Brigade 482

Oberst Ove Ulfeldt Gedde, som var generalinspektør for Hærens lette tropper (som Kavaleriet het den gangen), var sjef for Brig 482. Stabssjef var oberstløytnant Eivind M Sethov. Foto: Søndenfjeldske dragonregiment

Rekruttskole med problemer

Den 3 mai 1948 møtte hovedtyngden av mannskapene frem til rekruttskolene. Den engere brigadestab ble først etablert i Frognerleiren 15 mai, men ble senere sammen med sitt menige personell plasert på Heistadmoen. Mannskapene i denne brigaden var de første som ikke fikk utlevert gratis en del personlige effekter som bukseseler, spisebestikk, lommekniv, kam, hårbørste og barbersett. I stedet måtte de selv kjøpe det nødvendige for egne midler på kantinene. Dagpengene for menige var på denne tiden kr 1,-i Norge og kr 2,-i Tyskland, så det var ikke mye å rutte med. I neste brigade ble feltlønnen i Tyskland hevet til kr 2,50 for menige, kr 3,00 for visekorporaler og kr 3,50 for korporaler.

Oberst Gedde fant utdanningen i Norge lite tilfredsstillende. Det var flere
årsaker til dette. Omfattende medisinske og psykologiske prøver, forberedelsene til reisen o s v, tok lang tid. Dessuten var det for lite øvingsammunisjon, bare halvparten av regulativet i rekruttskoleperioden før krigen. Bn 1 tapte utdanningstid fordi den av beredskapsmessige grunner ble flyttet fra Heistadmoen til Trandum. I tillegg måtte bataljonen avgi personell til landsskytterstevnet på Steinkjer. Ennå verre var det for Bn 3 som møtte på Setermoen, og som var den første bataljon satt opp utelukkende med personell fra Nord-Norge. Her var frafallet de første dagene så stort at det måtte etterinnkalles mannskaper i 2 omganger, 150 mann til 19 mai og ytterligere 120 mann til 25 mai. (Den korte fristen for fremmøtet gjorde at frafallet også var stort i etterinnkallingene.) Fordi legeundersøkelsene tok lang tid og på grunn av vaksinasjonene, var de første 14 dager lite effektive. I rekruttperioden gikk det dessuten med en uke til permisjon. Bn 3 regnet med at den egentlig bare fikk 2-3 måneders utdanning i Norge. Kompaniene ble derfor ikke ferdige med rekruttskolens program før avreisen, ja - den skolemessige skyting hadde så vidt begynt. For brigaden som helhet var det som vanlig skyte- og kjøreopplæringen som ble mest skadelidende. Som følge av disse forhold var heller ikke Brig 482 - i likhet med de to foregående brigader - så godt forberedt for sine okkupasjonsoppgaver som det militært sett hadde vært ønskelig. Med blokaden av Berlin og den amerikansk-britiske luftbroen dit, holdt den internasjonale spenningen seg på et høyt nivå i denne perioden
På bakgrunn av Brig 481s rapport av 9 juli 1948 om tilstanden til kjøretøyene til det manglende panservernbatteriet og feltsykehuset, sendte oberst Gedde - som den kavalerist han var - 21 juli ut et skriv til brigadens avdelinger hvor han sammenlignet kjøretøyene med hestene i Hæren før krigen. Hestene var blitt meget omhyggelig og godt behandlet, og nå appellerte han til alle avdelinger om å behandle kjøretøyene på tilsvarende måte, fordi "bilmateriellet er den moderne hærs hester".

Rekrutter til Bn 3/Brig 482 på Setermoen 17 mai 1948. Foto: B Knutsen

Til Tyskland uten transittleir

Som tidligere ble det før hovedavløsningen i Tyskland, sendt nedover et fremparti på 200 mann, denne gangen 28 juli fra Larvik til Fredrikshavn med M/F "Peter Wessel". Soldat Ole Skaug, feltdepotet på Jessheim forteller:

"Tida for frampartiets avreise nærmet seg, og vi ventet på beskjed om når vi skulle dra. Jeg hadde vakt i hovedporten. Så kommer meldingen om at vi skal reise samme dag, og jeg måtte bare forlate skilderhuset. Vi var 7-8 fra vårt lag som var tatt ut, og vi hadde pakket det meste på forhånd, men vi fikk det travelt. Vi skulle med buss til Goslar og skulle med Peter Wessel fra Larvik om kvelden. Det var St Hans og et alldeles nydelig vær med speilblank sjø. Vi var 11 glade og forventningsfulle soldater som vel dro ut på vår første utenlandsreise."

Radiotrening ved sambandstroppen/ Bn 3/Brig 482. Det britiske 18 settet. Foto: B Knutsen

Altså en noe annen erfaring enn den Odvar Norlie hadde hatt i forrige brigade. At man balanserte litt på kanten av gjeldene bestemmelser, fremgår av det Skaug forteller videre:
"Vi var veldig spente, ikke bare over selve turen, men også på om vi kom helskinnet gjennom tollen med alle sigarettene vi hadde gjemt forskjellige steder i oppakningen og på kroppen. Jeg valgte å ta alle mine 100 sigarettpakker i ryggsekken. Idet vi passerer tollen, krysser en tollmann med hvitt krittpå denne lille ryggsekken som tegn på at vedkommende var tollklarert. Så skal de antakelig ta en stikkprøve, og jeg kjenner at en toller tar tak i ryggsekken min. jeg ble livende redd, men greier å late som jeg ikke skjønner noe, og strekker hals og går på for liksom ikke å miste kontakten med de andre gutta. De hadde jo vært heldige og ville fort unna tolleren. Så må tolleren slippe taket i sekken min, og jeg får mitt kryss på sekken jeg også. Jeg turde ikke se meg tilbake".

Frempartiet til feltdepotet/ Brig 482 etter ankomsten til Tyskland sommeren 1948. Foto: L Sveen

Hovedtransportene - operasjon "FINN" - foregikk i tiden 10-25 august med "Svalbard" direkte fra Oslo og Fredrikstad uten på forhånd å ha vært innom Vallermyrene transittleir, en ordning som ifølge brigaden virket utmerket. Forberedelser og klargjøring i Norge hadde etter hvert fått et mer rutinemessig preg, slik at de oppsettende avdelinger og den enkelte avdelingssjef kunne overlates ansvaret for klargjøring og den siste kontroll av mannskaper og utstyr før avreisen. Bn 3 fra Setermoen ble transportert med jernbane fra Narvik gjennom Sverige til Oslo.
Daværende soldat i Ingeniørvåpnet, Thor Knudsen, senere stortingsmann (H) og lagtingspresident, nestleder i Stortingets forsvarskomitè og president i Norges Forsvarsforening, skriver i boken "40 år. Norsk-Tyske forbindelser 1949-1989". "Som okkupasjonssoldat i Tyskland i 1948", bl a:

"Troppetransportskipet "Svalbard" lå ved kai i Oslo en solklar sommerdag i august 1948 og ventet på å bli fullastet av soldater før den stakk sydover til Hamburg og Tyskland. Jeg tilhørte Ingeniørvåpnet og var kommet med tog fra Hvalsmoen som ligger utenfor Hønefoss.
Det er klart vi var spente. A reise ut av landet for å gjøre militærtjeneste hørte liksom ikke med til den norske hverdag. Hverken far eller onkler hadde noen erfaring i den slags. Vi var oss forresten bevisst at vi var topptrimmede soldater. "Stridsdyktig A" som det visstnok het den gangen, var ensbetydende med det beste, og når man er i 20-års alderen legger man vel ikke skjul på at en var blant de spesielt utvalgte. Det styrker selvtilliten. - - -
Vi oppfattet oss selv som en mellomting mellom politifolk og soldater. Hvis tyskerne ville forsøke å reise hodet igjen i form av våpenbruk, så skulle defå med oss å bestille. - - -
Skulle det bli leven dernede var det godt å vite at vi stod under kommando av britene. De hadde vært ute i hardt vær før og hadde nok adskillig mer trening enn våre norske offiserer som nok hadde krigserfaring, men som tross alt var nesten for amatører å regne, sammenlignet med Storbritannia som hersket over et helt imperium som de forresten mistet sakte og sikkert.
Våre norske foresatte hadde naturligvis satt inn et nokså omfattende informasjonsopp legg for oss soldater i god tid før avreisen til Tyskland. Det ble lagt stor vekt på at vi skulle oppføre oss korrekt. Enhver tanke på at vi skulle reise ned til Tyskland for å hevne oss på 5 års okkupasjon av Norge ble grundig og systematisk knust. Vi skulle ved vår fremtreden og oppførsel mer og mindre stå som eksempler nettopp på at krigen var slutt og all brutalitet og herrefolkmentalitet med den. Betegnende var titelen på den boken hver av oss fikk utlevert før vi dro fra Norge. "Til Tyskland for freden"

Det formelle skiftet mellom brigadene foregikk i Goslar 24 august kl 0900. Ombyttet gikk langt bedre enn ved de foregående avløsningene. Brig 482 fant materiellet i brukbar stand selv om det var sterkt nedslitt. Kjøretøysituasjonen ble rapportert som god, og materiellsakene var stort sett gjort opp. Alle radiosettene skulle byttes. Det var tydelig at Brig 481 før avreisen - i samsvar med oberst Dahls direktiv - hadde gjort en god jobb på forvaltningssiden for å legge forholdene best mulig til rette for den nye brigaden. Det var fortsatt mange befal fra tidligere brigader som gikk igjen, særlig i forsyningsavdelingene.

