DEN TYSKE BEFOLKNING

Hvordan forholde seg?

Innledning

Ved å gå inn som deltaker i den allierte okkupasjon av Tyskland og i britisk sone, ble det allerede i 1946 drøftet hvordan våre militære styrker skulle forholde seg til den tyske befolkning. Noe direktiv fra politisk hold - eller fra den militære ledelse - forelå imidlertid ikke da Brig 471 sto på tysk jord.
Som på så mange andre sektorer måtte TK- og brigadeledelse ty til de bestemmelser som forelå fra britisk side. Disse ble slått opp i de enkelte garnisoner.

Brigadesjefen - oberst Arthur Hauge - inntok naturlig nok en meget restriktiv holdning. Hans linje var at avdelingssjefene med sitt personell skulle være korrekte og reserverte med minst mulig samkvem med tyskerne. Dette av hensyn til en effektiv tjeneste og mannskapene selv.
Denne holdning var ifølge brigadepresten - Erling Ulltveit - ikke diktert av fiendskap, men «forebyggende og midlertidig under okkupasjon».
Opp mot denne oppfatning og holdning var den nærkontakt mannskapene hele tiden fikk såvel i tjenestesammenheng som på fritiden. De ble påvirket i møte med tyskere som hadde fått seg arbeid for okkupasjonsmakten, det være seg innen garnisonene, eller som sjåfører på mange av britenes militærkjøretøyer, musikere m fl.
Videre oppsto det kontakter ved gjennomføring av vaktoppdrag av forskjellig slag. Tyske barn bosatt i boliger/flyktningeleire nær garnisonstedene svermet rundt, kanskje særlig for å oppnå en godbit.

Et eksempel på hvordan kontakten mellom norske soldater og tyske barn kunne utvikle seg, er referert i Stjørdalens Blad for 6 august 1994.
«Dagen før fikk brigadesoldat Asbjørn Sørli fra Lanke besøk av tyskeren Werner Droge. De hadde ikke sett hverandre siden Werner som 7-åring 13-4 tiden om natten, gråtende hadde vinket farvel til Sørli og hans kamerater da 3. bataljon av den norske brigaden høsten 1947 forlot Einbeck for å vende hjem til Norge.
Personellet i 3. bataljon hadde vært innkvartert i private hus i Einbeck i Harz, og det var uunngåelig at det oppsto samkvem mellom soldatene og den tyske befolkningen. Et spesielt vennskapsforhold hadde etablert seg mellom Sørli og 7-åringen Werner som ofte hadde vært med på turer i omegnen av Einbeck. Han fikk i likhet med andre tyske barn både mat og godterier av de norske soldatene. »

Fra Einbeck 1947. Soldat Asbjørn Sørli/Bn 3/Brig 471 sammen med Werner Dröge.
Foto: A Sørli

Etter 47 år var kontakten igjen opprettet.
I tillegg var det umulig å forhindre at mannskapene i fritiden og under permisjon kom i samspråk med tyskerne, og da særlig kvinnene. Det var også ofte spennende for en norsk gutt, mer eller mindre språkkyndig, å få testet sine tyskkunnskaper hvor dette var mulig.
Det var derfor ytterst nødvendig å få utarbeidet noe om forholdet utover de britiske bestemmelser som forelå. TK-sjefen - generalmajor Hansteen utstedte derfor 7 mai 1947 -etter drøftelse med BAOR-sjefen - «Bestemmelser vedrørende forholdet mellom de norske okkupasjonsstyrker og befolkningen i Tyskland». Innholdet ga imidlertid ikke uttrykk for noe klart fraterniseringsforbud. Bestemmelsene ble oppfattet mer som en parole.

Fraternisering. Bestemmelser

I likhet med den første brigaden fikk Brig 472 i høy grad føle fraterniseringsproblemet. Brigadeledelsen fremholdt ved flere anledninger at parolen av 7 mai 1947 måtte fjernes, og erstattes med mer klare og avgjørende bestemmelser. Det ble fremholdt at dette var et ønske som ble delt med samtlige avdelingssjefer i brigaden.

