AVSLUTTENDE BETRAKTNINGER

Harz-perioden

Forløpet for den avsluttende avtale med britene om norsk deltakelse i okkupasjon av Tyskland, fant sted i en tid med stor tro på langvarig fred.
Selv om britene ønsket seg en større styrke enn vel fire tusen mann, ble bidraget grepet med begjærlighet. Storbritannia var, som følge av sine store tap og de enorme økonomiske utgifter krigen hadde medført, langt nede og betydelig svekket. Landet var derfor nødt til å trekke ut store styrker fra Tyskland og demobilisere disse. Med alliert støtte - fra bl a Norge og Danmark - kunne ytterligere britiske enheter sendes hjem.
Da oppgavene primært var forutsatt å være rene vaktoppdrag kombinert med videreutdanning - etter en kort førstegangsopplæring hjemme - ble våre brigader mangelfullt sammensatt. De manglet hele tiden viktige elementer for aktiv strid.
Plasseringen i Harz passet godt inn med tanke på trening og opplæring. De første brigader fikk da også fullført tjenesten stort sett i samsvar med de opprinnelige forutsetninger.
Med kommunistenes maktovertagelse i Tsjekkoslovakia i 1948 ble klimaet stormaktene i mellom betydelig dårligere. Sovjets isolering av Berlin samme år forverret forholdene. Vårt personell merket den betydlige økende flyvirksomhet over hodene på seg faktisk før den allierte luftbroen til Berlin ble alminnelig kjent her hjemme. I tillegg til oppdrag innen eget område, fikk nordmennene i 1948 også vakt helt opp mot grensen til den sovjetiske sone.
Alt det som foregikk gikk ikke upåaktet hen i de norske garnisoner. Samtlige mannskaper ble i løpet av 1948 uten tvil berørt av den aktuelle internasjonale situasjon. Tilgangen på nyheter fra Norge var begrenset. Derfor spilte ofte leiravisene en ikke ubetydelig rolle. B! a holdt leiravisa «Arena» personellet i Northeim meget godt orientert. I sitt nummer 2/48 hadde den overskrifter som «Kampen om Tyskland» og «Hendelsene i Berlin». Det ble i teksten opplyst at russerne den 2 april 1948 definitivt hadde forlatt firemaktsrådet i Berlin. Videre ble det opplyst at den britiske forvarsminister Alexander betegnet situasjonen som alvorlig. I tiden som fulgte hadde «Arena» artikler om situasjonen med overskriftene «Den kalde krigen fortsetter. Skal trykket aldri lette» og «Full krigsberedskap i den russiske sonen».

Vinterbilde fra Harz. Foto: K Ottersen

Den psykiske belastning som mange av våre menige den gang uten tvil ble utsatt for - både under Berlin-krisen og så lenge vi sto i Tyskland - er såvidt vites aldri berørt. Ingen synes å ha tatt opp spørsmålet om senskader, slik forholdet har vært ved senere norsk FN-innsats. Ved uttak av mannskapene på sesjon var det liten eller ingen vurdering av den psykiske helse, og hvorvidt den enkelte var skikket for tjeneste i okkupert sone. Først i de siste brigadeperioder ble det knyttet en psykiater til feltsykehuset. Det viste seg fullt ut påkrevd. En rekke var uriktg blitt sendt ned til Tyskland på grunn av tidligere psykiske plaget, og en del ble hjemsendt fordi de ikke tålte tjenesten.
Med det som er nevnt, er det kanskje ikke så rart at vår regjering - som satt inne med bedre opplysninger enn en leiravis - ivret etter å få de norske styrker vekk fra sonegrensen i Harz og eventuelle kamphandlinger. Mange ville helst hatt styrkene hjem.
Etter harde forhandlinger med britene kom det istand avtale om flytting, og da til Schleswig-Holstein. Om ikke særlig mindre beredskapsmessig utsatt, hadde de norske myndigheter iallfall oppnådd å få vår kontingent nærmere Norge.

