanger, og om kvelden ble det observert at "Blå" begynte å trekke seg tilbake for å gå i forsvar. Forsvarsstillingene ble organisert og utbygd i tiden 19-21 juli, og den danske og norske oppklaringsavdeling kunne etter hvert melde om et stort gap i "Blå"s høyre flanke, foruten at det ble klart at fienden sto i området Haustenbeck - Staumühle. Den 19 juli rykket Brig 511 frem til nye stillinger samtidig som oppklaringspatruljer nå konstaterte at "Blå" hadde etablert seg i 3 kringvernsstillinger. Om kvelden 20 juli ble brigadens ordre for det avsluttende angrep neste morgen gitt. Angrepene gikk inn stort sett som planlagt, og manøveren ble avblåst allerede 21 juli kl 0530.
Sjefsstridsdommeren, brigader Holmes, fant det uheldig at sjefene var kjent med hele hendingsforløpet på forhånd, noe som førte til at de handlet mer etter dette enn ut fra de faktiske forhold. Under første del av manøveren var "Blå" stille og passiv, men Brig 511 bevoktet/observerte ikke motstanderen nøye nok til å utnytte denne situasjonen. Det var en tendens til å spre kompaniene på for store områder når man opererte på bred front.
Tilbaketrekningen ble bra gjennomført av underavdelingene, men i motsetning til den danske bataljonen, var ikke den kompanivise tilbaketrekning godt nok organisert i de norske bataljonene. Ordrene for angrep var gode, men kom litt sent, spesielt for artilleriets vedkommende. Gjennomføringen av angrepene var ofte urealistisk. Startlinjen ble lagt for nær fiendens stillinger og avdelingene ble ført frem dit for tidlig. I ett tilfelle sov avdelingene i utgangsstillingene. Dette ville ifølge Holmes ha medført store tap, slik at angrepet sannsynligvis aldri kunne ha startet. Å angripe med infanteri på linje i flere bølger, ville bare vært mulig med overveldende artilleristøtte, noe vi ikke kunne forvente å disponere i krig. Infanteriet måtte derfor anvende taktiske formasjoner som sikret den beste bruken både av egne våpen og lender.
De britiske observatører hadde for øvrig igjen merket seg mangelen på skikkelig lederskap på lags- og troppsnivå. Geværtroppen var ofte bare en hop med folk, og troppssjefen kunne derfor ikke utføre mindre taktiske operasjoner på forsvarlig vis, het det. Holmes fant ellers at brigadekommandoen var vel organisert.
Våpenplassering og kamuflasje var generelt sett god, men ildsektorene var ofte for snevre. I feltartilleriet var skuddvinklene således begrenset til bare 40 grader til hver side, mens de burde være minst 60 grader. Noen av skytsgropene var dessuten for dype til at skytset kunne skyte med laveste elevasjon. (Her må i hvertfall gravingen vært god!) Koordineringen av forsvarsildplanene første dag var mangelfull. Ingeniøravdelingene fikk dårlig trening og ble nesten ikke brukt, selv om det var mange oppgaver de kunne ha løst.
Fordi alle visste hvor lenge øvingen ville vare, var det ikke organisert noe feltmessig kjøretøyvedlikehold. Både transport-og forsyningskompaniet og brigadeverkstedet fikk ellers meget rosverdig omtale av britene både for sine tekniske ferdigheter - herunder kjøring og veidisiplin - og feltmessige opptreden, bi a vakthold. I denne forbindelse kan det være av interesse å nevne at Brig 511 - basert på krigens erfaringer - praktiserte alarmberedskap "stand to" i grålysningen og skumringen i tiden kl 0300-0330 og kl 2 100-2130. Da skulle alle være i skyttergropene klare til strid for å ta i mot eventuelle angrep som ofte pleide å komme på disse tidspunkter.