For ytterligere å understreke vanskene med overholdelse av daværende fraterniseringsparole siterte brigaden noen av sine avdelinger:

Bn 1.
«Fraterniseringsspørsmålet har skapt større bekymring. Det oppsto så å si fra første dag bataljonen ankom til Tyskland. Det har fra bataljonens side vært gjort det som gjøres kan, for at parolen skulle overholdes, men det har ikke lykkes, den må betegnes som en tom frase.
Der finnes øyensynlig adskillige av soldater som ønsker å være sammen med tyske piker, og det står da ikke i menneskelig makt å forhindre det hvis de ikke skal stenges inne. »
Og videre:
«Bataljonen skal her kun minne om at den i sin tid, sammen med alle avdelingssjefer som var ti/stede, erklærte seg enig ide betraktninger som da ble framholdt av brigaden angående dette spørsmål og som konkluderte med at parolen burde oppheves. »

«Fraternisering» Foto: O R Myhre

Bn 2.
«Med hensyn til fraterniseringen er forbud bedre enn parole etter bataljonens oppfatning.»

Bn 3.
«Både befal og menige har hatt den mening at bestemmelsene for soldatene og befalets forhold til tyskerne har vært i høy grad uklare. Av hensyn til de senere brigader bør en snarest komme over i faste regler her i reglementer eller ordreform.»

Oppklaringseskadronen.
«En er av den mening at bestemmelsene av 7. mai 1947 snarest bør tas opp til revisjon»

Artilleriregimentet.
«Parolen mot fraternisering har hatt svært liten virkning. Personlig mener jeg at en parole gitt under forhold hvor ordre kan brukes, kun er egnet til å svekke såvel den bærende idé ved parolen som befalets plikt til å kontrollere. - - -»

Gasskammer Bergen Belsen. MP-kompaniet/Brig 501 oppdaget i 1950 at det bodde en tysk familie med barn i ett av kammerne! Foto: E Fjærvoll

Og videre:
«Etter min mening er det to veier å gå i fraterniseringsspørsmålet, enten:
a) å nekte all samtale med tyskerne, eller
b) å tillate omgang med tyskerne.
Personlig holder jeg på siste løsning idet jeg mener at avdelingene måtte kunne arrangere dans og annen underholdning med kontroll av hvilke tyskere som fikk anledning til å være med.»

Ingeniørkompaniet.
«Samkvem med tyskerne kan ikke forhindres, og de nåværende bestemmelser trekker dette ned på et meget lavt plan. Hel frihet på dette punkt ville vært å foretrekke. - - -»

Fra forskjellig hold kom det anmodning til de enkelte brigader om bistand til den tyske befolkning. Disse henvendelser ble av TK besvart med at man fra norsk side skulle være forsiktige, og på forhånd sikre seg som det het «at man hadde kontakt med de rette tyskere».
Utover høsten 1947 deltok Brig 472 etter henvendelse fra Mil Gov RB Hildesheim med å transportere i hus avlingen til tyske bønder i området. Dette, og andre oppgaver for tyskerne, gjorde at tendensen til fraternisering syntes å øke.
På et møte hos sjefen for BAOR i november 1947, opplyste britene at de hadde til hensikt å lempe litt på sine bestemmelser vedrørende forholdet til den tyske befolkning. Dette gjaldt også tillatelse til å ta imot tyskere i messene i forbindelse med dansetilstelninger. De allierte kontingentsjefer (belgiske, nederlandske, danske og norske) mente imidlertid at dette gikk lenger enn opinionen i deres hjemland var villig til å godta.
På norsk side holdt man derfor fortsatt fast ved den parole som TK hadde utarbeidet, dette altså til tross for at avdelingssjefene innen de enkelte brigader ikke så seg istand til å håndheve innholdet.
9 mars 1948 sendte imidlertid TK forslag til HOK om endrede bestemmelser. På bakgrunn av dette ga så FD 19 juni 1948 ut nye direktiver for forholdet til den tyske befolkning. Selv om direktivet var en oppmykning av eksisternde parole, var innholdet fortsatt så restriktivt at sjefene ved Brig 481 med ansvaret for mannskapene, ikke så noen mulighet til å følge opp bestemmelsene.
I sin avsluttende rapport ga Brig 481 klart uttrykk for at bestemmelsene fra FD av 19 juni 1948 ikke passet inn i den aktuelle situasjon i Tyskland. Da hadde allerede den britiske generalguvernør, Sir Brian Robertson, på en pressekonferanse den 4 juni samme år i Lancaster House i Berlin, uttalt at de britiske myndigheter nå hadde utarbeidet nye retningslinjer for forholdet til tyskerne. Guvernøren opplyste at de nye bestemmelser hadde sin årsak i den britiske regjerings ønske om å forsterke det demokratiske selvstyre og vinne tyskerne for en aktiv deltakelse i Europas gjenreisning. Norske myndigheter gikk aldri så langt som disse nye bestemmelser, og i leiravisene ble det spurt «Gjelder det BARE engelskmenn?».
De ansvarlige norske offiserer som hadde kontakt med tyskere, så også at befolkningens innstilling til okkupasjonsstyrkene endret seg etter som tiden gikk. Innledningsvis hadde forholdet vært heller kjølig, for ikke å si direkte fiendtlig. Etter som den internasjonale situasjon endret seg skjedde en klar dreining til det positive. Tyskerne følte seg truet av Sovjet, og de fleste mente at det var en fordel å ha vest-allierte okkupasjonsstyrker på tysk jord.

