Brigade 491

Forlengelse av tjenestetiden

Som ledd i beredskapstiltakene i forbindelse med den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 21-25 februar 1948, bestemte Stortinget allerede 19 mars at tjenestegjørende mannskaper med 9 måneders tjeneste kunne holdes inne i ytterligere 3 måneder. En forlengelse av tjenestetiden for Brig 482 med 2 måneder, enten i Tyskland eller etter hjemkomsten til Norge, ble likeledes vurdert. På grunn av de mange praktiske problemer, ble imidlertid dette frafalt akkurat som for Brig 481. Stortingsvedtaket fikk imidlertid konsekvenser for mannskapene som ble kalt inn til Brig 491. Uten å avvente den endelige behandling av St prp nr 61 for 1948 vedrørende beredskapstiltakene, påla FD overkommandoene om å treffe alle forføyninger, bi a innkalling av "ikke-spesialister" ved Brig 491 til å møte i september i stedet for i november 1948. Brig 491 ble dermed den første brigaden etter Brig 471 som fikk 12 måneders førstegangstjeneste. Ekstrautgiftene (4 mill, kroner) ble dekket av beredskapsmidlene for 1949.

Sjef for Brig 491 var oberst Odd Lindbäck-Larsen som under krigen i Nord-Norge i 1940, hadde vært stabssjef ved 6. divisjon. Han ble senere utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge og øverstkommanderende i landsdelen - en stilling han innehadde til sin avgang i 1956. Foto.- E Fjærvoll

Rekruttutdanningen tok sikte på å nå kompaninivå og tilsvarende. Både britiske og tyske våpen skulle gjennomgås og skytes med, og grunnleggende detaljer under vinterforhold skulle gjennomgås. Dessuten skulle brigadesjefen reserveres 6 døgn i tiden i januar-1 februar 1949 til utdanning i de spesielle gjøremål okkupasjonspliktene førte med seg. Det kunne regnes med 168 ekstra instruktører under rekruttperioden i Norge. HOK håpet med dette å kunne utnytte den forlengede rekruttperioden til opplæring i disipliner som hadde blitt skadelidende i de foregående brigader. Men samtidig ble ammunisjonsregulativet fra før krigen (A 64) minus 50% fortsatt gjort gjeldende. Til tross for sterk kritikk falt denne begrensningen først bort fra og med Brig 511.
Forlengelsen av tjenestetiden ble ingen permanent ordning. Under den videre beredskapsplanlegging (se bl a St prp nr 139 for 1948), ble det etter forslag fra Den sentrale sjefsnemnd, allerede i november 1948 vedtatt å gjeninnføre 10 måneders førstegangstjeneste for Tysklandsbrigadene. De militære sjefer prioriterte heller militær utdanning av 1945-årsklassen og repetisjons/beredskapsøvinger. Bevilgningene var for knappe til også å dekke forlengelsen av tjenesten for Tysklandsbrigadene så ønskelig det enn ble ansett fra et faglig, militært synspunkt.

Forholdene i Norge

Som tidligere nevnt var oppklaringseskvadronens styrke redusert med ca 90 mann til 224. Eskadronen fikk derfor endret sin oppsetning til 3 små oppklaringstropper (hvor 3 stk Greyhound panserbiler som nå ble brakt med til Tyskland, gikk inn), 1 stormtropp og 1 støttetropp. Eskadronen fikk dermed en blanding av britisk og amerikansk materiell, noe som ikke akkurat forenklet vedlikeholdssituasjonen.

Stabssjef i Brig 491 var major Kåre Winge som senere ble oberst I og kavaleriinspektør. Foto.- E Fjærvoll

Som Gedde i Brig 482, var heller ikke Lindback-Larsen fornøyd med forberedelsene og øvingsforholdene i Norge. I en henvendelse til HOK av 3 februar 1949, pekte han bl a på at de oppsettende avdelinger som følge av befalssituasjonen, hadde vist uvilje til å avgi befal til brigaden. Både forarbeidene og utnyttelsen av erfaringene fra tidligere kontingenter var mangelfulle. Spesielt vanskelig hadde det vært å få orden på brigadestabens oppsetning på Heistadmoen, hvor det hadde vært mange administrative problemer.
Det var ikke gitt noen økonomisk ramme for virksomheten, og av papirer hadde staben bare fått utlevert "capitation rate" og KOP for brigadestaben. Den første var vanskelig å forstå samtidig som den ikke ble fulgt, het det. Bare 1/3 av kjøretøyene - mange i dårlig forfatning - var klare for utlevering slik at Telemark infanteriregiment nr 3 - etter pålegg fra HOK måtte låne ut kjøretøyer av egen beholdning.
På grunn av spesialtutdanningen kunne brigadekommandoens menige personell først samles etter jul 1948, og da med overraskende resultat:
Ingen av kokkene i brigadekommandoen hadde kjøkkenkurs, ingen av kontorpersonellet kunne bruke skrivemaskinene noe særlig, og de fleste sjåfører var lite øvd. Bare en brøkdel av befalet var dessuten ankommet i begynnelsen av januar, og allerede 20 januar skulle frempartiet reise nedover til Tyskland. Brigadestabens planlagte stabsøving i midten av januar måtte utsettes og ble først avsluttet 5 februar 1949, samme dag som hovedtransportene startet.
I praksis fikk man likevel til 10 dagers samtrening av brigadekommandoen med storparten av dens offiserer. Sammenlignet med flere av de andre brigadestabene,
f eks i Brig 472 som ikke hadde fått noen samtrening i Norge i det hele tatt, var dette en forbedring. Til tross for problemene, ga da også brigadesjefen uttrykk for tilfredshet med utbyttet av tiden på Heistadmoen. Men forholdene illustrerer hvor anstrengt både personell og materiellsituasjonen var i Hæren på dette tidspunkt.

Avløsningstransportene: Operasjon "LARS", foregikk i tiden 5-23 februar med M/F "Peter Wessel". På forhånd hadde et 200 manns stort fremparti reist nedover med M/S "Kronprins Olav" fra Oslo til København 20 januar, mens det 17 manns store S-laget var avreist allerede 18 januar. Totalt omfattet transportene ca 4300 mann. Kommandoskiftet mellom de to brigadene fant sted i Schleswig 21 februar 1949 kl 1200. Fordi det vanskeliggjorde kontrollen, var avdelingssjefene i Brig 491 ikke like udelt fornøyde med avløsningsordningen og oppdelingen av avdelingene i så små puljer som 500 mann av gangen, som Brig 482 hadde vært.