Schleswig -Holsteinperioden

Da den sikkerhetspolitiske situasjonen forverret seg ytterligere ved utbruddet av Koreakrigen i 1950, fant daværende TK-sjef- generalmajor A D Dahl - det påkrevd å forberede seg mot en mulig inntrengen av sovjetiske styrker fra Lübeck-området. Han så klart at et slikt angrep kunne komme så overraskende at det ikke var tid til å konferere med Norge. Han tok derfor initiativet til - uavhengig av norske myndigheters forutsetning om tilbaketrekning uten kamp - å få fastsatt klare teiggrenser mellom de allierte styrker i området. Samtidig fikk den norske brigaden oppdrag om å forberede seg på forsvar langs Kielerkanalen.
På denne tid, da Koreakrigen raste, forsøkte Sovjet også gjennom sin utenriksrepresentasjon med alle tilgjengelige midler å splitte og påvirke lederskiktet i land knyttet til vestmaktenes interesseområder. Så også i Norge, hvor høyere norske offiserer ved flere anledninger ble invitert til coctailparties i deres Oslo-ambassade. Her ble bl a fortreffeligheten til den type sovjetiske stridsvogner som var satt inn til bistand på Nord-Koreas side fremholdt, samtidig som de norske offiserer i tilsynelatende all fortrolighet ble forespurt om generalene Backer og Dahl var sovjetfiendtlige! Det var på den tid Dahl var sjef for Tysklandskommandoen.
Også den norske regjering bedømte den internasjonale situasjon så alvorlig at den fant å måtte sette iverk nye ekstraordinære beredskapstiltak. I Forsvarsrådets møtereferat fra 6 juli 1950 uttrykte utenriksminister Lange seg slik: «Begivenhetene i Korea har økt faren for krig betydelig», og forsvarsminister Hauge: «Risikoen for at det (evt amerikansk tilbakeslag i Korea (Ff mrk.)) kan bevirke en storkrig gjør oss engstelige.» Regjeringen var uten tvil skremt av det aktuelle trusselbilde.
På møtet ble det imidlertid besluttet at de norske styrker i Schleswig-Holstein ikke lenger skulle trekkes ut, men ta opp kampen mot en eventuell sovjetisk fremtrengen. Dette var helt i samsvar med det syn general Dahl tidligere hadde forfektet.
Med Lund-kommisjonens nylig avsluttede rapport om de hemmelige tjenester er det ikke -etter forfatternes oppfatning - å fortenke at overvåkningspolitiet under den tid vi hadde styrker i Tyskland, nøye fulgte opp norske borgere som åpent erkjente seg som tilhengere av det sovjetiske samfunnssyn. Liksom det måtte gjøres senere under beredskapsoppbyggingen her hjemme. (Jfr bl a under Cubakrisen i 1962, men da hadde vi hærstyrker innen Norges grenser med en stående brigade i Troms og en på Østlandet).
Senere - i september 1950 - vedtok forsvarsministrene fra Storbritannia, Danmark og Norge at styrkene sør for den danske grense skulle samles i en alliert dekningsstyrke (ADS). Den fikk en norsk general som sjef. Samtidig ble denne kommando - til tross for forsvarsminister Hauges motvilje i starten - underlagt sjefen for Vestre landsdelskommando på Jylland.
Det ble den nye TK-sjefen, generalmajor Reidar Holtermann, som fikk oppgaven med å bygge opp styrken og sette igang forsvarsforberedelsene. I den forbindelse måtte det forberedes betydelige ødeleggelser, såvel sprengninger av broer og fergeleier langs Kielerkanalen som oversvømmelsestiltak langs Eideren. Mang en norsk soldat har ligget på den øvre del av broene nær 60 meter over kanalen og prøveplassert sprengstoffbeholdere tilpasset jernbjelkene. En meget luftig opplevelse!