I leiravisa nr 18 til Bn 1/Brig 481 skriver redaksjonen under Reidar Aviks ledelse følgende:
«Et siste ord om fraterniseringen.
Når vi nå etter 6 måneder står på fallrepet og skal forlate Tyskland, må det være oss tillatt å si vår saklige mening om de norske fraterniseringsbestemmelsene og hvorledes de har virket.
Vi har et avgjort inntrykk av at de flestes mening har forandret seg tydelig fra vi forlot Norge og til nå etter 6 måneders opphold. Problemet ser unektelig ganske annerledes ut på nært hold enn når en sitter langt nord et sted og aldri selv har oppholdt seg ved okkupasjonstroppene i Tyskland.
Nordlys har mottatt et åpenhjertlig innlegg fra kaptein Fjærli, og vi går utfra at han vesentlig sikter til fraterniseringsbestemmelsene, men muligens også til annen ufrihet:
«Om Tysklandsbrigaden i sin store alminnelighet vil jeg si: Vi må se å få forandret endel på visse bestemmelser. Her er altfor mange forbud og regler, laget av folk så høyt oppe eller langt borte at de ikke skjønner eller vet hvor skoen trykker.
Dette er virkelig uheldig, for det virker faktisk ikke oppbyggende, men nedbrytende på moral og disiplin. Det er to og et halvt år siden briter og amerikanere skjønte dette. Når skal det gå opp for oss?»
Så langt kaptein Fjærli. Hvor ofte har vi ikke hørt en uttalelse som denne. Fratteforbudet favoriserer jo nettopp «de løse forbindelser», for når gutta bare har lov til å spasere i gater og over torg om kvelden, så kan de ikke unngå å støte på alle de «dårlige kvinner» som her byr seg fram, samt andre mannlige som søker kontakt med soldatene på gata. Den bedre del av befolkningen kommer de ikke i kontakt med.
Det er i åpent dagslys at det gode og sunne trives. Og det er slett ikke bra når man må gapi lar med det en menneskelig sett holder for en god og priselig gjerning.
Vi møter også enstemmige uttalelser om problemet «demokratisering» av det tyske folket. Så vel i det tyske folket som i andre folk fins det høgtstående mennesker, en åndelig elite som fullt ut forstår Nordens tanker. Det er overmåte viktig at disse blir støttet og hjulpet, for demokratiseringen og oppdragelsen må først og fremst bli tyskernes egen sak.
Denne elite betyr friske utgangspunkter rundt om i folket. De er uendelig takknemlige for forståelse og hjelp utenfra - en broderhånd. De har stort sett vært isolerte og forlatte siden kapitulasjonen, og det er halsløs politikk fortsatt å hindre samkvem med dem. De sier for eks.' «Vi kjenner oss ensomme, forlatt og sviktet av dem vi trodde var våre venner. Rundt om oss ser vi sumpen i vårt eget folk - bald werden wir auch versumpft».
Det er dette problemet vi først og fremst må være med og løse. RED. »

2 kavalerister med uvant kjøretøy. Foto: H Bakke

Som Brig 481 fikk Brig 482 åpenbare vansker med å håndheve FDs bestemmelser av juni 1948. De tok saken opp, og deres forslag til endringer ble sendt frem til HOK via TK 21 oktober 1948. Her fremgikk det i argumentasjonen at tyskerne nå så på okkupasjonsmakten som en beskyttelse. Denne henvendelse ble behandlet av sjefen for Hæren selv. Dette var nå generalløytnant Hansteen. Som den første TK-sjef hadde han inngående kjennskap til forholdene. Han anbefalte i hovedtrekkene Brig 482s forslag. Generalen fremholdt at det først og fremst var et spørsmål om holdninger, og mente at det nye forslag var mer positivt i formen. Videre at det ble gitt adgang til å «komme i kontakt med tyskerne på en mer anstendig basis». FD ga så 21 desember 1948 - på bakrunn av HOKs forslag - ut helt nye bestemmelser om forholdet til den tyske befolkning. Disse ble av TK gjort gjeldende for Brig 491.

