Brigade 502
Endret prioritet
Mannskapene til Brigade 502 - unntatt spesialistene som hadde mått 2 måneder tidligere - rykket inn til rekruttskolene 2 mai 1950. Distriktskommando Oppland var ansvarlig for oppsetningen og utdanningen på Østlandet denne gangen. Rekruttutdanningen var planlagt å skulle fortsette i minst 4 uker etter ankomsten til Tyskland.
Etter at det lenge hadde vært anbefalt, ble Brig 502 den første av brigadene som fikk en egen nestkommanderende, oberstløytnant Johan Krogstie. Han hadde tidligere vært sjef for Bn 2/Brig 492. Major Johan Berg var stabssjef. Han ble senere generalmajor og sjef for Distriktskommando Vestlandet, deretter kommandør for landstridskreftene i Sør-Norge, før han avsluttet sin karriere som direktør for Forsvarets høgskole.
Sjefen for den nye brigaden var kavaleristen, oberst Bjørn Olafssøn Christophersen. Han hadde fra februar 1942 til juni 1945 vært stabssjef i Forsvarets overkommando i London, først under generalmajor Hansteen og senere under H K H kronprins Olav. I 1952 overtok han som sjef for Tysklandskommandoen etter generalmajor Holtermann. Deretter var han sjef for 6. divisjonskommando inntil han 1 august 1956 ble utnevnt til generalløytnant og sjef for Hæren, en stilling han innehadde til 31 juli 1961. Foto: FMU
Tidligere er nevnt det mislykkede forsøket på å etablere en stridsvogneskadron i den norske brigaden i Tyskland. Det var neppe noen som under de rådende forhold bestridde behovet for et slikt ledd i brigaden. Men det var altså andre forhold som var mer styrende for sammensetningen av styrkene i Tyskland, nemlig behovet for å styrke artilleriinnslaget i mobiliseringshæren.
Inntil den utvidede artilleriutdanningen kunne komme i gang, ble det som en interimsordning for å fylle brigadenes personellrammer, satt opp en sykkel/skieskadron i brigadene 502 og 511. (Brig 502 bestemte at benevnelsen oppklaringseskadron fortsatt skulle nyttes i Tyskland, og dette er gjort i den etterfølgende tekst for denne brigaden.) HOK var - i likhet med det generalmajor Roscher Nielsen tidligere hadde gitt uttrykk for - fullt klar over at denne type avdeling ikke var særlig egnet i det flate, åpne terrenget i Nord-Tyskland. Avdelingens tilstedeværelse i Tyskland ga da også få holdepunkter for en kvalifisert bedømmelse av anvendeligheten under norske forhold.
For å gi en innføring i det britiske administrasjonssystemet og for å forberede overtakelsen etter foregående brigade, ble det i slutten av juni og i begynnelsen av juli måned 1950, avholdt et 3-ukers kurs i Schleswig for bataljonskvartermestre og tilsvarende befal i Brig 502.
Som foregående år kom det en forespørsel fra BAOR om den nye brigaden kunne delta med enkelte avdelinger under de britiske høstmanøvrene («BROADSIDE ONE» og "BROADSIDE TWO"). Generalmajor Dahl mente at det etter Koreakrigens utbrudd var viktig å vise at de vestlige land sto sammen, og anbefalte sommeren 1950 sterkt overfor sjefen for Hæren at brigaden skulle delta med en infanteribataljon. Svaret ble imidlertid negativt fordi avdelingene i rekruttperioden hjemme i Norge (etter Koreakrigens utbrudd!) hadde deltatt i innhøstingsarbeid i 14 dager, og derfor hadde mistet verdifull utdanningstid. I stedet fikk brigadesjefen, stabssjefen, en del stabsoffiserer og de fleste avdelingssjefene i Brig 502, anledning til å følge "BROADSIDE" i siste uke av september måned.
For å holde seg innenfor rammen, ble som vanlig også rekruttstyrken i Brig 502 redusert med 5 % før avreisen. Brigaden betraktet dette som en fordel fordi det innebar visse muligheter for å skille ut personell som hadde vist tendenser til utskeielser.
I tidsrummet 19-24 juli 1950 ble frempartier på tilsammen 300 mann sendt nedover til Tyskland med M/S "Vistula". Hovedtransportene under kodeordet "JON" foregikk på tradisjonelt vis 12-25 august. Brigadens totale styrke etter ankomsten til Tyskland var 225 offiserer (+ 18), 333 sersjanter (- 57) og 3710 k/rn (- 3), altså allerede i utgangspunktet en viss underbernanning. Befalssituasjonen bedret seg noe utover høsten, slik at i alt 573 befal (inkludert attasjerte) da tjenestegjorde ved brigaden. Av disse var 75 yrkesbefal, 185 vernepliktige befal, 186 tjenestepliktige sersjanter
og 127 utskrevne befal. Hele 272 mann, eller mer enn 47% hadde tjenestegjort i Tyskland tidligere.
Virksomheten i Tyskland starter
Allerede den 10 august - før hovedstyrken var ankommet - begynte et kurs for bøssemakere (16 elever fra de forskjellige underavdelinger) ved brigadeverkstedet. Rapportene fra de foregående brigader hadde hatt sin virkning! I første halvdel av september ble det likeledes avviklet et motor! transportkurs for avdelingssjefene i brigaden. (2 puljer med tilsammen 50 elever.) Vedlikeholdstjeneste og inspeksjoner var ved siden av kolonnekjøring og forholdet overfor fly, hovedpostene i programmet for dette kurset. Også et teoretisk kurs i samarbeid infanteri/artilleri ble gjennomført i september med etterfølgende praktisk tjeneste i november. Igjen en konsekvens av tidligere erfaringer.
Brig 502 delte oppholdet i Tyskland i tre perioder. I den første perioden 1 september - 1 oktober, fortsatte rekruttutdanningen etter våpeninspektørenes programmer. Det ble lagt vekt på å øve radioprosedyre og ordre/stabsteknikk. I annen periode 1 oktober- 15 desember, konsentrerte brigaden seg om elementær føringsteknikk i angrep, forsvar og tilbaketrekning med brigademanøveren som mål. Siste periode omfattet tiden etter manøveren frem til avløsningen i midten av mars 1951.
1-2 oktober inspiserte sjefen for Hæren brigadens avdelinger, og 5 oktober var det besøk av sjefen for BAOR, generalløytnant Sir Charles Keightley.