Basert på erfaringene fra denne brigaden, ble det i tiden 8-29 januar avholdt et forlenget britisk kurs i Lippstadt i Tyskland for alt transportbefal i Brig 491, samt for kompanisjef og troppsjefer i transport-og forsyningskompaniet. Etter ankomsten til Tyskland ble det i Schleswig i tiden 3-12 mars - etter TK-sjefens anbefaling - dessuten gjennomført et administrasjonskurs for bataljonssjefene, kompanisjefene og kvartermestrene i infanteribataljonene. Her deltok det instruktører fra Brig 482.

Trafikkulykker

Selv om Brig 491 hadde gjennomgått 5-6 måneders tjeneste i Norge, var sjåførutdanningen fremdeles mangelfull med knappe 2 måneders opplæring. Etter ankomsten til Tyskland forekom det kjøreuhell så og si daglig. I et forsøk på å redusere kjøreulykkene, bestemte brigaden at sjåfører som var involvert i ulykker, skulle fratas det militære førerkortet og nektes å kjøre bil inntil ulykkene var oppklart. Sakene skulle dessuten i større grad fremmes for krigsrett eller sivile domstoler, slik at uaktsom kjøring mest mulig kunne pådømmes etter motorvognloven eller straffeloven. Det ble også innført et eget skjema med en erklæring "Jeg vet" som alle sjåfører måtte lese og undertegne. (Vedlegg 4.) Maksimalhastigheten for vedkommende kjøretøytype var fra tidligere markert på innsiden av frontvinduene.

Drastisk advarsel i forbindelse med alle trafikkuhellene. Kingsway Barracks i Rendsburg.
Foto: J A Rygh

I en rapport til HOK av 2 mars 1949 om utdanningen i Norge, og hvor bl a kjøreopplæringen ble kritisert, viste TK-sjefen til at hans egen bil hadde blitt smadret, og at han i en periode hadde utlånt en britisk bil med sjåfør. Engelskmannen håndterte ikke bilen bedre enn norske sjåfører, men viste en mer hensynsfull kjøring og overholdt alltid fartsgrensene, hvilket var noe som sviktet hos nordmennene. Han var skuffet over at tjenestetiden for Brig 492 igjen bare ville bli 10 måneder, og gjentok Brig 482s ønske om at alle såfører måtte betraktes som spesialister og få 6 måneders utdanning i Norge.

Også HOK var bekymret over alle ulykkene og ba TK om statistiske opplysninger. At bekymringeme ikke var ubegrunnet, fremgår av en oversikt i "Mobil" (organ for Kingsway Barracks) av 27 oktober 1950. I en periode over 2 år (Brig 482-Brig 501) hadde 30 personer, hvorav 11 nordmenn, omkommet ved kjøreulykker. (Se nærmere under avsnittet: Sunnhet. Helse.) I sine rapporter videre utover våren 1949, kom Roscher Nielsen stadig tilbake til de mange ulykkene samt den dårlige kjøretøysituasjonen som vedvarte frem til utgangen av april, da ca 70% av kjøretøyene igjen var kjørbare.

Høyt ambisjonsnivå

Til tross for den forlengede rekruttutdanningen i Norge og brigadens strenge direktiver før avreisen om at det skulle legges "den største vekt på at antrekket er reglementert og i mønstergyldig orden ... ", mente Roscher Nielsen at soldatene i Brig 491 ikke var på nivå med personellet i de tidligere brigader når det gjaldt utseende og opptreden. Ved siden av bilkjøringen var det særlig vakttjenesten, hvor det sammenlignet med britene var mye slendrian. Ifølge generalen kviet befalet seg for å stille de nødvendige krav. Unntaket var militærpolitiet, oppklaringseskadronen og transport- og forsyningskompaniet. I sin rapport av 2 mars uttalte han at stramhet og smarthet ikke var noe mål i og for seg, selv om det også som målsetting var meget verdifullt. Men først og fremst var dette midler for å nå den disiplin som krigen krevde. "Heller ikke vi kunne se bort fra disse midler hvis det skulle være alvor i utdanningen", uttalte han.

HOK videresendte TK-sjefens rapport til generalinspektørene, og påla dem å legge vekt på disse momentene i utdanningen. Også sjefen for Krigsskolen fikk pålegg om å gjøre de tilgående offiserer oppmerksom på forholdet. Til tross for disse påminnelser ble det på bakgrunn av brigadesjefens egne observasjoner, og forut for en inspeksjon av sjefen for BAOR, bestemt at sivilundervisningen skulle sløyfes i 2 uker, og at tiden skulle nyttes til enkeltmannsutdanning, hilseøvinger, indre tjeneste, stell av egne klær, pressing, vakttjeneste osv. Tiltakene viser hvilken vekt som på den tiden ble tillagt de ytre former for disiplin for å kunne hevde seg i "det gode selskap". Brigadens innsats for å "stramme seg opp" ga tilsynelatende god uttelling. I hvertfall uttalte sjefen for BAOR, generalløytnant Keightley, i sitt takkeskriv til Roscher Nielsen etter at han hadde inspisert avdelingene 21 - -22 mars 1949, at han var:

"… impressed by the smartness and efficiency of your soldiers. Their cheerfulness and smartness was most impressive, and a very great credit to all those responsible ... It is also very clear that the organization and administration of all your forces are of a very high order. "

Meget rosende får man si! TK-sjefen rapporterte da også uttalelsen hjem til sjefen for Hæren allerede 30 mars. Men som det vil fremgå senere, kan det diskuteres om BAOR-sjefen denne gangen traff spikeren midt på hodet. For mai måned kunne imidlertid Roscher Nielsen rapportere at disiplinen i den norske kontingenten var god, til dels meget god.
Som et apropos til dette, måtte brigaden i stabsordre nr 25/1949, forby bruken av skarp ammunisjon innsydd i tøy som bukselodd for å få strekk i det relativt tykke og stive stoffet i uniformsbuksene. Det hadde vært 4-5 tilfeller hvor skuddene hadde gått av, og det måtte finnes andre "tyngder" til dette bruk, het det.
I forsøket på å nærme seg britenes nivå når det gjaldt utseende og stramhet, må det forøvrig nevnes et par andre tiltak som ble praktisert, nemlig pressing av uniformsjakken på forskjellige måter såvel i ryggen som på ermene, samt å sette innsiden av pressene - sårlig buksepressen - inn med såpe eller sukker. Fra en av de tidligere brigader har Mads Almaas i Trafikkåra nr 4/1992 gitt en beskrivelse av dette forhold slik:

"Oppe i "Fliegerhorst" - som leiren vår fortsatt het etter at Luftwaffe hadde måttet forlate den - var det oppstilling i paradeantrekk. Sylskarpe buksepresser, blylodd i kjede nederst i buksebenet for å holde battledressen stram, og hæl- og tå kappe på støvlene pusset med "Kiwi" og høyglanspolert med spytt. Du kunne speile deg i tåkappen. Beltespenner og annet av messing var tilsvarende polert, og alt av tøy utenom battledressen satt inn med "web". En grønn pulversåpe som vi gned inn inn sammen med vann, og deretter lot anklets og belter tørke før vi "salet opp" Vi var tilært å bli svært så nøye med antrekket, så mange mamma 'er fikk nok med glede tilbake den fommelen" hun hadde sendt fra seg sommeren før."