Fra manøveren forteller sjefen for brigadeverkstedet, major Johan Palle Thu, ellers følgende episode:
"Brigverk var igjen på feltøvelse. Denne gang lå vipa en lav høyde i en skog med god fast grunn. De ringte meg fra vognen som var verkstedskontor, og sa at general Hansteen varder og ville besøke avdelingen. jeg kom dit og hilste på genera/en. Det første han spør; "Hvor er Brigverk?". "Jo det er her." "Ja, men jeg ser jo ingenting.""Det er vel det som er meningen". - - -
Parade med norsk fanevakt ved Dybbøl skanse 29 juli 1951 Fanebærer sjt Th Bergersen. Bak sjefen for artilleribataljonen, oberstløytnant Birger Ullern.
For å få tiden til å gå hadde vi tatt med reparasjonsoppdrag fra garnisonen. I verkstedsseksjonene og i deres verkstedsvogner var det derfor full virksomhet. Generalen spurte og grov. Mannskaper og befal forklarte ledig og lett hva de drev med fordi de kunne faget sitt. Slik gikk det fra sted til sted. Til slutt så genera/en på klokken og sa han måtte gå nå. Han takket for seg og beklaget han ikke kunne være lenger. Han hadde da vært her i over i time.
Det gikk en kort stund så ringte de fra verkstedkontoret igjen og sa at general Hansteen var tilbake og hadde med seg general Øen. Jeg måtte opp, hilste, men general Hansteen hadde det travelt med å komme tilbake til seksjonene. Denne gang var det han som var guide. Han forklarte general Øen om seksjonene og arbeidet der. Mannskapene og befalet supplerte ham og denne timen gikk veldig fort. Begge var fornøyd og dro av sted.
Etter en kort stund varslet verkstedkontoret at TK-sjefen, general Holtermann var kommet og ville hilse på. Etter å ha hilst på ham ved verkstedkontoret på veien, sa han at da general Hansteen og general Øen hadde inspisert Brigverk og var meget fornøyd, så han ingen grunn til å inspisere. Jeg minnet generalen om hans forrige inspeksjon og de feil han hadde påpekt. (Forrige gang brigaden hadde vært på Sennerlager, hadde TK-sjefen vært mindre fornøyd med forholdene ved avdelingen.) "Nå har soldatene og befalet gjort sitt ytterste til å rette på disse forhold så generalen må nok inspisere avdelingen." Han så på meg helt forbauset, og uten å si mer foretok han sin inspeksjon."
Kommentarene fra de norske stridsdommere var stort sett i samsvar med det britene uttalte. Sykkel/skieskadronen kunne denne gangen gjøre bedre bruk av sine sykler på grunn av alle småveiene i skogsområdene. Her kom de ofte hurtigere frem enn kjøretøyer. Det ville imidlertid bli verre på hovedveiene og i de mer åpne områdene, uttalte oberst Gedde (generalinspektør for Hærens lette tropper). Siden det siste også ville være tilfelle i Schleswig-Holstein, var dette nok et bevis på den tvilsomme verdien av denne avdeling i dette området. Ifølge major Reidar Kvaal, var "SKANDIA I" sterkt bundet og ga hverken rom eller behov for "taktiske vurderinger" på brigadenivå. Men de mangler og det nivå øvingen forøvrig avslørte, og som avspeiler seg i stridsdommerrapportene, synes etter hans mening rimelige for utdanningstiden og med den danske samvirkepartner.
Alarmplaner
Beredskapsmessige hensyn satte stadig større preg på aktiviteten ved brigadens avdelinger. Den 24 juli 1951 utga Brig 511 således en ny alarmplan til avdelingssjefene. Planen inneholdt bestemmelser om utarbeidelse av alarmplaner og gjennomføring av alarmøvinger ved underavdelingene, for å forberede seg mot fiendtligheter eller alvorlige indre uroligheter i Vest-Tyskland. Med andre ord en videreføring av planene omtalt under Brig 502. Evakuering av familiene var ikke inkludert i den nye alarmplanen.