Brigadens forskjellige avdelinger var denne måneden fordelt til de vanlige skyte-og øvingsfeltene PatIos, Munster og Hameln. Under artilleriregimentets skarpskyting i Munster i tiden 1-25 oktober, disponerte regimentet 2075 spreng- og 375 røkgranater til regimentets 16 stk 25 punds kanoner, dvs ca 153 granater pr skyts. Til sin trening i Hameln i tiden 6-28 oktober, disponerte ingeniørkompaniet ca 2 tonn sprengstoff. Godt grunnlag for effektiv trening ved begge disse enhetene med andre ord!
Kjent motiv fra Bn 3s leir i Schleswig. 2 korporaler fra støttekompaniet flankerer skiftet. Brig 502. Foto: W Seterlund
Brengun carrier og søle på Putlos. Bn 1/Brig 502. Foto: K Ottersen
1-20 oktober drev samtlige støttekompanier og støttetroppen i oppklaringseskadronen skarpskyting på Putlos under ledelse av nestkommanderende i Bn 2, major Asbjørn Ones. Fra 15 oktober hadde geværkompaniene skarpskyting på Sennelager innen rammen av tropp og kompani. Et eget instruktørlag fra Norge sto for denne virksomheten. Fra slutten av måneden og frem til 20 november var så hele brigaden samlet på Sennelager. Under ledelse av brigadestaben gjennomførte infanteribataljonene øvinger i forsvar og angrep støttet av artilleri. Forsyningsavdelingene betjente brigadens avdelinger og fikk god praktisk trening. Den 9 november ble det for infanterister og kavalerister gjennomført en demonstrasjon av stridsvogner på "Tower Range", og dagen etter en artilleridemonstrasjon på "Caen"-feltet med skyting av konsentrasjoner og røk. Ifølge hovedinstruktøren, brigadens nestkommanderende, oberstløytnant Krogstie, gikk den feltmessige skarpskytingen uten uhell og ulykker. Det var imidlertid observert stor nervøsitet blant mannskapene, slik at førstegangsinntrykket av soldatenes standpunkt var dårlig. Det måtte bl a arbeides mer med den feltmessige opptreden under spredt orden, samt våpenbruk- og skjøtsel i felt. Han mente brigaden hadde meget dyktige kompanisjefer.
Samvirketrening
For "å sette sammen avdelingene til en brigade", ble det i tiden 12-17 november syd for Sennelager gjennomført en 6 dagers brigadeøving benevnt "SAMVIRKE". Øvingen som stort sett var ensidig og formell, ble ledet av brigadesjefen som samtidig førte brigaden. I visse faser var mindre styrker disponert som motstandere. Et begrenset antall offiserer (noen britiske) var observatører og stridsdommere. Hensikten med manøveren var primært å
øve brigaden i førings- og stridsteknikk. I fase 1 skulle brigaden holde en forsvarsstilling over Helmern - Haaren med Bn 1 til venstre og Bn 2 til høyre, mens en mellomstilling nord for elven Alme ble holdt av Bn 3. (Se skisse s 73) Som reserve under brigadesjefens kommando var oppklaringseskadronen og kompani "Sterk" fra Bn 2. Ingeniørkompaniet forberedte broene over Alme til sprengning og skulle legge minefelt i Bn i og 2s områder.
Inngangspartiet med veiskilt Sennelager treningsleir. Foto: K Ottersen
I fase 2 foregikk det tilbaketrekning til 1. mellomstilling over Heddingshausen Steinhausen, Kirchborchen - Dahl. Denne stillingen skulle holdes til 14 november kl 1900.
Fase 3 omfattet tilbaketrekning til 2. mellomstilling langs en linje Westenholz - Delbrück -Senne - Bad Lippspringe - Kohlstadt. Denne skulle holdes til kl 1900 den 15 november.
I fase 4 skulle brigaden ha gått tilbake til en hovedstilling, men manøveren ble avbrutt om morgenen 15 november etter tilbaketrekningen gjennom 2. mellomstilling. Brigaden fant det vanskelig å trene seg selv uten ekstra hjelp og styrker til å markere en fiende. "SAMVIRKE" ga imidlertid nyttig innføring i stridsformen oppholdende strid, og var en generalprøve på den senere manøver mot allierte styrker en knapp måned senere. Hensikten var nok ellers å søke å unngå en del av feilene som var registrert under "NORDIC".
Infanteribataljonene i Brig 502 gjennomførte også øvingsoppleggene "FORSVAR" og "ANGREP" i den utbygde forsvarsstillingen på Sennelager (se Brig 501). Hensikten var å trene rekognosering, besettelse og utbedring av forsvarsstillinger, opphold i stillingen om natten og patruljetjeneste i mørke. Rapportene viste at patruljetjenesten var gått tilbake i kvalitet og at vakthold og "soldat på pos" lå meget tilbake å ønske. Det samme hadde vært tilfelle under "SAMVIRKE" hvor det både var eksempler på dårlig vakthold og sen reaksjon fra bl a kompani- og troppsbefal.
"NORDLAND" 5-11 desember 1950
Som den foregÅende brigademanøver foregikk også «NORDLAND» i Soltau - Munsterområdet, hvor det norske befalet som gikk igjen fra brigade til brigade, nå burde være godt kjent. Manøveren var lagt opp og ledet av den nye TK-sjefen, generalmajor Reidar Holtermann. Sjefen for DDK, oberst 0 Bjerregaard, var som han ofte pleide å være, assisterende øvingsleder, denne gangen sammen med den britiske skvadronsjef R P Harding fra hovedkvarteret til 2nd Group RAF. Sjefsstridsdommer var sjefen for Hamburg garnison, briten oberst L H Spicer. Som norske stridsdommere inngikk noen av de påtroppende avdelingssjefer i den neste brigaden, bl a oberstløytnantene Helge Tanum, Odd Mølster og Birger Ullern. (Tjenesten for dette befalet var kombinert med administrative kurser som ble avholdt ved Brig 502s forsorg i tiden 20 november til 21 desember.)
Av inspiserende sjefer nevnes sjefen for BAOR, sjefen for Hæren og daværende sjef for Vestre landsdelskommando (VLK), generalmajor Wulff Have, samt sjefene for henholdsvis 7. og 11. Armoured Division, generalmajorene R H B Arkwright og H R B Foote, den siste innehaver av Victoriakorset. Deltakende avdelinger var:
"Parti Rød" med
- Brig 502
- En eskadron selvdrevne panservernkanoner fra 7. Hussars
"Parti Blå":
- 6. infanteribataljon fra DDK
- En sammensatt britisk infanteribataljon under ledelse av 1. Welsh Guards
- En panserbataljon fra The Queens Bays (1 eskadron)
- 6. eskadron fra The Guard Hussars Regiment (oppkl)
- 2. regiment Royal Horse Artillery ( skjelettoppsetning).