De vesentlige endringer var:

• Medlemmer av de norske styrker kunne på permisjon bare ta inn på tyske hoteller og herberger når de medbragte sine egne rasjoner, betalte regningen i tyske mark, og hadde fått tillatelse av sin avdelingssjef. Denne skulle ha forvisset seg om at ingen andre utveier var mulige
  
  
• Besøk på tyske restauranter og kafeer ble fortsatt begrenset til de som var godkjent av britene samt av vedkommende norske avdelingssjef. Betalingen skulle alltid være i tyske mark
  
  
• Avdelingene skulle fortsatt være restriktive med å tillate besøk i tyske hjem for mannskapene. Norske familier kunne imidlertid besøke og invitere tyskere hjem. Videre het det at norske og tyske barn kunne besøke hverandre
  
  
• Tyskere kunne bare inviteres til norske kantiner og klubber i forbindelse med fester for tyske barn. Tillatelsen gjaldt også organisert offentlig samvær mellom tyskere og nordmenn godkjent av plasskommandantene
  
  
• Man kunne fremdeles ikke invitere tyskere til dansetilstelninger, men det var tillatt å delta i britiske arrangementer selv om det var tyskere tilstede
  
  
• Det ble tillatt å delta med egne underholdningsgrupper selv om også tyskere medvirket, men «norsk militært personell må ikke synge i tyske kor eller spille i tyske orkestre»
  
  
• Det var ikke tillatt å selge eller overlate tyskere varer som nordmennene hadde adgang til, men mindre gaver kunne gis som presanger «uten vederlag». Tyske rasjonerte varer måtte ikke kjøpes, men urasjonerte kunne anskaffes for tyske mark. Egne lister over hvilke rasjonerte varesorter det gjaldt ble utarbeidet av britene, og vedlagt FDs bestemmelser
  
  
• Det ble fortsatt forbudt å ta med tyskere i militære kjøretøyer unntatt i tjenesteøyemed, og da med skriftlig tillatelse «undertegnet av offiser med minst kapteins grad».
  

Selv om FDs bestemmelser innebar en liberalisering i forhold til tidligere, ble det fortsatt på en rekke områder beholdt restriksjoner som var vanskelige å håndheve for avdelingssjefene. Senere brigader gjorde flere forsøk på ytterligere lettelser, men bestemmelsene av 21 desember 1948 ble i hovedsak gjeldende helt frem til avslutningen.

Tyske barn på juletrefest i Brig 522 i 1952. Foto: FMU

Så sent som 5 mars 1951 sendte TK således ut følgende referat av et skriv fra FD av 16 februar samme år til Brig 502 og Brig 511:
« Tysklandskommandoens sjef har bl a anført at da en f.t. står overfor vidtrekkende endringer i forholdet mellom de allierte og den vesttyske republikk, bør spørsmålet om revisjon av bestemmelsene av 21.12.1948 om de nevnte troppers forhold til det tyske folk utstå til en har fått mere klarhet.
HOK har sagt seg enig idet.
I samsvar hermed bestemmer departementet at den påtenkte revisjon utsettes inntil videre, »

Fraternisering. Det danske mindretall i Schleswig-Holstein

I forbindelse med overføringen av den norske Tysklandskontingent fra Harz til Schleswig-Holstein oppsto et helt nytt problem, nemlig forholdet til det dansk-tyske mindretall. Denne sak var politisk betent, særlig som følge av at den danske bevegelse i området meget aktivt arbeidet for å få Slesvig (som de selv skrev) tilbake til Danmark. Det danske mindretall søkte ellers å befeste sin stilling på forskjellig vis. De hadde skoler i flere av garnisonsbyene. Her var også norske velkomne, uten at det er kjent om noen norske elever deltok. Etter hvert ble det også samkvem på idretts- og kultursektoren.
FD sendte på bakgrunn av dette et fortrolig brev til sjefen for Hæren den 1 oktober 1948 om at saken var blitt drøftet i Regjeringen. På bakgrunn av dette anmodet FD om at den norske kontingenten uten opphold ble instruert om at overføringen av de norske styrker til Schleswig-Holstein ikke måtte bringe nye komplikasjoner i det «slesvigske spørsmål». Det ble fremholdt at flyttingen ikke måtte bli noen oppmuntring til den bevegelse som arbeidet for at «Slesvig» skulle tilbake til Danmark. ED uttalte at dette måtte fastholdes av internasjonale hensyn uavhengig av personlige sympatier.