Befal i mitraljøsetroppen/Bn 1/Brig 511: Løytnant Vatvedt, fenrik Bjørge og sersjant Tangen. Foto: A Rossing
Avdelingenes egne planer skulle kunne øves uten at det fremgikk at de inngikk i en samlet plan for hele brigaden. Iverksettelse skulle skje på ordre fra brigaden ved bruk av kodeord. Innen 12 timer etter mottakelsen av kodeordet skulle avdelingene være ferdig opplastet på kjøretøyer og klare til avmarsj med forsyninger for 3 døgn, herunder minimum all 1. linjes ammunisjon. Kjøretøyene skulle til enhver tid være klare for utrykning, normalt med fulle tanker. Ellers skulle alle avdelinger etablere en ordning med vakthavende offiser utenfor tjenestetiden. Ved Bn 1, Bn 2 og artilleribataljonen skulle han være å finne på et vaktkontor som var tydelig merket og kjent av alt personell. Avdelingenes alarmplaner skulle være klare til bruk ved slutten av juli måned, ordningen med vakthavende offiser og mottak og kvittering av kodeord skulle dog være klar fra 25juli 1951. Alarmøvinger ville bli iverksatt av brigaden etter denne dato, samtidig som avdelingene selv kunne iverksette prøvealarmer for å teste ordningen.
En episode som 12 august 1951 skapte noe beredskapsmessig oppstuss ved brigadeverkstedet på Schleswig Land, var landingen der av to ukjente fly påmalt røde stjerner. En rask undersøkelse klarla at det dreide seg om jugoslaviske fly innkjøpt i Norge, og som mellomlandet underveis til sitt bestemmelssted.
Allierte manøvrer
Som følge av den forlengede tjenestetiden, skjedde avløsningen av Brig 511 altså først i oktober 1951. Dermed fikk brigaden tilnærmet 7 måneders tjeneste i Tyskland, slik at utdanningen kunne fortsette for fullt etter "SKANDIA I". Bl a fikk flere avdelinger trening i Harz. Fra sambandskompaniets bok siteres:
"Her var det store skoger, vann og sist men ikke minst, fjellene. Harz var som et stykke Norge. De øvelser vi hadde der nede ga erfaringer som vi vil få bruk for i Norge i tilfelle krig. Her nede utførte vi eksperimenter med utstyret vårt, vi hadde orienteringsløp og nattutmarsjer med angrep."
Sykkel/skieskadronen lå i Harz i hele august måned bare avbrutt av deltakelsen i en britisk manøver. Ellers gjennomførte bataljonene samme måned overgang over vassdrag, kamp mot og samarbeid med stridsvogner, forsvar av flyplasser og forsvar mot luftlandetropper. Brigaden deltok med bataljonsstridsgrupper under 11. Armoured Divisions manøvrer "PICADOR ONE" og "PICADOR TWO" i øvingsfeltet Brilon i tiden 13-18 august og 4-8 september 1951. Som øvingsmotstandere for hver sin brigade fra den britiske panserdivisjonen, ble det god trening i å føre avdeling, og de to bataljonssjefene fikk en kjærkommen anledning til å videreutvikle samarbeidet med støtteorganene, og til å rette på det som hadde gått skjevt under brigademanøveren.
Under den første manøveren mot 91. Lorried Infantry Brigade, deltok Bn 1, sykkel/skieskadronen, ett feltartilleribatteri, en panserverntropp, en transporttropp, samt noen stabsledd, alt under ledelse av sjefen for Bn 1, oberstløytnant Odd Mølster. Han ble senere generalinspektør for Infanterier, og deretter som generalmajor, sjef for Distriktskommando Vestlandet. Ved starten av manøveren ble nesten hele bataljonsgruppen omringet og tatt til fange, men senere gjorde styrken godt rede for seg. I sitt takkebrev uttalte sjefen for 11. Armoured Division at "Your soldiers were able to teach ours a tremendous amount about patrolling and I must say that I thought their standards there were very high indeed". Godt at også nordmennene kunne lære sine britiske kollegaer noe!