Etter å ha inspisert avdelingene etter ankomsten til Tyskland hadde Hansteen fått et godt inntrykk og hadde særlig festet seg ved Bn 3 (med 2-3 måneders tjeneste!), brigadeverkstedet og feltdepotet. Men han fant en viss "usmarthet" ved avdelingene, og antrekket var ikke skikkelig kontrollert. Han trakk også frem vakttjeneste og personlig opptreden som svake punkter i utdanningen og ga igjen uttrykk for at treningstiden i Norge burde økes til 6 måneder. Slik det var nå måtte rekruttutdanningen fortsette de 5 første ukene i Tyskland. Ole Skaug forteller:

"Det var en stor overgang for en som nettopp hadde fylt 19 år å komme til Tyskland. Som soldat var vi priviligerte. I Goslar opplevde jeg for første gang å kunne bade i et svømmebasseng. Slikt hadde jeg bare sett på film. Her boltret vi oss til de grader.

Frampartiet ble sendt på kurs til Bielefeld, Hannover og Hamburg i nære 2 måneder. Vi ble da forlagt i engelske leire og fulgte deres opplegg. Men i helgene gjorde vi som vi selv ville. Vi hadde ingen å vende oss til når det gjaldt permisjoner, så vi reiste på egen hånd i helgene og hadde mange fine turer, bl a til Køln. Vi hadde jo ingen billetter og gikk bare på togene. Konduktøren ville ha billetter, men vi "skjønte" ingenting. Dette gikk fint. Nå hadde det seg imidlertid slik at alle elleve gjorde seg forståelig på engelsk og tysk, et par mann snakket litt fransk. Dessuten snakket en russisk. Han snakket med de polske vaktene der nede som bare det. Og så dansk og norsk... Det var vel i Hamburg vi demonstrerte dette for noen engelske soldater. De ble mektig imponert."

Det var ikke noe å si på almenutdanningen hos disse soldatene!
Transportbefalet i Brig 482 hadde ikke fått noen særlig spesialutdanning på forhånd, bortsett for et kurs ved Royal Army Service Corps i Tyskland i tiden 13-27 juni, noe som etter brigadens mening var altfor kortvarig. Det viste seg dessuten at det som transportoffiserer kom nedover igjen befal som hadde vist seg ubrukbare i Brig 471 og 472. Hansteen fant dette helt uforståelig, og gjorde HOK oppmerksom på de problemer dette medførte for tjenesten. HOK svarte 11 november 1948 at det var innskjerpet i Norge at hjemsendt befal ikke skulle ned til Tyskland igjen. I praksis viste det seg senere likevel å forekomme.
Etter at han hadde overtatt som TK-sjef, kom generalmajor Roscher Nielsen i oktober 1948 inn på oppgjøret med britene vedrørende tap og skader. Han pekte på at avdelingssjefene ikke fikk opplæring om sitt ansvar for materiellet, mens britene hos seg selv holdt kurser for bataljonssjefer og lavere befal om disse forhold. Han mente at nå måtte også Norge gjøre dette. Likeledes måtte tjenestegrensjefene gis bedre utdanning og gjennomføre flere inspeksjoner.
Brigaden benyttet sitt kortvarige opphold i Harz til videreføring av rekruttskoleprogrammet. Dessuten ble det gjennomført skarpskyting i Sol--
tau-området. Dessverre hadde Bn 3 et beklagelig skyteuhell, idet løytnant Erling Lund Andreassen fra Vega under skyting med PIAT (panservernvåpen) mot et stridsvognsmål, ble truffet av splinter og drept. Daværende soldat i sambandstroppen/Bn 3, senere kaptein, Bjarne Knutsen, forteller:

"I skytefeltet sto det flere stridsvognsvrak av forskjellige størrelser og typer fra siste krig. Løytnant Andreassen, troppsjef/beltevogntroppen, hadde halve troppen og skulle demonstrere skarpskyting med "PIAT". Det var ca 60-70 meter til målet, soldatene sto i en halvsirkel bak løytnanten. Ingen hadde hjelm eller annen beskyttelse foran seg.
Løytnanten la seg flat på bakken, granaten oppe i "skjeen" og forklarte om rekylen og at en ikke måtte bruke spenntak osv. Da det smalt, brølte løytnanten og vred seg over på siden - --.
Granaten detonerte i stridsvogna, men guttene hørte også at det pep rundt dem og at kvister i trærne bak ble kuttet, men ingen andre ble truffet.
Om det var splinter av halefinnen eller fra granatens treff som ble slengt tilbake, var vanskelig å avgjøre."

Løytnant Andreassen var død ved ankomsten til sykestua. Han var en meget dyktig offiser, høyt respektert og godt likt, forteller Knutsen. Han nevner at det kom sikkerhetsbestemmelser etter dette:

"Det skulle brukes hjelm, være med sykebåre, sanitetsutstyr m m. Men dette hadde neppe reddet vedkommende. Det ble visst trolig lagt ned midlertidig forbud mot skyting med "PIAT" som var et "vanskelig våpen."

Flyttingen til Schleswig-Holstein

Umiddelbart etter ankomsten til Tyskland fikk brigaden - noe overraskende for de fleste -ordre om å flytte til Schleswig-Holstein for å avløse 16. britiske fallskjermbrigade. HOK hadde som tidligere nevnt fått pålegg om dette i midten av august, og gitt ordren videre til TK og brigaden. Den 26 august startet brigadestaben i samarbeid med britene utarbeidelsen av transportplanene for flyttingen, og 2 september reiste et 20-talls offiserer fra brigadens forskjellige avdelinger på rekognosering til Schleswig-Holstein.
Selve overføringen av brigadens avdelinger foregikk både på landeveien og med jernbane. Landeveistransportene var delt inn i 12 puljer eller serier. Hver pulje brukte 2 dager på turen med feltmessig bivuakkering underveis. I tillegg til avdelingenes egne kjøretøyer, hadde britene skaffet busser til personelltransportene.
Brigadens kommandoplass avbrøt sin virksomhet i Goslar mandag 20 september kl 1200, og var operasjonsklar i sitt nye hovedkvarter i Schleswig torsdag 23 september kl 0830.
Norske informasjonsposter var opprettet i Hannover og Hamburg ved de britiske MP-stasjoner i disse byene. Ellers gikk transportene i regi av britenes "Movement Control", og med innsats av såvel britisk som norsk MP og tysk politi. Daværende verkstedoffiser i Brig 482, kaptein Johan Palle Bjelland Thu, forteller om følgende episode fra forflytningen:

"Som verkstedoffiser, falt det i mitt lodd å opprette og bemanne bergningsplasser i de valgte landeveisruter. Disse plassene skulle hjelpe til i de tilfeller hvor avdelingene selv ikke kunne taue sine vogner.
Jeg reiste til Hannover for å se på en avdeling kjøre gjennom byen. Flere steder på gaten som skulle benyttes, var det satt ut tysk politi mm. Mens jeg stod der ble hovedgaten ryddet for folk og annen trafikk. Det ble en åpen "autostrada". Langt nede kom en eskorte av motorsykler. Tyskerne bare måpte. Det var et imponerende syn. Etterhvert som disse kom nærmere kunne jeg se at det var MPtroppen (egentlig kompani på dette tidspunkt. Ff merk) som kjørte i "sluttet orden". Like etter dem kom en stabsvogn og deretter ingenting -Ja ingenting. Det var ikke rart man måpte og trodde at i stabsvognen måtte det være en meget høytstående person. Det var sjefen for... som hadde mistet resten av sin avdeling.
Britene var ikke sene om å underrette brigaden om fastsatte regler for antall m/c–ordonanser de forskjellige høyere offiserer tilkom. Avdelingssjefer rakk ikke opp til en engang."

Jernbanetransportene omfattet beltevogner, skyts, ammunisjon, avdelingsbagasje og øvrig materiell som ikke gikk på kjøretøyene. Som eksempel på hva som ble togtransportert, kan nevnes at Bn 1 alene brakte med seg 50 tonn ammunisjon, 80 tonn innbo, 15 tonn øvrig materiell fra depotene og - 7 hester. Ved innlastingen var det god hjelp å få fra de tyske jernbanefolkene som hadde lang erfaring i å sette opp militære jernbanetransporter. Avdelingene hadde selv påtatt seg innlastingen av ammunisjonen, noe som ikke ble helt patent utført, dog uten at noen ulykke inntraff. Togtransportene tok lang tid fordi det ofte var stans for å vanne/fore hestene og skifte vakter på godsvognene. Fra "Veteran-Nytt" nr 2 1994, Nord-Norge, gjengis følgende beretning av motorsykkel-ordonans Raymond Ryeng i Bn 3:

" DA III BAT FLYTTET FRA HARZ TIL SLESVIG-HOLSTEIN.
Jeg tror det var i midten av oktober dette ble foretatt. Alle beltekjøretøyene skulle sendes med tog oppover dit. En hel masse lavetter ble rekvirert. Bataljonen bestod jo av en hel del carriers, samt endel kanoner. Alt som ruller på gummihjul skulle ta autostradaen fatt. I den tiden var det ikke trafikk som nu. Alle beltevognene ble kjørt ned til den såkalte Bahnhof Der ble de kjørt opp på vognene og gjort fast. Det var stor aktivitet og alt ble overvåket av vakter på forskjellige plasser. Tyskerne ble holdt på 20 meters avstand. Nærmere fikk de ikke komme på grunn av sabotasjefaren. Pålastingen foregikk i to døgn, vaktene overnattet i en jernbanevogn nede på stasjonen. Den gang var det ikke noe som hette mobiltelefon, så MC-ordonansene ble brukt som bindeledd mellom leiren og stasjonen. Undertegnede var selv vakt på stasjonsområdet med motorsykkel og skarpladd MP..
Overnattet også i jernbanevogn. Husker spesielt en innpåsliten tuskhandler av en tysker. Han skulle absolutt inn til oss for å selge noe krimskrams. Vi måtte gjøre oss ordentlig morske for åfå ham til j forsvinne, Da togene var dratt av sted var det vår tur å starte opp. Det ble en lang kolonne som dro ut av porten i Göttingen-leiren. Alle MC'ene foran, for siden å plassere seg på gatekryssene i byene vi måtte gjennom. Vi kjørte hele dagen, med noen pauser underveis. Sent på ettermiddagen kom vi inn i den sønderbombede Hamburg. Et trist syn. Ruiner hvor du så hen. Kilometer på kilometer. All sivil trafikk ble stanset mens vi dro gjennom byen. Da vi var kommet ut av Hamburg var det blitt kveld, og vi skulle overnatte. Vi kjørte av veien og inn i en stor skog. Der var det slått opp flere telt, og bål var tent rundt omkring. Og så var det middagsmat. Skal si det var fint med mat og å strekke benene etter så lang kjøring. Soldatene var i godt humør, og det var mye skøy og leven rundt bålene hele kvelden. Dagen etter bar det videre. Nu var det jo bare resten av veien igjen. Vi tok motorveien til Elmshorn og snart dukket byen Itzehoe opp. Reisens mål var nådd. Turen var gått helt etter programmet. Ingen uhell oppstod under turen. Alle kom velberget frem."

Soldat J Johansen som vaktpost i Itzehoe. Støkp/Bn 3/Brig 482. Foto: J Johansen

Etter general Roscher Nielsens oppfatning var gjennomføringen av flyttingen til Schleswig - -Holstein en fin prestasjon. Brigaden regnet med at totalt 3-4 uker av utdannningstiden gikk tapt i denne forbindelse. Sammenlagt for hele tjenestetiden på 10 måneder, mente brigaden at tapt øvingstid kom opp i 67- 87 dager som følge av all flytting, klargjøring, transporter o s v, transportene til og fra Tyskland inklusive.

Varm velkomst

Overføringen medførte et helt nytt problem: Forholdet til det dansk-tyske mindretall i Schleswig-Holstein. Denne sak var politisk betent, særlig som følge av at den danske bevegelse i området meget aktivt arbeidet for å få Schleswig tilbake til Danmark. Bevegelsen så på overføringen av de norske og danske styrkene til Schleswig-Holstein som en støtte for sin sak. Nordmennene ble derfor flere steder mottatt med stor begeistring. Daværende løytnant i artilleriregimentet, Harald Hammer, beskriver ankomsten til Flensburg slik:

"Alle veteraner fra Tysklandsbrigaden sitter normalt igjen med mange minner særlig fra de "gode dager". Enkelte hendelser med sterkt innhold sitter godt. For meg som hadde tjenestegjort ved Artreg/ 472 og kom ned igjen i Brig 482, ble den plutselige overføringen fra Holzminden til Flensburg et markert skille på grunn av den mottakelsen befolkningen ga oss.
Etter to dagers kolonnekjøring var vi fremme 27 september 1948. Fra frempartiet hadde vi hørt at de danskættede med glede så fram til at de nordiske "fettere" skulle ankomme. På samme tid var flere artillerister invitert til og overvar jubileumsstevnet til Dansk Gymnastikforening i Flensburg der deltakerne hadde avsunget vår nasjonalsang.
Da vår 10 km lange kolonne nærmet seg sentrum i Flensburg, ble vi møtt med blomster og flagg som om det var en blanding av 1 7. mai og fredsbruset i 1945. Som tetleder måtte jeg søke å holdefarten, men det som skjedde rundt meg gjorde et veldig inntrykk. Motivet skal jeg la ligge - det ble det snakket mye om. Da vi svingte inn i Hegra leir hadde hverdag og oppdrag igjen festet grepet på tetlederen.
Mye glemmes i løpet av nesten 50 år; Berlinblokade og krigsfrykt i Europa vis-
kes ut. Tragiske og lykkelige opplevelser sitter i minnet. Befolkningens holdning overfor oss var en varm overraskelse som vi vil huske resten av livet,"

En av artilleristene, korporal S Gullikstad, var tilstede under jubileumsstevnet til Dansk Gymnastikforening og beskriver opplevelsen slik (sakset fra artilleriregimentets minnealbum):

"Det beste minnet jeg har fra militærtjenesten er uten tvil jubileumsstevnet til Dansk Gymnastikforening. Stevnet ble arrangert på Flensburg Stadium akkurat i de dagene flyttinga fra Holzminden foregikk. Ved åpninga av stevnet presterte det sivile publikum å synge "Ja, vi elsker" fra ende til annen. Etterpå holdt rektoren for en dansk skole i Flensburg en tale med mange pene ord om Norge og oss nordmenn.
Denne hyggelige velkomshilsenen gjorde iallfall et sterkt inntrykk på meg."

At den dansktalende befolkning hadde feiret ankomsten til de norske styrker til Schleswig - -Holstein, kom Forsvarsdepartementet for øret og førte til en kraftig reaksjon. Etter drøfting i Regjeringen ble sjefen for Hæren i et fortrolig brev av 1 oktober 1948, anmodet om uten opphold å instruere om at Tysklandsbrigadens flytting ikke måtte være noen oppmuntring til den danske bevegelse om at Schleswig skulle tilbake til Danmark. (Se kapitlet: Den tyske befolkning.)

Inngangen til artilleriregimentets leir - Hegra leir - Flensburg. Foto: FMU

Brigadens forlegninger etter ankomsten til det nye området (og etter overføring av sanitetskompaniet fra Schleswig til Rendsburg i begynnelsen av november) var:

Brigadestaben Schleswig
Sikkerhetslaget Schleswig
Infanteribataljon nr 1 Flensburg
Infanteribataljon nr 2 Husum
Infanteribataljon nr 3 Itzehoe -
Oppklaringseskadronen Rendsburg -
Feltartilleriregimentet Flensburg -
Ingeniørkompaniet Neumünster -
Sambandskompaniet Schleswig
Transport- og forsyningskompaniet Rendsburg
Militærpolitikompaniet Schleswig
Brigadeverkstedet Neumünster
Feltdepotet Neumünstet
Sanitetskompaniet Rendsburg
Felthygienisk enhet Rendsburg

Feltsykehuset som ankom Schleswig-Holstein fra Norge i begynnelsen av desember 1948 (etter reduksjonen av oppklaringseskadronen), ble plassert i Schleswig etter at sanitetskompaniet hadde flyttet derfra. Sykehuset som ble drevet med støtte fra sanitetspersonellet ved den statiske enheten (TK), ble etter hvert utvidet til 80 sengeplasser. Det norske sanitetselementet ("Norwegian Wing") ved det britiske militærhospitalet i Hannover (29B M H), ble også overfort til sykehuset i Schleswig.

Kaserneanlegget i Husum. Foto: FMU

Beredskapsplaner

Noe av det første oberst Gedde og brigadestaben måtte iverksette i det nye ansvarsområdet, var å planlegge og forberede en rask evakuering av garnisonene sør for Kielerkanalen til områder på nordsiden. Allerede 17 september 1948 sendte brigaden ut den første beredskapsplanen for det nye området. Planen inneholdt ingen direktiver for en eventuell evakuering av brigaden fra Tyskland og hjem til Norge, men omhandlet den indre sikkerhet med oversikt over det nye området og den beredskapsmessige ansvarsfordeling mellom bataljonene og oppklaringseskadronen. Disse avdelinger skulle til enhver tid holde en utrykningsreserve på en tropp, ett carrierlag og samband, klare til utrykning på en times varsel. Bn 3 skulle være reserveavdeling for Hamburg District. Hvis de lokale avdelinger trengte assistanse for å opprettholde ro og orden, kunne Hamburg District gjennom brigaden beordre bataljonen til assistanse. Den skulle i tilfelle ikke etterlate mer enn ett kompani som vaktstyrke i garnisonen. Britene beholdt ansvaret for Kiel, Lübeck og den østlige delen av Schleswig-Holstein, dvs området opp mot den sovjet-russiske sonen. En ny og noe mer omfattende beredskapsplan som også ga bestemmelser for overføring av avdelingene syd for Kielerkanalen til nordsiden, trådte i kraft 25 november 1948. (Se også Brig 491.)