FD understreket videre at tidligere utsendte bestemmelser om forholdet til tyske borgere like fullt gjaldt ved overføringen til Schleswig-Holstein. Videre het det at eventuelle endringer som TK eller HOK måtte ønske for ettertiden, ikke måtte settes ut i livet før de var approbert av departementet.
I sin begrunnelse for dette viste FD til at den danske regjering - med tilslutning fra den danske Riksdag - selv hadde inntatt det standpunkt at den ikke ønsket å oppmuntre den danske bevegelse i dens statspolitiske krav. Den danske regjering hadde imidlertid til den britiske regjering gjort gjeldende at danskheten i «Slesvig» måtte beskyttes. De ønsket at de dansktalende måtte få tale og skrive sitt eget språk, og at barna kunne få gå på danske skoler. Danmark holdt også mulighetene åpne for en adskillelse mellom «Slesvig» og «Holsten» i administrativt henseende. De ønsket også sett på bakgrunn av dette ønske at det enormt store antall flyktninger i området skulle spres over hele Tyskland. Fra Danmark var det også stor bistand til flyktningarbeidet i området, ofte da i samarbeid med den danske minoritet.
På bakgrunn av denne presisering meddelte FD at det fra de norske styrkers side ikke skulle tas noen særskilte skritt for å få etablert samband med den dansktalende minoritet i «Slesvig-Holstein».
Disse bestemmelser gjaldt hele tiden frem til avslutningen.
For de norske militære sjefer var det neppe lett å sortere de enkelte henvendelser om deltakelse, eller forespørsel om å holde foredrag. Således aksepterte brigadesjefen i Brig 511 en invitasjon om å holde foredrag for dansktalende på selveste 17 mai i Schleswig. Da dette senere kom TK-sjefen for øre dro han selv til brigadesjefen, og fremla personlig de tidligere nevnte retningslinjer gitt fra det norske forsvarsdepartement.
Om det samme forteller en batterisjef ved AR/Brig 491 at «det var en sterk henstilling at norske offiserer ikke måtte «blande» seg med grupperinger av danske aktivister som ønsket ny folkeavstemning om grensen».
Det var et nært samarbeid mellom dansker nord for den dansk-tyske grense og det danske mindretall i sør. Invitasjoner til danske familier i Jylland samt større sammenkomster -ble ofte initiert av redaktør Chr Refslund i Sønderborg. Han var en ivrig forkjemper for det danske mindretall.

Fraternisering. Den amerikanske sone

Avdelingssjefene ved de norske avdelinger ivret som nevnt etter langt klarere bestemmelser, helst et enten - eller. Dette ble ansett lettere å håndheve.
Stort sett fulgte vi altså britiske bestemmelser, selv om vi var noe mer restriktive.
Det var imidlertid ikke felles direktiver for de tre sonekontingenter. For å informere hvordan forholdene var i andre soner gjenga således Brig 491 i brigadeordre nr 20/1949 de amerikanske bestemmelsene. Her fremgikk det bl a at det der overhodet ikke var tillatt for militært personell å besøke tyske kafeer og restauranter. De som brøt forbudet ville bli arrestert.
Norsk personell med adgang til utvalgte steder godkjent i britisk sone, kunne således lett komme i vansker under permisjon til de sydlige deler av Vest-Tyskland ved ikke å kjenne bestemmelsene til amerikanerne.

Svartebørs

Våre soldater hadde gjennom hele krigen sterkt fått føle begrensninger og rasjonering på alle områder. Selv i årene 1947-1953 var det vanskelig hjemme å få tak i alt en ung soldat kunne tenke seg.
Nå kom de til områder som var mer ødelagt enn de fleste hadde opplevd og sett i Norge. Noe av industrien hadde imidlertid karret seg på bena etter krigen, og norsk personell kunne på sine permisjoner se i butikker varer som var umulig å få tak i hjemme. For den tyske befolkning var det smalhans. De fleste var i en fortvilet situasjon de første årene etter krigen. I første rekke trengte de mat, klær og husvære, og ikke minst arbeid og utkomme. Dette måtte -og ble - prioritert fremfor alt annet.