Feltmarskalk Bernard L Montgomery inspiserer Bn 1 /Brig 511 høsten 1951. Nr 2 /ra høyre er sjefen for Bn 1, oberstløytnant 0 Mølster. Foto: Ø Nåvik
Under den andre manøveren mot 33. Armoured Brigade, deltok Bn 2, ett feltartilleribatteri, en panserverntropp, en transporttropp og tilsvarende stabsledd under ledelse av sjefen for Bn 2, oberstløytnant Helge Tanum. Også etter denne manøveren ble det gitt ros til nordmennene for patruljetjeneste og for måten å "gjemme seg" på i forsvar. Som den eneste av de norske brigadene, fikk Brig 511 som samlet enhet dessuten delta i en av BAORs store høstmanøvrer, "COUNTER THRUST", som ble avviklet i tiden 14-2 5 september 1951. Dette var en storstilt manøver for BAOR og 2. Tactical Airforce. Hensikten var å øve det nyopprettede britiske 1. Corps i mobile operasjoner på bred front mot overlegne fiendtlige land- og flystyrker. Manøverstyrkene var meget betydelige.
"BLUELAND" disponerte 1. Corps med følgende avdelinger:
- 7. Armoured Division
- 11. Armoured Division
- 5. AGRA (luftvernskyts)
- En forsterket nederlansk regimentsgruppe - En selvstendig belgisk infanteribrigade
- Brig 511
"REDLAND"s styrker besto av følgende avdelinger:
- 2. Infantry Division
- 15/19 Hussars
- En amerikansk panserbataljon
- En dansk brigadegruppe (DDK)
- En fransk brigadegruppe
Panserstyrkene som deltok var også store og viste at Storbitannia siden høsten 1948 bl a hadde økt sitt bidrag i Vest-Tyskland med 11. Armoured Division. Også flystyrkene som deltok var imponerende, nemlig en Wing (3 skvadroner) jagerfly fra Royal Air Force på "Blå" side og 11 britiske, 2 nederlandske, 1 belgisk, i dansk, i fransk og 1 norsk skvadron på "Rød" side.
Sjefene for den norske hær og det norske luftforsvar, generalløytnantene Hansteen og Øen var igjen tilstede som norske observatører. Samtidig var en rekke offiserer beordret nedover fra Norge som stridsdommere. Sjefsstridsdommer ved Brig 511 var oberst Jyhne, den tidligere sjefen for Brig 472, mens sjefen for Hamburg Area, brigader L G Holmes, var seniorstridsdommer på hærsiden.
Brig 511 med unntak av Bn 2 som befant seg på Sennelager, ble jernbanetransportert fra sine respektive garnisoner til manøverområdet i løpet av 13 og 14 september 1951. Utlastingsstasjonene var Hagen og Neustadt. Fra 15 september kl 1230 til øvingens slutt, var Brig 511 underlagt li. Armoured Division. Dermed fikk brigaden anledning til å øve samarbeid med mange forskjellige spesialavdelinger innen divisjonens ramme. Dette var nye problemstillinger for nordmennene, og mange nyttige erfaringer ble vunnet. Reidar Kvaal uttaler bl a:
"Counter Thrust" med Rhine Army ble den tilsvarende trimming i brigadeforband og av brigadens ledelse i felt, i og utenfor divisjonsforband. Her vekslet situasjonene fra forsvar og tilbaketrekning over store strekninger på begrenset tid, til organisering av forsvar med en rekke ukjente støtteorganer, til motangrep, hvor vårt artilleri ble integrert i divisjonsartilleriet, mens divisjonen tok en av våre bataljoner til gjennombruddsbataljon for en panserbrigade.
Brigaden fikk kjørt seg, både stabs- og avdelingsmessig, og fikk ingen dårlig kritikk heller. Dette var kanskje ikke forbausende heller, med vår lengere tjenestetid og mange øvelser, som fikk en egentlig god progresjon."