Hoch-Brücke, Rendsburg

Vedtaket om den allierte forsvarsstyrke var dessverre ikke samtidig ledsaget av bevilgninger til de nødvendige forsyningsopplegg for den kamp som skulle forberedes og som kunne komme. Med uklare kommandoforhold - NATOs opprettelse, britisk sone samt tre lands myndigheter å forholde seg til - krevde oppgaven som sjef i Schleswig-Holstein sin mann fullt ut. Holtermann fikk ved iherdig arbeid jobbet frem planen for ødeleggelsene i området, og drillet de aktuelle staber og avdelinger gjentagne ganger på objektene. Det var også på hans intiativ at brigademanøvrene ble flyttet fra de store øvingsområdene i sør, og opp til Schleswig-Holstein hvor forsvaret skulle finne sted. Holtermann ble dessuten i 1952 - etter initiativ fra BAOR - øverste leder for den indre sikkerhet i området allerede i fredstid.
Brigaden som sådan ble dessverre av myndighetene hjemme fortsatt holdt innenfor den opprinnelige størrelse på 4200 mann. Det ble riktignok endret på strukturen, men styrken manglet fortsatt nødvendig ildkraft, samband og bevegelighet.
Det er fremkommet kritikk av forsvarsminister Hauges initiativ til dannelsen av «stay behind»-grupper. Hans handlemåte viser vel imidlertid mer om en særdeles handlekraftig politiker med vidsyn til beste for Norges integritet. Det han dengang gjorde, kan vel for de fleste av oss neppe oppfattes som klanderverdig? Myndighetene ønsket uten tvil å være bedre budd enn i 1940.
Derimot er det noe uforståelig at ikke Hauge - med oppdraget om oppholdende strid for Tysklandskontingenten - støttet mer opp om anmodningene fra militær side om å gi ADS-sjefen Holtermann de nødvendige midler for best mulig å kunne ta opp kampen som kunne komme. En konfrontasjon med russerne ville nok - iallfall med de foreliggende resurser dessverre ført til skjebnesvangre tap av norske soldater.
Da generalmajor Bjørn Christophersen overtok som TK-og ADS-sjef den 1 mai 1952, hadde han fått tildelt noe mer stabspersonell. Dette var den første kimen til den planlagte 6. divisjonskommando hjemme.
Også i hans periode - og etter Koreakrigens avslutning - var den sikkerhetspolitiske situasjon uklar. Således ble i Brig 521s periode den store planlagte høstmanøvren i Tyskland av NATO-sjefen, general Ridgway, avlyst av sikkerhetsmessige grunner. Årsaken var at så store samlinger ville svekke de alliertes evne til å motsette seg et plutselig russisk angrep. På denne tid ble Nordkommandoen - under sin sjef, admiral Sir Patrick Brind - mer synlig. Denne kommando støttet fullt og helt opp under den plan som var lagt for forsvaret av Danmarks sørflanke. Imidlertid førte hensynet til oppbyggingen av mobiliseringshæren og beredskapen hjemme til at våre styrker ble trukket hjem i april 1953.

Forholdet til britene og danskene

Avtalen med britene om å sende norske styrker til Tyskland var opprinnelig på 2 år. Ulike forhold gjorde imidlertid at vi deltok med ialt 12 brigader over en seksårsperiode, fra 1947 til 1953.
Fra en enkel førstegangsopplæring hjemme fikk rundt 50 000 nordmenn fullført sin soldatutdanning i Tyskland. Vi fikk avdelinger vi aldri tidligere hadde vært i stand til å utdanne. Avdelingene igjen ble - takket være gode øvingsområder i Tyskland - ført sammen og øvd i brigadeforband.
Et meget uensartet og mangelfullt utdannet befalskorps sto for det hele. En av hovedgrunnene til at det gikk så godt som det gjorde, var de langt bedre utdanningsmuligheter som forelå i Tyskland enn det som kunne tilbys våre soldater hjemme i Norge på den tiden. Ikke minst skyldtes resultatene en usedvanlig god britisk drahjelp på alle områder. De hadde erfaringen, vi hadde menneskemateriellet som britiske observatører gjentagne ganger roste etter gjennomførte strabasiøse manøvrer. Britene opprettet et fast team tilknyttet brigadekommadoene - «The 5. Liaison Headquarters» - som daglig samarbeidet med det norske stabspersonellet. En av disse - kaptein John Trumper - fulgte samtlige norske brigader. Dette skapte kontinuitet.
Generalmajor Dahl mente at det mest verdifulle i Tyskland var kontakten med britene. På mange områder lå den norske utdanningen etter den britiske og under de krav som måtte stilles til moderne tropper. Britene var med sin erfaring fra krigen overordentlig velvillig innstilt overfor den norske kontingent. «De strekker seg så langt som mulig» uttalte han.
Norsk befal ble lært opp i britisk terminologi, stabsoppbygning og ledelse. Med dette som ballast fikk de norske avdelinger trent med britiske og danske enheter. Etter de store manøvrer ble nordmenn og dansker bedømt av krigserfarne britiske offiserer. Det var ikke alltid positive uttalelser som ble gitt. Ved flere høve ble det pekt på åpenbare mangler i brigadenes ledelse og føringsapparat. Forskjellen ble naturlig nok særlig grell for de britiske stridsdommere som var vant til et garvet underoffiserskorps, vervede menige og offiserer med mangeårig lederansvar, og som så dette opp mot en nydannet norsk hær med kun 10-12 måneders førstegangstjeneste.
Enkelte av britene la derfor kanskje listen litt for høyt i sin bedømmelse. Imidlertid ble nesten alltid den menige norske soldat gitt rosende omtale. Danskene hadde i den første tiden også en brigade i Tyskland. Den inngikk sammen med briter og nordmenn i en rekke fellesøvinger. Nordmennene la opp samtlige felles brigademanvrer bortsett fra to. Således la sjefen for den danske brigade, generalmajor R Allerup, opp «DANO». Under en manøver i Harz uttalte sjefen for Rhinarméen, generalløytnant McCreery, seg anerkjennende såvel om den danske brigades prestasjoner som de norske infanteristers innsats.
Også danskene led av befalsmangel. Således hadde de selv ikke en eneste kvalifisert offiser å beordre til ADS-staben for i midten av 1952.