Avdelingsmerket for avdelingene tilhørende Hamburg District

Nye forhold

Den første tiden etter flyttingen ble primært nyttet til å komme administrativt i orden, forberedelse av beredskapsoppdragene for infanteriavdelingene og oppklaringseskadronen, samt utnyttelse av Putlos til skarpskyting. Skytefeltet Putlos lå ut mot østersjøen øst for Kiel. Videre ble tiden nyttet til fortsatt rekruttopplæring, statisk forsyningstjeneste/verkstedsdrift for forsyningsavdelingene og forberedelser til brigademanøveren. Den 8 november skiftet brigaden ut Hannover-hesten som erme- og kjøretøymerke med Hamburg Districts merke: Blått kors på gult skjold. Kjøretøymerket ble beholdt til i mai 1952 da det ble avløst av det norske flagg i skjoldform (etter at kjøretøyene var blitt norsk eiendom).
De øvingsmessige forhold i brigadens nye områder var dårligere enn i Harz. Alle avdelinger unntatt Bn 2 i Husum, manglet felter for feltmessig skarpskyting. For tørrøvinger i spredt orden var forsåvidt øvingsfeltene tilfredsstillende, men på grunn av det flate landskapet forsøkte brigaden å henlegge mest mulig av denne treningen for infanteri- og oppklaringsavdelingene til Soltau. I likhet med forholdene i Harz, var også skytebanekapasiteten i de forskjellige garnisoner liten. Bn 1 og artilleriregimentet i Flensburg hadde tilsammen 13 skiver på 300 og 200 yards, mens Bn 2 i Husum og Bn 3 etter at den i 1950 var kommet til Schleswig, bare hadde 4, respektive 6 skiver. Best var forholdene for oppklaringseskadronen i Rendsburg med 8, og ingeniørkompaniet i Neumünster med 7 skiver.
NAr det tenkes på den militære utdanningsvirksomheten som må ha foregått i disse Wehrmacht-garnisonene før og under krigen, virker det nær--
mest uforståelig at skytebaneforholdene var så elendige. Forklaringen var nok at tyskerne henla det meste av skytingen til de store, sentrale øvingsfeltene hvor både dyrket mark måtte avgis, og hele landsbyer fraflyttes for å gi plass for den militære virksomheten.

Skisse over Putlos skytefelt

Fra det daglige leirlivet i Bn 3 forteller Raymond Ryeng:
"Dagen startet selvfølgelig med revelje. Så var det frokost, oppstilling og tildeling av forskjellige oppdrag for dagen. Mye eksersis var det jo. Vi var jo elitesoldater med 6 måneders spesialtrening. Løytnanten vår lovet oss at vi skulle bli så spretne som gummiballer før vi kom hjem igjen. Dagens fineste stund for oss norske, var flaggappellen kl 0800. Da måtte de tyske leirarbeiderne stoppe i porten, gjøre front mot det norske flagget med lua i hånden. Sånn måtte de stå til appellen var over. Dette frydet oss selvfølgelig.
Vi hadde eget musikkorps i leiren. Det var gutter fra de forskjellige kompanier, og spille kunne de. Om søndagene var det musikk i leiren. Hornblåseren vår het Os. Han båste alle signalene morgen og kveld. Vi tok mål av oss til å bli de beste i eksersis og det ble vi. Støttekompaniet/Bn 3 var det eneste som ble uttatt til å paradere på Karl-Johan i Oslo ved hjemkomsten til Norge. Vi hadde parade for sjefen for Hæren. Løytnant Drevvatn ropte så han var rød i ansiktet. Han likte fin prestasjon."

Høsten 1948 ble det innført et nytt ammunisjonsregulativ for Tysklandskontingenten. Tildelingen av geværammunisjon og håndgranater ble redusert, mens andre typer økte eller kom i tillegg, bl a salonggeværammunisjon. I tillegg kom nye panserbrytende 2 punds granater, slik at oppklaringseskadronen endelig fikk løsnet skarpe skudd fra sine panserbiler. Artilleriregimentet mente at ammunisjonstilgangen nå var tilfredsstillende, også for kanonene. Som eksempel kan nevnes at en av bataljonene (batteri) med 8 skyts hadde hatt 46 skytinger og i alt skutt 948 skarpe granater i Tyskland.

Til Putlos

I tiden 5-31 oktober var infanteribataljonene tildelt øvingsområdet Putlos. Transportene mellom garnisonene og Putlos ble av brigaden tidvis pålagt gjennomført som taktiske forflytninger med feltmessig bivuakering underveis. Under transporten fra Flensburg til Putlos 21-22 oktober, var således Bn 1 (-Kp A) gruppert som motorisert fremtrygd med Kp C som fortroppskompani første dagen og Kp B andre dagen. Det var etablert radiosamband og lagt inn satser under marsjen slik at bataljonen hele tiden kunne kontrollere og lede avdelingene. Den 21 oktober kl 1115 meldte f. eks støttekompaniet at en tysker var blitt påkjørt i Schleswig av en beltevogn. Fjerde og siste sats den første dagen (i nærheten av Rastorf), ble nådd kl 1600. Her gikk bataljonen i bivuakk for natten. Avdelingene var uten telt og overnattingen skjedde i kjøretøyene eller på bakken. Putlos ble nådd ved lunsjtider neste dag. I sin rapport til brigaden gjorde bataljonssjefen, oberstløytnant Knut Stai, oppmerksom på at den tyske bensinstasjonen som bataljonen og artilleriregimentet var tildelt i Flensburg, hadde for liten kapasitet. Den gikk allerede tom for bensin etter at støttekompaniet og beltevognene hadde fyllt tankene. Ellers ble det meldt at beltevognene var nedslitte og hadde et meget høyt bensinforbruk. Særlig beltene var dårlige slik at det ikke kunne foretas lange kjøreturer uten at det oppsto havarier. Strekningen Flensburg - Putlos (ca 140 km) var da også i lengste laget for beltekjøretøyer.
På Putlos ledet den tidligere sjef for Bn 1/Brig 472, oberstløytnant Finn Fougner, virksomheten med tildelte instruktører fra Skyte- og vinterskolen for Infanteriet (kapteinene Solum og Birkenes). I tillegg beordret brigaden en rekke offiserer fra infanteribataljonene som instruktører. I noen av øvingsoppleggene var det lagt inn demonstrasjoner og skarpskyting med artilleri, stridsvogner fra 3. Hussars og britiske fly. Ellers ble det gjennomført skoleskyting med gevær, maskinpistol og maskingevær. Geværskytebanen "Weser" hadde to skivevoller a 12 skiver, samt en kortholdsbane. Dessuten hadde man banene "Togo", "Pudel" og "Kama" som ga forskjellige muligheter for skyting for enkeltmann og i avdeling helt opp til bataljonsangrep med skarp ammunisjon støttet av artilleri. (Se detaljskisse s 170). Målarrangementene var utmerkede. Det var rikelig med skiver, og bevegelige mål kunne lett arrangeres. Et stort antall tysk hjelpepersonell sto til disposisjon. Forholdene var faktisk bedre enn i Lopshornfeltet, mente Fougner. Likeledes var det ypperlige forlegnings- og forpleiningsforhold for 800 mann, kantine og kino. Den britiske kommandanten viste - ifølge Fougner - en meget positiv holdning og gjorde alt for at øvingene skulle bli så vellykkede som mulig. Feltet var imidlertid for lite til å manøvrere i bataljonsforband, slik at TK fortsatt ville prøve å la brigaden få komme til Lopshorn.
Oppklaringseskadronen fikk i tiden 24 oktober til 3 november gjennomfore trening ved Royal Armour Corps treningssenter. Mangelen på AP - ammunisjon (kalde pansergranater) til innskyting, gjorde at det denne gangen ikke ble skutt med eskadronens 6 punds panservernkanoner. Artilleriregimentet gjennomførte sin trening i Munster Lager fra 30 oktober til 15 november.

Nye direktiver. Inspeksjoner

I direktiv av 25 oktober 1948 fastsatte brigaden planen for den resterende tid i Tyskland. Det skulle konsentreres om både okkupasjonstjeneste og fortsatt utdanning. På grunnlag av brigadens instruks for beredskapsplanlegging, skulle avdelingssjefene også utarbeide sine egne planer og iverksette trening, herunder utrykning med beredskapstroppene. Beredskapsplanene skulle dessuten øves på kompani/bataljons - og eskadronsnivå. Prioriteten i utdanningen skulle deretter legges på defensiv strid, teknisk tilbaketrekning, forsvar med vekt på graving, bruk av miner, sperringer osv. Også patruljetjeneste, nattøvinger og elveovergang skulle inngå i utdanningen. Med andre ord bar brigadens utdanning mer og mer preg av den spente internasjonale situasjonen og den form for strid som ville bli mest aktuell i en eventuell væpnet konflikt.