Skisse som viser forsvarsfasen under BAORs manøver «COUNTER THRUST» i september 1951
Eksempel på spesialavdelinger som ble underlagt eller stilt til støtte for brigaden på en og samme dag, var 3 forskjellige eskadroner med stridsvogner og oppklaringskjøretøyer, samt et batteri med lette luftvernkanoner. De underlagte avdelingene sendte forbindelsesoffiserer til brigadekommandoen, og samarbeidet ble rapportert som tilfredsstillende. Det var uheldig at brigaden bare hadde 2 infanteribataljoner. Derfor måtte det improviseres en egen reserve bestående av et geværkompani og sykkel/skieskadronen. Det var også uheldig at brigaden hadde mistet sitt motoriserte oppklaringsmiddel. Men selv om sykkel/skieskadronen ikke passet i tysk terreng, hadde man likevel nytte av den. Brigaden registrerte som en spesiell erfaring at det i felt var viktig å skille klart mellom kamp og hvile. Hvile måtte organiseres. (Jfr tidligere britiske kommentarerer om disse forhold.) Ellers viste det seg igjen at stridsdommertjenesten var et forsømt felt på norsk side.
Skisse som viser motangrepsfasen under BAORs manØver «COUNTER THRUST» i september 1951
Et eksempel på soldatenes syn på denne manøveren som hadde en rekke uhell, er gjengitt i Haakon Røeds dagbok 16-23 september slik:
"Krigen er i full gang. Amerikanerne stormer over ei elv og Brig ko blir truet. En skulle tru at det å leike krig er noe en skulle ha vokst fra for lenge siden, men her er det ihvertfall i full blomst, - - -
16 september: Triste nyheter: Under manøveren i natt har en engelsk tank kjørt gjennom et telt og drept 6 engelskmenn, Det er forj... at 6 unge karer ikke skal få komme hjem mere bare for at det skal leikes krig. - - -
18 september: Man flytter og kolonnen blir utsatt for et sabla flyangrep. En hel del av oss blir dømt "såret" og Saniteten henter oss og ferden går til Feltlasarettet. Der blir vi mottatt og behandlet" etter alle kunstens regler. Til slutt får vi en drøy rasjon med rom og blir sendt tilbake igjen. Det var litt av en dag!
20 september: Alarm og "Stand To" i kveld. Hver enda j. . . måtte ligge i skyttergraver ved Autobahnen. Kald og trasig fornøyelse. - - -
21 september: Belgierne hadde brukt skarpe skudd i et angrep i natt og såret 10 eller 11 engelskmenn samt en tysk unge. - - -23 september: Lang rekke! Vi kjører til Celle i kolonne. Der blir det også anledning til å se på byen. Olakara rusler på byen i et forferdelig antrekk. Skjeggete, fæle og j... etter manøveren. Noen med hjelm og gevær, andre med skjerf til hodeplagg. Her skal good-will'en pinadø brukes! Flott by med j... godt øl. Dessuten var det noen gater med gamle, idylliske hus med innskrifter og malerier i gavlen. Typiske altdeutsche saker."
Feltmarskalk Montgomery inspiserer Brig 511 under BAORs manøver COUNTER THRUST» i september 1951. Til venstre brigadesjefen, oberst K Aarra, og brigadens stabssjef, major R Kvaal. Foto: FMU
Helt mot avslutningen av brigadens opphold i Tyskland, fikk artilleribataljonen i dagene 26--30 september en siste skarpskyting på Sennelager. Under dette oppholdet ble det gjennomført en samøving med infanteribataljonen i DDK som kunne fatt alvorlige konsekvenser. Ørnulf Nåvik forteller:
"Det gikk mot slutten av tysklandsoppholdet for FA bn/Brig 511, et opphold som hadde åpnet øynene på en krigsungdom på mer enn en måte. Nå skulle jeg riktignok fortsette i nok en brigade, etter å ha gjennomgått et sersjantkurs sammen med 37 av bataljonens korporaler, men først skulle batteriet gjennomføre sin siste skarpskyting i Tyskland. Det var en samøvelse med den danske infanteribataljonen som var stasjonert i Itzehoe.