Altså også denne gangen en betydelig mekanisert motstander. En flyskvadron fra Royal Air Force- stasjonen på Wünstorf deltok på begge sider, men det ble forutsatt at "Parti Blå" hadde full luftoverlegenhet. Opplegget var stort sett som under "NORDIC", men noe enklere og bedre tilpasset avdelingenes utdanningsnivå. Ledelsens bakre hovedkvarter ble etablert i Yeovil Barracks i Munster Lager 30 november, mens en fremskutt kommandoplass ble etablert ved Breloh 5 desember. De norske og danske stridsdommere møtte 1 desember i Munster Lager og ble innkvartert i kasernene. Alle offiserer måtte medbringe sengetøy eller "camp kit".
Hensikten med det tidlige fremmøtet var å sette dansker og nordmenn skikkelig inn i øvingen, og å øve dem i bruken av sambandsmidlene. Britiske observatører og liaisonstridsdommere (tilsammen 10 ved Brig 502) skulle assistere og hjelpe til med å få frem meldinger over radio. Britene skulle også sende rapporter til stridsdommersjefen for å orientere ham om utdanningsnivået i de deltakende avdelinger. Sammendragningen av Brig 502 foregikk 4-5 desember til et grupperingsområde H 86 -Heidehof - Watt - Hausmanns Höhe - H 11. (Se skisse s 176) "Krigstilstand" inntraff 6 desember kl 0700. Ordren gikk ut på at Brig 502 straks skulle besette og holde stillinger i trakten Wietzendorf- Kreutzen. Fremste linje var elven Wietze. Broene over elven skulle "sprenges" og stillingene skulle holdes inntil kl 0100 natten til 7 desember. Eventuell uttynning kunne tidligst starte kl 1800 dagen før. Første mellomstilling for tilbaketrekningen var området Haus Ilster - Topingen Hambostel, annen mellomstilling området Steinbeck - Borstel - Behringen. Dette området skulle holdes. Broene over Wietze ble forberedt til "sprengning" og minefelter ble lagt på sydsiden av elven hvor også patruljer ble sendt ut. Natten til 6 desember ble 2 kompanier sendt tilbake til Topingen for å forberede forsvaret der.
"Blå" startet fremrykningen 6 desember kl 0730 og tok broen over Wietze ved Halmern intakt på grunn av en misforståelse i Brig 502. (Ansvaret var delegert til pionertroppsjefen i Bn 2, men han var ikke tilstede da fienden angrep. Det var heller ingen dekningsavdeling ved broen, og sprengkommandoen besto bare av 2 ingeniørsoldater.) Det ble dannet et brohode på nordsiden av elven og kl 1030 gikk oppklaringsavdelinger over elven. Kl 1400 gjorde et kompani fra Bn 2 uten tilstrekkelig ildstøtte et mislykket motangrep mot brohodet. I løpet av natten til 7 desember gikk brigaden i samsvar med planene tilbake til de nye stillingene med Bn 1 i området Harmelingen - Topingen. Om morgenen gikk så "Blå" over Wietze i 2 kolonner.
6 punds panservernkanon i stilling. Foto: FMU
Kantinekø i felt. Foto: J Holmen
I snøvær nådde "Blå" jernbanelinjen Munster - Soltau hvor de ble midlertidig stanset av panservernpatruljer bevæpnet med PIAT. "Blå" fortsatte angrepet og tok Topingen kl 1800. Brig 502 gikk i løpet av natten tilbake til hovedforsvarsstillingen. Oppklarings- og PIAT -patruljer, samt ett kompani ble holdt igjen på sydsiden av Brunau.
"Blå" fortsatte fremrykningen om morgenen 8 desember, og passerte med oppklaringspatruljer Bispingen uten å oppdage de norske stillingene som skulle holdes så lenge som mulig.
Det utviklet seg nå til kamphandlinger på flere steder, og "Blå's" "0"-gruppe ble tatt til fange. Etter å ha blitt frigitt, planla "Blå" hovedangrepet over Brunau og iverksatte dette om morgenen 9 desember. Brig 502 gikk til motangrep og "Blå" fikk ordre om å trekke seg tilbake syd for elven og gå i forsvar. Natten til 10 desember kom det -akkurat som i forrige brigade - til håndgemeng mellom danske og norske soldater. En dansk patrulje hadde gått over Brunau og støtte sammen med norske soldater fra Kp B/Bn 2 som lå i forsvar ved Steinbeck. Det oppstod slagsmål og bajonetter ble satt på geværene. Geværkolbene ble brukt på begge sider, og en dansk sersjant ble slått i svime og måtte behandles på det norske feltsykehuset. Det var gjensidige beskyldninger om at alkohol hadde vært med i bildet, men ingenting kunne bevises. Etter avhør både på dansk og norsk side ble saken henlagt.
Den 10 desember 1950 ble brukt til forberedelser for Brig 502s avsluttende angrep, som ble satt inn neste morgen. Bn 1 og 2 angrep Bispingen, Bn 1 fra Borstel og Bn 2 fra Hützel, mens Bn 3 fra området vest Hützel angrep den danske bataljonen. Welsh Guards ble hurtig "nedkjempet". Bn 3 drev samtidig danskene tilbake, og nådde første mål som var veien Bispingen - Iserhatsche kl 0850. Fremrykningen fortsatte inntil øvingen ble avblåst kl 1015.
Fra Brig 502s manøver «NORDLAND» i desember 1950. Fra venstre stabssjefen i brigaden, major J Berg og sjefen for Bn 3, oberstløytnant H Edland. Foto: FMU
I sin rapport uttalte general Holtermann at manøveren i stor utstrekning hadde vært bundet både i tid og i valg av stillingsområder. Hensikten med dette var å holde kontroll, dels å få frem bestemte øvingsmomenter med henblikk på avdelingenes utdanning. Gjennomsnittstemperaturen hadde vært -3 grader C, og et tynt snølag hadde gitt isete og glatte veier. Men både veiene og den tilfrosne marken hadde gitt god fremkommelighet. Tåke og lavt skydekke gjorde at fly ikke kunne delta fullt ut. Det hadde ikke vært noen alvorlige ulykker. Som vanlig hadde TK fått glimrende hjelp fra BAOR med hensyn til planlegging og gjennomføring.