H K H kronprins Olav forlater offisersmessen til Bn 3/Brig 482 i Itzehoe i november 1948.
Foto: R Ryeng

I tiden 1-30 november var 2 geværkompanier (minimum 240 mann av gangen) fra henholdsvis Bn 2 og 3 i Harz for å drive strid i skog, orientering og patruljetjeneste, evt vinterutdanning hvis det kom snø. (Denne kom først i siste halvdel av januar slik at bare sanitetskompaniet som da var der, fikk noe vintertrening.) I november kunne infanteristene også drive skarpskyting på Putlos. Her fikk man et etterspill idet den britiske skytefeltadministrasjonen klaget over overtredelse av skytefeltinstruksene. Skyteretningen på Putlos var utover sjøen, men en underavdeling av Bn 1 hadde under en av skytingene vridd retningen slik at en hest var blitt truffet og eieren skremt, som det het i rapporten. I tillegg var det blitt funnet ueksplodert ammunisjon, særlig PIAT-granater og håndgranater etterlatt etter nordmennene. Et resultat av den britiske klagen var at instruksene for skytefeltet nå ble oversatt til norsk.
November-desember ble ellers sterkt preget av besøk og inspeksjoner Onsdag 10 til lørdag 13 november 1948 inspiserte kronprins Olav de norske styrkene. Han ble møtt på jernbanestasjonen i Flensburg av TKsjefen, generalmajor Roscher Nielsen, sjefen for Hamburg District, generalmajor Bower, den regionale, sivile britiske sjef, Mr Asbury, og sjefen for de britiske styrker i Schleswig-Holstein, oberst Roberts. Et geværkompani fra Bn 1 utgjorde honnøravdelingen. Kronprinsen inspiserte Bn1 og Bn 2 torsdag, garnisonene i Rendsburg og Schleswig fredag, og Bn 3 og avdelingene i Neumünster lørdag 13 november. Et av kompaniene fra Bn 2 paraderte ved avreisen som foregikk med fly fra Schleswig Land søndag.
30 november besøkte sjefen for Hamburg District brigaden, mens statsråd Hauge og generalmajor Finn Backer fra FD var på besøk i dagene 1-3 desember 1948.

Rendsburg i november 1948. H K H kronprins Olav inspiserer avdelingene. Her Sanitetskompaniet/Brig 482.
Foto. R Nederberg

Thor Knudsen skriver om disse besøkende følgende:
"Tyskerne som arbeidet for oss i kasernen var selvføgelig nokså nysjerrige på oss nordmenn. Når vi hadde storbesøk fra Norge fulgte de ivrig med. De syntes Kronprins Olav var en staselig herre. Men den norske forsvarsministeren var det ikke så mye å ropa hurra for. Nå ville de under ingen omstendighet ha gjort det.
De holdt seg på ærbødig avstand mens kompaniet jeg tilhørte ble inspisert av våre gjester fra Norge.
Men de hadde åpenbart ventet seg noe skikkelig når vi skulle paradere for den norske forsvarsminister. Jeg mener å huske at tyskerne uavlatelig snakket om "der norwegische Kriegsminister". Det smakte virkelig av fugl. Men da Jens Chr. Hauge dukket opp i høyst alminnelig grå kappe og bløt hatt var skuffelsen hos tyskerne til å ta og føle på. Jeg tror for min del den tidligere Milorg-sjefen tok dette med stor ro. I den utstrekning han var klar over det."

"DANO" 10-15 desember 1948

Brigademanøveren "DANO" ble som nevnt lagt opp av danskene og foregikk denne gangen på Lüneburger Heide i tiden 10 til 15 desember. Beltekjøretøyene og Bn 1 og 2 ble jernbanetransportert fra forlegningene i Schleswig-Holstein med utlastning i Rotenburg, ca 40 km øst for Bremen. Landeveistransportene omfattet ca 600 kjøretøyer, og ble gjennomført både frem og tilbake på en vei uten uhell, og med alle kjøretøyene intakte. Ved avslutningen av øvingen 15 desember var 123 kjøretøyer (10-11 %) "off the road", noe brigaden mente var et godt resultat. (Ett år tidligere hadde tallet vært hele 400!)

Vedlikeholdsoffiseren, kaptein Johan Palle Thu gir noe av forklaringen:
"Brigadesjefen var svært engstelig for kjøretøytilstanden og hvilket utfall øvelsen ville få ved redusert mobilitet. Vi hadde to måneder på oss."

Oberst 0 Bjerregaard. Stabssjef i den danske brigade i Tyskland. Senere sjef for Det danske kommando. Han var ofte assisterende øvingsleder under brigademanøvrene. Foto: FMU

Saken ble tatt opp på et stabsmøte hvor Palle Thu foreslo at avdelingene skulle stille opp alle kjøretøyer. Et antall vilkårlig utplukkede vogner skulle så inspiseres teknisk ved hjelp av inspektører fra de lette mobile verksteder. Basert på inspeksjonsskjemaer skulle gjennomgående feil registreres, og deretter skulle hele kjøretøyparken gjennomgåes og utbedringer foretas omkring disse punktene. Planen ble approbert av brigadesjefen som forlangte skriftlig rapport om hver avdeling, og som han selv ville se. Palle Thu fortsetter:
"Jeg leverte rapportene før vi satte iverk tiltak. Etter å ha levert ham en av rapportene, ble jeg kalt inn til ham. Berørt, meget viktig avdeling hadde en ussel kjøretøypark, men jeg hadde moderert rapporten en del. Det hadde han forstått for han ba meg skrive den om. Jeg leverte ham så den omskrevne. Han tok telefonen og ringte avdelingssjefen og med myndig stemme underrettet han om rapporten som ville komme, og at avdelingssjefen ville bli gjort personlig ansvarlig for at listet tiltak som falt på avdelingen ble virkelig utført. Jeg måtte høre på hans telefonsamtale og ble forbauset over at denne oberst som var kjent for å være korrekt og pertentlig, også var usedvanlig myndig."

Det hører med til historien at Palle Thu hadde lært systemet av en britisk offiser som hadde praktisert ordningen under fremrykningen i Italia under krigen.

"DANO" ble ledet med direktiver og ordrer fra den danske brigadestaben, som under man-
øveren var spesielt organisert for også å dekke oppgavene som ellers ville vært tillagt den norske Tysklandskommando. Den danske brigadesjefen, generalmajor R Allerup, sto dermed i samme stilling som TK-sjefen, mens den danske oberst 0 Bjerregaard var nestkommanderende og stabssjef, og den som i praksis ledet den daglige virksomheten ved den danske brigaden.

Stridsdommere til Brig 482 kom også denne gangen fra Norge (16 i alt). Sjefsstridsdommer ved brigaden var oberst Sverre V Refsum. I tillegg måtte det avgis personell fra brigaden. Krigsskolens kadettfenriker (eldste klasse, ca 50 mann) kom også nedover til "DANO" og ble fordelt på avdelingene i brigaden for i størst mulig grad å gis høve til å føre kommando ved tropp, noe antakelig de færreste oppnådde. Gjester og observatører var foruten TK-sjefen og generalløytnant Gørtz fra Danmark, sjefen og stabssjefen for den neste brigaden - Brig 491 - oberst Odd Lindbäck-Larsen og major Kåre Winge. I tillegg deltok 16 britiske observatører.

"Parti Blå" besto av:

Brig 482
Ingeniørkompaniet i den danske brigade. (Bakgrunnen for dette
var utbygging av feltbefestninger i "Wilsede-stillingen" som Brig 482 skulle falle tilbake på under den siste del av manøveren.)

"Parti Hvit" besto av:

Den danske brigade med 3 infanteribataljoner, en oppklaringseskadron
og en feltartilleribataljon
En sammensatt britisk stridsvogneskadron.

I øvingsopplegget var det forutsatt at "Hvite" styrker hadde gått over Elben og opprettet et brohode mellom Geesthacht og Neue Darchau. Styrken sto 10 desember 1948 i området like øst for Lüneburg. Brig 482 som var forutsatt å være den midterste av 3 brigader i "Blå" divisjon (supponert), hadde utgangsstilling øst for Rotenburg. (Se skisse.) Herfra skulle brigaden ved øvingens begynnelse kl 0830, starte sin fremrykning mot Øst på 2 akser for å nedkjempe "Hvitt" brohode. Hendelsesforløpet var som følger:

Kartskisse over Soltau. Tegn: Th Bergersen

Brigadens ordrer ble sendt ut med motorordonanser om ettermiddagen! kvelden 9 desember, men på grunn av feilkjøring tok dette lang tid. Enkelte avdelinger fikk ordrene først sent på natten. Bn 3 som var fremste bataljon på venstre akse, startet derfor fremrykningen først kl 0915 fordi de tildelte kjøretøyene fra transport-og forsyningskompaniet kom for sent frem. Oppklaringseskadronen var fordelt på de to aksene, og ledet fremrykningen som foregikk motorisert til kl 1600 samme dag. Da mistet infanteribataljonene på begge sider sin tildelte transportstøtte, og måtte operere til fots under resten av øvingen. Under fremrykningen var kjøretøyene blitt stuvet for tett sammen, og det var liten stridsberedskap ved bataljonene, særlig ved stans. I det hele tatt foregikk fremmarsjen meget fredsmessig, ble det uttalt i den danske øvingsrapporten. Det var dessuten mange tilfeller av feilkjøring på de små skogsveiene. Bn 3 fikk for eksempel ikke varm mat på 14 timer som følge av dette.

Fra Lüneburger Heide. Her Wilsedehøydene

Ordren for 11 desember gikk ut på at Brig 482 med hele sin styrke skulle kaste fienden tilbake ved elven Luhe mellom Salzhausen - Oldendorf. Ved mørkets frembrudd denne dagen, sto Bn 1 vest for Raven, Bn 3 var i kamp øst Eyendorf, mens Bn 2 var i reserve vest Sudermühlen.