Fra «ROMSDAL» i juli 1948. Danske offiserer. Fra venstre sjefen for generalkommandoen, generalløytnant E Gørtz og sjefen for den danske brigaden, generalmajor R Allerup.
Foto: K Naug

Vi norske mente kanskje at vi med flere krigserfarne offiserer var bedre forspent enn danskene. Som oftest forløp samarbeidet under manøvrer - det være seg om vi var på samme parti eller ikke - til alles tilfredshet. Andre ganger oppsto naturlig nok gnisninger. Her er noen reaksjoner fra befal i nøkkelstillinger:
«Samarbeidet med danskene gikk ikke helt knirkefritt. Hverken før eller under manøvren ble det fra dansk side vist vilje eller evne til feltmessig samarbeid med brigaden. Intet ble forberedt i fellesskap, og den danske bataljonen var heller ikke øvd i slikt samarbeid. I stedet for konferanser og ordregivning, måtte det fra brigadens side utøves enslags «stryking med hårene-ledelse» for overhodet å få noe til.»
«Et felt hvor jeg kan uttale meg med noe mindre men likevel med en viss sikkerhet, er samarbeidet med danskene. Det virket ikke godt! Delvis skyldtes det mye «kjemi». Danskene anerkjente ikke norsk kompetanse. Delvis skyldtes det fordommer, og rent praktiske vanskeligheter. (Brigadens NK påsto han ikke forsto dansk, og snakket bare engelsk med dem).»
«Hendelsen er nevnt fordi de enkelte lands styrker ofte blir sammenlignet, så også de tre lands styrker som deltok i øving. . . Vi nordmenn mente vel kanskje at vi med flere krigserfarne befal hadde bedre avdelinger enn danskene, samtidig som vi misunte våre danske venner deres flegma i opptreden som nettopp beskrevet.Jeg for min del så ingen kvalitetsforskjell på de norske og danske enheter som denne gang var på samme parti. I mitt arbeid med såvel danske som norske offiserer over relativt lang tid var de danske faglig fullt på høyden med oss fra Norge.»

Den danske oberstløytnant (t v) C G Schøller arbeidet intimt med de norske ingeniøroffiserene om ødeleggelsesplanene i Schleswig-Holstein. Kapteinløytnant F C Thomsen (t h) overtok som ingeniørsjef i Rendsburg etter at nordmennene forlot området. Foto: Fra «Kald Krig»

Når det gjaldt erfaring i krig kan det forøvrig nevnes at blant de få danske offiserer fra Det danske kommando i Itzehoe - og de som kom ned fra Jylland - og som mest deltok i forsvarsplanleggingen, var en som etter dansk kapitulasjon 11940 raskt sluttet seg til gruppen Rød på Kongsvinger. Han deltok i operasjonene oppover Østerdalen helt til gruppen ble oppløst. En annen hadde hatt ledende stilling innen den danske hjemmefront, og var gjennom store deler av krigen ettersøkt av myndighetene. En tredje ble tatt av tyskerne, torturert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Ikke minst vil imidlertid danskene bli husket av svært mange av dem som fikk nyte godt av den danske gjestfrihet overalt hvor de ble mottatt i Danmark. Vi er fra den tid danskene stor takk skyldig.