Den britiske stridsdommersjefen ga en fyldig rapport etter manøveren. Brigadens kommandoplass fikk denne gangen ros for å være godt organisert, og for å funksjonere utmerket både taktisk og teknisk. Det ble imidlertid kritisert at brigadens ordrer til underavdelingene ofte ikke bare inneholdt oppdragene, men også hvordan disse skulle løses
Ordrene kom dessuten sent frem og ofte i mørke, slik at det ikke ble tid til å rekognosere. Radiosambandet mellom fremre og bakre kommandoplass var mindre bra, og sistnevnte burde vårt bedre orientert. Forsvarsstriden ble godt utført, men teknikken for tilbaketrekning var ennå ikke helt forstått.
De norske sjefene holdt seg - etter britenes syn - for langt tilbake, mens f eks sjefen for "Blå" som regel var for langt fremme, altså to helt forskjellige måter å lede på. Sjefene måtte frem for å være inne i bildet, men uten å blande seg inn i disponeringen til underavdelingene. Ordregivningen ved bataljonene tok ofte for lang tid og samlet for meget folk. I ett tilfelle varte "O"-gruppemøtet ved en av bataljonene i 2 timer! Da det manglet offiserer med erfaring i bataljonsstabene, så det ut som om ingen kunne føre skikkelig kommando når bataljonssjefen var fraværende.
Pågangsmot og moral i Brig 502s infanteriavdelinger var meget tilfredsstillende. Det ble gjort alle anstrengelser for å holde kontakten med fienden, men forbindelsen med naboavdelingene var mindre god. Gamle synder som sammenklumping og dårlig bruk av terrenget gikk igjen. Likeledes var ilddisiplinen på lags- og troppsnivå dårlig. Føringen og kontrollen med at gitte ordrer ble utført på dette nivået, var fremdeles mangelfull. Den nye oppklaringseskadronen (sykkel/ski) hadde problemer. Det tok lang tid å få syklene ut av transportkjøretøyene, og syklene var dårlig egnet i det aktuelle terrenget og under de eksisterende føreforhold. Samarbeidet mellom infanteri/artilleri var denne gangen utmerket. Batterisjefene "bodde i lommene til bataljonssjefene" het det. Likevel var det en tendens til at ildplanarbeidet ble for mye overlatt til artilleristene. Bruken av artilleriet var heller ikke helt vellykket de 2 første dagene, men ble bedre etter hvert. Artilleristene ble dårlig orientert og skytset sto ofte 7 km bak fremste linje, noe britene mente var altfor langt tilbake. Også i ingeniørkompaniet ble mannskapene for lite orientert. Kompanisjefen oppholdt seg for det meste i brigadens kommandoplass, og nestkommanderende ble holdt dårlig informert om situasjonen. Graving var tillagt stor vekt av brigaden, og ble etter en noe svak start, fulgt meget vel opp ved samtlige avdelinger. Det samme gjaldt kamuflasjen. Alt befal var av brigadesjefen pålagt å ha en papp-plate med 5 punkter - inkludert graving og kamuflasje - i høyre brystlomme. Ved lengre stans ble bataljonenes kommandoplasser gravd ned og ypperlig kamuflert, skrev de britiske observatører. Det samme var tilfelle med panservernkanoner, bombekastere og mitraljøser. General Holtermann bemerket at det stort sett var en fornøyelse å se hvor raskt og effektivt gravingen ble gjennomført. Feltartilleriet ble i et tilfelle oppdaget av rekognoseringsfly under stillingsinnrykning, men da jagerbombeflyene kom for å angripe, var stillingene så godt kamuflert at flyene ikke fant dem.
Brigadesambandet fikk denne gangen rosende omtale. Telefonlinjer ble ved enhver anledning lagt til infanteribataljonene og artilleriet. Radiobruken på brigadenivå var god. Offiserene var ikke redde for å snakke i mikrofonen, og det ble gjort på riktig måte og med god virkning. På dette området var det med andre ord en markert forbedring fra tidligere. Totalt sett lå brigadesambandet på et meget høyt nivå, også sammenlignet med britiske avdelinger. Sjefen for sambandskompaniet, major Kolbein Kumle, fikk en meget rosende omtale samtidig som det ble hevdet at sambandssoldatene var meget godt trent, den korte utdanningstiden tatt i betraktning. (Ca 9 måneders tjeneste bak seg.)
På forsynings- og vedlikeholdssektoren ble det gitt honnør til brigadeverkstedet. Standarden på soldatene og arbeidet var bemerkelsesverdig høyt med bare 3 fastlønte offiserer, het det. Sjefen her var major Otto Øvrevik. Trafikkdisiplinen var et av de mest tilfredsstillende forhold under manøveren, og det var ingen trafikkulykker. Ingen kjøretøyer var i ustand over lengre tid, bestemmelsene om konvoilys ble overholdt, og ingen bilkonvoier ble ødelagt av fly. General Holtermann bemerket dog at vedlikeholdstjenesten ved avdelingene ikke var så god. Den omfattende gravingen med lite søvn for soldatene, hadde gått ut over vedlikeholdet, antrekket og den personlige hygiene med vask, barbering osv.
Reparasjon i felt. Foto: J Holmen
Fra Brig 502s manøver «NORDLAND». Sjefen for sanitetskompaniet, kaptein K Hoff.
Foto: J A Syversen
Sanitetstjenesten ble stort sett bra gjennomført. I alt ble 85 syke behandlet og sykeprosenten var 2,02 under øvingen. Det tok i gjennomsnitt 3 timer å få en "såret" tilbake til det lette feltsykehuset. Det ble den gangen betraktet som bra under de rådende forhold. Sjefene for henholdsvis sanitetskompaniet og feltsykehuset var kaptein Knut Hoff og kaptein S Davidsen. Men på ett område sto det dårlig til. Mens forpleiningstjenesten under Brig 492s og Brig 501s manøvrer hadde gått rimelig bra, ble den denne gangen utsatt for hard britisk kritikk. Forsyningsorganene som i stor grad ble kontrollert av brigaden, førte til uregelmessig tilførsel av mat og ulltepper. Noen tropper fikk ikke pakktrenet med ulltepper på 3 døgn, og hele kompanier var uten varm mat fordi bilene kjørte seg bort. Det ble ofret for liten tid til matutdeling, og patruljer som var ute på oppdrag, fikk ikke varm mat i det hele tatt. Et lunket måltid mat pr døgn var dessuten for lite og - "det ble for ensformig med bare lapsskaus", mente britene. I det hele tatt syntes de at nordmennene neglisjerte forpleiningstjenesten. Den lå langt under britisk nivå, og dette ville gå utover moralen og stridsevnen til avdelingene på lengre sikt. Britene hadde jo sine krigserfaringer også på dette området Holtermann bemerket imidlertid at det ikke var kommet inn noen klager på disse forhold fra norsk side. Med de forhold som kunne ventes hjemme i krig, mente han at norske soldater kanskje burde vennes til litt nøysomhet og uregelmessighet i forpleiningstjenesten. Våre eventuelle motstandere var jo også vant til nøysomhet, hevdet han.
