Brigade 501
Brigadesjefen denne gangen var sjefen for Hærens stab, oberst Aage Rosenquist Pran. I kraft av sin stilling var han vel kjent med Tysklandsengasjementet helt fra diskusjonene om dette i 1945-1946, forhandlingene i London og rekognoseringen i Tyskland sommeren 1946. I 1955 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Viken, og i 1958 overtok han Distriktskommando Østlandet etter generalmajor Bryhn. Foto: FO
Omgruppering i Tyskland
Stabssjef i Brig 501 var major Ole Paus. Han ble senere generalmajor og sjef for Distriktskommando Trøndelag. Mannskapene utenom spesialistene, møtte frem til rekruttskolene 1 november 1949, og brigadestaben ble etablert i Frognerleiren 16 november med en styrke på 10 offiserer og menige. Som tegn på de enkle forhold i Frognerleiren, kan det nevnes at staben samme dag ba generalintendanten om sukker og kaffe til staben, for så noen dager senere å rekvirere 1 skrivemaskin, 3 små bokhyller, 3 bordlamper og 6 kaffekopper for befal!
I dagene 29 november til 2 desember 1949 ble det ved Brig 492s forsorg, avholdt et administrativt kurs i offisersmessen i Schleswig for avdelingssjefer, kvartermestre og transportbefal i den nye brigaden. Siden Brig 492 mot slutten av sin tid i Tyskland manglet hele 86 sjåfører, ble det overført 35 sjåfører til Tyskland før selve kontingentskiftet. Disse gjennomgikk et eget kjørekurs i Rendsburg. I frempartiene (240 mann) som reiste nedover med M/S "Kronprins Olav" 17, 19 og 24 januar, var det både for å effektivisere utdanningen (i Norge var innkjøp av drivstoff til kjøreopplæringen redusert på grunn av manglende bevilgninger), og for ytterligere å avhjelpe sjåførproblemene i Brig 492 under den avsluttende brigadeøvingen, inkludert ytterlige 50 sjåfører. Hovedtransportene til Tyskland gikk med "Svalbard" i 5 puljer i tiden 4-18 februar 1950. Kodeordet var denne gangen "FRAM". Total styrke som ble overført, utgjorde ca 4300 mann inkludert 25 undervisningsassistenter.
Brig 501 hadde samme organisasjon som foregående brigade, men etter ankomsten til Tyskland skjedde det flere ombytter av standkvarterer. Foruten at Bn 3 høsten 1949 hadde flyttet til Schleswig, hadde generalmajor Dahl fått ordnet det slik at oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet byttet forlegninger. Flyttingen startet den 28 februar 1950, ingeniørkompaniet kom til Rendsburg (Kingsway Barracks), mens eskadronen flyttet til Neumünster (Saint George's Barracks). 15/19 Hussars var allerede på plass i Neumünster etter å ha blitt overført fra Hamburg i november 1949. S-laget ble flyttet til Schleswig (fra Eckernförde), og i april ble brigadeverkstedet flyttet fra Neumünster til Schleswig Land, flyplassen som britene ikke lenger hadde bruk for. Forutsetningen var imidlertid at hvis luftbroen til Berlin ble gjenåpnet, måtte verkstedet flytte. Omgrupperingen var operativt en langt bedre løsning for nordmennene, med TK og hele brigaden, unntatt oppklaringseskadronen, samlet på nordsiden av Kielerkanalen.
Hvordan innmarsjen av Bn 3/Brig 501 i Schleswig opplevdes, er beskrevet av soldat Per Sæthre i E-laget slik:
"Her ska det itj prates og flires - men marsjeres - med takt og orden og riktig avstai'n". Det var den klare beskjed sersjant Voldseth hadde gitt mannskapene i bataljonsstaben ved oppstilling straks etter ankomsten til Schleswig stasjonsområde tidlig en morgen i februar 1950.
Soldathelene slo taktfast mot tysk brosten. Bn 3 av den norske Tysklandsbrigade nr 501 på marsj gjennom Schleswigs gater. Lave røde murstenshus så på dem med sine smårutede vinduer - spennende, vennlig - der de toget frem med gevær og randsel på rygg. Det var de brave trøndergutter de så, de som gløttet frem bak de hvite gardiner.
Sanitetskompaniet/Brig 501 stiller vakt i Rendsburg. (Kingsway Barracks). Foto: H Bakke
Unge forventningsfulle sinn - åpne for det nye, det fremmede. De kom fra de brede bygder ved den åpne fjord -fra stille skogsbygder inn mot Sverige, eller fra de værharde kyster ut mot storhavet. De kom alle med polarluft i sine lunger.
Unge taktfaste skritt. Det ga gjenlyd i de trange gatene. Bataljonsstaben dannet teten, ledet av løytnant Gundersen med sersjant Voldseth på fløyen. "Stille i geleddene!", sersjanten sendte kvasse blikk bakover i køen.
"Parade"! De nærmet seg forlegningen Caterham Barracks. En avdeling politisoldater sto oppstilt foran porten - kritthvite hjelmer - hvit webb og hvite snorer - hvite handsker -hvitt - hvitt.
"Parade"! Soldatene grep fastere om geværremmen, strammet til liksom - med blikket opp og frem. Politisoldatene med daghavende offiser i fronten gjorde honnør. Løytnant Gundersen besvarte hilsenen med hånd til bereten. Det blinket i daghavendes skjold med den norske løve. Over porten vaiet brigadens banner sammen med det norske splittflagg.
En ærefull innmarsj som selv sersjant Voldseth var stolt av. "
En annen soldat i samme bataljon, Otto Berg (3. tropp, Kp A) forteller om sine noe varierende inntrykk etter ankomsten (sakset fra "Tysklandsbrigadane -slik vi hugsar dei."):
"Å kome fri heller nedslitne brakker på Steinkjer til ein heller ny militærleir i Tyskland, var som å kome til ei anna verd. Store kasernar i tre høgder med plass til eit heilt kompani, eikeparkett på golva, tre til fem mann på romma og fint vaskerom med flis på golv og veggar og sentralvarme, det var imponerande. Dei fleste har vel skrive om maten, så det let eg vera, men vi svalt. At rasjonane var små, det var no så, men verre var det at bataljonen før oss hadde knust alt dekketyet, så vi måtte ete i kokekaret eit par månader.