Norske styrker utenfor landets grenser.
Kommandoforhold

I den senere tid er det i media blitt hevdet at det er noe helt nytt at Telemark bataljon etableres for NATO-innsats utenfor landets grenser, og at mannskaper fra Norge for første gang nå er satt under NATO-kommando, nærmere bestemt i Bosnia.
Aftenposten har bl a uttrykt det slik (21 september 1995): «Ja, vi ma flere hundre år tilbake i tiden for å finne eksempler på at landets lovlige ledere sendte norske soldater ut i kriger der vi selv ikke var med.»

Videre er det 10 desember 1995 uttalt:
«Ombord satt 31 menn og tre kvinner. Alle offiserer i Luftforsvaret, og de første norske militære siden svensketiden som skal under utenlandsk kommando.»

Så i Aftenposten 22 januar 1996 uttalte informasjonsansvarlig befal i Telemark bataljon:
«Jeg tror det er første gang en hel infanteribataljon deltar i øvelse i utlandet. »

Intet av dette gir et riktig og fullstendig bilde av norsk, militær innsats i utlandet og i alliert sammenheng. For det første - for å nevne Luftforsvaret - så har våre luftforsvarsstyrker (fly) allerede i fred vært underlagt NATOs operative kontroll i svært mange år. I hele perioden 1947-1953 deltok Tysklandsbrigadene samlet eller delvis i øvingsvirksomhet og manøvrer mot og med allierte styrker - ofte i stor skala. Dessuten godkjente altså våre politiske myndigheter - med statsråd Hauge som initiativtaker - allerede i 1950 like etter at NATO var dannet, å stille norske militære styrker under alliert kommando - i utlandet - i fredstid. Da den kalde krigen var som kaldest - i årene 1950-1953 - med Berlinblokaden forut og mens Koreakrigen raste på sitt verste, ble en ufullstendig samtrent og mangelfullt utrustet enhet på ca 6900 mann, hvorav over 4000 norske - under en norsk general - satt til å kjempe mot Sovjet dersom krig brøt ut langs sonegrensen i Tyskland.
Det er forståelig at media idag ikke er kjent med dette. Detaljplanene om mulig strid mot Sovjet ble strengt hemmeligholdt. Ja, bare en håndfull befal av alle som deltok, og slett ingen soldater, var kjent med hva planene egentlig gikk utpå frem til våre dager. Med 40 års sperrefrist har de som var med vært bundet av sin taushetsplikt. Dette kan også være noe av forklaringen til at det stort sett bare er Tysklandsbrigadene som gjennom årene er blitt omtalt. Det forklarer også hvorfor det ennå i dag er mange veteraner som ikke vet hva TK-sjefen og TK sto for. Selv om TK-sjefene ganske ofte viste seg ved avdelingene, kom de færreste i direkte kontakt med selve kommandoen.
Det er særlig under Holtermann-perioden at de tildels uklare kommandoforhold er berørt. Vår inntreden i NATO i 1949- og innsetting av general Eisenhower som øverstkommanderende i januar 1950 - innvirket ikke i den første tiden på våre styrkers «gjøren og laden» som største enhet i den allierte dekningsstyrke i Schleswig-Holstein. Det tok tid å bygge opp de nye kommandoer. Det var til de britiske sonemyndigheter og danskene vi forholdt oss helt frem til mars 1952. Først da kom Nordkommandoen med sete i Oslo for alvor med.