Gjev anskaffelse. Tegn: A Hauge

Da den tyske valuta etter krigen og de nærmeste år var lite eller ingenting verdt, var storparten av de tyske borgere nødt til å selge eller bytte eiendeler seg imellom for å berge livet. Tyskerne skaffet seg det som trengtes der de lettest kunne få omsatt sine varer. Dette ble selvsagt gjort også overfor personell i okkupasjonsmakten. Da de norske styrker kom i januar 1947 var derfor svartebørshandel for tyskere og andre deltagende vestlige land et velkjent begrep.
Den betaling det norske personell fikk gikk nok ofte for mange med til å dekke utgifter til mat på kantinen og til å betale permisjonsreisene. Imidlertid fikk alle mannskaper sine rasjoner av sigaretter, uavhengig av hvem som røkte. Tobakk var stor mangelvare i Tyskland, og dannet grunnlag for en ikke uvesentlig fraternisering. Vi fikk «svartebørs» og byttehandel med i første rekke fotoapparater, klokker, fyllepenner, kikkerter osv. Med sigaretter var det også en viss mulighet for «Ola» å oppnå helt andre tjenester.
Frem til pengesaneringen i Vest-Tyskland - som fant sted mandag 21 juni 1948 - kunne f eks en tyvepakning sigaretter bli byttet med 2 nye fyllepenner. Det er blitt opplyst at daglønnen til de tyskere som arbeidet for nordmennene før pengesaneringen lå på ca 6 mark. Da «en» sigarett hadde en gateverdi på ca 7 mark var det kanskje ikke så rart at svartebørs florerte. Etter den tid ble markedet noe strammere. Tyskerne hadde endelig fatt en DM de kunne stole på, og de som var i arbeid begynte så smått å spare. Dessverre utartet svartebørshandelen seg enkelte ganger også med varer det var særlig mangel på. Disse ble stjålet fra avdelingene og solgt videre til tyskere. Flere ganger gjaldt det kull og koks. Således anmeldte kvarterkommandanten ved Tyskiandskommandoen tapet av 310 kg koks under en transport fra Schleswig til Rendsburg 6 august 1951.

Svartebørshandel på Marktplatz i Braunschweig. Foto: K Ottersen

En annen sak hadde en kontroll fra britene avdekket, hvilket førte til følgende brev fra TK-sjefen til sjef Brig 511:
«Svartebørs. Salg av kull og koks i Flensburg.
Vedlagt gjenpart av rapport fra DAD Frontier Inspection Service ang. svartebørshandel med kull og koks ved Artilleribataljonen i Flensburg.
Saken bes snarest undersøkt av Militærpolitiet og rapportert meg. »

Andre stjal sågar militære effekter fra egen avdeling, og solgte disse videre til tyskere. Hvor gjerningsmennene ble tatt ble alle som en sendt hjem som uverdige til fortsatt tjeneste i Tyskland.
Det kan med sikkerhet konstateres at svartebørstrafikken varte så lenge de norske styrker var i Tyskland. Selv om mange holdt seg unna denne virksomheten, var dette likevel den form for fraternisering som det nærmest var uråd for avdelingssjefene å få bukt med. Det er vel ingen som med sikkerhet kan si i hvilken brigadeperiode dette lite verdige forhold var verst. Imidlertid fant Brig 511 det nødvendig i sin brigadeordre nr 12 av 21 august 1951 å sende ut følgende:

«Svartebørstrafikk blant norske soldater og familier i Tyskland.

1. Det foregår fortsatt svartebørssalg fra norske soldater og familier til tyskere. Tyskerne får dels forbudte (for oss tollfrie) varer som betaling for utførte tjenester, dels blir de benyttet som mellommenn for salg på tysk marked.
   
   
2. Det hender at tyskere blir tatt av det tyske politi for slik trafikk, og senere tiltalt og straffet. Straffen for svartebørstrafikk i Tyskland er streng.
   
   
3. Tyske myndigheter arbeider iherdig for åfå stoppet svartebørstrafikken. Det sier seg derfor selv at de er interessert i hva som blir gjort fra norsk side med det norske personell som er innblandet, særlig i de tilfelle der tyskere blir grepet og får strenge straffer. Brigaden har fått henvendelse fra «Frontier Inspection Service» om endel tilfelle hvor norske soldater og familier har vært innblandet - med forespørsel om hva norske myndigheter foretar seg i saken.
   
   
4. Brigaden vil foreta disiplinæreforføyninger i de konkrete tilfelle som Brig får kjennskap til. Dette vil imidlertid ikke være nok, og Plasskommandanten og avdelingssjefer pålegges å skjerpe kontrollen.
   