Det verste var likevel rottene. Når vi kom inn i matsalen, for dei ut. Vi såg berre halane på eit titals når vi kom inn. Det skjerpa ikkje appetitten.
Men så kom dei og la ut rottegift, midt under eit måltid, og da kjende vi lite lukt av mat i fleire veker, berre lukt av daude rotter, og den var ikkje borte før i juli.
Øvingsforholdene
Etter ankomsten til Tyskland gikk Brig 501 inn i en intens øvingsperiode. Brigaden fant at den elementære soldatutdanningen måtte fortsette i hele 2-3 måneder, og i denne tiden ble det bl a bestemt at avdelingene skulle gjennomføre minst en fotmarsj hver uke. 64,8% av brigadens mannskaper klarte da også marsjmerket.
Otto Berg forteller:
"Tenesta var fysisk hard med fullt køyr fra morgon til kveld. Og fri på laurdag kl 1300, var det naturleg nok helga vi såg fram til. Dei første to til tre månadene, var det marsjering og tre utmarsjar i veka, så den fysiske forma var god. Og så barst det ut på manøver av ulike slag, og namn som Putlos og Lüneburg, er namn som enno sit att. Hadde også ei veke i Harz der vi budde i den vesle gamle byen St. Andreasberg. Der registrerte vi snart at det hadde vore nordmenn før oss."
Bade øvings- og skytebaneforholdene i Schleswig-Holstein ble også av denne brigaden ansett som lite tilfredsstillende. For avdelingene i Flensburg lå øvingsfeltet 30-40 km borte, og i Schleswig var øvingsområdene utilstrekkelige etter at Bn 3 var kommet dit. Bn 2 i Husum fant likeledes øvingsmulighetene bekymringsfulle. Et stort og godt felt lå riktignok ca 23 km unna, men her kunne det ikke skytes med skarpt. Dessuten var avstanden dit for stor for den daglige virksomhet. For oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet var forholdene relativt gode. Men det manglet både miner og minefelleutstyr for å drive en skikkelig pioner- og ingeniørutdanning, kunne det rapporteres. Som følge av disse forhold ble store deler av øvingsvirksomheten i tiden 2-26 mars og 22 april-15 juni henlagt til Harz. Samtlige geværkompanier, sambandskompaniet, sanitetskompaniet, feltsykehuset og feithygienisk enhet fikk således utbytterik trening der. Fra en av øvingene i Bn 3, skriver Per Sæthre i sin dagbok bl a:
". . . og mens jeg lå i forsvarsstilling kom 1. tr på skytterlinje, hele skauen var full av framstormende, svettende soldater, norske midt i Tyskland. Etter stormen drog slagne såvel som seirende tropper utpå ei myr, hvor vi ble natten over. Vi tendte bål, det var en stemning som jeg aldri vil glemme. Stirrende inn i flammene sang vi alle i kor "Du gamle mor", Norges sønner midt i Tyskland ikke langtfra Russesonen. Blokksberg hadde vi rett i øst."
Artilleriregimentet gjennomførte i tiden 20 mars-14 april en skarpskytingsperiode i Munster med assistanse av britiske instruktører. I rapporten fra denne perioden uttalte britene at øvingene ga et godt grunnlag for trening på høyere nivå. Den største svakheten hos nordmennene var at fleksibiliteten hos eldre befal ikke ble fulgt opp av særlig mange av de yngre befalingsmennene. Sistnevnte reagerte sent og stivt i enhver situasjon både når det gjaldt skyting, manøvrering og arbeidet i kommandoplassen, het det. Kanskje ikke så merkelig når man tenker på den korte utdanningen og mangelen på praksis hos dette befalet. De var jo også i Tyskland for å lære!
Hotell Waldmühle i Harz hvor Sanitetskompaniet/Brig 501 holdt til sommeren 1950. Foto: H Bakke
Sanitetskompaniet/Brig 501 på skytebanen i Neumünster. Foto: H Bakke
På 10-årsdagen for det tyske angrepet på Norge, ble det 9 april 1950 avholdt minnegudstjeneste i alle garnisoner.
I april og i tiden 15-31 mai gjennomførte infanteribataljonene skytetrefning på Putlos. Øvingsleder denne gangen var oberstløytnant Engelbrekt Lerheim som hadde vært sjef for Bn 3 i Brig 481. Han kom nå fra JR 11 og hadde bl a kapteinene Ivar Furset og Sverre Bratland som assistenter. Hver bataljon fikk 14 dager til disposisjon, noe som etter brigadens mening var i korteste laget. De strenge sikkerhetsreglene krevde at mannskapene under de feltmessige avdelingsskytingene hele tiden måtte holde seg på linje. Dette førte til liten realisme og vennet - ifølge brigaden - personellet til å praktisere det samme under de senere felttjenesteøvinger. Oberst Pran innskjerpet personlig at det måtte foretas en vettug bruk av ammunisjonen. Han hadde registrert eksempler på lite realistisk skyting, f eks at maskinpistol ble brukt på avstander opp til 350 m! I mai fikk bataljonene i samarbeid med ingeniørkompaniet også øvd på oversetting over vassdrag i området ved Rendsburg. Ingeniørsoldat Arnfinn Flote i Ingkp/Brig 501 forteller i "Tysklandsbrigadane - slik vi hugsar dei."
"Sprenging var ei av våre hovudoppgåver, og vi hadde eit unikt øvingsfelt i alle bunkersane tyskarane bygde langs Kielerkanalen under krigen.
Minefelt og minelegging var ei av våre viktigaste oppgåver, og vi hadde godt høve til å studera alle djevelske innretningar som vart konstruerte under krigen.
Eit anna område som var interessant for oss, var opplæring av infanterisoldatar i bruk av stormbåtar. Dette låg svært godt til rettes for oss i Rendsburg med små sidekanalar til Kielerkanalen. Båtane var små og flatbotna med segelduk på sidene, slik at ein kunne slå dei saman og transportere dei som "flate pakkar". Det kunne vere plass til 8-10 mann med oppakning i kvar båt. Karane stod på kne langs med rekka og rodde med ei padleåre. Ein måtte ha øving i å bruke desse båtane, for dei kunne lett tippe rundt, så med opptakning, gevær og feltuniform, var det tryggast å halde seg på rett kjøl".