Jeg var OP-assistent hos sjefen for Ba 0, kaptein Skogen, og grytidlig samme dag som bataljonsangrepet skulle gjennomføres, hadde vi vært ute sammen med den danske bataljonssjefen for i detalj å gå gjennom angrepsplanen. Den siste kontrollskytingen av ildplanen ble gjennomført - kl H var kl 1400. øvelsen ble nok både av danskene og oss sett på som en slags eksamen, og VIP-ene strømmet til.
Bataljonen lå nedgravet bak startlinjen, og som alltid ved skarpe øvelser, var spenningen til å ta og føle på. Her skal vi også huske på at i Tysklandsbrigaden var det rikelig med eksvis artilleriammunisjon. Det innebar at dersom vi vurderte at et angrepsmål krevde 15 lag for å bli nøytralisert - vel så beordret vi 15 lag ild.
Dette angrepet skulle innledes med legging av en røykskjerm, umiddelbart etterfulgt av 10 lag mot mål 1. De første målene på angrepsildplanen var som vanlig bundet opp i tid, og for kaptein Skogen og meg var det bare å avvente det hele. Jeg hadde en 88-stasjon på magen, slik at vi raskt kunne nå batteri-kommandoplassen når det ble tid for utløsning av de mål som var tidsbundne. Røyksjermen ble utløst!
I ettertid kan en kanskje hevde at danskene i alle fall fikk et nært forhold til artillerirøyk idet røykboksene nesten uten unntak falt ned i hodet på de overraskede infanterister. Men så, før de rakk å summe seg, var de 10 lagene på vei mot målet. Det vil si ikke riktig alle. En av de 8 25 punds kanonene hadde tydligvis valgt seg et annet mål, og plutselig landet en granat ca 30 meter fra der vi sto, og noe over 100 meter bak startlinjen der et av de danske kompaniene var iferd med å bevege seg framover. En del VIP-biler sto parkert i overkant av 50 meter fra nedslaget på den andre siden.
Vi fikk stoppet ilden, men både Skogen og jeg var klar over at minst 2 nye lag; 16 granater var avfyrt allerede, og ville lande om få sekunder. Til alt hell så kom ingen flere granater i vårt nærområde. Det var da også nok med den ene ladningsfeilen som uten tvil laget en stygg ripe i batterilakken. Trøsten får være at det kunne ha endt så mye verre.
At den norske ildstøtten hadde gjort et dypt inntrykk på våre danske venner, fikk jeg bekreftet i den etterfølgende Brigade 512, da jeg igjen hadde gleden av å samvirke med Itzehoebataljonen på øvelse, men da uten skarp ammunisjon."
Brig 511 var altså den eneste av de norske brigadene i Tyskland som foruten den vanlige brigademanøver, fikk delta både med bataljonsgrupper og med samlet brigade i stormanøvrer i britisk regi. Det er derfor kanskje ikke urimelig å anta at Brig 511 - med 12 måneders førstegangstjeneste var den av brigadene som muligens oppnådde høyest treningsstandard under sin tid i Tyskland.
Personellproblemer
I Brig 511 kunne det registreres bedre kvalitet blant det menige personellet i Infanteriet, selv om Bn 1 ikke var helt fornøyd. Bn 2 hadde 80 mann med eksamen artium og 120 med realskole, noe som ble ansett som rimelig. Som det fremgår nedenfor, førte imidlertid ikke bedringen til noen særlig oppslutning om sersjantutdanningen fra infanteristenes side. Endringen av tiden for brigadeskifrene til mai og oktober, som fra militær side lenge hadde vært et ønske, kom dessuten til å skape problemer i forbindelse med mannskapenes skolegang og overgangen til det sivile arbeidsliv etter endt tjeneste. Personell som dimitterte i oktober risikerte å måtte vente et helt år før de kunne begynne på videre studier. For Brig 511 ble det derfor bestemt at skoleelever skulle permitteres 26 september etter avsluttet brigadeøving. Brigaden hadde likevel 207 søknader om dimisjon i tiden 1-25 september. 98 eller 47% av disse søknadene ble innvilget.
