Brigade 472

Brigade 472 Nedsatt tjenestetid

Som følge av budsjettmessige problemer, bestemte Forsvarsdepartementet i februar 1947 at Stortingets vedtak om nedsettelse av tjenestetiden fra 12 til 10 måneder for Tysklandskontingenten, også måtte gjøres gjeldende for den neste brigaden - Brig 472. Dermed ble fremmøtetidspunktet for de fleste av mannskapene forskjøvet fra i mars til 2 mai 1947. En del spesialister - i alt 600 - skulle ha lengre tjeneste, nemlig 14 måneder for 160 sambandsfolk og 12 måneder for de øvrige. Spesialistene fordelte seg på de forskjellige våpen- og troppearter slik:

Hærens lette tropper 92 av 309 mann
Hærens artilleri 120 av 453 mann
Ingeniørvåpnet 24 av 270 mann
Hærens samband 160 mann. (Brigadens sambandstropp (86), Øvrige avdelinger (74))
Forsyningstroppene 174 mann. (Transport og forsyningskompaniet, brigadeverkstedet mv)

Bare 30 spesialister - 10 til hver bataljon - ble tildelt de 3 infanteribataljonene som tilsammen hadde 2043 mann. Generalinspektøren for Infanteriets forslag hadde vært på 100 pr bataljon! At Infanteriet derfor ble forfordelt, kan det neppe herske tvil om. Enkelte personellkategorier i andre våpenarter (f eks bombekasterpersonell i Hærens lette tropper), ble dessuten regnet som spesialister, men ikke i Infanteriet! Spesialistkategoriene omfattet i første rekke etterretnings- og sikkerhetspersonell, sjåfører, mekanikere, motorsykkelordonanser, våpenspesialister, depotpersonell, sanitetspersonell, pionerpersonell og beltevognpersonell.
Selv om utdanningen av Bn 2 også denne gangen foregikk på Ulven, kom mannskapene fra Østlandet, nærmere bestemt infanteriregimentene nr 4, 5 og 6 (ett geværkompani fra hvert av regimentene, mens stabs-og støttekompaniene hadde blandet personell). JR 4 var ansvarlig oppsettende regiment for bataljonen. Daværende løytnant, senere oberstløytnant Kristian Helgebostad (NK/Kp A), forteller:
«Da bataljonen ble oppsatt på Ulven, flyttet regimentssjefen, oberst Hermansen med sin nøkkelstab sin virksomhet fra Frognerleiren og til Ulven. Dette kunne ha virket positivt, men førte til at det ble tredd en mengde direktiver ned over bataljonssjefen, oberstløytnant Sethov. Han ble bundet på «hender og føtter», og det satte sitt preg på bataljonens virksomhet. »

Oppstilling på Ulven sommeren 1947. Bn 2/Brig 472. Foto: K Helgebostad

Bn 2/Brig 4 72 paraderer på Torvalmenningen i Bergen for sjefen for Distriktskommando Vestlandet, generalmajor R Roscher Nielsen, og sjefen for IR 4, oberst S Hermansen, 6 august 1947. Fanebærer Hans Henrik Abel. Foto: H-H Abel

Den strenge legebedømmelsen gjorde at frafallet ble så stort at ekstra personell måtte kalles inn med fremmøtedato 30 mai. Etter noen dager på Ulven måtte dessuten endel mannskaper reise tilbake til Østlandet for spesialopplæring. Da bataljonen for Øvrig måtte delta i forberedelsene til, og gjennomføringen av landsskytterstevnet som ble avviklet på Ulven første uke i juli, ble tiden til obligatorisk soldatopplæring svært kort for store deler av denne bataljonen. Også det menige personellet til brigadekommandoen lå den første tiden på Ulven. Disse ankom 5 mai etter først å ha møtt på ekserserplasser på Østlandet. Bn i og 3 ble satt opp og gjennomførte rekruttutdanningen på henholdsvis Heistadmoen og Steinkjersannan med JR 2 og JR 16 som ansvarlige regimenter.

Treg befalstilgang

Den 19 mai ble brigadestaben forlagt til Vallermyrene leir med en bemanning på 7 offiserer, 6 sersjanter, 3 menige, 3 K-soldater og 2 sivile kontorassistenter. Stabssjefen, major Rolf Rynning Eriksen, ble først beordret 15 juli, en måned før kontingentskiftet, men kunne på grunn av utdanning i Storbritannia likevel ikke tiltre stillingen før ved brigadens ankomst til Tyskland i august. Imens fungerte kaptein P N Ottestad som stabssjef.
Fremmøtet av brigadestabens øvrige befal skjedde gjennom hele perioden fra mai til september. Brigaden måtte sågar selv ut på «markedet» for å skaffe sitt befal. Oberst Jyhne understreket dessuten at det var en stor svakhet at brigadestaben ikke ble samtrent som stab på forhånd i Norge. Endel befal fra den tidligere distriktsbefalsordningen som gjensto med plikttjeneste, tjenestegjorde under rekruttutdanningen i Norge i forskjellige stillinger i avdelingene, bl a som kompanisjefer. I Bn 2 tjenestegjorde således 5 befal av denne kategori, 3 kompanisjefer og 2 administrasjonsbefal. Før avreisen til Tyskland ble alle disse skiftet ut med yngre, nyutdannet befal. Ordningen var lite heldig, men som en nødløsning bidro den til å dekke huller i befalsoppsetningene inntil nye befalskull var uteksaminert fra Hærens skoler. Etter utskiftingen fikk f eks Bn 2 dekket samtlige stillinger som geværkompanisjefer og NK ved kompani, samt 2 av troppssjefsstillingene i støttekompaniet, med krigsskoleutdannet befal.

Oberst Harald Wilhelm Jyhne, var sjef for Feltartilleriregiment nr 2 og senere ble generalinspektør for Hærens artilleri, ble beordret som sjef for Brig 472 fra i mars 1947.
Foto: Artilleriregimentet

For å forberede nøkkelpersonellet for oppgavene i Tyskland best mulig, var både oberst Jyhne og fungerende stabssjef på befaring i Tyskland i midten av april, mens avdelingssjefene fikk tilsvarende tur i midten av mai måned. For ytterligere å forberede befalet, ble det avholdt kurs i transporttjeneste og administrasjon for bataljonssjefer og kompanisjefer ved Hærens bilskole på Helgelandsmoen i tiden 23-28 juni. Et 14 dagers kurs for administrasjonsbefal, i alt 42 mann, ble likeledes gjennomført. På grunn av den vanskelige befalssituasjonen hadde flere av brigadens avdelinger problemer med å frigjøre befalet til disse kursene.
Brigadestabens opphold i Vallermyrene bød ellers på visse overraskelser. I tillegg til at en rekke bygningsmessige tiltak var nødvendige for å gjøre leiren beboelig til avdelingene kom, viste det seg at brakkene fremdeles var befengt med veggelus. Dermed risikerte stabens personell under permisjon å spre lusene til sine hjemsteder. Etter avlusning av 2 brakker var hele beholdningen av lusepulver oppbrakt, og oberst Jyhne måtte den 4 juni skrive og be sjefslegen for Hæren om midler til videre avlusning. Dette tok sin tid. En avdeling fra Hærens samband som skulle til Tyskland 7 juni, måtte derfor forlegges i en garasje på madrasser hentet fra Heistadmoen.
Av andre tildragelser fra tiden i Vallermyrene, som viser en tid fjern fra dagens overflodssamfunn, nevnes brigadestabens ansvar for å skaffe stabens befal syltesukker. Det var fremdeles rasjonering på en rekke varer i Norge, og befal som ble forpleid i militære messer skulle etter bestemmelsene levere inn sine rasjoneringskort til hjemkommunene. Befalet hadde imidlertid som alle andre krav på syltesukker, og Brig 472 måtte derfor skrive til samtliges hjemkommuner og legitimere kravene.