1 Administrasjon 2 Trsp & forsk 3 Ingkp 4 Sankp 5 Spisesaler 6 Fyrhus 7 Garasjer 8 Verksted
9 Bensinstasjon 10 Bensinlager 11 Depot 12Ammunisjonslager 13 Tennisbaner 14 Fotballbane
Oppklaringseskadronen drev i hele mai med skarpskyting i Hohne-feltet, fra 15 mai sammen med infanteribataljonenes panserverntropper. Både skytingene på miniatyrbanen og med skarp ammunisjon ga god trening, ble det rapportert. Torsdag 4 mai gjennomførte brigaden et teoretisk kurs i "battle-procedure" for å trimme sjefer og staber som skulle delta i den britiske stabs- og sambandsøvingen "CONCORD ONE". Denne øvingen foregikk i Hameln-Sennelageromradet i tiden 9-12 mai 1950 under ledelse av sjefen for BAOR, og med bl a generalmajor Dahl som assisterende leder. Foruten danske og samtlige britiske staber og sambandsavdelinger i hele BAOR, deltok Brig 501 med brigadestab, sambandskompani, bataljonsstaber og kompanistaber med fullt oppsatte "O"-grupper, artillerisjefer ned til og med batteri, samt stabene i oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet. Fra manøveren forteller daværende løytnant, senere oberst Jacob Schjølberg, følgende episode:
"Jeg tror det var på øvelsen "Concord One" at vi hadde en britisk major som liaisonoffiser ved var bataljonsstab. Han kjørte i en lett pansret oppklaringsvogn med kombinert sjåfør/oppasser. Det gjorde absolutt inntrykk på oss, når han etter middagen kom og bød sin sjef kaffe og cognac, og i skikkelig glass, selvfølgelig."
Oversettingsøvinger over Eideren. Ingeniørkompaniet/Brig 501. Foto: J A Rygh
Fra Bergen Belsen. Kransenedleggelse ved minnesmerket 17 mai 1950, ved sjefen for oppklaringseskadronen/Brig 501, major 0 Røste. Foto: K Ottersen
Den 22 mai diskuterte 17 norske og et tilsvarende antall britiske offiserer fra 7. Hussars, samarbeidet mellom infanteri og panservernartilleri, herunder den taktiske disponering av selvdrevet panservern i forsvar. Så gikk turen sydover til de store øvingsfeltene på Luneburger Heide og Sennelager. Fra transportene har Per Sæthre tegnet følgende stemningsbilde:
"Det er natt - juninatt og svalt. Den norske MP-soldaten hadde postert seg etter ordren midt i krysset for avkjøringen til Autobanen - "Richtung Hannover".
Jeepen hadde han kjørt ut av vegen inn til et lite skogholt. Han var ensom i den mellom-europeiske natten. Det anget sterkt fra lønneskogen som bølget og sang sakte bak ham. Sommerdagen hadde varmet brostenen under ham der han gikk frem og tilbake. Av og til skiftet nattevinden og han fikk brisen og duften av åker og eng inn over seg. Norge -hjembygden var med ett så nær, men akk så uendelig langt borte. Sommernatten hjemme, tenkte han og tente seg en Lucky Strike, utålmodig i sin ensomhet. Da hørte han det - det han elsket å høre - en gearende dur i det fjerne. Bilkolonne på vei - duren steg og sank, men ble stadig sterkere. Han gjorde seg klar. Tente spakelyset. Tok oppstilling - webben lyste i mørket. Han strammet stormremmen fast under haken. Den røde pullen i luen hadde en egen kjekk "schwung".
Nå drønnet og duret det i brostenen. Tusenvis av hestekrefter arbeidet. Det var III batj - Trønderbataljonen som kom - den var på feltfot. Ordren fra brigadekommandoen var kort. "Batj på plass i operasjonsområdet Hohne kl 0500, kartrute 5 - bokstav B. Kolonneføreren E-løytnant Gundersen i førerbilen hadde ordren og kartet på diskplaten foran seg. Nattlyset var tent. "Vi er i rute tidstabellen stemmer" - konstaterte løytnanten lakonisk militært. "Bataljonen kjæm sæ" kom det like tørt fra fra Myrseth - sjåføren, han blinket med lysene mot MP-soldaten, som hilste kort tilbake. Førerbilen med det blå flagget dreide inn på Autobanen. Natten var enda ung. MP'en svingte ledig og elegant sin spake - viste vei bestemt og smilende - stormremmen satt fast på hakespissen og gav den høyreiste soldaten et barskt preg. Det summet og ristet rundt ham. De svære mørkegrønne kjøretøyene med mannskaper og materiell dreide av. Den siste vogn passerte. Han ble med ett som hyllet inn i den ensomme natten igjen. Tilbake var sangen og suset fra lønneskogen. Fra Trønderbataljonen hørte han kun en fjern, fjern dur der den forsvant i raskt tempo mot Hohne. Langt i nordvest kunne han se en svak strime lys over natt-horisonten - den siste rest av dag som en hilsen fra de lyse netter i Norden."
Teltleiren til Sanitetskompaniet/Brig 501 på Sennelager. Foto: H Bakke
Infanteribataljonenes skarpskytinger som skulle ha foregått i Hohne-området i tiden 1-12 juni, måtte avlyses på grunn av veiarbeid i feltet. I stedet ble det med instruktører fra ingeniørkompaniet gjennomført sperretjeneste i 3 dager, foruten at det ble øvd strid i skog i 3 dager og drevet taktiske samvirkeøvinger med stridsvogner fra 7. Hussars og Queens Bay i 2 dager. Fra Per Sæthres dagbok gjengis følgende:
"Onsdag (7 juni) drog hele batj ut på øvelse i marsj gjennom skog med sjefen i spissen. En trykkende varme gjorde det hele håpløst. Hele dagen var vi på marsj gjennom skog, over heder i stekende sol. Hjemturen foregikk kpvis. Bataljonen satte alle på en stor prøve, sjøl var det på nære nippen at jeg ikke gav opp. Hadde jeg falt.