Betydningen

Hvilken betydning hadde så Tysklandsoppholdet? For deltakerne, for den norske hær, for befolkningen og forholdet til våre allierte.
Vi skal ikke overdrive betydningen. Imidlertid må vi ha klart for oss at det i disse 6 årene deltok like mange nordmenn i Tyskland som under vår samlede FN-innsats over 40 år! Likevel er denne nokså unike del av vår nyere historie nærmest et ubeskrevet kapittel i våre historiebøker. Ja, den er såvidt viet noen sparsomme linjer i våre leksika. Det er derfor mange av dagens unge som aldri har hørt om Tysklandsbrigadene. Andre forbinder sågar navnet med norsk deltakelse på tysk side under annen verdenskrig.
Sett i internasjonal målestokk var den norske innsatsen relativt beskjeden, men for den norske hær under gjenoppbygning i en vanskelig etterkrigstid, var engasjementet i Tyskland både stort og krevende.
For det store antall norsk ungdom som gjennom sin tjeneste i Tyskland fikk sin første utenlandstur, kunne oppholdet dessuten ikke unnlate å sette varige spor. Ingen unngikk å bli påvirket. Alle fikk daglig impulser av forskjellig slag. Det være seg tjenestlig, som synet av utbombede byer, lutfattige displayed persons, svartebørs, fraternisering mv. Men mest av alt ble nok samholdet innen lag, tropp og større enheter - gjennom daglig tjeneste og de mange manøvrer - grundig befestet.
Fra permisjonsreiser rundt i Tyskland og til land som Belgia, Frankrike, Østerrike, Sveits, Italia og ikke å forglemme Danmark, brakte man nye og varige inntrykk med seg hjem. Det eksisterte også en verden utenfor den hjemlige stuedør! Ikke alt var like gjevt, men man kunne med den oppnådde erfaring lettere se seg selv og de hjemlige forhold i et større perspektiv. Etter hvert som tusener av brigadesoldater formidlet sine inntrykk i de hjemlige miljøer rundt i landet, ble vel også innstillingen og holdningene hos store deler av befolkningen noe påvirket. Mange fikk et mer naturlig og avslappet forhold til det høyst uvanlige for det norske folk: A ha soldater på fremmed jord i fredstid. Det hadde med få unntak, ikke skjedd siden dansketiden.
Jevnt over følte vel de fleste brigadesoldater - i hverfall når oppholdet i Tyskland kom på noe avstand - at tiden ikke hadde vært bortkastet. Man hadde hatt en stor opplevelse - for mange kanskje den største i livet - og følte at man hadde vært med på noe nyttig og nødvendig. Rent militært hadde man tross mange svakheter og ubehageligheter, nådd et nivå som ga selvtillit og tiltro til egne ferdigheter.

Glade permittenter på vei til Bad Hofgastein. Foto: K Gjertsen

Hvordan så den enkelte soldat på tiden i Tyskland? Stort sett synes oppfatningen å være at det hadde vært en begivenhetsrik tid. La oss ta med et dagboksnotat fra soldat Arnfinn Rangsæter fra stabskompaniet til Bn 3/ Brig 481:
«Siste kvelden i Göttingen den 21 august 1948.
Ja, tankane er så mange når vi no skal reise i morgon tidleg. Dei siste dagane har vore merka av travel pakking. Turen til Tyskland har sett merke på meg. Eg er ikkje av den meining om ulike spørsmål som eg var då eg kom hit ned. Eg har vorte overbevist om at det i Tyskland finst like så gode og vel så jamt opplyste folk som i Noreg.
Militærlivet har lært oss å kjenne mange kamerater og lært oss å resonere og godta andre sine meiningar. Det tyske folk har ei så streng og tunge livsform styrd av vanvittige diktatorer. Dei kan såleis jamt over ikkje ha det same syn på mange ting som vi. Men det finst så mange som skjøner dette at dei er litt annorleis enn andre. Dei nemner for oss dette når vi skal til Noreg. «Dykk må leve vel og tal vel om det tyske folk når dykk kjem til Noreg. Fortel at der bak eit tysk andlet og finst eit menneske som dagleg fører ein kamp for å vinne seg sjølv og det tyske folk til noko betre. Døm oss ikkje som jævlar etter den siste krigen som vi hadde største skulda i.»