Svekket rekruttutdanning

Konsekvensene av den forkortede tjenestetiden hadde ikke uteblitt. Før hovedinnrykket 2 mai måtte alle programmene i all hast legges om for å tilpasses en rekruttperiode i Norge på 3-4 måneder i stedet for 5-6. Dermed ble tiden for knapp til at den spesielle opplæringen i «okkupasjonsdisipliner» (diverse forhold/formasjoner ved eventuelle opptøyer mv) kunne gjennomføres for alle avdelinger før avreise, noe brigaden fant helt uansvarlig. Fagutdanningen av de få spesialistene i Infanteriet (sjåfør/mekanikere til beltevogn - og panserverntroppene) tok til på Trandum og Helgelandsmoen 13 mai 1947 med i alt 37 mann + 6 reserver. Utdanningen av panserverntroppene, beltevogntroppene og pionertroppene i de tre infanteribataljonene foregikk ellers på henholdsvis Lillehammer, Trandum og Hvalsmoen.
Sjåføropplæringen i den nye brigaden var i henhold til rapportene spesielt svak, og førte til en rekke kjøreuhell. Årsaken var bl a at kjøretøyer som skulle nyttes i opplæringen, måtte overføres mellom de oppsettende avdelinger som i tur og orden var pålagt utdanningsansvaret. Dette tok tid og i praksis fikk mange sjåfører bare opplæring i ca i måned for avreisen til Tyskland. (Bare et fåtall sjåfører var tatt ut som «spesialister» med 12 måneders tjeneste.) Ikke så rart at det gikk galt! Det var nok ikke ubegrunnet at både HOK og FD hadde hatt betenkeligheter i forbindelse med reduksjonen av førstegangstjenesten. Både fra den militære ledelses side, og ikke minst fra dem som hadde det direkte ansvaret for virksomheten i Tyskland - brigadesjefene og TK-sjefene - ble det i tiden fremover gjentatte ganger pekt på nødvendigheten av 12 måneders tjeneste. Men det skulle gå lang tid før dette ønsket ble opfyllt.

Avløsning og overtakelse i Tyskland

Før avreisen til Tyskland gjennomgikk avdelingene samme prosedyre i Vallermyrene som Brig 471 hadde vært igjennom. I tillegg til de militære papirer, hadde det i siste liten blitt klarlagt at hver mann også måtte ha vanlig pass med seg. Mannskapene ble ellers oppfordret til selv å ta med gymnastikkantrekk, turnsko og hengelås, da dette var utstyr som ikke kunne skaffes i Tyskland. Hver menig kunne bringe med 6 kg privat bagasje, sersjanter/stabssersjanter 20 kg og offiserer 50 kg. Dessuten skulle skarp ammunisjon (10 skudd pr revolver/gevær og 25 skudd pr Stengun) medbringes av den enkelte. Foruten fullt «web»-utstyr besto pakningen av liten «haversack» (på venstre side), stor «haversack» (løs), norsk ryggsekk (på ryggen) og «kitbag» (løs). I innholdet inngikk ett ullteppe. Alt måtte kunne bæres samtidig. Begge «haver»-sekkene skulle på forhånd stives opp med papp på innsiden. Pakningene skulle se skikkelige ut!
Avløsningen av Brig 471 ble innledet 23 juli av et fremparti på 86 mann som reiste med M/F «Peter Wessel» til Fredrikshavn, og derfra med tog gjennom Danmark. Togreisen foregikk ikke helt ubemerket. En avis i Fredrikshavn (gjengitt av Larvik Morgenavis) påsto at nordmennene kom til Danmark uten gyldige papirer, rasjoneringsmerker, penger og uten at forpleining var ordnet. Den norske konsul i Fredrikshavn måtte i all hast ordne med kaffe, foruten at han gjennom Krigsministeriet i København fikk arrangert et måltid i Fredericia ved 7. regiments forsorg. (Potetsalat, 4 bayerske pølser, 1/2 l melk og en smørbrødpakke pr mann. Alt utlevert på 9 minutter!). Den danske avisen fant selv ut at det hele måtte ha berodd på en misforståelse. For uten gyldige papirer kunne jo ikke avdelingen ha sluppet inn i Danmark? Jyhne innhentet imidlertid en rapport fra sjefen for frempartiet. Etter bestemmelsene skulle hver mann ha med en reserveporsjon, og HOK skulle ha ordnet med forpleining - nettopp i Fredericia. Ellers omfattet personelltransportene 5 puljer med «Svalbard» i tiden 1-22 august (NILS» I-V).

Skissene som er fra en senere brigade, viser marsj- og stridsantrekk slik de ble brukt ved Tysklandsbrigaden. I tillegg kommer "gascape" som normalt ble festet på lokket av enten stor eller liten "haversack". Feltflasken, evt. feltspaden, hørte også med til stridsantrekket.

Ved avløsningen byttet to av bataljonene plass i Tyskland. Bn 1/Brig 472 som først ble utskipet fra Herøya, overtok i Hoxter etter Bn 2/Brig 471 som hadde kommet først hjem, og Bn 2/Brig 472 overtok i Seesen etter Bn 1/Brig 471. Ellers kom forsynings - og verkstedsavdelingene i den nye brigaden ned i første pulje, mens tilsvarende avdelinger i Brig 471 ble igjen til sist for å gi mest mulig tid til overlapping. Som det fremgikk under Brig 471, var det likevel visse svakheter i den måten avløsningen ble gjennomført på. Etter ankomsten til Tyskland ble det dessuten oppdaget at ikke alle mannskaper hadde fått utlevert fullt utstyr i Norge. Således kom de fleste med bare en kanadisk «battle-dress». I leveransene fra Storbritannia kan det godt ha vært en del ukurante størrelser, men hovedårsaken til den mangelfulle utlevering, var nok at de oppsettende avdelinger hjemme hadde begynt å bygge opp sine egne mobiliseringsbeholdninger. Forholdet indikerer for øvrig at kontrollen i Vallermyrene ikke kan ha vært den beste.

Vaktavløsning i Seesen. KP B/Bn 2/Brig 472. Foto: FMU

Etter at den nye brigaden var kommet på plass i sine forlegninger i Tyskland - ønsket TK-sjefen å inspisere samtlige avdelinger. Turen kom til oppklaringseskadronen og nestkommanderende i eskadronen, daværende løytnant, senere generalmajor Reidar Torp, forteller:
«Eskadronen stilte opp i sin fineste puss. Eskadronsjefen avleverte avdelingen, og generalen gjengjeldte som vanlig høyt og tydelig med:
«God dag, soldater!»
«Rungende» taushet. Intet svar kom tilbake. Pinlig situasjon. Offiserene hadde helt glemt å fortelle mannskapene hva de skulle svare. Generalen foretok sin inspeksjon likevel han, og lot seg ikke merke av hendelsen. Men andre i generalens følge tok naturlig nok opp saken, og eskadronledelsen forsto at den måtte komme med en eller annen forklaring.
Det hele løste seg da eskadronen antydet at TK-sjefen nok hadde kommet i skade for å uttrykke seg feil. Generalen skulle jo ha ropt "God dag, dragoner!" og ikke "God dag soldater!". Det siste – ble det opplyst – forsto ikke dragonene, og kunne derfor ikke gi noe tilsvar! Eskadronen hørte ikke noe mer etter dette. Episoden ble forbigått i stillhet.»