Torsdag fòr bataljonen på manøver, krig i lag med I batj samt et kp fra det engelske anti-tankvåpen. Varmen var hele tiden den samme inntil Batjko var blitt opprettet under ledelse av ltn Aagard, adj. Et tordenvær satte inn med etterfølgende befriende regn. E-bilen var godt kamuflert (noe som blir vår viktigste jobb som E-menn, flytte, grave, kamuflere). Kassene er satt opp, situasjonskartet stadig ajourført .... "
Brigaden får ros
Den 10 juni 1950 var den norske minister, A Hassel med frue på biltur gjennom det norske brigadeområdet. Under et regnvær syd for Neumünster skjedde det et kjøreuhell på det glatte veidekket ("black cobbles"). Bilen til ministeren endte på taket, men heldigvis uten at det medførte personskader. Sersjant Thorsholt og visekorporal Stemre fra MP-kompaniet, kom tilfeldigvis forbi, og var behjelpelig med å få bilen tauet til garnisonen i Neumünster. På det militære verkstedet ble det jobbet hele natten med å reparere bilen. Neste morgen var det derfor til ministerparets store tilfredshet, mulig å fortsette turen. I sitt takkeskriv roste Hassel det norske militære personellet, og ga uttrykk for at han var meget imponert over den militære orden og disiplin som hersket i leiren hvor den siste, motoriserte oppklaringseskadron i Tyskland holdt til.
Høyt "TEMPO" på Sennelager
I perioden 8 juni til 10 juli disponerte brigaden Sennelager. Fra 1 juli var hele brigaden samlet her. I denne perioden ble det gjennomført bataljonsangrep med skarpt på øvingsfeltene "Caen", "Orne" og "Castle", samt angrep med støtte av en artilleribataljon (batteri) på feltene "Caen", "Aachen" og "Castle". Totalt fikk hver av infanteribataljonene gjennomført 3 forskjellige angrepsøvinger med skarp ammunisjon og 2 øvinger støttet av artilleri. Med andre ord en meget omfattende skarpskyting. Etter artilleriregimentets oppfatning var imidlertid artilleriskytingene på Sennelager hemmet av sikkerhetsbestemmelsene og begrensede manøvreringsmuligheter. Munster var det eneste stedet hvor artilleristene kunne gjennomføre fri gruppering. For bombekastere var imidlertid Sennelager et utmerket felt, het det.
På vei til Sennelager. Innlasting av Sanitetskompaniet/Brig 501s ambulanser i Rendsburg.
Foto: H Bakke
I juni fikk TK og brigaden også melding fra 2. britiske infanteridivisjon om at det på Sennelager, nordvest for Haustenbeck var bygd ferdig en komplett bataljonsstilling med skyttergraver, bombekaster- og panservernkanonstillinger, bataljonshovedkvarter, lagre, kjøretøygroper m v. Britene ønsket at avdelingene brukte dette øvingsanlegget så ofte som mulig. Det ble derfor utarbeidet et eget opplegg -"FORSVAR" - hvor 2 bataljoner skulle øve mot hverandre i det nye stillingsområdet. (Se Brig 502.)
I dagene 1-10 juli ble det gjennomført en 8 døgns sammenhengende felttjenesteøving ("TEMPO I-XI") for å trimme brigaden som operativ enhet. Siste fase i denne manøveren omfattet et angrep i brigadeforband med skarp ammunisjon, hvor 2 bataljoner angrep ved siden av hverandre, støttet av artilleriregimentet. Opplegget forutsatte at angrepet stoppet opp slik at den tredje bataljonen også måtte settes inn - med artilleristøtte. Etter at angrepet var gjennomført, var det brigadeoppstilling med etterfølgende forbimarsj. Oberst Pran mente at noe tilsvarende ikke hadde vært gjennomført tidligere i Tysklandsbrigadene, og inviterte bl a generalmajor Dahl til å overvære arrangementet. Etter å ha vært så lenge i felt, poengterte brigadesjefen at den avsluttende oppstilling ikke var noen parade i vanlig forstand, men at det mer dreide seg om en instruksjonsmessig oppstilling og forbimarsj for å vise hva brigaden besto av. Ifølge daværende løytnant, senere oberstløytnant Ivar Armand Iversen, som tjenestegjorde som adjutant i brigadestaben, bar "TEMPO" sitt navn med rette:
"Hva angår "TEMPO" hersket det en stunden mildt sagt amper stemning pga "kjøret". Det ble knapt tid til matpauser. Jeg mener å huske at påkjenningen var så stor at brigadesjefen måtte akseptere en pause på ca 12 (?) timer. Hovedaktører for å fremtvinge dette var Sj sbkp/Brig 501 (oblt A B Nielsen) og brigadelegen (O V Søyseth. Senere DKlege/DKS). "
"NORDIC" 25-29 juli 1950
Den avsluttende brigademanøver som hadde navnet "NORDIC", var forutsatt å foregå i tiden 25-29 juli 1950. I praksis ble den allerede avblåst fredag 28 juli, det vil si etter knappe 4 dager. Brig 501 mente dette var altfor lite. 8 dager var nødvendig for å få trimmet brigaden på en tilfredsstillende måte, ble det uttalt. På den annen side hadde Brig 501 kanskje på forhånd vært i felt og drevet egne øvinger i større omfang enn mange av de tidligere brigader. "NORDIC", som i likhet med foregående manøver foregikk på Lüneburger Heide i området Soltau - Hohne - Munster, skilte seg også ut fra de tidligere brigademanøvrene på to andre måter. For det første var manøveren lagt opp og ledet av britene med sjefen for 7. Armoured Division, generalmajor R H B Arkwright, som øvingsleder. For det andre var Brig 501 den første av Tysklandsbrigadene som fikk prøvd seg mot en noenlunde jevnstor, i hovedparten, mekanisert avdeling, nemlig 7. Armoured Brigade Group med 11. infanteribataljon og oppklaringseskadronen fra DDK underlagt. (Noe satt på spissen, ble det i forhåndsorienteringen til sanitetskompaniets mannskaper opplyst at Brig 501 skulle slåss mot 10 000 engelske og 1000 danske soldater!) Med andre ord en helt annen motstander enn det som hadde vært vanlig under de tidligere brigademanøvrene.