Brigadesjefen besøkte de fremre avdelinger denne dagen, og neste dag etablerte han en fremskutt kommandoplass. I stedet for å angripe, måtte Brig 482 søndag 12 desember begynne å trekke seg satsvis tilbake som følge av økende fiendtlig motstand. Men Aue mellom Sudermühlen og Sahrendorf skulle holdes inntil videre. Kl 1500 ble det gitt muntlig ordre om å trekke seg usett tilbake om natten til forsvarsstillingene ved Wilsede som i fellesskap og med hjelp et norsk geværkompani, var bygd ut av det norske og danske ingeniørkompani. Oppklaringseskadronen skulle sikre tilbaketrekningen. I forsvarsstillingene hadde det vært arbeidet 16-18 timer i døgnet, og bataljonene fortsatte arbeidet etter at de var kommet tilbake. Den 13 desember var det meningen at Bn 2 skulle holde lengst mulig foran hovedstillingen, for deretter å gå inn som brigadereserve. Ved en misforståelse trakk imidlertid bataljonen seg for tidlig tilbake. Deler av Bn 2 ble nå disponert bak Bn 1 på høyre fløy for et eventuelt motangrep. Om ettermiddagen tirsdag 14 desember ble Brig 482 forsterket med den britiske stridsvogneskadronen og visse supponerte avdelinger. Samme dag angrep danskene og tok høyde 122 som lå 1 km øst for Wilsede. Motangrepet som deler av Bn 2 iverksatte, ble mislykket. Nå ble Bn 2 samlet på høyre fløy for et nytt motangrep den 15 desember. Fra kl 0810 til 0815 "beskjøt" artilleri og stridsvogner det første målet -høyde 122. Deretter angrep bataljonen og tok høyden allerede kl 0830 fordi motstanderen usett hadde trukket seg tilbake på forhånd. Artilleribeskytningen, som i en virkelig situasjon ville ha omfattet ca 500 granater, var - ifølge kritikken - således bortkastet. Ellers var selve gjennomføringen av angrepet god. Bn 1 og 3 - hver støttet av 6-8 stridsvogner -startet deretter fremrykningen og hadde nådd frem til området syd Raven Bach da øvingen ble avbåst kl 0930.
Av rapportene fra de britiske observatører, fremgikk det at de norske infanterisoldatene var "fit, hardy and well disciplined" og det var "noticable how keen they were". Også andre våpenarter fikk ros for entusiasme og iver. Den norske soldat ble ellers karakterisert som våken når det trengtes, men "så ut til å tenke langsomt". Soldatene ble godt ført av sine troppsjefer. Men het det videre - det norske befalet var fremdeles ikke tilstrekkelig drillet i stridsteknikk. Tidsmomentet som var så viktig i moderne krigføring, ble ikke forstått til tross for all kursvirksomheten på forhånd. Ordreutstedelsen var dessuten svak, og sjefene måtte øve seg mer i radioprosedyre. Støttekompaniene var meget gode og samvirket med støttevåpnene i Infanteriet gikk godt. Betjeningen av bombekastere og mitraljøser lå på et meget høyt plan, og var like god som hos den britiske soldat med like lang trening. Nordmennenes feltmessige opptreden var imidlertid dårligere.

Oppklaringseskadronen som ble brukt fremme hele tiden, hadde en sunn taktisk opptreden, men den var "extreem slow". Artilleriregimentet var meget bra. Når det gjaldt de feltarbeider som var utført i Wilsede-stillingen, ble det pekt på at ingeniøroffiserene i for stor grad hadde fått bestemme også det taktiske valget av stillingene, et ansvar som jo var infanteristens.

Manøveren hadde dessuten blitt styrt for stramt innenfor gitte tidsrammer og begrensninger, slik at initiativ og god taktikk hos yngre offiserer og sersjanter ikke kom til sin rett. I ett tilfelle ble en avdeling som hadde utført et utmerket angrep, vist tilbake fordi det ikke passet med opplegget. Manøveren hadde forøvrig ikke krevd noen "rask tenkning av batalionssjefene".

Generalmajor Roscher Nielsen syntes for sin del at soldatene hadde opptrådt meget rosverdig. Nivået var høyere enn han på forhånd hadde våget å tro. Den 3 januar 1949 skrev han til Brig 482 at infanteribataljonene var blitt brukbare enheter, samarbeidet infanteri og artilleri var helt fortrinlig, og forsyningstjenesten virket "overraskende godt". Bortsett fra visse forsinkelser på grunn av tåke og enkelte andre problemer, kom alle forsyninger frem i tide. Mannskapene oppførte seg som gode og veldisiplinerte soldater. Det som gledet ham mest var aktiviteten under kamp. Det var imidlertid ikke gått i blodet at man også skulle være aktive etter selve kamphandlingene. Således lå patruljetjenesten - særlig om natten -meget tilbake. Han pekte dessuten på at oppklaringseskadronen hadde operert i fremste linje under hele manøveren og hadde vært uten sikring om natten. Eskadronen burde vært trukket tilbake i den mørke delen av døgnet og gitt anledning til skikkelig hvile og vedlikehold. Artilleriet hadde tidvis stått for langt tilbake og samarbeidet for meget over radio. Linjesamband var det primære og skulle vært brukt mer, uttalte han.

Fra feltlivet under en av brigademanøvrene. Tegn: A Hauge

Brigaden selv mente at øvingen hadde vært lite krevende. Mye tid gikk med til forberedelser for hver ny kampsituasjon, og den fysiske anstrengelse for soldatene var liten. Det var liten prøve på samarbeidet med stridsvogner, ja - egentlig hadde det ikke vært noen mekaniserte kamphandlinger i det hele tatt. Brigaden savnet dessuten samvirke med fly (som ikke kunne operere på grunn av luftbroen til Berlin), og at det ikke var lagt inn noen elveovergang som ellers var vanlig. Oberst Gedde var for øvrig glad for at manøveren hadde kommet så sent i utdanningssyklusen. Det hadde vært særlig lærerikt på forsyningssiden som tidligere var et forsømt felt, mente han. Alt i alt tyder uttalelsene på at Brig 482 var kommet rimelig bra fra sin "eksamensprøve".

Befalets forhold

I sin avsluttende rapport pekte Brig 482 på det uheldige i å skifte befal i løpet av brigadeperioden, samt bibeholdet av befal fra den ene brigade til den andre. Som eksempler ble nevnt at i Bn 2 hadde det vært nyttet distriktsbefal både som bataljonssjef og kompanisjefer de første 60 dager. I sjefssjiktet hadde bare bataljonens nestkommanderende og sjefen for støttekompaniet tjenestegjort hele tiden. Også ved Bn i hadde sjefen overtatt kommandoen like før avreisen. Dette var forkastelig. Befalet måtte følge avdelingene hele brigadetiden ut, men med unntak av visse nøkkelbefal burde de normalt ikke fortsette i neste brigade. I stedet måtte administrasjonsbefalet få en lengre overlappingsperiode. Sistnevnte fikk for øvrig en særdeles hard dom, idet de ifølge rapporten, generelt sett ikke hadde fylt sine stillinger. Når det gjaldt alder, var det brigadens syn at bataljonssjefenene ikke burde være over 47 år, NK/bataljon ikke over 43 år og kompanisjefene ikke over 38 år.
Brigaden mente ellers at det skulle en sterk rygg til for å klare en ny periode i Tyskland. Dette måtte dessuten ikke fortrenge andre befalingsmenn som trengte praksis. I tilfelle noen skulle fortsette, burde det helst dreie seg om yrkesbefal fordi andre kategorier befal ikke var så nøye med hva som kom på rullebladet, eller hva de fikk av tjenestlige uttalelser om de gjorde en dårlig jobb. Det var dessuten viktig å sende nybakte yrkesoffiserer til brigaden for opplæring.
Offiserene var etter brigadens mening stort sett ikke kompetente ved starten, men utviklet seg og opparbeidet seg gode rutiner. Moralen var bra. Sersjantene var ujevne og av blandet kvalitet. Kort militær opplæring, utilfredsstillende sivil utdanning samt noe svikt i karakter og moralegenskaper, hadde gitt utslag i ubrukelighet i forbindelse med soldatutdanningen. Et antall hadde imidlertid også utviklet seg til meget brukbare befalingsmenn. Sersjantene gikk for øvrig en usikker fremtid i møte fordi det var vanskelig å få fast ansettelse. Brig 482 var enig med foregående brigade i at en fast stamme av instruktørbefal var nødvendig.
I motsetning til oppfatningen i Brig 481, ble det uttalt at fellesmesser var en fordel, og at adgangen til alkohol også kunne ha en oppdragende virkning. Messelivet var da heller ikke preget av alkohol, det var som regel stille i 2200 tiden. Men - det fantes yngre sersjanter som hadde skeiet ut på grunn av misbruk. De befalsskoleutdannede sersjantene ble dog ofte ydet urett, det var de vervede sersjantene som var verst, het det. Brig 482 innførte for øvrig en del innstrammingstiltak, herunder permisjonssedler for sersjantbefalet hvis noen av dem skulle være ute etter kl 2400.
I september 1948 tok også generalmajor Roscher Nielsen sersjantenes alkoholproblemer opp med brigaden, idet han pekte på at disse ikke hadde adgang til å handle varer i "Officers-shop"--ene. Da det samtidig var begrensninger på hva som kunne kjøpes på det åpne tyske marked, hadde sersjantene mer penger å rutte med til f eks alkohol, mente han. På bakgrunn av alle disse uttalelsene, fremmet HOK forslag om at sersjantene bare skulle få utbetalt en del av sin månedslønn i Tyskland, nemlig 120 shilling. Etter søknad kunne de få utbetalt 300 shilling en gang i løpet av perioden i forbindelse med langpermisjonen.