Slik den sikkerhetspolitiske situasjon i Europa utviklet seg, ble avgjørelsen om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland en lykkelig løsning for gjenreisningen av den norske hær. Men forholdet ville trolig vært et helt annet hvis det i disse innledende, kritiske årene på slutten av 1940, og begynnelsen av 1950-årene, hadde utviklet seg til væpnet konfrontasjon mellom Øst og Vest med Norge innblandet. Ved å unnlate å utdanne krigsårsklassene var det - som det har fremgått - et meget svakt forsvar Norge kunne skilte med i de første etterkrigsårene.
Den som best var i stand til å vurdere betydningen av Tysklandsoppholdet for gjenreisningen av den norske hær, må utvilsomt ha vært generalløytnant Hansteen. Han var den første sjef for Tysklandskommandoen, og hadde sett de første 3 brigader i virksomhet i Tyskland. Senere - som sjef for Hæren i den resterende tid av Tysklandsoppholdet - foretok han inspeksjoner av brigadene og var tilstede ved de aller fleste av brigademanøvrene.
Allerede den 25 august 1947- like etter avløsningen av Brig 471 - uttalte han i «Vår Hær» at han var uenig med mindretallet i militærkomitéen som mente at deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland var «hemmende på gjenreisningen av vår hær og gjør det vanskelig innen rimelig tida skape et effektivt forsvarsberedskap». Hans begrunnelse var at utdanningsresultatet i Tyskland var så meget bedre enn det som kunne oppnås i Norge på den tiden. Brigaden som nå sluttet hadde - etter hans mening - fått litt av det profesjonelle preg som den norske brigade i Skottland hadde hatt. Dessuten mente han at brigaden betydde lite i det øyeblikkelige beredskap på grunn av sin beskjedene størrelse hvis «vårt land virkelig skal beskyttes».
Imidlertid pekte Hansteen også på at behovet for repetisjonsøvinger var forholdsvis større ved utdanning i Tyskland enn hjemme, og at omtrening og samtrening i de avdelinger som «folkene skal slåss i når det kommer til stykket», var nødvendig.
Således fikk vi allerede med «Øvelse HØST» i 1952, «Øvelse VINTER II» og Øvelse BLÅTIND» i 1954, samlet ialt ni brigader (kombinerte regimenter) med Tysklandsveteraner i divisjonsforband. Det var da bemerkelsesverdig hvor lett veteraner fra de enkelte Tysklandskontingenter lot seg innpasse i sine nye mobiliseringsavdelinger. Befalet var også blitt langt bedre skolert, og det var i første rekke noen av dem som hadde vært sjefer i Tyskland, Hansteen, Dahl, Holtermann og Christophersen, som var øvingsledere. Grunnlaget for videreføring av øvingsvirksomhet på brigade og divisjonsnivå, hadde først og fremst britene bidratt med under vår tjenestegjøring i deres sone i Tyskland.
Generalløytnant Hansteen kom i ettertid i et intervju i Aftenposten for 30 april 1966, nok en gang inn på betydningen av Hærens deltakelse i okkupasjonen av Tyskland:
«Den var en mektig løftestang for Hæren. Det var av stor betydning at vi der måtte presentere et ansikt utad. Det gjorde det nødvendig å stille kravene høyt og kjøre med stramme tøyler. Det ble gjort. Ved britenes imøtekommenhet fikk vi anledning til allerede fra første kontingent av å arrangere øvelser i større forband som avslutning på hver brigades trening der nede. Det er et mønster vi har tatt med oss hjem og som vi har hatt mye nytte av. »

Tysklandskontingentens historie. Minner og dekorasjoner

I den senere tid har Tysklandsveteranene lagt ned mye arbeid for å bevare minnene fra denne uvanlige tjenestegjøring. Det er dannet veteranforeninger over hele landet, og den samlede medlemsmasse som er tilsluttet «Tysklandsbrigadenes veteranforbund» og «Tysklandsbrigadenes veteranforbund Nord-Norge», utgjør nærmere 8000 mann, eller ca 16% av samtlige som tjenestegjorde i styrkene i Tyskland.
Ikke minst takket være generalmajor Dahl, er det også tatt vare på endel materiale som kaster lys over tjenesten i Tyskland. I et brev av 23 november 1953 skrev han bi a:
«1) De norske troppers tjeneste i Tyskland betegner noe helt nytt i Norges krigshistorie. Det må derfor antas av særlig interesse å skaffe seg de minner fra denne tjeneste som historisk sett måtte ha av interesse, og det erformentlig ingen nærmere institusjon for dette enn Hærmuseet.
2) Undertegnede som nettopp har avsluttet sin tjeneste som sjeffor Tysklandskommandoen etter 14 måneders opphold i Tyskland, tillater seg å foreslå at Hærmuseet begynner et systematisk arbeid for innsamling av materiale for belysning av den tid og de forhold under hvilke de norske tropper deltok i okkupasjonen av Tyskland. Først og fremst bør dette skje i form av billedmateriale etter et skjønsomt utvalg. Dernest bør selvsagt faner og flagg som avdelingene har brukt i Tyskland, senere oppbevares ved Hærmuseet.
Tegninger som soldater måtte ha utført for dekorasjon av kantiner o I, vil muligens ha interesse straks, likeså de leiraviser som er utkommet.
Uten at et systematisk arbeid igangsettes straks, vil verdifullt materiale senere gå tapt.»