7. Armoured Division hadde tilhørt de berømte "ørkenrottene" som under annen verdenskrig hadde kjempet under hele felttoget i Nord-Afrika, og senere i Europa etter invasjonen. Det var således en avdeling som hadde lært leksen sin i mobil krigføring etter mangen bitter erfaring, bl a i kamp med Rommels Afrika-korps, som nå var Brig 501s motstander. Dette skapte et langt mer realistisk stridsbilde og var en indikasjon på hva den norske Tysklandskontingenten kunne vente å stå opp imot i SchleswigHolstein, hvis det ble en konfrontasjon med russerne. Det skulle vise seg at den norske brigaden med sitt utdanningsniva og sin organisasjon, og de stridsmidler den rådde over, hadde store problemer med å hevde seg mot sin mekaniserte motstander i det terreng - stort sett utmerket stridsvognslende - som "NORDIC" foregikk i. Og dette til tross for at brigaden denne gangen var forsterket med en panservernavdeling fra 7. Hussars med ca 25 Comet stridsvogner, OP-ledd fra britenes 38th Battery av 15. Medium Artillery Regiment, samt noen britiske forsyningsavdelinger. Partiet ble benevnt "REDLAND" mens motstanderen tilhørte "BLUELAND".
Sanitetskompaniet/Brig 501 orienteres om «NORDIC».
Foto: H Bakke
Comet stridsvogn på Lüneburger Heide under Brig 501s manøver «NORDIC» i juli 1950. Foto: FMU
Hensikten med "NORDIC" var å øve forsvar og tilbaketrekning over bred front, noe som kom til å gå igjen under de kommende manøvrer.
Generalmajor Dahl, sjefen for DDK, oberst 0 Bjerregaard samt en skvadronsjef fra 2. Group Royal Air Force, var assisterende øvingsledere. Fly fra RAF-stasjonen Wünstorf deltok på begge sider under øvingen. Sjefsstridsdommer for begge partier var brigader R W McLeod som var artillerisjef i 7. Armoured Division. Også denne gangen ble det beordret stridsdommere nedover fra Norge, i alt 19 mann med oberst Arne Hagtvedt som stridsdommersjef ved Brig 501. Norske observatører var sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, sjefen for DK-Viken, generalmajor Johan Beichmann, samt oberstene Rolf Palmstrøm og Sverre Langsleth. Ellers deltok det observatører fra Danmark, Nederland, Belgia og USA.
Minnesmerke for 7. britiske panserdivisjon
Brig 501, med unntak av transport- og forsyningskompaniet og militærpolitikompaniet, ble jernbanetransportert fra sine garnisoner til et sammendragningsområde syd for Soltau med utlasting i Walsrode, Bergen, Fallingbostel og Soltau (se skisse s 176). Skarp ammunisjon ble ikke bragt med denne gangen. I Aftenposten for 27 juli 1950, skrev avisens utsendte medarbeider, Rolf Kluge at manøverområdet ble:
- avsperret slik at ikke russerne eller deres agenter skal kunne få iakta øvelsene. Militærpolitipatruljerer i jeep'er og kontrollerer alle som kommer i avsperrede området. Bare folk med spesielle militære passersedler får lov til å oppholde seg der."
Manøveren var delt inn i hele 5 faser, og hvor Brig 501 skulle føre oppholdende strid fra en fremre forsvarsstilling gjennom 3 mellomstillinger til Elben-stillingen, som skulle holdes "at all costs". Utgangsstillingen langs elven Aller og mellomstillingene skulle holdes til kl 0200 de respektive netter 26-29 juli. Da manøveren ble avblåst allerede den 28 juli, ble siste fase ikke gjennomført. øvingsopplegget som var komplisert og medførte mange forflytninger og lite søvn, passet nok bedre for profesjonelle, mekaniserte enheter enn en infanteribrigade som Brig 501 med bare 7 måneders tjeneste bak seg. Hendelsesforløpet ble som følger:
"Blå" angrep over Aller om natten til 26 juli uten å få kontakt med "Rød" som allerede hadde trukket seg tilbake mot 1. mellomstilling langs en linje over Walsrode. Rolf Kluge beskrev dette bl a slik:
" Ved 16-tiden i dag (26 juli. Ff merk) rykket en britisk panserbrigadegruppe på over 100 tanks, over elva Aller for å angripe de norske avdelingene som har tatt stilling i terrenget nord for elva i Soltau-området. Overfarten foregikk på to steder etterat fingerte infanteridivisjoner i løpet av natten hadde bygd bruer og opprettet bruhoder på den nordre bredd. "
Oppklaringseskadronen/Brig 501 forsøkte å sinke "Blå"s fremrykning. Men allerede kl 1630 ble det rapportert at hele eskadronen var omringet og "ødelagt". Kl 2200 samme kveld begynte Brig 501 tilbaketrekningen mot 2. mellomstilling i linjen Munster - Moide -Soltau - Neuenkirchen. Allerede kl 0330 om natten til 27 juli fortsatte "Blå" angrepet mot 2. mellomstilling, og overrasket uforberedte styrker av Brig 501. Eskadronen ble nok en gang nedkjempet, denne gangen i sitt bivuakkområde. Kl 0700 ble dessuten 2 kompanier av Bn 2 avskåret. Litt senere ble det beordret stans i manøveren og innført våpenhvile som varte til kl 1400 samme dag, slik at avdelingene kunne reorganiseres etter den kaotiske situasjon som var oppstått. Episoden er av Aftenpostens medarbeider beskrevet slik:
"Det har vært danskenes dag i dag. Sent i natt fant den danske oppklaringsavdeling som er en del av de angripende britiske styrker, en åpning i de norske linjene og britene sendte straks en panserspiss inn her. De omringet en norsk batalIon og hvis ikke kampdommerne hadde kommet til og erklært noen timers våpenstillstand, hadde det nok sett mørkt ut for nordmennene."