Eksempler på pressing av uniformsbluser. Foto: FMU

Det mest drastiske tiltaket på dette området, var dog å "barbere" hele uniformen for å fjerne det ytterste laget av lo, og få den til å ligne mer på gabardinstoffet i offiserenes service-uniformer. Enkelte av de tyske arbeiderne i garnisonene skulle etter sigende, ha blitt rene eksperter i å utføre dette arbeidet. Fagmyndighetene var som rimelig kunne være, lite begeistret for påfunnene. Som følge av de mange svidde og ødelagte uniformer, kom det noe senere forbud mot de mest outrerte former av dette slag.
Under avdelingsutdanningen i garnisonene i tiden 14 mars til 13 juni 1949, bestemte brigaden at befalets taktiske opplæring skulle tillegges avgjørende vekt. I tillegg til ildledningsorganene, skulle bataljons-, kompani- og troppsstabene trimmes. Ukentlige befalsøvinger av en dags varighet ble iverksatt i brigadens regi. Herunder ble det gjennomført en øving i "battle procedure" på bataljonsnivå under ledelse av et britisk instruktørteam. Deretter var det meningen at avdelingssjefene i den påfølgende uke skulle gjennomføre tilsvarende utdanning ved sine avdelinger, med andre ord svært likt den ordningen Brig 471 hadde praktisert. Hvordan dette forløp i praksis, er omtalt senere.
Alle enheter i brigaden måtte kunne forsvare seg selv, og det skulle avsettes en dag til forskansningsarbeider. Legging av minefelt skulle likeledes gjennomføres. Infanteriet skulle nytte en økt eller to til føring av isolert kompani i skog, og bataljonene, oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet skulle gi prioritet til patruljetjeneste. En natt skulle nyttes til øvinger i mørke. Et typisk trekk som dessuten nå gikk inn i brigadens utdanningsprogram, var pakking av utstyr og materiell og gjennomføring av alarmøvinger.
Roscher Nielsen mente at en bedre utnyttelse av tjenestetiden ved brigaden var vanskelig å få til. Avdelingene i Tyskland var - som Hansteen også tidligere hadde påpekt - bare oppsatt med befal etter krigsoppsetningsplanene, og hadde således ikke noe ekstra instruktøroverskudd å gå på. Det var derfor ønskelig med en krigsskoleutdannet offiser ved hvert kompani, eller i hvertfall 2 pr bataljon for å planlegge utdanningen.
I forbindelse med alle beredskapsforberedelsene som pågikk i Hæren på denne tiden, ble det etter anmodning fra HOK, også iverksatt ekstraordinær befalsutdanning ved Brig 491 i Tyskland. Til tross for begrenset kapasitet, gjennomgikk således 130 befal fra Hærens forsyningstropper og 20 befal tilhørende Hærens intendantur, kurser i Tyskland våren 1949. Ekstra instruktører ble beordret nedover fra Norge.
I perioden 15 til 30 april drev infanteribataljonene (3-4 dager hver) og noen av de andre avdelingene med skarpskyting og spredt orden på Putlos. I mai var enkelte avdelinger forlagt i Harz, oppklaringseskadronen trente i Bergen-Belsen hos britene, og 9-11 mai hadde Bn 2 og artilleriregimentet samvirketrening i Sennelager hvor det bl a ble gjennomført et bataljonsangrep med skarpt påp "Caen"-feltet.

Kirkeparade i Schleswig 1949. MP-kompaniet/Brig 491. Foto: E Fjærvoll

13-18 juni gjennomførte så brigaden med redusert styrke (Bn 1 og 3 fraværende) taktisk trening i Soltau-området (Reinsehlen Training Camp). 20% av 1.linjes ammunisjon (beredskapsammunisjon) lastet på spesielle kjøretøyer som ikke skulle nyttes under øvingene, ble tatt med. Brigaden (brigadesjefen hadde personlig utarbeidet opplegget fordi staben også skulle øves) sto selv for gjennomføringen av denne virksomheten som omfattet

"… innsetting av en motorisert brigade i forskjellige stridsformer og situasjoner som forsvar, angrep gjennom en front som var dannet av lokalvern og lignende, forsvar av en flyplass, angrep på luftlandetropper, nattlig innsetting og angrep i grålysningen, avbrytelse av strid samt forflytning av brigaden under fredsmarsj, men når krigsutbrudd og overfall kan ventes når som helst."

Oppholdet var utbytterikt og inntrykket var at "avdelingene administrativt, taktisk og til en viss grad også disiplinært har begynt å festne seg". Avdelingene fikk også god kritikk både fra briter og dansker da de dro fra Soltau. Særlig hyggelig var det at den britiske kommandanten i Soltau, major Lewis, var meget fornøyd med avleveringen av forlegningene, og gratulerte personellet som hadde ansvaret. Det var ikke alltid slik fordi det under oppholdet i Tyskland ofte kom klager fra britiske myndigheter om at misbruk og skader i de norske forlegningene skjedde i langt større omfang enn det som var vanlig hos britene.

De faglige erfaringene fra Soltau var dog at tiden hadde vært for knapp. Ordregivningen i avdelingene var ofte uklar og/eller usammenhengende. Det var eksempler på at ordreutsteder hadde avbrutt seg selv og begynt å diskutere med ordremottakerne. Ordregivningen skulle innledes med "Ordre" og deretter var det ingen diskusjon, understreket brigaden. (Jfr forholdene i Brig 471.) Også nå hadde det vært registrert uforsvarlig kjøring av brigadens sjåfører. Dessuten hadde det forekommet mange tyverier av både bensin, ammunisjon og mat.
Den store øvingsvirksomheten medførte hard belastning på kjøretøyparken, og oberst Lindbäck-Larsen var bekymret. Verkstedsoffiseren, som fortsatt var kaptein Palle Thu, forteller:

" Vi fulgte britiske vedlikeholdsbestemmelser fordi det ikke fantes norske. Når kjøretøyets feil oversteg en bestemt grense, skulle det leveres Heavy Workshop i Hamburg. En tid var det mange der, og den nye brigadesjefen var meget engstelig over dette. Jeg ble innkalt til ham, og han kunne ikke godta kjøretøysituasjonen. Etter å ha gravd i bestemmelsene og avtalen som gjaldt for den norske brigaden i BA OR, kontaktet jeg Director of Electrical and Mechanical Engineers, den øverste sjef for vedlikeholdstjenesten i Hamburg District, og foreslå at vi burde kunne få utlevert overhalte som var lagret, og de innleverte tilbakeført til britene. Våre 6 måneders utdannelse av vernepliktige krevde at vi opprettholdt en høy moblitet.
De innleverte kjøretøyer til Heavy Workshop ble oppfattet som norske og måtte tilbakeleveres brigaden. Etter en kort redegjørelse og oppklaring om at kjøretøyene fortsatt var britiske, ble det akseptert en rullering. "

17 mai 1949 i Rendsburg. Sjefen for oppklaringseskadronen/Brig 491, major Erik Prydz, vokter målet assistert av en Greyhound panserbil og - 2 sersjanter. Foto: H Hunnes

Fra 1 til 17 juli var så infanteribataljonene (- ett kompani) igjen i tur og orden tilbake på Putlos for avsluttende stridseksersis, øvinger i forsvar, brigademesterskapet i skyting og kompaniøvinger. Artilleriregimentet var tilstede 5-7 juli slik at også Bn i og 3 disse dagene fikk øvd samvirke infanteri/artilleri. Bn 2 fikk dessuten disponere Putlos 3 dager etter 17 juli til
skoleskytning. Også spesialavdelingene i brigaden fikk trening på Putlos. I Veteran-nytt nr 2 for 1993, Nord-Norge, er det uttalt av Kyrre Bjugn/ Shkp/Brig 491:

"Militærtjenesten i Tyskland står for meg som selve eventyret. Det rutinemessige
vaktholdet og utdannelsen ble hyppig avbrutt av realistiske øvelser. Jeg glemmer aldri Putlos øst for Kiel. Ålinga over "gjørmehavet" med to maskingeværer i skuddhoyde 50 cm, står for meg som det verste vi var med på."

I tillegg til treningen på Putlos, fikk infanteribataljonene i dagene 7-14 juli i samarbeid med ingeniørkompaniet, også øvd overgang over vassdrag i 2 à 3 dager pr bataljon . Dertil kom at bataljonene i perioden 30 juni til 24 juli, i tur og omgang måtte avgi et geværkompani som markører for britiske avdelinger.
Øvingsleder på Putlos i juli var oberst Arne Hagtvedt. I sin rapport uttalte han at det tekniske ved kompaniene og spesialavdelingene var meget bra. Bombekastertroppene skjøt alle utmerket, men det var stor diskusjon om hvor omfattende innskytingen skulle være. Bataljonsstabene var imidlertid for meget opptatt med andre ting, og møtte ikke opp fulltallige. En av bataljonssjefene hadde ikke vært tilstede i det hele tatt. Bataljonene var heller ikke tidlig nok blitt sveiset sammen ved forberedte øvinger, mente Hagtvedt.
Brigaden ga som forklaring til denne kritikken at Bn 1 og 2 hadde representert brigaden med fanekommandoer ved Dybbøl skanse i Danmark 7 juli, at BAORs "Inter Unit"-mesterskap i friidrett hadde blitt avholdt 12 juli, og at avdelingenes kommandoplasser hadde deltatt i brigadens kadreøving "Wittensee" 13-14 juli. Virksomheten var således intens på mange områder like frem til brigademanøveren senere i juli. Daværende løytnant Karl H Fredriksen som var batterioffiser i artilleriregimentet, forteller fra øvingsaktiviteten:

"Det var øvelser nesten dag etter dag, og vi ble etterhvert både flinke og raske når det gjaldt artilleristiske disipliner. Det var konkurranser etter faste opplegg hvor normen var tider etter engelsk mønster. På Munsterlager gjennomførte vi slike øvelser, og under snøggstilling - ca 200 m kjøring, avprossing, klargjøring for skudd og avfyring - brukte vårt batten 68 sekunder, alt under kontroll av stoppeklokke med både norske offiserer og britiske underoffiserer. Dette var en rekord som vistnok ble stående ut brigaden. Under en bataljonsøvelse på tilsvarende betingelser, brukte vår bataljon 28 minutter mot den britiske rekord på 36 minutter. Neste bataljon hadde 32 minutter! Vi var stolte!"'

Planer for krisemessig evakuering

Ved siden av alle disse aktivitetene, foregikk det som tidligere nevnt, også beredskapsplanlegging. Den første plan for krisemessig evakuering av T'ysklandsbrigaden hjem til Norge, var det altså oberst Lindbäck-Larsen som hadde tatt initiativet til. Han utarbeidet personlig et utkast til en slik plan datert 7 juli 1949, bestående av 3 deler:

Artilleriregimentet/Brig 491 med 25 punds skyts raster på veien til Sennelager.
Foto: D Skogseth

Alarmering av brigaden
Omgruppering av brigaden
Hjemtransport av brigaden

De to første delene ville bli iverksatt på kodeord. De var ganske uavhengige av hverandre, og det ville ikke kunne forutsies hvilken del som først ville bli iverksatt.
Ved alarmering av brigaden skulle avdelingene og det personell som var knyttet til disse, herunder familier, flyttes til samlingspunkter nær garnisonsstedene hvor de var mest mulig i sikkerhet mot luftbombing, og hvorfra de skulle være klare for videre forflytning. Samtlige avdelinger skulle utarbeide planer for dette.
Omgruppering av brigaden omfattet de avdelinger som var garnisonert syd for Kielerkanalen med overføring til nye, forhåndsrekognoserte områder på nordsiden av kanalen.
Planen for brigadens hjemtransport var basert på forutsetningen om at materiellet skulle tilbakeleveres britene, noe som kunne bli problematisk i en krisesituasjon. En annen forutsetning som brigadesjefen mente man måtte ha forøye, var at tilbaketrekningen kunne komme til å foregå under forhold som gjorde at nordmennene ville bli sett på med svært blandede følelser "først hos de lokale britiske myndigheter, kanskje tyskerne med - og deretter av dc danske myndigheter og den danske befolkning". Den 21 september 1949 fremmet HOK planen med kommentarer til sjefen for Forsvarsstaben. Overkommandoen hadde ikke noe å innvende mot planene om alarmering og omgruppering av brigaden. Når det imidlertid gjaldt hjemtransporten, mente HOK at den enten ville kunne tenkes gjennomført som en "fredstransport" i en spent situasjon, men hvor alle transportmidler - jernbane, kjøretøyer og skip - kunne nyttes, eller at den måtte foregå etter et evenmelt krigsutbrudd hvor "brigaden i selvforsvar kunne risikere å bli innblandet i stridens første fase". Etter Norges inntreden i NATO, gikk HOK ut fra at landet ved krigsutbrudd mellom stormaktene kunne bli umiddelbart krigførende. Om brigaden da - etter politiske hensyn - skulle trekkes tilbake var det vanskelig å fastsette på forhånd, men en plan for dette måtte i alle fall has.