Brigaden var ellers bekymret for befalsavgangen i forbindelse med opptaket av elever ved de videregående, militære skoler. I alt 16 befal hadde søkt om opptak til Forsvarets gymnas og 30 til Krigsskolen. Fra før hadde brigaden et underskudd på 56 befal, slik at man i tilfelle ville mangle over 100 befal under "COUNTER THRUST". (Sykkel/skieskadronen og ingeniørkompaniet ville f eks mangle ca 50% av sitt befal, noe som kunne sette gjennomføringen av øvingen for disse avdelinger i fare.) På grunn av den kritiske situasjonen, bestemte HOK derfor at opptaksprøvene for brigadens befal til de militære skoler, skulle foregå i Tyskland. For Krigsskolens vedkommende skjedde således prøvene på brigadesykehuset i Schleswig søndag og mandag 2-3 september 1951.
Brig 511 uteksaminerte for øvrig det første kullet av utskrevne sersjanter som ble utdannet ved avdelingene under førstegangstjenesten. Brigaden mente at ordningen hadde meget for seg, fordi den etter hvert ville føre til bedre befalsdekning i mobiliseringshæren. Det hadde imidlertid ikke meldt seg nok frivillige (bare 25-70% av behovet i de forskjellige avdelinger), og tvangsbeordring hadde ført til negative forhold og dimisjon av noen av aspirantene. Totalt utdannet brigaden 150 sersjantaspiranter. Infanteriet som hadde det største behovet, fikk bare 36 av disse! Det ble understreket at kursene hadde vært en stor belastning, og at ekstra instruktører var nødvendig.
Kritikk av materiell og vedlikehold
Som følge av omorganiseringen av brigadens avdelinger, oppsto det også mange problemer på materiellsektoren. Panservernbatteriet var som nyopprettet avdeling særlig utsatt. Batteriet måtte starte tjenesten i Tyskland med 6-7 stk 6 punds kanoner fra overskuddsmateriellet ved TK. Først i mai ble de 2 første 17 punds kanonene levert av britene, og bare de to siste månedene av oppholdet i Tyskland hadde batteriet full oppsetning på 12 kanoner. Alle kanonene var i god stand, men det manglet både reservedeler og viktig verktøy. De utleverte trekk-kjøretøyene (pansrede 3/4 tonnere) viste seg å være for lette for de tunge kanonene (ca 3 tonn). Man gikk derfor over til å nytte beltevogner (Windsor Mk I), men heller ikke dette ble noen tilfredsstillende løsning. Begge typer var for svake og hadde for liten plass, het det i brigadens ekserserrapport. Batteriet praktiserte derfor at man holdt ett reservekjøretøy pr 2 kanontrekk.
Elever ved sersjantkurset Brigverk/ Brig 511 under «COUNTER THRUST» høsten 1951. Foto: J Holmen
Brigaden skrev for øvrig at våpensituasjonen generelt var dårlig, og at pussen og vedlikeholdet var slett. Befalet var seg ikke sitt ansvar bevisst, og det ble slurvet med de jevne inspeksjoner ved lag, tropp og kompani. For å gi de kritiserte bøssemakere bedre grunnlag, anbefalte brigaden at hver brigade burde arrangere bøssemakerkurs i Tyskland av 3-4 ukers varighet. Brigaden bestemte dessuten at det skulle foretas inspeksjon av våpnene hver dag, enten for hele avdelingen eller ved adskillige stikkprøver. Etter dette bedret situasjonen seg, og for enkelte avdelinger ble vedlikeholdet meget godt. Brigaden foreslo også at det burde gjennomføres daglig våpenkontroll for Brig 512, noe Holtermann støttet i brev til HOK datert 2 juni 1951. «Vedlikehold av våpen og materiell har alltid vært en av de svakeste ting ved Tysklandsbrigadene og særlig har vedlikeholdet vært mangelfullt under feltmessige øvelser og ved slutten av brigadeperioden», uttalte han.