Vaktavløsning i Höxter. Bn 1/Brig 472. Foto: K Ottersen

I sine rapporter for august og september 1947 omtalte Hansteen inntrykkene fra inspeksjonene. Han mente at den nye kontingenten ikke var i samme trim som Brig 471. Avdelingene var f eks ikke ferdige med skyteutdanningen, herunder skyting til skarpskyttermerket. I oppklaringseskadronen hadde man ikke skutt med maskingevær, og flere avdelinger hadde ikke hatt skarpskyting med sine maskinpistoler. Ja, personellet til kvarterkontoret i brigadestaben kom sågar til Tyskland uten personlige våpen. Panservernutdanningen i Infanteriet var imidlertid blitt bedre. Også britene var betenkte over den forkortede utdanningen, og mente at Norge ikke oppfylte betingelsene i avtalen med hensyn til ivaretakelsen av okkupasjonsoppgavene. Hansteen fant for øvrig ut at fordelingen av soldatene etter sivil bakgrunn burde vært jevnere. Således var andelen av mannskaper med høyere utdanning i infanteriavdelingene for liten sammenlignet med f eks sanitetskompaniet. Mangelen på personell med høyere utdanning i Infanteriet, kom til å gå igjen i de etterfølgende brigader.

Stor øvingsaktivitet

Øvingsvirksomheten i Tyskland kom som rimelig kunne være i gang betydelig raskere enn i den første brigaden, med i september 1947 som første øvingsdag. Trening på okkupasjonsoppgavene og skarpskyting ble gitt prioritet. I sitt utdanningssdirektiv av 4 september slo Brig 472 fast at hovedhensikten var å utdanne brigaden for de oppdrag den kunne bli pålagt som okkupasjonsstyrke, og som brigade med krig for øyet.
Ingeniørkompaniet ble allerede 22 september forlagt til det britiske treningssenteret i Hamein. Det ble rapportert at kompaniet frem til 19 oktober opparbeidet seg stor ferdighet i bygging av Bailey-broer og ferger. Siste dagen ble det bygget en 40 tonns bro tvers over elven - 410 fot lang på 3 timer og 3 minutter!
Fra 3 oktober var infanteristene - først Bn i - senere også de to andre bataljonene i gang med skarpskyting og trening på Lopshorn, en virksomhet som ble ledet av sjefen for Bn 2, oberstløytnant Eivind Sethov. Skarpskytingen omfattet alle former - også strid i tettbebyggelse i «Arnhem», en liten fraflyttet landsby - og alle nivåer til og med bataljonsangrep støttet av artilleri (Bn i i samøving med den danske brigades artilleriregiment). Dessuten fikk enkelte av geværkompaniene øvd seg i samarbeid med stridsvogner, for noen av infanteristene ble det også forflytning i pansrede personellkjøretøyer («Kangaroos»). I programmet inngikk dessuten demonstrasjon av flammekastere montert på pansrede beltevogner (rekkevidde ca 100 m), stridsvogner med spesialutstyr for rydding av minefelt, og fly i lavangrep med raketter, kanoner og bomber. Under oppholdet hvor avdelingene var forlagt i britiske ørkentelt, var det mye dårlig vær, samtidig som man var sterkt utsatt for tyverier foretatt av folk fra den nærliggende «displaced persons»-leiren. Det var eksempler på at ullteppene ble stjålet av soldatene mens de lå og sov om natten.

Arnhem-feltet, Sennelager. En av de fraflyttede landsbyer (Haustenbeck) Foto: Y G Monsen

Daværende kaptein, senere oberstløytnant, Kaspar Gudmundseth, som var sjef for Kp C/Bn 3, forteller fra Lopshorn:
«Bn 3/Brig 472 var oppsatt med personell fra Møre og Romsdal til og med Finnmark. Kp C var rekruttert fra JR 15, JR 16 og Finnmark Landforsvar. 3. tropp i kompaniet bestod i det vesentlige av samer, som ettersom tjenestetid og utdannelse skred frem, ble en helt spesiell oppmerksomhet til del, først i bataljonen og senere i brigaden. Noen paradeavdeling ble Kp C aldri, men som feltavdeling kom kp'et ubetinget i fremste rekke.
Under en demonstrasjon på øvingsfeltet Lopshorn for en stor skare britiske divisjons-, brigade- og bataljonssjefer fra hele BA OR, skulle mitt kompani med allerede «ryktekjente» samer vise norske ferdigheter i «fieldcraft» - her utnyttelse av lendet under fremrykning. Fremrykningsmålet var en høyde hvor en større VIP-tribune var anlagt.
Jeg orienterte på tribunen om fremrykningsakser m v og øvelsen startet. 3. tropp (samene) ledet an og skulle vise hvor nært en kunne komme målet før oppdagelse og røbing av angrepsakse. Det gikk bra, ingen oppdaget noe som helst. Fremrykningen nærmet seg en kritisk fase. Jeg tok ordet på tribunen og repeterte mulige fremrykningsakser slik at observasjonsretning et nødvendig lite øyeblikk ble avledet fra den virkelige, nok til at samene, nokså usett var fremme ved tribunen og delvis under denne, da blikket ble rettet i den riktige retning.
Divisjonssjefen for 5. divisjon (vår divisjon) kalte meg til seg for å gi gutta ros og spurte om jeg, som tidligere Commando-offiser, fortsatt drev kommandotrening. »

Gudmundseth forteller videre at denne episoden førte til et helt spesielt oppdrag for kompaniet, et oppdrag som også er nevnt i Chr Christensens bok: «Det hemmelige Norge». Saken dreide seg om den tyske atomforskeren og Nobelprisvinneren, Otto Hahn, som var flyttet til Tysklands atomforskningsinstitutt - Max-Placht - i Gottingen, og britenes informasjoner om en kidnappingstrussel mot ham fra russernes side. Den norske brigaden ble pålagt både vakthold ved atominstituttet og personlig vakthold over professor Hahn i hans hjem. (Ifølge Christensen ble divisjonens beste kompani - Kp C/Bn 3 - gitt dette sikringsoppdraget.) Gudmundseth forteller at «vaktholdet varte brigadeperioden ut, en vakt-og kontrolltjeneste som krevde en hel tropp i døgnkontinuerlig vakttjeneste. Oppdraget ble løst til alles tilfredshet».

Sennelager. Pansret personellkjøretøy «Kangaroo». Foto: J A Syversen

Mens brigadens stridende avdelinger var på Lopshorn, gjennomførte brigadestaben og forsyningsavdelingene egen trening i området rundt Northeim. En planlagt eksersermessig brigadeøving, hvor brigadestaben skulle ha ledet tilbaketransporten fra Lopshorn, måtte avlyses av administrative årsaker. Etter påtrykk fra 5. divisjon måtte brigadestaben nemlig forbli i garnisonen for å gjennomføre opptelling og andre tiltak for å bringe orden i materiellsituasjonen etter kontingentskiftet. (Se Brig 471.)
Høsten 1947 var det kommunevalg i Norge. Stemmeavgivning - som måtte foregå før 14 oktober - ble arrangert ved avdelingene i Tyskland. Stemmesedlene ble sendt hjem til Norge med Luftforsvarets fly.
Fra den daglige virksomhet ved ingeniørkompaniet i denne tiden, forteller ellers daværende løytnant og nestkommanderende ved kompaniet, senere oberst Oscar Magnus, følgende historie:
«Kompaniet holdt til i Holzminden i samme leir som artilleriregimentet. Kompaniet var - så vidt jeg husker - satt opp med mere enn 100 kjøretøyer - stort og smått. Kompaniet var på 272 mann befal og menige. Dette var en av grunnene for at vi gjennomførte en øvelse i kolonnekjøring - antakelig sent på høsten 1947.
Målet for kjøringen var en stor gruve i Ruhrområdet, som vi etter avtale gjennom BAOR skulle få se nærmere på. Hoveddelen av kompaniet deltok, og vi kjørte gjennom storparten av Ruhrområdet. I erindringen sitter det deprimerende syn av totalt utbombede byer fast. Det var som vi kjørte mil etter mil gjennom bare grushauger.
Vel fremme ved gruven hadde vi en kompanioppstilling hvor den tyske direktøren orienterte om hvorledes besøket skulle gjennomføres, med gruppeinndelinger m m. Direktøren virket og oppførte seg ubehagelig arrogant.
Etter vel gjennomført besøk og orienteringer nede i gruven og i bygningene over bakken, hadde vi igjen en kompanioppstilling hvor jeg takket for de orienteringer vi hadde fått. Den tyske direktøren oppførte seg nå helt anderledes. Nå var han meget høflig og vennlig og han unnskyldte sin tidligere oppførsel. Som grunn for denne sa han at han trodde han hadde foran seg et engelsk og ikke et norsk kompani.»