Ordningen som ble godkjent av FD i februar 1949, kom til å skape mye røre og protester. General Roscher Nielsen mente imidlertid at reduksjonen av lønnen til sersjantbefalet var en meget forstandig ordning. I sin rapport for mars 1949, understreket han dog at sersjantene var i en vanskelig situasjon. De var for unge og uerfarne til å ordne sitt liv forstandig, og manglet eldre ledere i sin midte. Det ble etter hans oppfatning også gjort for lite for dem. Offiserene og mannskapene hadde sine klubber og kantiner som sersjantene normalt ikke hadde adgang til. Fellesmesser burde som Brig 482 hadde påpekt - innføres hvor det var hensiktsmessig, og det burde ellers arrangeres faste messeaftner i sersjant- og offisersmessene hvor det kunne utveksles gjester. Den reduserte utbetaling av BAFSVs og en sterk begrensning av alkoholsalget til messene førte - ifølge Brig 482 - til en bedring av situasjonen.
En uheldig episode som hadde med alkohol å gjøre, fant for øvrig sted på nyåret 1949 i Rendsburg. Her hadde to engasjerte, tyske barkeepere i mannskapenes kantine solgt brennevin til soldatene. Barkeeperne ble promte sagt opp, og den norske kantinebestyreren fikk beskjed om å forlate Tyskland innen en uke.
I Rendsburg var det også andre problemer. I sin rapport fra desember 1948 ga TK-sjefen uttrykk for at disiplinen i Brig 482 var god, unntatt når det gjaldt garnisonen i Rendsburg hvor det lå flere avdelinger (oppklaringseskadronen, transport-og forsyningskompaniet og sanitetskompaniet). Her skapte også leirer med "displaced persons" like i nærheten betydelige problemer.

Julefeiring

Et eksempel på hvordan julefeiringen ble gjennomført i Tyskland, forteller Raymond Ryeng/Bn 3 i Itzehoe om (Veterannytt nr 2/1994):

"Jeg husker ennå adventstiden der. Hver dag kl 1700 ringte kirkeklokkene. Det gav en fin julestemning, men snø var det ikke. Juletrær hadde vi skaffet oss på alle rom. Guttene var ute med panservogn og hentet julegran i et plantefelt. Den tyske parkvakten for plantefeltet holdt omtrent på å få hetta.
Juleaften hadde vi festmiddag for hele bataljonen i en tysk restaurant oppe i enden av Lange - -Petter Strasse. En veldig høytidelig middag hvor vi fikk hilsen fra kong Haakon, sjefen for Hæren, sjefen for Tysklandskommandoen og selvføgelig vår egen bataljonssjef Alt i alt en meget vellykket julekveld.
Gaver hadde vi hjemmefra, og vi laget julefest for de tyske barna i byen. Det var samlet rundt 200 gutter og jenter på festen, og pengene til juletrefesten samlet vi inn blant soldater og offiserer. En shilling fra de menige, to fra sersjantene og tre fra offiserene. Kantinen skaffet kaker, sjokolade og gotterier. LAD-soldatene hadde i tillegg laget forskjellige leker til festen. Barna så ut til å trives sammen med de fremmede soldatene. Det er rart å tenke på at disse barna er over 50 år"

Juleaften ved Bn 3/Brig 482 i Itzehoe 1948. Foto: B Knutsen

Avluttende trening

Den siste perioden av oppholdet i Tyskland ble nyttet til å rette opp svakheter som var fremkommet under "DANO", og til demonstrasjoner og kursvirksomhet. Den 4 januar demonstrerte således Royal Air Force nærstøtte fra fly i området Schleswig. Minekurser ble gjennomført i avdelingenes regi, og hver av infanteribataljonene fikk med hjelp av ingeniørkompaniet øvd elveovergang i 2 dager i tiden 5-19 januar 1949. Også trening i forsvar av flyplasser ble gjennomgått.
Bn i som skulle hatt sin skog - og vintertrening i Harz i januar, fikk bare deltatt med ett kompani fordi TK beslagla deler av forlegningene til et alliert ski - og vinterkurs. Bn 2 og 3, samt oppklaringseskadronen og artilleriregimentet, fikk i januar en ny periode på Putlos for å avslutte sin skoleskyting. Bn 1 ble trukket ut av skytefeltet fordi generalinspektøren for Infanteriet, oberst Bryhn, skulle inspisere bataljonen.
Som det har fremgått av stridsdommerrapportene fra "DANO", var ikke prosedyren for stridsutvikling - "battle-procedure" - akkurat nordmennenes sterkeste side på dette tidspunkt. Ved hjelp av 5th Liaison HQ (britenes representanter ved brigadekommandoen) ble det derfor 20 januar gjennomført et krigsspill for å gi befalet instruksjonsmessig øving i moderne stridsteknikk. Opplegget omfattet bl a demonstrasjon og trening i korrekt ordreteknikk hvor det ble lagt spesiell vekt på vurderingen av den tid som trengtes ned gjennom de forskjellige ledd til ordreutstedelse, rekognosering og gruppering, for å komme frem til tidspunktet for igangsettelsen av et angrep.

Bn 3/Brig 482s kirkeparade i Itzehoe julen 1948. i midten bataljonssjefen, oberstløytnant J Skaar. Til venstre bataljonens nestkommanderende, major J S Øines. Foto: B Knutsen

27-28 januar ledet sjefen for Hannover District, generalmajor R. H. Bower, personlig en sandkasseøving, "Exercise REDSHANK", hvor det ble tatt sikte på å belyse problemene i forbindelse med tilbaketrekning av større formasjoner som panserdivisjoner, infanteridivisjoner og selvstendige brigader. Opplegget var basert på erfaringene fra de tyske tilbaketog i 1945, og omfattet tilbaketrekning generelt, elveovergang under tilbaketrekning og innrykk i stillinger etter tilbaketrekning. Dette var igjen et tegn på at man tenkte på situasjoner som kunne oppstå hvis det utviklet seg til åpen konfrontasjon mellom Øst og Vest. Brig 482 deltok med 5 offiserer - som ifølge rapportene - hadde stort utbytte av demonstrasjonen.
Flere av generalinspektørene kom nedover for å inspisere avdelingene før hjemreisen. Under sin inspeksjon uttalte oberst Bryhn at infanteriavdelingene var preget av jevnhet i utdanningen, og at de stort sett hadde oppnådd målsettingen som feltavdelinger. Men det manglet noe på "stramhet og militær opptreden".
Brig 482 ba i sin ekserserrapport om at infanteriavdelingene måtte få en større andel personell med høyere, sivil utdanning. Samtidig ble det igjen understreket at sjåførutdanningen i Norge hadde vært mangelfull. Det var eksempler på at enkelte sjåfører bare hadde hatt 4 timers kjøretrening før avreisen til Tyskland! Forholdene i Tyskland var uvante. Særlig førte den svarte brostenen ("black cobbles") til mange ulykker. (Se avsnittet: Sunnhet. Helse.) Det var brigadens oppfatning at alle sjåfører burde betraktes som spesialister og ha 6 måneders rekruttskole i Norge.

Som i foregående brigade, hadde det i Brig 482 vært stor bedring på materiellsektoren. 275 kjøretøyer var kondemnert og 248 var mottatt. Den "bensinløse" dagen som var innført i Brig 481, ble beholdt. Avdelingene klarte imidlertid ikke å gjennomføre punktsystemet, "befalet forstår det ikke" og de "er ikke kjøretøyinnstilte", het det i ekserserrapporten. (Oberst Geddes bønn om at kjøretøyene måtte betraktes som hestene for krigen, synes således ikke å ha hatt den tilsiktede virkning.) Dette minner svært om den harde kritikken som Brig 472 hadde kommet med om det samme forholdet. Noen særlige fremskritt på denne sektor synes altså ikke å være gjort. Til det var da tiden også for kort. En forbedring av befalets utdanning, endring av holdninger og en eventuell omlegging av vedlikeholdssystemet, var ikke noe man gjorde over natten.
Man slet fremdeles med Lee Enfield No 1, som var gått ut hos britene. Nå var det imidlertid klarlagt at ett sett håndvåpen i Tyskland var britisk eiendom, og derfor kom inn under vanlig vedlikehold. 142 geværer var således byttet ut. Brigadens avsluttende våpeninspeksjoner i januar 1949, viste at puss og vedlikehold med noen få unntak, var rimelig god.
Ellers mente brigaden at forholdene for å drive utdanning var langt bedre i Tyskland enn i Norge. I Tyskland fantes skikkelige øvingsfelter, det var adgang til britiske kurser og demonstrasjoner, foruten at krigsspill og lignende ble lagt opp fra britisk side. Her fikk man kjennskap til både britisk organisasjon og moderne undervisningsmetoder. Det var rikelig tildeling av ammunisjon, drivstoff og kjøretøyer, og etablissementene var utmerkede. Det eneste minus ved utdanningen i Tyskland var etter brigadens mening, mangelen på vintertjeneste. Derfor måtte det gjennomføres repetisjonsøvinger av 60 dagers varighet i Norge innen 2 år etter dimmisjon. (Som kjent kom slike repetisjonsøvinger igang i 1952 i forbindelse med omskoleringen til amerikanske våpen og "øvelse HØST". Deretter ble varigheten av repetisjonsøvingene først redusert til 30, senere til 21 dager.)