I FST ble det utarbeidet en situasjonsbedømmelse om forholdet, men man tok seg god tid slik at vurderingen først ble forelagt Forsvarsrådet 6 juli 1950, etter at Korea-krigen hadde brutt ut og skapt en helt ny, internasjonal situasjon. (Se kapitlet: Dahlperioden.)

"VESTLAND" 23-28 juli 1949

Brigademanøveren som denne gangen fikk navnet "VESTLAND", var lagt opp og ledet av generalmajor Roscher Nielsen. Manøveren foregikk som den foregående og de neste tre brigademanøvrer på Lüneburger Heide, denne gangen i området mellom Rethem ved elven Aller og Soltau. Manøverledelsen besto av i alt 12 offiserer med oberstløytnant Kolbjørn Spilhaug som stabssjef. Ifølge forutsetningen var "Parti Blå" og "Parti Hvit" to land med Weser - Aller - Mitterlandskanal og Elben som grenser.

"Parti Hvit" besto av:

Brig 491 som var forutsatt å være midtre stridsgruppe i en divisjon som skulle gå over Aller natten til 24 juli og trenge nordover over Soltau mot et fiendtlig, Blått brohode ved Harburg. Hovedaksen skulle være Rethem - Waisrode - Soltau - Bispingen - Soderstorf.

"Parti blå" besto av:

Det danske detasjement. (En infanteribataljon, en oppklaringseskadron, en artilleriavdeling, en pionertropp samt noen forsyningsledd.)
En britisk infanteribataljon av The Sherwood Forresters (fra 27 juli).
En britisk oppklaringseskadron fra The Royal Horse Guard (Staghound panserbiler).

Artilleriregimentet/Brig 491 Kontroll av opplastingen før avreise til Munsterlager.
Foto: D Skogseth

Oberst S Langslet var norsk sjefsstridsdommer med i alt 35 norske offiserer (20 beordret fra Norge). En egen gruppe på 5 norske, engelsktalende offiserer under ledelse av major H N Ebbing, ble organisert for å settes inn der hvor det ble kontakt med britiske stridsdommere på "Blå" side.
Som observatører kom en meget sterk representasjon fra Norge bestående av sjefen for Forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg, sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, fungerende generalinspektør for Infanteriet, oberst S Hermansen, fungerende generalinspektør for Hærens artilleri, oberst H W Jyhne, generalinspektøren for Ingeniørvåpnet, oberst B Østeraas og sjefen for Hærens sanitet, oberst T Dahle. Sjefen for BAOR, generalløytnant Sir Charles Keightley, var tilstede 26 juli 1949.
Brig 491 ble jernbanetransportert i 22 tog fra sine garnisoner til øvingsområdet med utlasting i Walsrode, Nienburg og Verden. Deretter ble brigaden gruppert på sydsiden av Aller. Manøveren utviklet seg som følger:

Brig 491 krysser elven Aller under brigademanøveren «VESTLAND» i juli 1949.
Foto: T G Monsen

Etter at oppklaringseskadronen i løpet av ettermiddagen 23 juli hadde fått 2 patruljer over elven, krysset Bn 2 og Bn 3 elven i båter fra kl 1840 og utover kvelden. Broslagningen begynte ved Rethem kl 2000 og var fullført ca kl 0330 samme natt med en 100 m lang bro. Fremrykningen fra brohodet mot Soltau startet i 3 kolonner kl 0500 om morgenen 24 juli.
Brigadesjefen, oberst Lindbäck-Larsen, fulgte midtre kolonne med en fremskutt kommandoplass. Selve brigadekommandoen var tilbake på sydsiden av Aller. Ifølge brigadesjefen ble det en fæl dag. Han hadde blitt forberedt på å møte liten motstand, og mente å lede fremrykningen fra avsnitt til avsnitt på kodeord over radio. Men:

"Det funksjonerte imidlertid på ingen måte. Radioens kapasitet strakk bare til for anmodning om å repetere signaler mellom Anna, Birger, Cecilie og ofte de indre bokstavene. Jeg er ikke sikker på om det bare var midtaksen som var ute av spillet. Men det var imidlertid en håpløs situasjon, og lot seg bare nødtørftig redde ved å beordre alle ordonansoffiserene frem til brigko og gå over til sambandsprinsipper fra 1870 og Napoleon. Jeg hadde imidlertid fått min lekse. Kanskje jeg lærte den for godt. Jeg ville ha min brigadekommando med meg. Under de følgende manøverdøgn fulgte vi hele tiden tett bak fronten og brigko flyttet opp til 3 ganger pr døgn."

K! 1500 var brigaden kommet frem til området Benzen-Waldsrode-Nordkampen, og om kvelden hadde man nådd veien Dorfmark-Riepe -Bommelsen-Ottingen. Tor Georg Monsen som var bataljonsadjutant ved Bn 2, forteller:

"Jeg kan erindre at vår bataljon ble trukket utfor å hvile etter å ha vært i fremste linje etter overgangen over Aller i manøverens startfase. Bataljonen var samlet i et hvileområde plassert skjult i skog og gruppert kompanivis med kjøkkentrenet (stridstren gruppe II) samlet på bataljonens kokeplass.
Avdelingene var opptatt med personlige hygienetiltak, klargjøring av våpen, utstyr og utrustning for neste fase av manøveren, og ikke minst spising. Utpå kvelden -jeg vil anta omkring kl 2200 - ankom en av brigadestabens ordonnansoffiserer pr motorsykkel med ordre om at bataljonen skulle være i utgangstilling før angrepet - la oss si 30 km fra nåværende posisjon - innen 3 timer.
Å forflytte 600-700 mann fra hvilestilling til utgangsstilling for angrep innenfor en slik tid- og romfaktor med alt som trenges av transportmidler etc etc, vil for de fleste fortone seg som en umulighet. Derfor ropte da også bataljonssjefen umiddelbart og galgenhumoristisk: "HIV LAPSKAUSEN!"
Angrepet ble gjennomført i grålysningen med vår bataljon som høyre angrepsbataljon, men skikkelig tid til forberedelser ble det ikke. Det ble stort sett et kapplp med tiden og fortløpende passering gjennom fasene i prosedyren for utvikling til strid, som ble spesielt vektlagt av brigaden den gangen."