Fra Bergen Belsen

I tiden 24 oktober til 4 november fikk artilleriregimentet ytterligere skarpskyting, denne gangen gjennom et attasjement hos britene i Munster Lager. Under sitt opphold i Tyskland forbrukte artilleristene for øvrig 661 granater av sin 1.linjes ammunisjon (beredskapsammunisjon) til øvingsskyting, noe som ble påtalt av den etterfølgende brigade. Om ekstraforbruket skyldtes at brigadesjefen, oberst Jyhne, var artillerist skal være usagt. Han var i hvert fall meget tilfreds med treningsmulighetene! I tiden 27 oktober til 5 november fikk oppklaringseskadronen et opphold ved Royal Armoured Corps' treningssenter i Bergen Belsen. Ingeniørkompaniet, pionertroppene i infanteribataljonene og stormtroppene i oppklaringseskadronen gjennomførte mine- og sprengningstjeneste.
Utover høsten 1947 utspant det seg noen episoder som viste at forholdet mellom tyskere og okkupanter ikke alltid var det beste. Den 10 oktober ble således militære telefonlinjer i Gandersheim kuttet, og 2 tyskere, Gunther Wolf og Heinz Hausman, ble arrestert. Siden de åpenbart ikke var tilknyttet noen organisasjon eller gruppe, og ikke hadde handlet på ordre eller oppdrag fra noen andre, ble de bare gitt en advarsel og løslatt. Begrunnelsen for brigadens myke linje var at en strengere reaksjon bare ville skjerpe sivilbefolkningens motvilje. Av aktiviteter som bedret kontakten mellom de to parter, kan nevnes at Brig 472 gjennomførte endel patruljevirksomhet og veikontroll i forbindelse med svartebørsvirksomhet, og for å beskytte bøndenes avlinger mot nattlige tyver. Det ble også gjennom Mil Gov-leddene formidlet transporthjelp for å få bøndenes avlinger i hus. Denne virksomheten førte naturlig nok lett til Økt fraternisering med tyskerne, og kan ha vært medvirkende til at det på denne tiden ble flere hjemsendelser av norsk personell, inkludert offiserer og sersjanter, som grovt hadde forbrutt seg imot bestemmelsene.

«OPLAND» 7-14 november 1947

Brigademanøveren «OPLAND» som ble gjennomført i tiden 7-14 november, var også denne gangen lagt opp og ledet av generalmajor Hansteen. Manøveren skulle egentlig ha vart til 17 november, men ble av de britiske okkupasjonsmyndigheter - som var forbauset over at nordmennene ville gjennomføre felttjenesteøvinger på denne tiden av året - forkortet for å unngå for store skader på dyrket mark. I sin forhåndsorientering understreket Hansteen at manøveren kom for tidlig i utdanningsprogresjonen for brigaden, men at det på grunn av forholdene ikke var mulig å vente til et senere tidspunkt. Foruten ham selv, besto ledelsen av stabssjefen, oberstløytnant Matheson, løytnantene Bjørshol, Rantrud og Tveten, samt fenrikene Jacobsen og Bremnes. Tilknyttet ledelsen var også den britiske major Comerford Green og den danske major Nørgaard.
Deltakende styrker var:
«Parti Øst»:
- Brig 472 (På grunn av vaktholdet i garnisonene kunne bataljonene bare øve med 2 kompanier av gangen.)

«Parti Vest».
- Deler av den danske brigade («Detachment D») bestående av en infanteribataljon, en oppklaringseskadron, ett feltartilleribatteri (uten kanoner), en sambandsavdeling og en forsyningsavdeling.

I tillegg kom britisk sambandspersonell med ca 35 mann til henholdsvis TK og Brig 472. Britiske fly opererte på begge sider. Av de manøvertekniske bestemmelser fremgikk det at det ikke måtte kjøres i beplantninger, graving var begrenset til bestemte områder, åpen ild i skog var forbudt hvis det tørre været fortsatte (hvilket det altså ikke gjorde) og - all jakt på vilt var forbudt! Tyske forstmenn var dessuten invitert for å påse at det ble opptrådt varsomt i terrenget.

Kartskisse over Hartzområdet. Tegn: Th Bergersen

Stridsdommere måtte igjen avgis fra de deltakende avdelinger. Halvveis i øvingen ble det derfor foretatt ombytte av både kompanier og stridsdommere. Oberst Navelsaker var sjefsstridsdommer for «Øst», mens oberst von Freisleben ledet stridsdommertjenesten på dansk side. En gruppe på 17 britiske observatører og spesialstridsdommere ble ledet av oberst Rolf T Palmstrøm. Som gjester og observatører fra Norge deltok sjefen for Hæren, generalløytnant Olaf Helset, oberst Reidar Holtermann og den amerikanske militærattasché i Oslo, oberst Rasmussen.
For første fase av øvingen - 7 til 10 november - var det lagt opp en detaljert timeplan. Hendelsesforløpet var i hovedsaken som følger:
Starten skjedde 7 november kl 0800 ved at Brig 472 passerte veien Northeim-Gottingen i området Nörten- og Weende og rykket frem på 2 akser mot Herzberg og Lauterberg. «Krigstilstand» inntraff kl 1200. (Se skisse.) Brig 472 drev i løpet av dagen frem til kl 1600 detasjment «D» tilbake og sikret seg området St. Andreasberg og Braunlage. Om ettermiddagen og natten foregikk det ikke stridshandlinger for at avdelingene instruksjonsmessig skulle få anledning til å etablere seg i feltmessig bivuakk.
Fra 8 november kl 0700 til 0900 drev Brig 472 rekognosering, deretter gikk brigaden til angrep og tvang «D» tilbake. Torfhaus ble tatt utpå dagen og «D» trakk seg tilbake til nye stillinger vest for Altenau. Neste dag ble danskene fortsatt presset tilbake til en linje nordøst for Zellerfeldt.
Om morgenen 10 nov gikk «D» over til angrep langs hovedveien over Clausthal, men kl 1030 kom ild-opphør. Samme dag var det ombytte med hjemmeværende avdelinger og av stridsdommere. Detasjment «D» gikk tilbake til nye stillinger. Brig 472 fikk dessuten ny ordre som gikk ut på å angripe 11 november og fordrive fienden fra området Clausthal-Zellerfeld og den vestenforliggende del av Harz, samt tvinge ham over veien Seesen Osterrode. Gjennomføringen gikk i hovedsaken etter planene, og manøveren ble avsluttet 14 november ved elven Leine, ca 10 km nordvest for Northeim. En av ingeniørtroppene hadde de siste 3 dagene vært avgitt til danskene for å bistå i byggingen av et støttepunkt og en Bailey-bro over Leine. Daværende løytnant, senere oberstløytnant Harald Hammer, som var nestkommanderende ved et av feltartilleribatteriene, forteller fra avslutningen av «OPLAND»:'
«Avslutningen på felttjenesteøvelsen ble en se/som oppleve/se for en batterioffiser. I strid med alle prinsipper for gruppering av FA gikk alle fire kanonbatterier i stilling på en rett veistrekning med minimal avstand mellom batteriene. Kanskje var det for å unngå at skyts og kjøretøyer skulle bli sittende fast i gjørma forut for den avsluttende defilering for TK-sjefen samme dag?»