Et hovedproblem var det naturligvis også at man nå hadde amerikansk oppsetning, men i stor grad fortsatte med britiske våpen og utstyr. Først 25 juli 1951 kunne forøvrig brigaden endelig melde til TK at utskiftingen av de gamle Lee Enfield-geværene No 1 med nye No 4, var fullført med noen få unntak. Det hadde altså gått mer enn 4 år og 2/3 av de norske brigadenes tid i Tyskland siden spørsmålet om bedre geværer først ble reist. Nå var det dessuten kort tid igjen til våpnene skulle tilbakeleveres britene som følge av omvæpningen til amerikanske våpen. Det er i ettertid nærmest uforstålig at det hadde tatt så lang tid å få orden på geværsituasjonen ved være Tysklandsbrigader. Geværene var jo tross alt infanteristenes hovedbevæpning. Generalmajor Hansteen hadde reist saken allerede under Brig 471s periode i Tyskland, og senere gjentagne ganger påtalt forholdet. Ifølge Brig 471 var det klart at britene leverte den nyeste typen Lee Enfield geværer til den første Tysklandskontingenten. Om det ble med dette ene settet, har vært vanskelig å få klarlagt i ettertid. Men uansett synes det å ha sviktet i det norske administrasjons- og forvaltningsapparatet siden denne type geværer ble utlevert her hjemme, men ble byttet ut med eldre geværer før avreisen til Tyskland. (Jfr bl a de oppsettende avdelingers neglisjering av oberst Jyhnes påminnelse om at de nyeste geværene skulle med til Tyskland.)
Søle i Munsterlager. Artillerister fra Brig 511. Foto: Ø Nåvik
På kjørtøysiden kondemnerte Brig 511 utrolige 332 kjøretøyer, eller nesten 1/3 av den samlede kjøretøypark! 231 kjøretøyer ble erstattet i brigadens tid i Tyskland.
Parader og forbimarsj
Hjemtransporten av Brig 511 under kodeordet "JENS", fant sted i tiden 13-27 oktober 1951 mellom Flensburg og Oslo, Moss, Kristiansand og Stavanger. I alt ble ca 3950 mann transportert hjem til Norge, dvs over 300 færre enn da Brig 511 dro til Tyskland 7 måneder tidligere. Differansen skyldtes i hovedsaken de mange dimisjoner av personell som skulle begynne på skoler og universitet.
Det var ingen parader i Norge ved hjemkomsten. Som tidligere nevnt hadde dette variert en god del, og noen av paradene hadde vært mindre vellykkede. Det siste var nok bakgrunnen for at sjefen for Hæren i juni 1951 ga nye direktiver for parader og forbimarsj. Her pekte han på betydningen av å vise frem soldater og Hærens utrustning for sivile, fordi det kunne virke oppmuntrende og bidra til å høyne avdelingenes disiplin og samhold.
Betingelsene var imidlertid at det hele var vel organisert og skjedde etter reglementerte bestemmelser, at avdelingene var stramme og ordentlige. Marsjerende avdelinger måtte f eks nytte lukekolonne, ikke lange tynne marsjkolonner. Ifølge direktivene hadde det vært eksempler på dårlig opptreden under slike parader. Kjøretøyene hadde vært uensartet lastet, det hadde vært forskjell på befalets opptreden, noe personell hadde vært sittende, andre stående osv. Når inntrykket var "landtur eller selskapsreise", oppnådde man ikke hensikten. Da var det bedre å la være, konkluderte Hansteen.
|