Fremrykningen fortsatte etter angrepet om morgenen 25 juli. I løpet av dagen stanset brigaden i sitt foreløpige mål (Harmelingen-Hillern), hvor den fikk ordre om å rekognosere for et nattangrep mot en fiendtlig styrke ved Timmerloh 4 km foran brigadens front. Bn 3 ble sendt frem kompanivis til en startlinje brigadesjefen fant passende, og angrepet startet kl 0400 neste morgen. Overraskelsesmomentet gikk imidlertid tapt ved at man tidlig støtte på det danske forpostkompaniet. Timmerloh ble dog tatt, og brigaden konsoliderte mens kontakten med fienden ble opprettholdt. Også Bispingen ble tatt i løpet av 26 juli.

Den 27 juli rykket oppklaringseskadronen frem kl 0530 og tok Borstel, mens infanteriavdelingene angrep til fastsatt tidspunkt kl 0800. "Kampene" varte hele dagen. Neste morgen skulle brigaden fortsette angrepene kl 0400, men samtidig være forberedt på å ta imot et motangrep ved Druhwald. Brigaden angrep til fastsatt tid med en fremskutt høyre fløy, Bn 2 til høyre og Bn 1 til venstre, støttet av artilleri og Bn 3s tunge våpen. På grunn av sterk motstand fikk avdelingene allerede kl 0430 ordre om å grave seg ned. Angrepet ble imidlertid startet igjen umiddelbart etterpå. Bn 2 hadde fremgang mens Bn 1 og 3 ble presset tilbake av et fiendtlig motstøt. Det utviklet seg til strid på kort hold med tilbøyelighet til infiltrasjon. Manøveren ble derfor avbåst allerede 28 juli kl 0800.

Som det fremgår var dette en typisk angrepsøving med en fremrykning på ca 60 km i luftlinje på 5 dager. Dette sto i sterk kontrast til det beredskapsplanleggingen konsentrerte seg om i Schleswig-Holstein, nemlig tilbaketrekning - eventuelt under oppholdende strid nordover mot Danmark. Siden "VESTLAND" foregikk på et helt annet sted enn der brigaden trente på sine alarm- og beredskapsplaner, var dette likevel ikke så merkelig. Utdanningsprogrammene omfattet tross alt samtlige stridsformer! Feltmanøvrene - også utenom Schleswig-Holstein - fikk imidlertid snart en annen vri hvor man nettopp konsentrerte seg om det mest sannsynlige operasjonsmønsteret i tilfelle et sovjetrussisk angrep, nemlig forsvar og oppholdende strid.

De britiske observatører som fulgte "VESTLAND" avga detaljerte rapporter etterpå, og det kan være av interesse å se litt på hvordan disse - i hovedsaken krigserfarne offiserer -vurderte den faglige standarden i de norske avdelingene under den femte Tysklandsbrigades "eksamensprøve". Forbehold må imidlertid tas om disse offiserers kunnskaper om norske avdelinger, deres utdanningsforhold osv. (Se senere.)

Mange av feilene som ble begått under "DANO" var også synbare nå. Brigadestaben hadde liten rutine i å behandle innkomne meldinger, noe som førte til manglende oversikt over de fremste avdelinger. Kommandoplassene flyttet for ofte, kanskje bare 2-6 km av gangen, og alltid om dagen og innenfor rekkevidden av fiendens artilleri og bombekastere. (Jfr oberst Lindbäck-Larsens forklaring.) Både infanteri- og artilleriavdelingene manglet faste rutiner med hensyn til spising og soving, det hele "virket meget primitivt". (Det var bl a observert offiserer sovende under bordene i artilleriets kommandoplasser.) Stridsprosedyre ("battle procedure") syntes ikke å være kjent. Man savnet bruken av "R"-og "O"-grupper, og offiserene unnlot i altfor stor grad selv å bruke radio. Når de først gjorde det, snakket de for lenge av gangen. Radiostasjonene ble ofte plassert feil slik at man mistet sambandet.

Varslingsordrer ble ikke brukt, og det ble sjelden angitt mål under angrepene. Det ble bare gitt ordre om fremrykning og at det skulle rapporteres når man nådde linjer på kartet, linjer som oftest var uten noen taktisk betydning. I meldelinjene ventet man ofte på ny ordre slik at både tid og kontakten med fienden gikk tapt. Det var ifølge britene et påviselig trekk hos alle avdelinger at det ikke syntes å være noe ønske om "å sette alle kluter til". I infanteriavdelingene var det eksempler på at man ikke alltid hadde den rette forståelse for eller interesse av artilleristøtte. I en situasjon hadde observasjonsposten fra artilleriet bare en eneste mulighet for å få god oversikt, nemlig fra en geværtropp i flanken. Men OP--offiseren fikk beskjed fra vedkommende kompanisjef om at han ikke "ønsket at noe "OP--selskap" bega seg til dette området".

Tvilsom kamuflasje. Foto: FMU

Forsyningstjenesten - herunder fremføfing av varm mat - og hygienen ble det tatt alt for lett på fordi øvingen bare skulle vare noen dager. Soldatene ble skitnere og mer ubarberte for hver dag, het det.
Nestkommanderende ved de forskjellige avdelinger konsentrerte seg også altfor lite om de administrative problemer. Som eksempel ble nevnt at av 26 kjøretøyer tilhørende de våpentekniske avdelinger i AO, var det bare 6 som hadde kamuflasjenett (som ikke ble brukt!). Det var ifølge rapporten heller ikke gjort noe forsøk på å få tak i flere nett.

Det kanskje aller svakeste var etter britenes oppfatning, trafikkreguleringen og disponeringen av kjøretøyene, særlig i Infanteriet. Det var igjen akkurat som under tidligere brigadeøvinger - altfor mange kjøretøyer fremme ved de fremste avdelinger. Det var ingen kontroll av MP og det var ikke arrangert enveiskjøring der hvor dette var ønskelig. Det var heller ingen inndeling av kjøretøyene i grupper som hos britene, hvor man hadde en "F-echelon" som var kampkjøretøyer, en "A-echelon" med forsyningskjøretøyer som av og til trengtes langt fremme for å forsyne avdelingene med ammunisjon, vann, mat osv, samt en "B-echelon" som besto av de kjøretøyene som ikke var nødvendige for striden, og som normalt befant seg i det administrative område (AO).
Selv om britene således hadde registrert mange svakheter i de norske avdelingene, hadde de menige mannskaper imponert med sin entusiasme og fysiske standard. De viste betydelige anlegg som soldater, de var intelligente og metodiske og var fullt på høyde med standarden i det britiske infanteri med tilsvarende utdanning.