Under hele manøveren var det kjølig vær med regn og skodde. Det ble derfor en hard prøve for det deltakende personellet. Teltmateriell (duker og teltovner) var heldigvis blitt sendt nedover fra Norge på forhånd, og ble også lånt ut til de danske avdelinger som måtte instrueres i bruken av utstyret. Daværende kaptein og kompanisjef, senere oberstløytnant, Anton Olstad, beskriver i minneboken til Bn 2/Brig 472 manøveren slik:
«Manøveren - Øvelse Opland. Regn og slit og tunge pakninger, og teltslagning i mørke og søle og ikke ei barnål å legge under seg, opp midt på natta og legge seg midt på natta og patruljer midt på natta, og eta midt på natta. Søkkblaut i ei uke. Da vi arriverte i Seesen igjen var den et himmerike. Vi kunne hvile på våre laurbær. Vi hadde gjort det bra.»

Regn, tåke, regn! Fra brigademanøveren «OPLAND» i Harz i november 1947. Personell fra Bn 1/Brig 472. Foto: K Ottersen

En av de andre kompanisjefene i samme bataljon, kaptein Sverre Valset, gjengir følgende historie fra manøveren:
«Det var i disse dager vår gode venn Reinhardtsen kom med følgende udødelige bemerkning: «F... ta dette været! At det ikke snart kan slutte å regne så jeg kan komme ut og få rullet meg en røyk!» Vi satt inne i 'teltet da denne bemerkningen falt, og Reinhardtsen hadde blitt plassert under takdryppet. Vi fikk oss en god latter, og så straks lysere på situasjonen.»

Forsyningstjenesten sviktet flere ganger under manøveren. Dermed kunne det bli lite mat på norsk side. Danskene hadde en langt bedre forpleining, noe som fort ble oppdaget av de norske soldatene. Dermed var grunnlaget lagt både for en viss byttevirksomhet med mat og sigaretter (som danskene hadde mindre av) når det var mulig, og redusert motvilje hos «Ola» mot å havne i dansk fangenskap, fortelles det.
Etter øvingens slutt ble avdelingene samlet for gjennomgåelse, og deretter defilerte både de danske og norske avdelinger for sjefen for Hæren, generalløytnant Helset, og TK-sjefen, generalmajor Hansteen, langs hovedveien Northeim - Einbeck, detasjment «D» først mot nord, deretter Brig 472 mot syd. Defileringen foregikk både med kjøretøyer og til fots. Hansteen hadde gitt detaljerte direktiver om hvordan paraden skulle gjennomføres, bi a med hensyn til personellets antrekk og opptreden. Selv om paraden i det store og hele gikk bra, var han ikke helt fornøyd. Personellet var uordentlig og ulikt antrukket og oppførslen mindre god. Han uttalte i sin kritikk at «slik slarvethet er flekker på avdelinger som ellers begynner å vokse seg bra til. De må fjernes ved påpasselighet fra befalets side». Det dårlige været og den harde påkjenningen relativt tidlig i utdanningsperioden, var nok sterkt medvirkende til at paraden ikke var helt etter generalens Ønske. I sine merknader til selve manøveren, konkluderte Hansteen med bl a følgende:
«- Bn i hadde ikke drevet trening i bataljon i den utstrekning som var ønskelig. Det hadde tatt lengre tid å utdanne kompaniene og til å mestre kjøretøysituasjonen og de administrative plikter, enn ventet,
- Bn 2s standard stod ikke i forhold til den relativt lange øvingstid på 6 måneder,
- Be 3 burde drive bataljonsøvelser ennå 1'2 måneder før avdelingen var fullt brukbar som felt- bataljon. »

Befal og soldater fra Bn 1/ Brig 472 under «OPLAND» november 1947. Foto: K Ottersen

Nok engang pekte han på at brigadestaben var for svakt oppsatt. Den var beregnet for en infanteribrigade i divisjonsforband, og altså ikke tilpasset en selvstendig brigadegruppe som de norske Tysklandsbrigadene var ment å være. 6 måneders utdanning i Norge burde dessuten være et absolutt krav. Til tross for godt vedlikehold og selv om det for å unngå skader var relativt lite kjøring utenfor vei, hadde det under øvingen gått hardt ut over kjøretøyene. Den 29 desember påla Hansteen brigaden å undersøke hvorfor det hadde vært så mange skadetilfeller. Enkelte avdelinger hadde nemlig påfallende mange kjøretøyer til reparasjon (Bn 2 f eks 15 av totalt 40 og sanitetskompaniet 6 av 26). Dessuten hadde det vært store tap av personlige beklednings- og utrustningsgjenstander, herunder teltduker. TKsjefen tvilte på at ledelsens krav om påpasselighet var fulgt. Det ble forlangt oppgjør/erstatning/avskrivning i rette former for henholdsvis norsk og britisk utstyr.
Daværende løytnant, senere oberst Finn Ramsøy, som tjenestegjorde i Bn 2, har på bakgrunn av kjøretøysituasjonen under «OPLAND», gitt følgende opplysninger om hvordan kjennskapet til det britiske vedlikeholdssystemet kunne være på den tiden, også hos krigsskoleutdannet befal:
«Vi hadde behov for 3. linjes verkstedsstøtte som lot vente på seg. I vår nød satte vi i gang reparasjon av spesielt carriere ved vårt LAD (Lett mobilt verksted. Ff merk). Resevedeler skaffet vi ved å kannibalisere kjøretøyer på de store parkeringsplassene for overskuddsmateriell.
Jeg må erkjenne at vi som befal hadde svært liten erfaring og kunnskaper om det britiske vedlikeholdssystem. Jeg kan huske at jeg sammen med min gode venn og kollega Arne Sørensen, gjorde et forsøk på å identifisere en stor haug med reservedeler overlatt oss fra Brig 471. Som utgangspunkt hadde vi en katalog som vi var alldeles ukjente med. Vi tok da for oss del for del og søkte a finne den i katalogen ved hjelp av våre temmelig frynsete engelskkunnskaper. Til slutt satt vi igjen med en rekke gjenstander som vi alldeles ikke kunne finne igjen. I denne pinlige situasjon fikk vi tilbeordret en visekorporal fra REME. Under stadige latterutbrudd og hoderisting gjorde han om igjen den jobben vi hadde brukt adskillig tid på.
På denne bakgrunn er det ikke å undres over at vi under manøveren hadde mange kjøretøyer til reparasjon. »