   Befal som har familier i Tyskland pålegges å informere familien om å overholde gjeldende bestemmelser. Unnskyldninger fra familiemedlemmers side om at de ikke kjenner bestemmelsene vil således ikke bli godtatt. Hvor det blir godtgjort at familiemedlemmer driver svartebørs, gir sigaretter, kaffe ol. som betaling for varer eller tjenester, kan det bl a bli spørsmål om hjemsendelse av vedkommende lovovertredere.).
   
   
5. Familiene skal også gjøres kjent med at dersom forholdet m.h.t. svartebørs ikke opphører, risikerer Brigaden at alt salg av slike varer fra Nafi-bilen til familiene vil bli stoppet - iflg. meddelelse fra 5. Liason.
   
   
6. Avdelingssjefene er ansvarlig for at alt befal og alle soldater blir gjort kjent med innholdet av denne ordre.
   

Ordren var klar og grei den, og neppe til å misforstå. Særlig de befalsfamilier som drev med svartebørs burde med dette ha fått en skikkelig oppstrammer. Hva imidlertid avdelingssjefene kunne få gjort utover å formane sine mannskaper, er det verre å se resultatet av.

Tysk arbeidskraft

Etter fredsslutningen bygde britene opp den militære- og sivile administrasjon i sin sone også ved hjelp av tysk arbeidskraft. Da de norske styrker fikk overlatt sine garnisoner i Harz av britene, overtok de derfor endel tyske sivile som allerede arbeidet i forlegningene. Det var personell som de britiske myndigheter hadde sikkerhetsklarert. Dette gjaldt personell som fyrbøtere, snekkere, rørleggere, rengjørere og kontorpersonell m fl. I Brig 471 utgjorde dette ialt 1099 personer. To år senere i Brig 491 var tallet økt til 1641. Av disse arbeidet 342 direkte under brigadekommandoen og 261 ved brigadeverkstedet. Mellom 78 og 149 var ved de enkelte avdelinger, de fleste ved Bn 3 og færrest ved oppklaringseskadronen. Pr 1 mars 1950 var tallet 1862 med 348 på TK og 1514 på brigaden. Alle ble lønnet under vårt DM-budsjett.
I skriv av 10 mai 1949 ble det opplyst at Brig 491 disponerte DM 320 000,- pr måned til avlønning av tyskere fordelt ved brigadens avdelinger. I tillegg kom lønn til personell under TK-intendanten, til kantinene og hushjelper/gartnere/«batmen» hos personell med familiebolig.
De tyskere som ble inntatt som arbeidstakere var gjennomgående meget dyktige, og ofte overkvalifiserte for den jobb de ble satt til. Med den store arbeidsløshet som på den tid var, visste enhver av dem som hadde jobb at hundrevis andre minst like dyktige sto i kø utenfor for å overta.
Tyskere som søkte arbeid ved de norske avdelinger ble undergitt en nøye sikkerhetsundersøkelse. Det kom av og til opp tvil om hvordan man burde behandle arbeidssøkere som hadde vært i Norge under krigen. Dette ga bi a grunnlag for følgende brev fra TK-kvarterkommandanten 13 juni 1950:
«Tyskere ansatt ved de norske styrker i Tyskland
Ref T.K.jnr 1939/SO datert 23. mai 1950.
I anledning ovennevnte skriv meddeles at derfor tiden finnes 2 tyskere som har vært i Norge under den tyske okkupasjon og som nu arbeider ved Tysklandskommandoen.
Dette personell er nøye undersøkt av Brigadens sikkerhetslag som ikke har hatt noen anmerkninger å gjøre.
Alt tysk personell som ansettes ved Tysklandskommandoen blir nøye gransket av Brigadens sikkerhetslag og ingen ansettelse skjer før godkjenning fra dette foreligger.
Personell som har vært i Norge under okkupasjon blir ved ansettelser ikke gitt noen fordel framfor annet personell, tvertimot, en forsøker ved ansettelser å unngå dette personell.
Tidligere norske statsborgere som ved ekteskap under krigen har fått tysk statsborgerskap, blir ikke ansatt.