Bn 2/Brig 491 har rast langs autobahn på vei til Sennelager. Foto: T G Monsen

TK-sjefen, generalmajor Roscher Nielsen, mente at brigaden de 2 første dagene hadde vært altfor forsiktig i sin fremrykning. Motstanden var meget svak, men avdelingene hadde f eks stanset opp i en meldelinje allerede kl 1100 en av dagene. Her ble de liggende uvirksomme og vente i 5-6 timer uten motstander, mens brigadestaben overveide og skrev nye ordrer.
Men Roscher Nielsen roste det gode humøret og den gode ånd og disiplin som hadde hersket. Også fra britisk og dansk side ble det gitt honnør for disse forhold, kunne han meddele.

Sjefen for Hæren mente i motsetning til britene at både artilleri- og forsyningstjenesten hadde virket rimelig bra, men infanteriavdelingene og oppklaringseskadronen fylte ikke helt oppgavene enda. Infanteriets patruljetjeneste lå nede, og "Brengun-carrierne kjørte som tidligere i fremste linje som stridsvogner - noe de ikke var". Hans hovedkonklusjon etter "VESTLAND", var likevel at brigaden hadde bevist at den funksjonerte som brigade og kunne settes inn som samlet avdeling. For at erfaringene skulle bli kjent i Hæren, ble TK-sjefens og sjefen for Hærens kommentarer sendt ut til alle distriktskommandoer og generalinspektører.
Kyrre Bjugn skriver om sin opplevelse under manøveren:

"Brigadeøvelsen på Lüneburger Heide førte også til et sykehusopphold, denne gangen på det engelske militærsykehuset i Hamburg. Her ble I7772 Bjugn ikledd en blåfarget uniform fra Boerkrigens dager, hvit skjorte og rødt slips. jeg fikk beholde lua m/H 7-merket og skoene. På salen der jeg lå var det mange nasjonaliteter, men jeg var eneste nordmann. Ikke å kunne snakke med noen var tungt. Man var akkurat som i en annen verden. De fjorten dagene før jeg ble utskrevet var som en evighet"

Det er nok flere enn Bjugn som husker den knallblå britiske sykehusuniformen, ikke minst alle kusmapasientene fra Brig 481 som lå på det store militærhospitalet i Hannover i februar-mars 1948.

Urettferdig kritikk?

En stor del av kritikken, særlig fra de britiske observatørene, kan sikkert ha vært berettiget. Men det kan også reises spørsmål om britene var fullt inne i forholdene og orientert om det norske utdanningssystemet, hvor man også under manøvrene til en viss grad nyttet høvet til å drive opplæring og drill av ferdigheter som det ikke hadde vært tid til å trene nok på tidligere,
f eks flytting og etablering av kommandoplasser, administrative installasjoner osv.

Som det har fremgått, hadde Brig 491 før brigadeøvingen gjennomført en meget intens utdanningsvirksomhet og lagt stor vekt på den taktiske opplæring av befalet. Når det også tas i betraktning at Brig 491 hadde en tjenestetid på over 10 måneder på forhånd, mot 7-9 måneder i de 2 foregående brigader, kan det synes som sluttresultatet ikke står i forhold til innsatsen. Brigadesjefen kom da også inn på dette etter manøveren. Etter hans mening lå infanteribataljonene på forskjellige nivåer. De beste avdelingene var Bn 1, oppklaringseskadronen og sanitetskompaniet. Oppklaringstjenesten var svak og "det var arbeidet for lite med opptreden overfor ustabiliserte fronter". Artilleriet arbeidet bra og dets observatører hadde vært på plass, men infanterisjefene utnyttet dem ikke, og artilleristene passet ikke på å bli brukt.

Reparasjon av radiostasjon. Brigverk/ Brig 491. Foto: G Næss

Forsyningsorganisasjonen hadde virket bra og kjøretøysituasjonen var tilfredsstillende, tross nedslitt materiell. Men "alt i alt hadde våre forventninger ikke slått til", uttalte brigadesjefen senere i et foredrag, og fortsatte:

"Og akkurat de tingene vi hadde mast mest med gikk dårligst; "Battle procedure", infanteriets direkte samarbeid med artilleriet, de forskjellige ledds gjensidige orientering og ordreutstedelsene . . . . hele brigs arbeide med avdelingsutdannelse og befalsutdannelse synes å ha hatt karakteren av å skvette vann på gåsa"

Det hadde altså vært arbeidet tungt, og det er tydelig at brigadesjefen var skuffet. Hva var årsaken? Noe av forklaringen kan være at det nå var tynnet ut blant befal med utdanning og erfaring fra krigens dager, og at førkrigsbefalet ikke var blitt skikkelig oppdatert. Mangelen på eldre, erfarent troppsbefal medførte dessuten - som tidligere nevnt - at de unge, nyutdannede sersjantene måtte drive detaljutdanningen samtidig som mange av dem ble plassert i jobber som de naturlig nok manglet nødvendige kunnskaper, erfaring og autoritet -noen kanskje også vilje og interesse for å dekke tilfredsstilende. Ønsket fra tidligere brigader om at det måtte skapes et eget korps av instruksjonsbefal for å ta seg av grunnutdanningen, viste vel egentlig hvor skoen trykket. Om utdanningen av befalet og brigademanøveren uttaler daværende løytnant, senere generalløytnant og øverstkommanderende i Nord-Norge, Ulf Berg, følgende:

"Jeg tror gjerne at intensjonene fra ledelsen var å videreutdanne offiserer og staber, men teori og praksis er ikke alltid det samme. På avdelingsnivå var det nok svært lite som kom ut av dette. Jeg kan ikke huske at vi hadde noen tøuter el/er ukentlige øvelser av en dags varighet. Og jeg er helt enig i de observasjoner som britene gjorde på den siste brigadeøvelsen. Vi var ikke bedre, og hovedgrunnen til dette var selvfølgelig en nesten total mangel på utdannede ledere. I min bataljon var det de nyutdannede løytnantene som trakk lasset, og det er selvsagt grenser for hva uerfarne offiserer direkte fra Krigsskolen kan utrette. Det opplegg som brigaden hadde for å utdanne sine ledere, var nok for en stor del ganske mislykket.
Saken var vel at behovet for ledere var stort både hjemme og ute, slik at ressursene ikke strakk til. Så kan man i ettertid vurdere om det hadde vært mulig å gjøre det anderledes, f eks ved å nytte yngre folk. Vi var vel antakelig ikke modne for slike drastiske løsninger den gangen, og fikk derfor slite med de ledere vi hadde, "