Som Hansteen hadde gjort innledningsvis, pekte også Brig 472 i sin egen sluttrapport på at manøveren hadde kommet for tidlig i utdanningssyklusen, samt at øvingsopplegget ikke hadde vært tilpasset avdelingenes utdanningsnivå. Stridsdommertjenesten - med stridsdommere fra avdelingene - hadde heller ikke vært heldig løst.
Den amerikanske militærattaché, oberst Rasmussen, meddelte sine observasjoner skriftlig til HOK, som videresendte brevet til TK og brigaden. Obersten mente at det var et forbausende motsetningsforhold mellom soldatenes behandling av kjøretøyer og våpen. Mens kjøretøyene etter hans mening ble godt ivaretatt, var våpnene sølete og upussede, og direkte livsfarlige å skyte med hvis det hadde vært alvor. Et slikt forhold viste forskjellen mellom krigsvante og «grønne» soldater, uttalte han. Dessuten var den indre tjeneste med hensyn til graving av latriner, etablering av skikkelige kokeplasser, reising av telt og ordning i bivuakkene dårlig, og et ytterligere bevis på svak feltmessig standard.
Disse kritiske merknadene er nok en ytterligere bekreftelse på at manøveren kom for tidlig på brigaden. Utdanningen var ganske enkelt ikke kommet langt nok til at man kunne forvente at personell og avdelinger skulle mestre alle feltmessige forhold under den harde påkjenningen og det dårlige været de ble utsatt for under «OPLAND». (Jfr f eks at det første kvelden skulle drives instruksjonsmessig innføring i bivuakkeringstjeneste.) Her dreide det seg altså om fortsatt rekruttutdanning! Forkortelsen av tjenestetiden fra 12 til 10 måneder, gjorde at brigaden bare hadde litt over 6 måneders tjeneste bak seg før den dro ut på manøver, mens Brig 471 til sammenligning hadde vært inne i ca 10'/2 måned før «HEDMARK» gikk av stabelen, og da under helt andre og bedre klimatiske forhold. Oberst Rasmussens rapport ble likevel tatt alvorlig av både TK og brigaden. Den 17 desember 1947 ble således oberstens uttalelse gjengitt på brigadeordre nr 9. Dessuten ble uttalelsen lest opp på linjen ved den senere Brig 482s avdelinger forut for brigademanøveren «DANO» høsten 1948.
Et annet etterspill etter manøveren var brigadesjefens innskjerpelse av bestemmelsene om utlevering av rom til mannskapene. Dette var en gammel britisk tradisjon som også ble praktisert i de norske avdelingene i Tyskland. Men reglene var strenge. For det første måtte rekvisisjoner på rom godkjennes av sjefen for 5. divisjon, og for det andre kunne utlevering bare skje etter tillatelse fra brigadesjefen. Utleveringen var dessuten kun tillatt når avdelingene utførte ekstra hard trening under dårlige værforhold. Rasjonen var 1 ounce pr mann. Bakgrunnen for innskjerpelsen var vel at begrepene «ekstra hard» og «dårlige værforhold» som ikke kunne defineres helt entydig, kanskje hadde vært tøyd vel langt. Men så hadde det altså vært sammenhengende dårlig vær under «OPLAND»!
Harald Hammer forteller hvordan utdelingen foregikk i hans batten:
«Fra høstøvelsen for Brig 472 i Harz husker jeg noe som for meg ble en unik opplevelse. Som NK ved batten var det en kontinuerlig kamp for å holde «kruttet tørt» på mer enn en måte. Husk at gasskappe og ground-sheet var de eneste vannavstøtende bekledningseffekter vi hadde.
Vel midtveis i øvelsen kom det melding om forestående utlevering av rom-rasjon til alt personell. Samme ettermiddag stod batteriet i stilling ved en bondegård og her så vi en mulighet for nattlosji mm. Men bonden hadde ikke bedre tilbud enn loftet over et stort hønsehus. Selv ikke tobakk og sigaretter hjalp. For meg gjaldt det å organisere tørkingen så raskt som mulig. Mange gren på nesen pga lukten, men tak over og tørt høy under kompenserte for det verste. Akkurat da ankom romrasjonen. Flere takket nei fordi de var avholdsfolk. Som sjef måtte jeg sørge for at den enkelte TOK sin «medisin» blandet med varm te. Rasjonen var vel i største laget og virket som utmerket sovemedisin. Neste dag fortsatte øvelsen med fulltallig batteri- ingen sykmeldte. Når jeg ennå husker denne episoden skyldes det sikkert mitt pålegg om obligatorisk inntak av alkohol i tjenestesammenheng.»

For å gi de etterfølgende «høstbrigader» i Tyskland større muligheter til å nå et bedre nivå før «eksamenstesten», ble brigademanøvrene i tiden frem til 12 måneders førstegangstjeneste igjen ble innført, utsatt med en til to måneder. Men hverken desember eller januar var naturligvis de beste måneder å drive feltmanøvrer i.

Utvidelse av ansvarsområdet

Den 19 november 1947 avholdt sjefen for BAOR, generalløytnant McCrecry, et møte med sine divisjonssjefer og sjefene for de belgiske, danske og norske okkupasjonsstyrker i Tyskland. Han mente at de interne sikkerhetsproblemer i Tyskland ikke ville være vanskelige å takle hvis da ikke den kommende utenriksministerkonferanse i London mellom de fire okkupasjonsmaktene brøt sammen, og russerne skapte problemer for vestmaktene i Berlin. Men det var nettopp det som skjedde.

Karakteristisk motiv fra Goslar. Foto: K Ottersen

Londonkonferansen endte med brudd 15 desember 1947 uten at det ble fastsatt noe nytt møte. Et halvt år senere kom Berlin-krisen. Britene fortsatte imidlertid sin militære uttynning i Tyskland som ledd i de generelle, militære reduksjoner landet vat tvunget til som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen etter krigen. McCreery mente det var viktig for de gjenværende okkupasjonstropper å holde seg i respekt hos tyskerne med god holdning og opptreden.

Bn 3/Brig 472. Sjef Oblt T Strand (midten). NK: Maj E Lerheim (tv). Foto: F Lerheim

Oversiktsbilde over Bn 3s leir i Göttingen. Foto: E Lerheim

Siden 5. divisjon skulle oppløses ved årsskiftet 1947-1948, godkjente norske myndigheter -til tross for den Økende internasjonale spenningen etter anmodning fra britene at Brig 472, i tillegg til sitt eget område, også skulle overta området til 17. brigade som på skulle trekkes ut. Dette innebar at nordmennene fikk ansvaret for et område som strakte seg nesten 150 km i luftlinje langs sonegrensen mot sovjet-russerne, fra nord for Heimstedt til Hann-Münden i syd, inkludert byene Braunschweig, Goslar og Gottingen. Området tilsvarte omtrent Buskerud fylke i størrelse. Ansvaret for selve sonegrensen og kontrollen med grensepasseringsstedet Helmstedt, var imidlertid brigaden fritatt for. Overtakelsen skjedde formelt 18 desember 1947 kl 1200, og innebar at Brig 472:
«- - will assume command for operations, internal security and local administration of all British and Allied units in 17. Infantry Brigade area in addition to those in their present area - with exception of 1st Royal Dragoons».

15. brigade skulle samtidig overta visSt spesielle administrative plikter for de britiske og britisk administrerte enheter innen det samme området. Brig 472 fikk for øvrig også ansvaret for vedlikehold, utstyr og redningsmannskaper på de tre flyplassene Volkenrode (Braunschweig), Gottingen og Goslar (Fliegerhorst) så lenge disse var i bruk. Utvidelsen medførte omgruppering av en rekke av brigadens avdelinger:

Bn 3 flyttet med sin hovedstyrke allerede 27 november fra Einbeck til Gottingen, og fikk som ansvarsområde Kreis Gottingen, Manden, Duderstadt, Northeim, Einbeck og Osterode
Bn 2 overtok kaserneområdet Fliegerhorst ved Goslar i midten av desember, og fikk som ansvarsområde Kreis Goslar, Saizgitter, Zellerfeld samt deler av Blankenburg og Hohenstein. Bataljonen kom midlertidig under kommando av 17. brigade inntil det norske brigadehovedkvarteret fikk etablert seg i Goslar i begynnelsen av januar
Brigadeverkstedet og feltdepoet flyttet før jul til Fliegerhorst
Den 15 januar flyttet så Bn 1 fra Höxter til Braunschweig og overtok etter 5. divisjons ingeniørregiment. Ansvarsområdet omfattet Kreis Braunschweig, Wolfenbüttel og sydlige del av Helmstedt.