Når det gjaldt feltforpleining, manglet ikke nordmennene det teoretiske grunnlaget. Således utga Brig 501 i juli 1950 et utmerket direktiv om hvordan provianttjenesten i felt skulle ordnes. Her var både ansvarsforhold og praktiske arrangementer beskrevet. Detaljerte skisser fulgte vedlagt. Det norske systemet var imidlertid - som det har vært i hele etterkrigstiden - basert på at det bare skulle kokes ett varmt måltid om dagen, nemlig middagen som skulle bringes frem til avdelingene om kvelden sammen med tørrproviant for neste dag. I praksis sviktet det altså i fremføringen denne gangen, slik det ofte også har skjedd senere.
For særlig å prøve vaktholdet i de bakre linjer, var det organisert en egen sabotørgruppe på 2 befal og 11 korporaler/menige under ledelse av løytnant Johan Irminger. Rapporten fra gruppen viste stort sett de samme erfaringer som fra "NORDIC". De norske vaktpostene var altfor lite mistenksomme, spesielt i begynnelsen. Dobbeltpostene snakket sammen, ofte høyrøstet, og var lette å lure. I mørke var skilt og lysbokser et tveegget sverd fordi de lettet lokaliseringen av stabene og avdelingene, og dermed sabotasjen. Lyset til bilene og telefonlinjene ledet likeledes lett til avdelingenes kommandoplasser. Telefonlinjene var enkle å avlytte, og ved å ringe opp ble det oppgitt både nummer, navn og avdeling. Ved alarm var det sen reaksjon, personellet var avkledd og det tok lang tid før sabotørene kunne forfølges, hvis dette i det hele tatt skjedde. Høyere sjefer var dårlig beskyttet. I flere tilfeller var det ingen i følget som bar våpen når sjefene var borte fra kommandoplassen. Det hersket ingen "krigsatmosfære" ved avdelingene, het det.
Fra manøveren «NORDLAND» på Lüneburger Heide i desember i 950. Befal i trenområdet til Bn 2/Brig 502. Forpleiningstjenesten var her i orden. Foto: T G Monsen
Positiv norsk kritikk
General Holtermann var enig i at stabsarbeidet ved Brig 502 hadde gått meget bra, men det var fremdeles behov for mer trening. I likhet med stridsdommersjefen poengterte han at det var viktig at sjefene og tjenestegrensjefene viste seg ved avdelingene. Han understreket at det under treningen i spredt orden stadig var nødvendig å komme tilbake til lag, tropp og kompani. Som konklusjon slo han fast at brigaden var kommet rosverdig langt når man tok i betraktning den korte øvingstiden. Utdanningen var ledet målbevisst og energisk. Soldatene tålte påkjenningen godt. Det hadde vært lite søvn, mange forflytninger og meget graving -særlig i den første delen av manøveren.
Også sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, var fornøyd med det han hadde sett. I et intervju med pressetjenesten i TK, uttalte han at når det gjaldt tjenesten i forsvarsstillingene med graving, kamuflasje, sikring og oppklaring, var "det riktig pene ting å se". Britiske observatører og stridsdommere hadde gitt uttrykk for det samme. Det var vist en våkenhet og energi han ikke hadde sett i de tidligere brigader, uten at han dermed ville si at de andre hadde vært utpreget "daue". Han hadde flere ganger uttalt at infanteristene var de minst dyktige i Hæren ganske enkelt fordi Infanteriets oppgaver i virkeligheten var de vanskeligste. Selv om det ennå var langt frem, hadde denne brigaden gjort et "fraspark" når det gjaldt infanteriutdanningen.
Hva stridsdommertjenesten angikk, ble det slått fast at man hadde hatt god hjelp av britene og at det var fremgang. Oberst Spicer hevdet likevel at de norske stridsdommersjefene fremdeles hadde en tendens til å ville unngå å bruke radio fremover og bakover. Dette var uheldig da stridsdommerne ikke ble orientert, og ofte ikke visste hva de skulle gjøre. Spicers foreslo at britene også i fremtiden skulle avholde stridsdommerkurs for nordmenn og dansker forut for hver manøver, noe som senere ble fulgt opp. Etter avslutningen av "NORDLAND" ga general Holtermann sin anerkjennelse for den meget gode innsatsen brigaden hadde gjort underøvingen, og avsluttet med at han ikke trodde han tok feil "når jeg sier at min oppfatning deles av Sjefen for Hæren og Sjefen for BAOR". Oberst Christophersen kunngjorde uttalelsen på brigadeordre nr 24 av 16 desember 1950. Men samtidig erkjente han at "vi som var med, kjenner de feil og svakheter som avslate seg under manøveren. Vi vet at vi kan og må bli bedre på en rekke områder". Selv om det fremdeles var mange svakheter, synes det altså denne gangen å ha skjedd en markert fremgang på flere områder. Dette gjaldt ferdigheter som stabstjeneste, befalets bruk av sambandsmidlene, samarbeidet infanteri/artilleri, organisering og utnyttelse av tilgjengelige panservernmidler, patruljetjeneste og - kanskje ikke minst feltarbeider. Det skortet fremdeles på en fremskutt, personlig ledelse, og som tidligere var ledelsen og kontrollen på lags- og troppsnivå i Infanteriet svak. Teknikken i tilbaketrekning og oppholdende strid var heller ikke skikkelig innarbeidet.