Kl 1700 om ettermiddagen 27 juli, angrep "Blå" (11. danske bataljon) Hötzingen, hvor den ble tatt under ild fra det norske artilleriet. Angrepet var likevel vellykket, men det oppsto dessverre slåsskamp mellom de danske og norske soldatene. Et hurtig iverksatt motangrep fra Alvern med 2 kompanier fra Bn i og en eskadron av 7. Hussars støttet av norsk artilleri, ble satt inn mot det danske innbruddet. På grunn av farten og kraften i motangrepet og fordi slåsskampen utviklet seg, måtte "Blå" gå tilbake og situasjonen ble gjenopprettet. Natten til 28 juli gikk Brig 501 så tilbake til den sterke 3. mellomstilling i området Steinbeck - Bispingen - Hützel ved elven Luhe.
"Blå" fortsatte fremrykningen om morgenen 28 juli og nådde frem til Steinbeck kl 0945 hvor den stoppet. Brig 501 hadde trukket seg tilbake over Lube, "sprengt" all broer kl 1030 og fikk utført 6 flyangrep mot "Blå" i dette området. Til tross for dette gjennomførte 7. Armoured Bde et vellykket angrep på Steinbeck kl 1215. Før Brig 501 rakk å reagere ble øvingen avblåst.
Basert på stridsdommernes rapporter og egne observasjoner, utarbeidet den britiske stridsdommersjefen, brigader McLeod, en meget detaljert og - nokså kritisk sluttrapport. Med de tidligere nevnte forbehold om britenes kjennskap til norske forhold i mente, gjengis hovedtrekkene i de britiske synspunkter. McLeod slo innledningsvis fast at "NORDIC" nok var noe for ambisiøs for Brig 501 på brigadens daværende treningsstadium. Det var i det hele tatt tvilsomt om noen infanteribrigade med 3 infanteribataljoner, kunne yte effektiv motstand mot en panserbrigade når frontbredden var ca 15 km i godt stridsvognlende. Stridsdommersjefen var redd for at det ved slutten av manøveren fantes nordmenn som hadde dannet seg den oppfatning at stridsvogner var uovervinnelige, og at når disse først var inne i stillingene, var det ingenting infanteristene kunne gjøre unntatt å trekke seg tilbake.
Mesteparten av kritikken kunne ellers grupperes under "battle procedure, command and control". Brigadens kommandoplass lå for langt tilbake og hadde ikke radiokontakt med avdelingene. Brigaden gjorde heller ikke noen virkelig bruk av sitt taktiske hovedkvarter. Kommandoplassen gikk nemlig tilbake kl 2100 hver kveld uten at noen var tilbake for å lede troppene, som skulle holde stillingene til kl 0200. Sjefer og befal i stabene unnlot dessuten i stor grad å bruk radioene fordi de ikke kunne nok radioprosedyre. Inntil de lærte dette ville brigaden alltid være uten føling med situasjonen, og avdelingssjefene kunne ikke reelt kontrollere sine avdelinger.
Britisk stridsvogn overrenner Bn Ko/Bn 3/Brig 501 under «NORDIC». Foto: P Sæthre
Til tross for manglende samband, holdt sjefer på alle nivå seg altfor meget i sine kommandoplasser istedenfor å reise frem for å se terrenget og påvirke striden ved personlig kontakt med sine underavdelingssjefer, som i stedet nesten alltid ble kalt tilbake for konferanser og møter. Teknikken for tilbaketrekning måtte studeres mer. Hele kompanier ble trukket ut samtidig og skapte store hull i frontlinjen. Oppklaringseskadronen forsøkte å holde bestemte områder foran hovedlinjen, men til det var avdelingen for svak, og ble nesten øyeblikkelig utflankert og omringet. Teknikken med å åpne ild på maksimal avstand og tvinge fienden til å deployere, for deretter å gå tilbake, ble ikke benyttet. Nattmarsjene ble imidlertid godt gjennomført og kartlesningen var god. Kamuflasje og skjul var utmerket, men fremste forsvarslinje ble ofte lagt i skogkanter og fremskråninger, og ble lett røpet av personell i bevegelse.
Ifølge rapportene ble det vist stor dyktighet og effektivitet i artilleriregimentet. Selv om det ble sendt for lite informasjon fra OP-ene og batterisjefene, var dette etter sjefsstridsdommeren (og artilleristen) McLeods mening, uten tvil brigadens beste avdeling. Sjefen for regimentet var oberstløytnant Bjarne Hurlen. Ingeniørkompaniet bygde en bro hurtig og godt, men teknikken for sprengning var ikke fullt forstått. Noen broer ble sprengt for tidlig, andre ikke sprengt i det hele tatt. Samarbeidet og sambandet mellom infanteri, ingeniører og stridsvognsavdelinger var heller ikke godt. Brig 501s motangrep med kompaniene fra Bn i og eskadronen fra 7. Hussars mot Hotzingen den 27 juli, var imidlertid utmerket, og kunne ikke vært bedre "timet", het det.
Stridsdommersystemet ble også denne gangen sterkt kritisert. Radionettene virket ikke i det hele tatt fordi de norske stridsdommerne fremdeles ikke kunne bruke og snakke på radio. Denne svakheten som stadig ble påpekt - og som bekreftes av norske offiserer med førstehands kjennskap til forholdene - gjaldt særlig eldre befal som etter krigen ikke hadde fått tilstrekkelig sambandsopplæring. Etter britisk oppfatning visste dessuten mesteparten av de norske stridsdommerne lite om dømming. Britene fant aldri sine norske motparter, og derfor ble det også uten tvil tatt gale avgjørelser i dømmingen, hevdet McLeod. Til tross for denne skarpe kritikken, var de britiske observatørene likevel imponert over innsatsen fra alle deltakere på norsk side, og den standard som var nådd på den korte tiden brigaden hadde hatt til disposisjon. Den individuelle utdanning var god, og hvis mer tid hadde vært tilgjengelig for samlet trening, var det ikke tvil om at Brig 501 ville gjort godt rede for seg.