Også TK-staben fikk nå nytt standkvarter, men måtte vente til 16 februar før den kunne etablere seg i etablissementet hvor 5. divisjons hovedkvarter hadde holdt til i Braunschweig. Her kom staben straks mer i direkte kontakt med brigadens avdelinger enn tilfelle hadde vært i Oerlinghausen. Overalt på de nye stedene var det utmerkede innkvarterings- og arbeidsforhold, selv om Bn 2 fikk en spesiell belastning med all koks- og kullkjøringen til den store garnisonen på Fliegerhorst. Ved oppløsningen av 5. divisjon (hovedkvarteret sluttet å funksjonere 15 januar 1948), kom brigaden under direkte operativ kommando av Hannover District, som best kunne sammenlignes med en distriktskommando her hjemme.

Problemer med den tyske befolkning

Etter at Brig 472 hadde overtatt 17. brigades område, ble ansvaret og oppgavene for den interne sikkerhet straks mer omfattende for de norske styrker. Ansvarsområdets grense mot den sovjetrussiske sone utgjorde nå i luftlinje halvparten av hele den britiske okkupasjonssones grense mot øst. Selv om nordmennene ikke hadde noe direkte ansvar for grensebevoktningen, førte den stadig økende flyktningetrafikken til mange problemer. I denne forbindelse fikk f eks Bn 2 i oppdrag å planlegge en transittleir for flyktninger på Fliegerhorst med en kapasitet på 4000 personer. Trafikken medførte også infiltrering av russiske agenter. I den resterende del av tiden de norske avdelinger var deployert i Harz frem til høsten 1948, måtte sikkerhetstjenesten derfor stadig mer konsentrere seg om påvirkningen utenfra og den direkte kontroll av de tyskere som var og ble engasjert som arbeidere ved brigadens avdelinger. To agenter ble avslørt blant disse. Like etter at nordmennenes hadde flyttet til Schleswig-Holstein, dømte likeledes en britisk militærdomstol en polakk til fengsel i 12 år for bl a å ha spionert i det norske området i Harz. (Dagbladet 11 oktober 1948.) Polakken var blitt tatt med falske papirer, en dagbok med oversikt over norske troppeoppstillinger, notater om britiske offiserer og britiske militære tjenestesteder i Goslar, samt britiske militærdokumenter og skisser over britiske avdelingers vakthold m v i Göttingen.

Tyskiandskommandoens hovedkvarter i Braunschweig. Foto: A Aarum

Instruksverket for sikkerhetstjenesten som inntil da i hovedsaken hadde vært basert på britenes bestemmelser for feltforhold fra krigens tid, ble omarbeidet og tilpasset de rådende forhold.
Et annet problem i forholdet til den tyske befolkning, var de mange tyverier. I Braunschweig ble det eksempelvis i løpet av bare 2 dager stjålet hele 20 av brigadens kjøretøyer, selv om rotoren etter bestemmelsene hadde blitt fjernet mens kjøretøyene sto parkert. Kjøretøyene ble enten regelrett tauet bort av tyvene, eller så hadde disse skaffet seg rotorer som passet til de militære kjøretøyene. Brigaden måtte derfor gå så langt som å påby at det alltid skulle være vakt ved kjøretøyene når disse ble parkert utenfor bevoktet, militært område. Også avdelingene på Fliegerhorst var utsatt for mange tyverier. Her bodde det tyskere innenfor selve leirområdet, samtidig som det arbeidet et stort antall tyskere på brigadeverkstedet. Verkstedet ble f eks i ett tilfelle ribbet for en hel ukes matrasjoner. Den 28 desember 1947 gjennomførte tysk ungdom en demonstrasjon utenfor kinoen i Oerlinghausen hvor det var arrangert en filmforestilling for norske soldater. 12 ungdommer ble arrestert av norsk militærpoliti under ledelse av sersjant Gregersen, og forhørt av disse og tysk politi. Ungdommene som var 17-18 år gamle, viste seg å ha tilhørt det tidligere Hitlerjugend. Etter å ha tilbrakt natten i arresten, ble de sluppet fri. En lignende demonstrasjon hadde foregått 3 uker tidligere. Også 2 januar 1948 var det tilløp til demonstrasjoner i Oerlinghausen utenfor Stadt Hotel som ble nyttet til messe for sersjanter og menige tilhørende TK. Det synes som om dette var rene bråkmakere uten noen spesielle planer.

Kasernen til Brigverk på Fliegerhorst, Goslar. Foto: K Billdal

Resterende tjeneste i Tyskland

Under den resterende tjeneste i Tyskland la brigaden vekten på avdelingsutdanning, skyting, marsjtrening og idrett. Avdelingene skulle «sammensveises» slik at brigaden kunne løse de viktigste oppdrag «hvis krig skulle bryte ut». Den voksende spenning mellom de tidligere allierte i kampen mot Nazi-Tyskland, var tydeligvis begynt å prege tankegangen ved Tysklandskontingenten.
For å heve vedlikeholdsstandarden og behandlingen av kjøretøyene, ble det gjennomført et befalskurs for sjefer og transportbefal ved brigadeverkstedet. Infanteribataljonene fikk dessuten med ingeniørkompaniets hjelp, 2 dagers opplæring i oversettelse over vassdrag, foruten at ingeniørkompaniet over en uke på Lopshorn, bygde og innredet et støttepunkt som man etterpå nyttet til forsvars- og angrepstrening. Ingeniørkompaniet gjennomførte også minekurs for befal fra andre avdelinger i brigaden, og foretok f eks etter anmodning fra britene en rekke sprengninger i Duderstadt, hvor en eks-tysk ammunisjonsfabrikk (Poltewerk) med en rekke underjordiske anlegg, ble ødelagt.
Tjenesten i vinterhalvåret var vanskelig i det dårlige været. Brigaden foreslo derfor at den ukentlige tjenestetid skulle reduseres fra 48 til 40 timer, 5 dager a 7 timer og 5 timer på lørdag, men dette ble avslått av TK-sjefen. Tjenesten skulle i stedet legges om med mindre virksomhet ute i terrenget. Det ville være uheldig å gi mer fritid i denne perioden med så lite oppmuntrende ytre forhold, mente Hansteen.
En vintermanøver for samlet brigade ble planlagt i tiden 21-24 januar 1948 («TELEMARK»), men mangelen på snø, brigadens problemer med materiellet, omgrupperingen og klargjøringen i forbindelse med kontingentskiftet, førte til at manøveren måtte skrinlegges. Generalinspektøren for Infanteriet, oberst Lauritz Bryhn, som inspiserte bataljonene i dette tidsrommet, fant at avdelingene befant seg i en «bølgedal» i sin standard.
Ved årsskiftet ble brigaden pålagt av TK å forberede et vinterkurs for britiske offiserer i St Andreasberg i Harz i tiden 15 januar-28 februar 1948. Kurset som ble ledet av major Helge Tanum med instruktører fra Skyte og vinterskolen for Infanteriet på Terningmoen, var meget vellykket og fikk sterk annerkjennelse fra generalløytnant McCreery.

Befalets kvalifikasjoner

I henhold til oppsetningspianene skulle Brig 472 ha 525 befal. I praksis lå antallet hele tiden noe under rammen. De kritiske uttalelsene om befalssituasjonen som var fremkommet under den første brigaden, gikk for øvrig igjen ved Brig 472. Således mente brigadesjefen at forholdet ikke hadde vært viet nok oppmerksomhet ved de oppsettende avdelinger. Yrkesinnslaget var spesielt dårlig med bare 50 yrkesoffiserer av brigadens totale antall på 240 offiserer. Ved forsyningsavdelingene var det ingen yrkesoffiserer i det hele tatt, het det i ekserserrapporten. Fullt så ille var det imidlertid ikke. En av årsakene til det lave innslaget av denne kategorien befal, var nemlig at en rekke offiserer med krigsskole ikke ble registrert som yrkesbefal før de fikk fast tilsetting, noe som først skjedde etter at tjenesten ved Brig 472 i Tyskland var avsluttet.