Britiske klager

Det var ikke bare kjøreulykkene som skapte bekymring på forvaltningssiden i Brig 491. På bakgrunn av klager fra Hamburg District vedrørende store tap av materiell og utstyr, ba brigaden om at alle avdelingssjefer innen 7 april 1949 skulle sende inn attesterte oppgaver om at de hadde overtatt sine depoter. Tapslister med forklaring skulle vedlegges. Brigaden kunne yte hjelp med inspeksjonsteam, hvis det var ønskelig. Samme måned ba brigaden TK om hjelp til å f tildelt fast en britisk "Brigade Ordnance Warrant Officer" (BOWO) for å assistere tøymesteren, forestå bokføring og være rådgiver og bindeledd mellom brigaden og britene i "ordnance" saker. Brigaden hadde nemlig vanskeligheter med å klare den innviklede våpentekniske tjeneste fordi den var forskjellig fra den norske, og fordi det ikke fantes noen erfarne tjenestemenn på denne sektor i Norge.

I juli 1949 kom det igjen klager fra britene. Denne gangen dreide det seg om:

Britisk eiendom som laken, ulltepper osv, forsvant i stort antall ved brigadeskiftene.
Svartebørstrafikken fikk en kraftig stigning i tiden før brigadeskiftene.
Transitthotellet i Hamburg ("Four Seasons") ble misbrukt av norsk befal til private besøk.
Militære verksteder satte inn reservedeler fra britiske lagre i privatbiler.

Brigaden fant bl a siste punkt i den britiske klagen bevist, og foretok en kraftig innskjerping av gjeldende bestemmelser. Dette hjalp imidlertid ikke lenge. Allerede i den påfølgende brigade ble en tilsvarende sak oppdaget. (Se Brig 492.) Et annet forhold som brigadesjefen reagerte kraftig på da det ble oppdaget, var at det hadde foregått et omfattende bytte av mekanismer (sluttstykker) i geværene. I brigadeordre nr 22 av 28 juni 1949, ble det uttalt forferdelse over at soldatenes og troppsjefenes kontroll av våpnene lå på et nivå som var ganske utenkelig i Hæren før krigen. "Klage på geværenes brukbarhet var uten interesse når de kom fra avdelinger hvor denne primitive kontroll av geværene ikke hadde foregått på forhånd", het det. Forholdet var kompromitterende for hele brigaden, og kontroll om våpen og mekanismer passet sammen, skulle omgående iverksettes. Som vi har sett var imidlertid ikke dette noe særegent for Brig 491. Allerede i den første brigaden hadde ombytte av sluttstykker forekommet, delvis gjennomført ved arsenalene før våpnene ble utlevert til avdelingene. Når våpnene dessuten, helt fra starten av, hadde vært dårlige og vanskelige å få reparert eller byttet, kommer kritikken i ettertid i et noe annet lys.

Men også kanonvedlikeholdet kom i fokus like etterpå. I en rapport til brigaden fra Hamburg District, fremgikk det at vedlikeholdet var forsømt og at avgjørelser og påbud gitt av britiske fagfolk hadde vært ignorert. Nå måtte brigaden få utstyret i orden! Brig 491 fant forholdet så alvorlig at det ble innrapportert til TK, samtidig som saken ble tatt opp i en bredere sammenheng internt i brigaden. Feilene ved "våpenbehandlingen var nærmest uhyggelige", men så skaffet heller ikke Hæren våpensmeder av tilstrekkelig kvalitet, mente oberst Lindbäck-Larsen. Kritikken var derfor ikke rettet mot personellet, men mot en organisasjon som stilte utilstrekkelig utdannet personell til rådighet. Artilleriregimentet hadde selv tatt initiativ for å rette feilene, og kritikken hadde delvis gal adresse. Noen av kanonene som det var feil på, hadde nemlig ikke vært i brigadens besittelse, men var mottatt direkte fra britiske depoter i Hamburg. Men det var likevel ikke til å komme forbi at det også var gjort grove feil på norsk side.

Den 1 august rapporterte brigaden igjen tilstanden på våpensektoren. Den var nå så dårlig at avdelingene ikke lenger fant det umaken verdt å påpeke forholdet. Foruten at våpen og mekanismer ikke passet sammen, var løpene utbrent. I et av kompaniene var ett gevær tjenestedyktig! Situasjonen for maskingeværene og maskinpistolene var omtrent likeså, het det. Men også her kom det menneskelige aspektet inn i bildet. Britenes inspeksjonsrapporter slo nemlig fast at de "norske bøssemakere ikke på langt nær fylte de krav som med rimelighet kan stilles til bøssemakere". Hensikten med brigadens rapport var derfor å varsle om den inspeksjon som nå ville møte den nye brigaden - Brig 492 - og britenes dom over de norske bøssemakere, som brigaden sluttet seg til. Brigadesjefen foretok for øvrig personlig våpeninspeksjoner ved avdelingene i august sammen med brigadens vedlikeholdsoffiser. Ifølge rapportene var pussen ujevn, og kom bare i få tilfelle opp mot det som man tidligere forsto med puss. Håndvåpnene var sjelden skikkelig tørrpusset - det virket som man bare hadde tatt et skippertak. Avdelingsvåpnene var imidlertid bedre, likeså artilleriets skyts.

Avslutning

De disiplinære problemene som Roscher Nielsen hadde rapportert eksisterte i Rendsburg garnison, fortsatte etter at Brig 491 hadde overtatt. Bildet var etter Lindbäck-Larsens mening ikke smigrende for forholdene i selve befalskorpset. (Se kapitlet: Jurisdiksjon. Moral og disiplin. Militærpoliti.)
I et forsøk på å forbedre forholdene for sersjantene, og i det hele tatt skape bedre holdning og samhold i befalskorpset, innførte Brig 491 bl a ukentlige messeaftener i alle offisers- og sersjantmesser med obligatorisk fremmøte etter BAORs bestemmelser. Arrangementene skulle ikke være på samme dag og representanter fra de andre messene skulle inviteres, het det i bestemmelsene.

Stabskompaniet/Brig 491 klart til hjemreise fra Flensburg med «Svalbard» 17 august 1949. Foto: E Fjærvoll

I den gjenværende øvingstid etter "VESTLAND" prioriterte brigaden, foruten å forberede innlevering, kravene til personlig opptreden og stell av bekledning. Tiden ble nyttet til sluttet orden, marsjtjeneste, gymnastikk, friidrett og ekskursjoner. Hjemreisen foregikk med "Svalbard" som operasjon "ODD" i tiden 14-27 august 1949. Det var denne gangen ingen parader ved hjemkomsten.

Tilbake