Generalmajor Dahl var også krass i sin konklusjon. Brig 501 hadde hatt en meget vanskelig oppgave som den da heller ikke klarte å løse, uttalte han. Frontlinjen ble brutt allerede første natt. Flere sjefer unnlot å følge ordre om å holde stillingene til 26 juli kl 0200, men trakk seg ut flere timer for tidlig. Generalen fant dette så alvorlig at han minnet om at i krig ville den som utsatte en naboavdeling for total ødeleggelse, være henfallen til straffelovens høyeste straff. En ordre skulle lystres bokstavelig. Man skulle ikke gå tilbake for tidlig i et slikt tilfelle, men eventuelt kjempe og dø i stillingene. Nok en gang var han inne på at norsk befal tok ordrer for lettvint. Positivt var det imidlertid at de tekniske våpenartene som ingeniører og samband, samt forsynings- og sanitetsavdelingene, hadde løst sine oppgaver meget fortjenestefullt og tilfredsstillende. Artilleriet gav et særdeles godt inntrykk, mens infanteriavdelingene syntes å mangle en god del av den grunnleggende utdanning som ble ansett som nødvendig. Stabstjenesten ved infanteribataljonene var primitiv, og også i brigadestaben var det ønskelig med mer rutine. I likhet med stridsdommersjefen, mente han at våre avdelinger ennå ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til prinsippene for tilbaketrekning over bred front. Siden dette var den situasjonen som først kunne ventes i en eventuell krig, anbefalte han at forholdet måtte studeres nærmere, noe som nok også ble fulgt opp i de senere brigader.
Brigadesjefen reagerer
Dette var hard kost for Brig 501. Brigadesjefen reagerte da også raskt. Adjutanten dengang, Ivar Armand Iversen, forteller at da stridsdommerrapporten forelå, kalte brigadesjefen inn alle avdelingssjefer og gjennomgikk rapporten punkt for punkt. Han tilbakeviste samtlige med grunnlag i "Taktiske direktiver for Hæren". Ellers ga han anerkjennelse til de tilstedeværende sjefers innsats med sine avdelinger under manøveren. Ifølge Iversen varte møtet vel 2 timer i stekende varme, og ble en uforglemmelig leksjon som følge av måten den ble gjennomført på av brigadesjefen. Oberst Pran ba deretter i skriv av 18 og 19 august TK-sjefen om at en del av stridsdommersjefens uttalelser måtte korrigeres og ikke sendes ut til de norske avdelingene før dette var gjort, særlig når også den norske stridsdommertjenesten var blitt kritisert. Ifølge brigadesjefens skriv var det ikke riktig at brigadeledelsen hadde gått tilbake om kvelden og overlatt avdelingene til seg selv. På passende steder bak bataljonene hadde han fra sin taktiske kommandoplass hver natt inntil kl 0400-0500, personlig ledet tilbaketransporten og kontrollert at denne skjedde etter ordre. Herunder hadde han konferert med flere av avdelingssjefene. Han hadde også inspisert alle ledd i hver stilling under tilbaketrekningen, og vært sammen med sjefen for 7. Hussars under de avgjørende faser. Den britiske stridsdommersjef fulgte ikke brigadesjefen under dennes ledelse av avdelingene, og de britiske observatører var heller ikke tilstede på rett sted til rett tid, hevdet han. Han mente dessuten at den britiske sjefsstridsdommeren ikke hadde tilstrekkelig grunnlag til å bedømme og rangere avdelingene i brigaden. Brigadens oppfatning var ellers at "NORDIC" ikke hadde gitt nødvendig utbytte på grunn av den korte varigheten. Brigaden hadde hengt godt sammen, og hadde vist gode ferdigheter i kamuflasje, orienteringsevne og bevegelighet -særlig i mørke. Nedgraving var også blitt effektivt gjennomført. Det var ønskelig med et sterkere norsk stridsdommerapparat og de britiske observatører burde være assistenter for de norske stridsdommerne i stedet å "sveve fritt" ved siden av disse, mente han. Her sto påstand mot påstand, og tillitsforholdet mellom brigadeledelsen og de britiske stridsdommere hang nok i dette tilfelle i en særdeles tynn tråd.
Mannskapsforlegningen til Brigverk på Schleswig Land. Foto: J Holmen
Nedover i rekkene hadde det for øvrig vært et omfattende og godt samarbeid mellom Brig 501 og 7. Hussars. Daværende ordonansoffiser i brigadestaben, kaptein, senere oberstløytnant Per Ilsaas, forteller bl a:
"Jeg husker vi i brigko kom i et godt vennskapelig forhold til 7. Hussars under det nære samarbeidet. Begge parter syntes det var hyggelig at vi hadde luemerke med H 7, mens det britiske regimentet hadde merke med 7 H. "
Noen hadde også tid til å hvile. Foto: J A Rygh
Et helt annet forhold som på den tiden kanskje ikke ble tillagt samme vekt som i våre dager, er berørt av Aftenpostens korrespondent. Det omhandlet skadene på privat eiendom. Han skrev:
"I kampene ved Hotzingen kom det til et lite intermezzo som det kan være verd å nevne. Kampstyrkene har instruks om mest mulig å skåne dyrket mark, men i så store operasjoner som dette er det ikke til å unngå at det blir en del skader på eng og skog. Dette får imidlertid de tyske bønder erstattet. Men bonden det her gikk utover, lot heller sin vrede gå utover norske journalister som tillot seg å ta bilder av de skader som var forvoldt, og han lot det regne med meget kraftige og ikke helt ukjente tyske skjellsord over journalistenes hoder og beordret dem vekk fra eiendommen. En dansk offiser kom imidlertid til og beordret bonden vekk."
Returtransportene
Hjemtransporten av Brig 501 fra "NORDIC" foregikk landeveien 30 juli. Unntatt var beltevognene og infanteribataljonenes panservernkanoner som ble transportert på jernbane. Om det var en følge av forrige brigades erfaringer fra tilbaketransporten gjennom Hamburg, skal være usagt, men det var denne gangen truffet spesielle tiltak for å hindre at kjøretøyer skulle "forsvinne" under gjennommarsjen. Jacob Schjølberg forteller:
"Av manøveren på Luneburger Heide husker jeg spesielt hjemmarsjen. Avdelingene ble holdt igjen på Autobanen syd for Hamburg, og så sendt i puljer på 50-100 kjøretøyer gjennom Hamburg,' husker ikke nøyaktig hvor mange kjøretøyer i hver pulje. Men kjøringen gjennom Hamburg husker jeg. Når en pulje ble sendt inn, var gjennomfartsveien åpen tvers igjennom byen, og kolonnefarten var vesentlig høyere enn ute på landeveien. Det gikk nesten på to hjul gjennom svingene. Alle kryssende gater var sperret av med MP og tysk politi. Når en kolonne hadde passert, ble kryssende trafikk tillatt i noen minutter, og så kom en ny pulje. Og Hamburg var heller ikke dengang en liten by."