Fra en kamerataften i stabskompaniet/ Bn 1/Brig 472. I midten bataljonssjefen, oberstløytnant F Fougner. Foto: K Ottersen

I sine avsluttende rapporter var det påfallende mange av brigadens avdelinger som pekte på den svake standard sersjantene holdt, noe som fikk general Hansteen til å reise spørsmålet om det burde foretas en revisjon av befalsutdanningen. Brigaden mente dessuten at det var for mange befal som gikk igjen fra forrige kontingent. Hansteen var enig i at det måtte utdannes flest mulige befal gjennom brigadene, men samtidig måtte det også sikres en forsvarlig overlapping og kontinuitet. Brig 472 foreslo ellers at feltetterretningstjenesten burde styrkes, og S-laget ble i senere brigader Økt fra 12 til 17 mann.
Som det har fremgått, var det flere forhold som virket negativt inn på utdanningen ved Brig 472. Nedsettelse av tjenestetiden i siste liten og stort frafall med ekstrainnkallinger som følge, gjorde at rekruttopplæringen kom skjevt ut allerede fra starten av. Dette innebar at brigaden ankom til Tyskland mindre forberedt enn det de militære sjefer anså som forsvarlig. Ved innrykket i mai 1947 var dessuten mange befal med erfaring fra krigsårene sluttet eller allerede disponert i Brig 471. Samtidig var de nye befalskullene - bl a fra Krigsskolen - ikke uteksaminert på dette tidspunkt, men kunne først tiltre avdelingene like før avreisen til Tyskland. (Jfr utskiftingen av befal i distriktstjeneste.) Endelig kom altså feltmanøveren for tidlig, og måtte gjennomføres under harde klimatiske forhold. Brigaden ga imidlertid uttrykk for at moralen under øvingsvirksomheten hadde vært utmerket. Disiplinen var like bra som hjemme, opptreden, hilsing og påkledning bedre. Forholdet til alkohol og kvinner var heller ikke verre enn hjemme, ble det uttalt. Avdelingene hadde fått god feltmessig trening på Lopshorn med skarp ammunisjon, og for øvrig gjorde man det beste ut av situasjonen under de vanskelige forhold man hadde. Harald Hammers oppfatning når det gjaldt artilleriet, var følgende:
«Til slutt - etter gode og utfordrende skarpskytingsøvelser med britiske instruktører og rikelig ammunisjonstildeling, kunne vi våren 1948 ta båten hjem i forvissning om at batteriene hadde nådd målene m h t hurtighet og presisjon i alle ledd. »

Materiell/vedlikehold

Det var et annet forhold som også hemmet utdanningen, nemlig alle problemene i forbindelse med overtakelsen av - og tilstanden på materiellet etter foregående brigade. Men oberst Jyhne la ikke utelukkende ansvaret for dette på sin forgjenger. Han skrev rett ut i sin avslutningsrapport at status for kjøretøyene var dårlig i Brig 471, men enda verre i Brig 472. Biltjenesten, som hadde vært meget svak fra starten av med et stort antall kjøreuhell og skader, bidro til ytterligere forverring på vedlikeholdssektoren. Årsakene til det dårlige nivået var ifølge brigadesjefen:

Avdelingssjefene var ikke klar over ansvaret, bare 2-3 av dem hadde etter bestemmelsene kontrollert inspeksjonsbøkene en gang i måneden. Det var imidlertid ingen unnskyldning for dette. Samtlige hadde jo gjennomgått kurs på forhånd.
Transportbefalet med få unntak, maktet ikke oppgavene.
De hadde hatt for kort skolering. «Vedlikeholdstjenesten kan sies å ha sviktet helt». Månedlige inspeksjoner var ikke gjennomført.
Bilførerenes uerfarenhet og korte utdanning, manglende instruksjon.
De lette mobile verkstedene (LADene) maktet ikke å hjelpe og rettlede.

Som konklusjon anbefalte brigaden - til tross for kursene på Helgelandsmoen før avreisen til Tyskland - at avdelingssjefene måtte få mer opplæring om disse forhold, og at transportbefalet måtte tas ut blant kompetent befal. Kjøretøyene var nok gamle og slitte, men hovedårsaken til den dårlige tilstand var manglende vedlikehold og inspeksjon.
Hva våpnene angikk, fremførte også Brig 472 klager på de tildelte geværer. Bn i hadde f eks hatt Lee Enfield-geværer No 4 utlevert under oppholdet i Norge, og hadde vært meget godt fornøyd med disse. Til tross for at oberst Jyhne i juli hadde minnet oppsettende avdelinger om at brigadens avdelinger skulle ha denne type geværer med til Tyskland, ble våpnene igjen byttet til gevær No i og 2 før avreisen. Disse var som før unøyaktige og i dårlig stand. I Bn 3 var således 75% av løpene helt utslitte. Øvrige våpen ble karakterisert som gode.
De oppsettende avdelinger i Norge synes altså igjen å ha tviholdt på det beste materiellet til eget bruk. Som nevnt under Brig 47 1, foregikk det i 1947 en omlegging av forvaltningsstjenesten i Hæren. Formelt ble sjefen for Hærens forvaltningsansvar stadfestet i revidert instruks av 5 desember 1947. Både inntil da -delvis også senere - synes det imidlertid som både sentrale forvaltningsorganer og oppsettende avdelinger opptrådte nokså egenmektig når det gjaldt disponeringen av det materiell som var tiltenkt Tysklandskontingenten. Hansteen ble i hvertfall stadig klarere i sin kritikk til HOK om dette forholdet.

Bn 1/ Brig 472 laster inn på toget for hjemreise januar 1948. Foto: K Ottersen.

Avvikling

Avløsningstransportene («JACOB») foregikk fra Hamburg til Oslo i 4 omganger fra 5-25 februar 1948 med i alt ca 4300 mann. Ankomsten til Oslo var planlagt til kl 0600 om morgenen for de forskjellige puljer. Avdelingene skulle så samles på festningsplassen og Grey Wedels plass for å klargjøre for den avsluttende parade. Her skulle det også ved lottenes forsorg, serveres et varmt måltid. Kl 1300 skulle avdelingene avmarsjere og defilere for sjefen for Hæren foran Universitetet etter samme opplegg som for Brig 471. Opplegget ble imidlertid bare delvis gjennomført fordi pulje II med hovedtyngden av Bn i og 2 var utsatt for diverse uhell, og måtte sløyfe hele arrangementet. «Svalbard» var så forsinket at den først ankom Oslo utpå kvelden 13 februar. Bn 2 ble derfor sendt direkte med tog til Dal stasjon, hvorfra den marsjerte videre til Trandum for å klargjøre for dimisjon 18 februar. (Kp B/Bn 2 som kom i en senere pulje til Oslo, fikk imidlertid delta i defileringen på Karl Johan før kompaniet ble dimittert på Terningmoen.) Bn i som overnattet på «Svalbard» for å paradere neste dag, fikk om natten en voldsom diaré etter å ha spist gjæret fårikål til kvelds (rester av middagsmaten). Dermed måtte også arrangementet for denne bataljonen avlyses.
Den i mars 1948 etablerte brigadestaben seg i Frognerleiren for nødvendige etterarbeider. Virksomheten ved Brig 472 ble formelt avsluttet 30 april samme år, 13 måneder etter at oberst Jyhne hadde blitt tilbeordret som sjef.

Tilbake