Matutdeling på Sennelager
Brigaden var denne gangen svekket som moderne, operativ enhet. Det pansrede, motoriserte oppklaringsleddet var borte. Samtidig manglet det fortsatt luftvern og panservern på brigadenivå. Innføringen av den nye sykkel/ski-eskadronen var - til tross for at personellet var spesielt utvalgt som ventet ingen suksess. Innføring av en stridsvogneskadron ville gitt brigaden mer mobilitet og slagkraft, samtidig som man ville ha vunnet erfaring på eskadronsnivå, som var noe langt mer enn det øvinger med stridsvogntropper på våre flyplasser kunne gi. I og med at man i den nærmeste fremtid - takket være den amerikanske våpenhjelpen - skulle starte etableringen av lette stridsvogneskadroner hjemme i Norge, ville dette vært en fordel.
Hva var årsaken til den tilsynelatende gode fremgangen under "NORDLAND" Et visst holdepunkt er å finne i et brev som general Holtermann skrev til stabssjefen i BAOR, generalmajor G N Tuck, hvor han ga uttrykk for at forbedringen i Brig 502 bl a skyldtes at brigadesjefen med sine avdelingssjefer hadde fått overvære den britiske høstmanøveren "BROADSIDE". Brevet ble sendt i forbindelse med en henvendelse fra HOK om det var mulig å sende offiserer fra Norge til BAOR under øvinger, studier, demonstrasjoner osv på linje med befal fra Tysklandsbrigadene. I personlig brev til sjefen for Hæren av 19 april 195 I refererte Holtermann svaret fra BAOR, skrevet av brigader Bray (Tuck var på ferie). Bray syntes forslaget var utmerket og ønsket hjertelig velkommen også offiserer fra Norge. Han hadde riktignok ikke forelagt saken for økonomiekspertene, men så lenge antallet ikke ble for stort "and we think they are part of your brigade I expect we shall get away without adverse comment", skrev han, og la til: "Please don't quote me for saying so, but I think it is worth trying." Dette er et godt eksempel på hvilken velvilje og hjelpsomhet britene i det store og hele viste overfor nordmennene under Tysklands-oppholdet.
Men det korte besøket de norske offiserene hadde foretatt under den britiske manøveren, var naturligvis ikke hovedårsaken til det positive resultatet i Brig 502. Her var det nok mange forhold som spilte inn. Brigadesjefen var kjent som en myndig leder som stilte strenge krav til sine under--
gitte. Ved på forhånd spesielt å konsentrere seg om svakhetene som var registrert under tidligere brigademanøvrer, og med et enklere manøveropplegg bedre tilpasset brigadens utdanningsnivå, var mye av grunnlaget for et heldig utfall lagt.
Oppholdet i Tyskland forlenges
I Brig 502s lille julehefte er en hverdag i garnisonen til Bn 1 i Flensburg, Oppland leir, beskrevet slik:
Oppland leir med de pene kasernene og velstelte plener og hekker gjorde sterkt inntrykk på oss da vi en sen augustkveld holdt vært inntog her med kittbag og store forventninger. Det ble noen hektiske dager til å begynne med, som det alltid gjør når en flytter inn i nytt hus. Men det gikk ikke lang tid før vi seg inn i en ny dagsrytme, skobørsten fikk sin faste plass og kopp og kokekar sin bestemte spiker. Når slike ting er ordnet er grunnlaget lagt for et harmonisk dagligliv selv i et fremmed land.
I. Batjs Honmusikkorps har forlengst etablert seg med et rikholdig utvalg av messinger og trommer og legger glans over høydepunktene i vårt soldaterliv. Men orkesteret har også en annen og mer hverdagslig oppgave - å vekke I. Bat/ til en ny, krevende dag. Under en imponerende musikalsk utfoldelse marsjerer korpset rundt forbi kasernenes åpne vinduer helt uanfektet av alle marsjstøvlene som soldatene kaster etter denne truslen mot morgenfreden.
Mer smilende er stemningen når vi har utvekslet "morn" med de blide kjøkkendamene våre og har fått "kaffe" i kruset. Det klirrer i kokekar og kopper og over det hele en lavmålt brumming av samtale på mange dialekter helst fra Gudbrandsdalen og Mjøs-bygdene, men det mangler ikke på innslag i andre tonelag heller. Hvis det ikke hender noe som setter spiss på frokosten, som for eksempel at ei lita mus tar en morgenpromenade på gulvet og skaper forvirring i kvinneflokken, begir vi oss ut i dagen og regnet, ja, for regnet her i Flensburg er like uunngåelig som støvlepussen.
Vi stiller opp, flagget går til topps og vi tar fatt på dagens tjeneste, vi som alle andre voktere av vært lands frihet. Vi har det bra her i Oppland leir, stort sett. Lyse trivelige rom med fire mann på hvert og det er mange muligheter for fritidssysler. Biblioteket er godt besøkt, men ikke så godt som kantinen, soldatens trøst nr en eller to. Stemningen og forholdet mellom gutta er godt, for de aller fleste er kameratskapsånden et stort gode i hverdagen.
Det er ikke særlig rik variasjon i vårt daglige liv, men noen ting vil vi ta med oss av varig verdi når vi nå snart reiser hjem til blådressen og den gamle jobben"
Inngangspartiet til Opland leir i Flensburg. Foto: K Ottersen
Det gikk kanskje noe lenger tid før hjemreisen kunne ta til enn skribenten hadde ventet. Som følge av de mange beredskapstiltak som ble iverksatt hjemme, herunder overgangen til 12 mÅneders førstegangstjeneste som ble vedtatt av Stortinget 21 mai 1951, fikk Brig 502 nemlig forlenget oppholdet i Tyskland til ut i mars måned. Dermed fortsatte utdanningen en god stund etter at brigademanøveren var avsluttet. I tillegg til å rette på feilene som var oppdaget under denne, omfattet virksomheten skoleskyting, strid i mørke, overgang over vassdrag, sperretjeneste og alarmøvinger. En rekke befal fikk delta i britiske kurser hvor bl a "Land/Air War-fare" og "Combined Operations" ble behandlet. I tiden 8-23 januar 1951 arrangerte ingeniørkompaniet oversetting over Kielerkanalen ved Rendsburg for infanteribataljonene og oppklaringseskadronen med et kompani pr dag. Det ble nyttet både stormbåter, ferger, "folding" - båter og kapok-klopp. Flyplassforsvar over 1-2 dager ble gjennomført for infanteribataljonene ved Schleswig Land, og artilleriregimentet hadde skarpskyting i Munster 10-20 januar. 15-30 januar ble det gjennomført sperrekurs for samtlige infanteribataljoner. Det ble også tid til vinterøvinger i Harz. Men fordi det bare fantes vinterutstyr til 3 kompanier, og fordi øvingene burde vare minst 14 dager, fikk bare 2 av bataljonene slippe til. Det ble Bn i og 3s geværkompanier. I tillegg oppnådde oppklaringseskadronen, sambandskompaniet og noen av de andre, mindre avdelingene å få med seg denne viktige tilleggsutdanningen i det kuperte skogsterrenget i Harz. Sambandskompaniet og sanitetskompaniet lå i telt i St Andreasberg, mens de øvrige avdelingene hadde teltforlegning i Braunlage. MP-kompaniet og brigadeverkstedet var heldige og fikk innkvartering i hotell Waldmühle. Som plaster på såret fikk Bn 2 tillatelse til å gjennomføre feltmessig skarpskyting ved Husum.