Men at det var problemer under forflytningene i denne brigaden også, kan MP-sersjant Einar Fjærvoll fortelle om:
"Under forflytting av brigaden sydover til manøverområdene var det et svare strev å få med kjøretøyer som sto som krokodiller og gapte for "vannmangel" særlig utenfor vertshus. Det ble derfor mange turer frem og tilbake for MPkjørerne på Norton motorsykkel med lite fjæring, og med såre ender som resultat."
Utdanningsnivå og stridsevne
Brig 501 var trolig den av våre Tysklandsbrigader som ble stilt på den vanskeligste "eksamensprøve" ved avslutningen av sin tid i Tyskland. Ingen av de andre brigadene synes hverken å ha hatt en så formidabel manøvermotstander mot seg, eller å ha gjennomført et så komplisert øvingsopplegg med oppholdende strid i godt stridsvognlende, som Brig 501. Den senere Brig 511 fikk riktignok prøve seg i et mekanisert stridsmiljø under britenes høstmanøver "COUNTER THRUST" i 1951, men da var dette som brigademanøver nummer to og med ca 11 måneders trening bak seg. Utdanningsnivaet i Brig 501 var neppe dårligere enn i de andre brigadene med samme tjenestetid - heller tvert i mot. Brigaden hadde vært gjennom et hardt og omfattende øvingsprogram på forhånd, og det er nok tvilsomt om noen av de andre norske brigadene ville klart seg bedre i samme situasjonen. Konklusjonen som kan trekkes etter "NORDIC", er vel at selv under en bundet og styrt fredsøving er det vanskelig for lette infanteriavdelinger å operere mot en mekanisert motstander i godt stridsvognlende, slik det var på Luneburger Heide og - i Schleswig-Holstein.
Det er også igjen viktig å erindre at hverken Brig 501 eller de andre Tysklandsbrigadene var stående brigader i ordets rette forstand. De var og ble selv etter innføringen av 12 måneders førstegangstjeneste - rene treningsbrigader som hele tiden var under opplæring. Dette gjaldt såvel befal som menige. Det var først etter "eksamensprøven" - brigademanøveren -at de qua brigader kunne sies å ha nådd et første nivå i feltmessig brukbarhet. Fremdeles gjensto imidlertid perfeksjoneringen - "drillingen". Men da reiste man hjem! Derfor var det nok riktig som oberst Pran uttalte i sin avsluttende rapport:
"Man nådde ikke frem til den vanemessige sikkerhet under manøvrering og strid som må til for at en operativ enhet skal kunne gjennomføre stridsoppdrag med fullt brukbart resultat. "
Det var et uoppnåelig mål med den tjenestetid som sto til disposisjon for de norske avdelingene.
Brigadens syn på materiellet
Kort tid etter ankomsten til Tyskland hadde brigaden ved hjelp av britiske og norske bøssemakere, iverksatt inspeksjon av de våpen som var overtatt fra Brig 492. Ifølge en rapport til HOK av 3 april 1950 var tilstanden unntatt for brigadeverkstedet - dårlig eller meget dårlig. "våpnene var i en slik forfatning at en vil ikke unnlate å gjøre oppmerksom på forholdet. Vedlikeholdet var under enhver kritikk - løp og mekanismer var brune av gammel rust", het det. Det må således ha sviktet ganske kraftig med våpenpussen for Brig 492 i den hektiske tiden etter "FINNMARK", og før hjemreisen. Men i april klarte Brig 501 endelig å få byttet ut de gamle geværene med de mer moderne - Lee Enfield No 4. Man skulle ha trodd at dette hadde virket positivt inn på skyteresultatene. Men mens resultatene fra rekruttskoleskytingen i Norge hadde variert fra 4,1 til 25,1 % (artilleriregimentet) gode skyttere, var det beste resultat fra regimentssamlingsskytingen i Tyskland bare 16% gode skyttere (ved ingeniørkompaniet). De relativt dårlige resultatene skyldtes etter brigadens mening, både de elendige skytebaneforholdene i Tyskland (noen avdelinger hadde ikke rukket å skyte ferdig), og fordi man i april hadde skiftet til Lee Enfield No 4 med dioptersikte. Dette siktet var uvant og det hadde ikke vært tid til å trene nok på bruken av det, samtidig som heller ikke de nye geværene viste seg å være i det aller beste hold. Skyts og øvrige avdelingsvåpen som hadde blitt overhalt eller skiftet ut i Brig 492, var imidlertid bra. Likeledes ble sambandsmateriellet betraktet som meget godt. Selv om kjøretøyene ble omtalt som nedslitte, hadde man altså her en brigade som for engangs skyld var rimelig tilfreds med materiellsituasjonen.
Hjemover
Kommandoskiftet mellom Brig 501 og 502 fant sted 22 august 1950. Hjemtransportene under kodeordet "OLA" gikk i tiden 13-27 august, og omfattet ca 4200 mann. Handvåpnene ble denne gangen ikke brakt med hjem. I stedet leverte Hærens våpentekniske korps ut en våpenbeholdning til "Svalbard" bestående av 5 pistoler, 15 maskinpistoler og 120 geværer med henholdsvis 12, 50 og 20 skudd pr våpen. Våpnene ble levert i pakkasser som bare skulle åpnes på ordre. Denne ordningen ble praktisert ved avløsningen av de senere brigader.
For avdelingene som debarkerte i Oslo, var det igjen ordnet med en avsluttende parade nedover Karl Johan med defilering utenfor Universitetet, denne gangen for sjefen for Distriktskommando Viken, generalmajor Johan Beichmann. Vi lar Otto Berg avslutte:
"Så i august bar turen tilbake til Noreg med Svalbard, og parade på Karl Johan. Vi var mange minne rikare, somme vonde, men dei fleste gode. Det var samhald i slit og glede, og med kameratskap som ein berre opplever under slike tilhøve. Vi hadde fått sett meir enn folk flest, for det var ikkje mange som hadde vore utanlands i dei dagar."
|