Generalen var forutseende. Selv om oppfølgingen kanskje ikke er blitt helt som han ønsket, har Forsvarsmuseet (hvor det tidligere Hærmuseet er inkorporert) tatt vare på det mest verdifulle etter oppholdet i Tyskland, og hatt en egen utstilling om Tysklandsbrigadene. Mye er dessuten bevart i tillegg, men spredt utover på en rekke steder og hos de enkelte veteraner.
Ved deltagelse i FN-styrker er alle etter en viss tids tjenestegjøring blitt tildelt en minnemedalje. Dette gjelder alle land som deltar. Tilsvarende sak er gjennom årene gjentagne ganger også tatt opp med myndighetene for dem som tjenestegjorde i Tyskland -først som en nasjonal styrke senere under NATO-kommando.
Det var tillitsmannsutvalget i Bn 1/Brig 511 som først fremmet forslag om emblemer, merke og eventuell medalje for våre Tysklandsstyrker. Ifølge tillitsmannsutvalget ville dette fremme tradisjon og avdelingsstolthet. Saken ble ført videre av såvel brigadesjef som TK-sjef. Men TK-staben tok ett forbehold. I skriv av 7 desember 1951 het det bl a:
«TK vil bestemt fra råde at saken gjøres til en Brigadesak. Innskriften må derfor ikke være Tysklandsbrigade nr så og så, og heller ikke Tysklandsbrigaden. Innskriften må være f eks Tysklandskontingenten.
Det vil virke forstemmende på såvel befal som menige ved Tysklandskommandoens stab og de statiske ledd ved Tysklandskontingenten om de skulle bli satt utenfor og deres arbeidsinnsats ikke skulle bli regnet som fullverdig med brigadepersonellets oppgaver.
Ut fra foranstående foreslår TK:
1. At det blir innstiftet en deltagermedalje for personell som har tjenstgjort uklanderlig i de norske Tysklandsstyrker.
2. At det blir innført et armmerke som bæres av alt personell som tjenstgjør i Tyskland. »

I mange år var imidlertid myndighetene negative til forslaget. Tjenesten i Tyskland talte liksom ikke mer - eller syntes ikke mer verdifull - enn tjeneste på utsatte steder i Norge under særlig primitive og værharde forhold. Da det nå er lettet på sløret og fortalt hva våre myndigheter egentlig gikk inn for at Tysklandskontingentene kunne brukes til, blir kanskje synet på tjenesten annerledes. Det er imidlertid ikke fremleggelsen av disse forhold som førte til at Tysklandsbrigadens minnemedalje ble innstiftet i 1990. Det var den første formannen i Tysklandsbrigadenes Veteranforbund, vernepliktig major, Olav Olsen, som oppnådde å få H M kong Olavs forhåndsgodkjennelse. Man hadde vel gjennom årene - ikke minst som følge av alle FN-medaljene og innstiftelsen av Forsvarsmedaljen og Vernedyktighetsmedaljen - fått et noe annet syn på den betydning slike hederstegn kan ha for den enkelte. Det siste er ikke minst den store interesse for minnemedaljen som Tysklandsveterane viser, et synlig bevis for. Men det gikk altså mer enn 40 år før de oppnådde denne påskjønnelse. Minnemedaljen, som er tegnet av generalmajor Thorbjørn Bergersen, fikk påskriften «Tysklandsbrigadene 1947-1953». At det ved utformingen av medaljen ikke ble tatt hensyn til TKs forannevnte forslag, er ingen merkverdighet. Forslaget hadde jo ligget begravd i arkivene inntil denne bok ble påbegynt. Påskriften på medaljen vil heller neppe bety noe for det personell som i sin tid kun tjenestegjorde i Tysklandskommandoen.
Siden medaljen ikke skaffes og bekostes av det offentlige, men administreres av Tysklandsbrigadenes Veteranforbund, og siden innstiftelsen skjedde så lenge i ettertid, er heller ikke «uklanderlig tjenstgjøring» noen forutsetning for å motta medaljen. Den tildeles - bekostet av den enkelte - til alle som tjenstegjorde i Tyskland i disse årene. Medaljen har til slutt også fått en hederlig plass i den totale rangering av medaljer i Norge.