Kl 5 ferge. Folding Boat-materiell
Ulykker på Putlos
I tiden 21 januar-10 februar var det også skarpskyting pÅ Putlos for infanteribataljonene, oppklaringseskadronen og artilleriavdelingene. Dessverre skjedde det en skyteulykke under disse øvingene. Den 9 februar ble soldat Knut Eivind Eriksson i Kp A/Bn 1, truffet av et geværprosjektil og døde etter kort tid. Ulykken skjedde på øvingsbanen "Pudel" under et bataljonsangrep med skarp ammunisjon, støttet av artilleri. Det ble ikke klarlagt hvor skuddet kom fra, men granskingsretten kom til at de to kompaniene - Kp A (retningskompani) og Kp B - som angrep frontalt og satsvis ved siden av hverandre i helt flatt og åpent terreng - ikke hadde holdt timeplanen for angrepet, slik at avstanden mellom dem ble noe større enn de forutsatte 100 m. Likeledes ble luken mellom kompaniene noe mindre enn forutsatt. Granskingsretten fant likevel ingen brudd på gjeldende sikkerhetsbestemmelser, men savnet et norsk reglement hvor alle sikkerhetsbestemmelser var samlet. I Bn 2 var det under gjennomføringen av det samme øvingsopplegget, en "nesten-ulykke". Tor Georg Monsen var stabskompanisjef ved Bn 2, og hadde som observatør anledning til å følge angrepsøvingen. . Han forteller:
"Bataljonen var gruppert med to angrepskompanier bak startlinjen. Det tredje geværkompaniet var ildkompani og av sikkerhetsmessige grunner gruppert ut til venstre som ildbasis sammen med bataljonens egne støttevåpen. Artilleriet var plassert bakut høyre, også av sikkerhetsmessige grunner, slik at prosjektilbanen kom innpå skrå i forhold til angrepsretningen. Det var kuldegrader. Flatt lende. Bakken var stivfrossen. Av en eller annen grunn startet høyre angrepskompani fremrykningen over startlinjen to minutter før kl "H". Dermed ble angrepsformasjonen "skjev" og høyre angrepskompani kom 100 meter foran venstre angrepskompani. Kompaniene var gruppert med to tropper fremme og en tilbake. Innen troppen var to lag fremme og ett bak. Støtteilden fra bataljonens egen ildbasis og artilleriet ble levert i samsvar med ildplanen. Angrepskompaniene produserte egen når støtteild i lukene mellom de enkelte infanteristene. Da hørtes plutselig en merkelig og uvant susing i luften.
Denne situasjonen viser betydningen av drill, for troppsjefene la seg flate på bakken. Mannskapene i troppene fulgte prinsippet.' "GJØR SOM JEG!" (Det smalt jo overalt, og da er ofte synet bedre enn hørsel). En 25 punds sprenggranat kulbuterte i banen (antagelig på grunn av ødelagt styrebånd) og detonerte ved anslag ca 100 meter ut til høyre for bakre tropp. Dersom høyre angrepskompani hadde passert startlinjen kl "H" og ikke to minutter tidligere, ville granaten antagelig ha landet mellom personellet i høyre fremre tropp i dette kompaniet. At troppsjefene hadde drillet sine mannskaper så godt og la seg flate på bakken som tegn på at de skulle gjøre det samme, berget helt sikkert liv den gangen. Men det har nok også vært noen engler til stede, for eksempel kompanisjefen som ga fremrykningsordren før tiden.
Beredskapsforberedelser
Den 18 januar 1951 utga Brig 502 en ny og fyldig beredskapsplan i tilfelle
av sivile uroligheter. Planen bygget på "Hamburg District Operation Instruction No 6" som forutsatte at miliære styrker bare skulle hjelpe de sivile myndigheter etter anmodning når disse selv ikke klarte å opprettholde ro og orden, samt for å hindre sabotasje og tyveri av alliert eiendom og skade på allierte familier. I den norske brigades område var det Land Commissioner Schleswig-Holstein med sete i Kiel som hadde ansvaret for ro og orden, og som normalt ville be om eventuell hjelp fra de norske avdelingene. Bn 2 i den norske brigaden skulle være reserve for Hamburg District. I planen ble det operert med to grader av beredskap:
- Beredskap I - kodeord «MARATHON», ville bli beordret hvis det var tegn til sivile uroligheter av mer alvorlig karakter enn streiker og passive demonstrasjoner
- Beredskap II - kodeord "SABRE", hvis faren for ovennevnte uroligheter var overhengende.
Bn 2 med standkvarter i Husum, skulle som reserve allerede ved Beredskap I få tildelt kjøretøyer, og våre klar for innsetting mot Hamburg, mens Bn 3 i Schleswig spesielt skulle være forberedt på innsetting mot Kiel. De andre avdelinger skulle stå i sine garnisoner og være klare til innsetting på 3 timers varsel etter nærmere ordre fra brigaden. Bataljonene skulle ha ett kompani og oppklaringseskadronen en tropp klare for utrykning på 1 times varsel. Ved Beredskap II skulle alt personell bære våpen. Ellers inneholdt planen detaljerte bestemmelser om vakthold, samband og rapportering, oppbevaring av våpen og ammunisjon, hva som skulle legges opp av proviant, vann og materiell, herunder sperremateriell, direktiv for beskyttelse av familier, retningslinjer for kommando over tysk politi, arrestasjon av tyskere, samt bæring og bruk av våpen, eventuelt også under permisjon. For å kontrollere brigadens beredskap ble det dessuten fra midten av januar satt opp et lag av spesialister fra brigadestaben for å gjennomgå avdelingenes utstyr. Kravet var at brigaden som helhet skulle være klar til utrykning 6-8 timer etter at alarmen var gått.