Roscher Nielsen karakteriserte Brig 482 som en god brigade da den dro hjem, og sa at den etterlot seg et godt omdømme. Også generalmajor Bower roste brigaden i sitt takkebrev.
Han var "impressed by the keeness and enthusiasm displayed by all ranks in the Brigade, and their physical fitness is admirable".

Hjemtransport med M/F "Peter Wessel"

Avløsningen foregikk i tidsrommet 7-25 februar 1949, denne gangen med busstransport gjennom Danmark og med bilferge mellom Fredrikshavn, Oslo, Fredrikstad og Kristiansand. Bakgrunnen var at myndighetene på dette tidspunkt hadde kommet til at "Svalbard" kunne unnværes, og derfor burde avhendes for en gunstig pris. Dette lykkes imidlertid ikke, slik at skipet senere ble tatt i bruk igjen ved avløsningen av de etterfølgende brigader.
Sjøforsvarets overkommando inngikk en avtale med A/S Larvik-Fredrikshavnfergen "Peter Wessel" om fergetransporten. A/S Rutebileiernes Turbiler skulle stå for transporten av personellet gjennom Danmark fra og til forlegningene i Schleswig-Holstein (Flensburg). Totalt skulle det for hele transporten betales kr 42,50 pr mann, eksklusiv kost. Totalt for ca
8500 mann i begge brigader, ble kostnadene således ca kr 361 000,-. Avdelingsbagasjen ble kjørt gjennom Danmark med militære lastebiler av sjåfører fra Brig 482. "Peter Wessel", som bare hadde kapasiet for ca 500 mann av gangen, ble spesialinnredet for transportene med bl.a køyer i 4 høyder på bildekket.
Transportene måtte koordineres mellom en rekke instanser - danskene for liaisontjeneste, trafikkontroll, legetjeneste, forpleining og reparasjonstjeneste underveis - britene for grensekontroll og "Movement Control" - mens TK hadde ansvaret for innkvartering og forpleining av de sivile sjåførene og vaktholdet over bussene. Som tidligere skulle transportplanene betraktes som fortrolige. Tidsangivelse, styrketall og sammensetning, bestemmelsessted etc, skulle ikke meddeles uvedkommende. For Brig 482 fikk transportene kodeordet "OVE" (1-IX) og for Brig 491 "LARS".
Personellet fra begge brigader, også karene fra Brig 491 som kom nedover, skulle som tidligere medbringe skarp ammunisjon i patrontaskene. Det synes ikke å ha foreligget noen betenkeligheter med at hver mann brakte med seg ammunisjonen på denne måten, både under busstransporten gjennom Danmark og på fergen. Kontrollen i forbindelse med passeringen av den dansk-tyske grensen var imidlertd meget grundig. Det ble avtalt med de britiske grensemyndighetene at hver eneste busslast skulle kontrolleres av en grensekontrollør og norsk MP i gymnastikksalen i Flensburg. Her skulle alle personlige gjenstander som var anskaffet i Tyskland oppgis og bevis for eierskap presenteres. En del saker ble konfiskert, men det ble senere mulig å få dem utlevert gjennom Brig 491.
Etter kontrollen var det samlet avmarsj til bussene under befals kommando. Under transporten fikk bare sjefen for de respektive konvoier gå av ved passeringen av den dansk-tyske grensen for å fremlegge nødvendige papirer, herunder navnelister over personellet. Tilsvarende skulle det som ble brakt med fra Norge være sertifisert av en offiser med majors eller høyere grad. Det var ordnet med forpleining i den danske garnisonen i Aarhus.

Verkstedsområdet, Brigverk/Brig 482 i Neumünster. Foto: K Billdal

Som regel skjedde passeringen her midt på natten, mens ankomst til- og avgang fra Fredrikshavn skjedde om formiddagen. Prosedyren ved ankomsten til Oslo og erfaringene fra den nye transportordningen varierte noe fra avdeling til avdeling. Det var lagt opp til parade for alle avdelinger unntatt for artilleriregimentet. For Bn 3s vedkommende paraderte som vi har hørt, bare støttekompaniet. Bataljonen foreslo for øvrig forgjeves at bataljonen også hjemover skulle jernbanetransporteres fra Oslo gjennom Sverige til Narvik. Dette hadde nok spart bataljonen for mange av ulempene som er beskrevet nedenfor. I det siste nummer av "Hålogaland" - organet for Bn 3/Brig 482 - av 8 februar 1949, uttalte bataljonssjefen, oberstløytnant Johannes Skaar, bi a at hans sluttinntrykk fra tiden i Tyskland var at korpsånden hadde vært god og at resultatet var bra. Deretter fortsatte han:

"En ting har vi igjen. Hjemreisen. Og den blir ikke lett. Deres utholdenhet og tålmodighet vil bli satt på en prøve. Da får vi vise at vi består den også og tar vanskeligheter og våkenetter med godt humor."

Det skulle gå troll i ord. Hjemreisen ble kanskje en enda større påkjenning enn bataljonssjefen hadde forutsatt. Ifølge hans avsluttende rapport, startet reisen fra Itzehoe den 9 februar 1949 kl 1330 i 14 busser. Avgangen fra Fredrikshavn med "Peter Wessel" var neste dag kl 1010 med ankomst til Oslo kl 2230. Fra kaien marsjerte bataljonen til Oslo Ø for togtransport til Trondheim. Derfra skulle turen gå videre nordover med hurtigruten D/S "Sigurd Jarl". Bataljonens hovedstyrke utgjorde ca 450 mann, og siden skipet bare var sertifisert for dette antallet og hadde sivile passasjerer i tillegg, fikk bataljonen beskjed om at bare halve styrken fikk plass. Det ble imidlertid protestert kraftig, og etter bare en time forelå skipskontrollens dispensasjon. Men problemene var ikke over for det. Det var bare køyeplass til 1/8 av bataljonens styrke, og første natten måtte 150 mann sove på dekket - i februar måned etter 2 våkenetter på forhånd. Igjen hjalp det å protestere. De 2 neste nettene fikk mannskapene sove på dørken i korridorene på 1. plass! Skipet ankom Finnsnes den 14 februar kl 1055, 11 timer forsinket. Transporten til Setermoen foregikk i 2 omganger, og først kl 2045 samme aften, mer enn 5 døgn etter avreisen fra Itzehoe, var de siste på plass der. Det hadde vært en lang og strabasiøs reise, men bare en mann var blitt syk. Soldatene hadde ifølge bataljonssjefen oppført seg eksemplarisk. Både fra skipsfører og restaurasjonsbestyrer ble det gitt annerkjennelse til soldatene for god og disiplinert opptreden.

Bn 1/Brig 482 hadde også sin sterkeste opplevelse fra sjøtransporten, men denne gangen under overfarten til Oslo den 17 februar - i full storm og med omfattende sjøsyke som resultat. Bn 2 som skulle til Ulven, kom til Oslo den 24 februar kl 2010 og overnattet om bord. Neste dag ble bataljonen forpleid på Dampkjøkkenet, og kl 1200 marsjerte bataljonen fra Festningsplassen opp Carl Johan og defilerte forbi sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen, foran Universitetet. Men også denne bataljonen fikk problemer under resten av transporten. Etter permisjon til kl 2030 var det avreise med ekstratog til Nestun. Bataljonens styrke var på ca 490
mann. Det viste seg at det var satt opp for få sitteplasser i toget. Etter press ble en ny vogn koblet til og toget kom forsinket avsted kl 2205. Etter ytterligere forsinkelser under veis (sprukken vannslange som måtte repareres på Ål, kom bataljonen endelig frem til Ulven den 26 februar kl 1400. Bataljonssjefen, oberstløytnant Olav Wendelbo Lysne, var ikke særlig begeistret for paraden i Oslo som forsinket hjemkomsten til Vestlandet med ett helt døgn. I sin rapport sa han at det var liten interesse for folk i Oslo å se soldater som ikke var deres egne. Man hadde nærmest følelsen av å være en trafikkforstyrrer. Paraden burde vært sløyfet og det kunne i stedet vært paradert i Bergen, hvor han trodde det ville vært større interesse enn i Oslo. Brigadestaben selv var meget fornøyd med den måten avløsningen i Tyskland hadde blitt gjennomført på, og hadde ingen betenkeligheter med å anbefale ordningen ved senere avløsninger. Ikke minst var det stor tilfredshet med den hjelp og service som var mottatt i Danmark, og med bussjåførernes kjøring og opptreden.
Om fergeselskapet var like fornøyd, er en annen sak. Under transportene ble det nemlig forvoldt betydelig skadeverk ombord på M/F "Peter Wessel" med ødelagte klosetter, dører, dørhåndtak, stoler, knuste glassruter osv. Her må det ha vært en god del brodne kar blant soldatene. Ingen god reklame hverken for dem eller Tysklandskontingenten!
I alt ca 4220 mann kom hjem med Brig 482 i operasjon "OVE". Kontrollveiningen viste denne gangen at soldatene i gjennomsnitt hadde lagt på seg 2 kg under oppholdet i Tyskland. Ifølge brigaden hadde det ikke vært en eneste klage på maten. Dog - i Bn 2 - hadde det vært en alvorlig episode hvor soldatene gikk til aksjon i spisesalen fordi de ikke hadde fått det 30% tillegget i kosten som var obligatorisk. Ifølge et avisinnlegg skulle daghavende offiser ha følt seg så truet at han hadde trukket revolveren, heldigvis uten at det hadde utviklet seg til noe mer.

Tilbake