På papiret så beredskapet ved brigaden således fint ut. Virkeligheten var av og til noe anderledes. Den 16 februar 1951 meldte således sjefen for Bn 3, oberstløytnant Håkon Edland, til brigaden at beredskapet ved bataljonen var helt utilfredsstillende som følge av materiellsituasjonen. Bataljonen hadde ingen panservernkanoner fordi 3 stk var levert til brigadeverkstedet for reparasjon, mens de 3 gjenværende hadde vært utlånt til Bn i på Putlos og skulle sendes til reparasjon. Samtlige mitraljøser var også til reparasjon og det var uvisst når de var ferdige. 16 beltevogner og 13 andre kjøretøyer var likeledes på verksted, gassvernmateriell manglet stort sett, 16 radiosett var på verksted og samtlige kjøkkencontainere var kondemnert etter brigademanøveren, og ennå ikke erstattet. I sannhet en bedrøvelig situasjon! En rapport til brigadesjefen av 5 mars viste dog at våpnene nå var mottatt eller under utlevering. Det samme var tilfelle med det øvrige materiellet unntatt på kjøretøysiden, hvor det fortsatt var betydelige mangler.
Praktisk prøve på alarmplanene ble bare foretatt ved oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet. Avdelingene som var forlagt i henholdsvis Neumünster og Rendsburg, ble alarmert om morgenen 23 februar 1951, og fikk ordre om fullt feltutrustet (uten beredskapsammunisjon) snarest mulig etter å ha spist frokost, å forflytte seg til Schleswig hvor de skulle være mellom kl 0700 og 0800. Avdelingene ble inspisert 2 timer etter ankomsten til Caterham Barracks, og ble deretter beordret til å spille fotball mot hverandre som de ikke var forberedt på - og da ikke uten ergrelse fra soldatenes side! Konklusjonen var at alarmøvinger burde gis en bredere plass i avdelingsutdanningen.
Fanevakten Bn 1 /Brig 502 paraderer under brigadesjefens avskjedsvisitt før hjemreise i mars 1951. Foto: K Ottersen
Avsluttende synspunkter
I sin avsluttende rapport uttalte Brig 502 at man stort sett var fornøyd med befalet. Sjefene hadde gått inn for å yde sitt aller beste, og det øvrige befalet hadde vist stor interesse for tjenesten. Soldatmaterialet var ifølge brigaden "til å glede seg over", men som før var kvaliteten på det tildelte personellet til Infanteriet for svakt. Det var fremdeles for få med høyere utdanning. Sjåførenes utdanning i Norge var for kortvarig. I denne forbindelse kan det nevnes at brigaden som ledd i bestrebelsene for å unngå kjøreulykker, innførte "soveforbud" for passasjerer og reservesjåfører som satt ved siden av sjåføren. Deres oppgave skulle være å gjøre hva de kunne for å holde sjåføren våken. Forlegningsforholdene i garnisonene i Tyskland var ifølge brigaden enestående gode. Men når det gjaldt utdanningen var man ikke kommet langt nok. Det hadde vårt for liten tid til forberedelser i Norge, og det var for få fastlønte og kvalifiserte instruksjonsbefal. Dessuten hadde det vært utilstrekkelig med instruksjonsmateriell, denne gangen også for lite ammunisjon. I Tyskland var adgangen til de store manøver- og skytefeltene innskrenket og bundet i tider som ikke alltid passet med avdelingenes utdanningsprogresjon. Skoleskytebanene dekket ikke behovet, og brigaden manglet ferdige planer for utdanningen i Tyskland hvor erfaringene fra tidligere avdelinger gikk inn. Ved avslutningen hadde Brig 502 i Tyskland hatt 5 måneders tjeneste i garnison og 2 måneder i felt. (Det siste tilsvarte omtrent det Brigaden i Nord-Norge senere i sine velmaktsdager gjennomførte av "feltdøgn" over en 9 måneders periode.) Materiellvanskene ved starten i Tyskland var store, slik at det hadde vært "stor skuffelse selv hos den beste". Å rette opp manglene kostet penger, men å forberede befalet og utarbeide utdanningsplaner kunne iverksettes straks - uten kostnader. En egen øvingsstab burde etter brigadens mening, etableres i Tyskland.
Brigadesjefen, oberst B Christophersen og sjefen for Bn 1 /Brig 502, oberstløytnant H Løken under førstnevntes avskjedsvisitt ved bataljonen før hjemreise i mars 1951 Foto: K Ottersen
Ifølge britiske rapporter hadde fremdeles de norske bøssemakere og det øvrige personellet lite kjennskap til våpnene (jfr Brig 491). Bøssemakerne hadde bare 2 1/2 måneders fagkurs i Norge, og brigaden sammenlignet dette med ordningen før krigen hvor bøssemakerne måtte ha 2 års praksis før de ble ansatt. Bøssemakerne ble dessuten lite brukt, og avdelingene ga ifølge britene - lite akt på tilsendte bestemmelser. Et annet ankepunkt fra britenes side var tap av våpen. (Se kapitlet: Jurisdiksjon. Moral og disiplin. Militærpoliti.) I mars 1950 hadde HOK for øvrig innskjerpet avdelingssjefenes ansvar for materiell og vedlikeholdstjeneste, og gitt utrykk for at man ville gjøre ansvar gjeldende i større grad enn inntil da. Det ble vist til bestemmelsene i reglementet for den indre tjeneste og presisert at soldatenes utstyr skulle innspiseres en gang i uken.
Foranstående uttalelser viser at den tekniske tjenesten omfattende administrasjon og vedlikehold, fremdeles sto tilbake i denne åttende av våre Tysklandskontingenter. Dette til tross for alle innskjerpelser, kursvirksomhet og andre tiltak som var iverksatt for å høyne standarden. Men her kom nok også holdninger og ansvarsfølelse inn som vesentlige faktorer.
Avløsningstransportene for Brig 502 foregikk fra Flensburg til Oslo, Moss og Kristiansand i tiden 6-21 mars 1951 under kodeordet "HANS", altså en måned senere enn vanlig. I alt ca 4340 mann kom hjem med disse transportene. I tillegg til de vanlige etterarbeidene i Norge, utarbeidet brigadestaben, etter anmodning fra sjefen for Hæren, stående ordre i felt for brigadekommandoen og øvrige avdelinger. Staben avsluttet sin virksomhet 15 juli 1951.
|