N. 0. Frøiland-Jenssen
Kvarterkommandant»

Hadde ikke TK og brigadene disponert den tyske arbeidskraft, ville det ha ført til en betydelig svekkelse av utdanningen og sammensveisingen av avdelingene i brigadeforband. Soldater måtte da ha vært satt inn på en rekke oppgaver i garnisonene, slik at avdelingene utdanningsmessig mer eller mindre ville ha smuldret opp.
Da den kalde krigen ble ytterligere skjerpet i 1949 -1952 - og nordmennene også fikk operative oppgaver - resulterte det i at tidligere tyske soldater med hunder ble ansatt som vaktmannskaper ved de norske beredskapslagere i Schleswig-Holstein. Antallet tyskere i arbeid hos den norske Tysklandskontingenten fortsatte derfor å øke.
Norsk personell kom også ofte i kontakt med tyske sjåfører på britiske kjøretøyer. Tyskerne var ansatt i German Civilian Labour Organization (GCLO) som av britene var bygget opp i hvert av deres distrikter. Under øvinger og manøvrer var det ofte behov for ekstra kjøretøyer til materiell og utstyr utover det brigadene disponerte. Rekvisisjon ble da sendt til britene som tildelte nødvendig antall militære 3-tonnere med tyske sjåfører.
Det var også tyskere som hadde stellet av de hester som sto til nordmennenes disposisjon. Der var stallmester med hovslager og medhjelper.
Det tyske personellet representerte ofte kontinuiteten for brigadeavdelingene, og var ofte den enkelte avdelingssjef til stor nytte ved påbegynnelsen av tjenesten i Tyskland. Således var flere av brigadens ingeniøravdelinger så heldige å disponere samme kontordame. Med norsk mor og tysk far kunne hun i betydelig grad med sine språkkunnskaper underlette all skriftveksel, samt delta i samtaler med øvrige tyske ansatte. Etter avslutningen av det norske Tyskiandsengasjement kom den samme dame til den tyske ambassade i Norge.
De ansatte tyskere fikk etter hvert i stand sine «Betriebs»-fester hvor også norske offiserer med familier ble invitert. Det var først tvil om nordmennene burde delta, men avdelingssjefer og deres nærmeste med hustruer ble etterhvert de som deltok. De ansatte tok med seg sine ektefeller, og festene bidro nok etter hvert til bedre forståelse og samarbeid.

Bedriftsfest ved brigadeverkstedet. Til høyre sjefen, major Johan Palle B Thu.
Foto: JPB Thu

Tyske styrende organer

I tidsperioden 1947-1953 overtok tyskerne stadig mer av den sivile administrasjon. Da brigademanøvrene av beredskapsgrunner ble lagt i det norske ansvarsområdet, ble det betydelig mer kontakt med tyske embetsmenn og byråkrater på forskjellig nivå. Videre ble det som følge av den kalde krigens virkelighet - og det operative ansvar som da ble pålagt de norske styrker - nødvendig med langt mer samarbeid med ansatte i såvel det tyske politi som i kanal- og jernbaneadministrasjonene i Schleswig-Holstein.

«Einladung»

Fra og med «SKANDIA II» ble det fra TK-sjefens side sendt ut innbydelse til tyske politikere og embetsmenn i Schleswig-Holstein om å overvære deler av øvingen. Det skjedde således en gradvis oppmykning av forholdet de to stater imellom.

Bistand til befolkningen

Helt fra de første brigader ble norske soldater nyttet til å bistå den tyske befolkning på forskjellig vis. Riktignok ble det særlig i starten understreket betydningen av å unngå oppgaver som ble ansett som tvilsomme, og som kunne vanskeliggjøre arbeidet som okkupasjonsmakt. Men bistand til innhøstning og tilsvarende var tjenlige midler til å bedre forholdet, og øke tillitsforholdet til tyskerne.
I Brig 481s periode brant i månedsskiftet mars/april 1948 Goslarhalle ned til grunnen. 250 mennesker ble husville, og 3 mennesker brant inne. Det ble fra myndighetene i Goslar rettet henvendelse til brigaden om hjelp til de husville. Det resulterte i at 150 av de brannlidte ble skaffet husrom på Fliegerhorst. Brigadesjefen, oberst Ørnulf Dahl, mottok etter dette denne takkeadressen fra de kommunale myndigheter i Goslar:
«Herr oberst Dahl!
På vegne av Stadtvertretung og Stadtverwaltung i Goslar har jeg den ære å overbringe vår takk til den 481. norske brigade.
Goslar er hjertens takknemlig for den effektive hjelpen brigaden ytet ved å skaffe husrom til så mange av de mennesker som ble husville da Goslarhalle brente ned.

Ærbødigst
Conrad Burns, Oberburgermeister. »
(Leiravisa Arena nr 3/9.48.)

Også i andre helt uventede situasjoner kunne soldatene være til stor nytte. Således sendte Tyskiandskommandoen 23 januar 1951 følgende brev til Brig 502:

«Norske soldater som hjelpemannskaper ved brann i Rendsburg.
I anledning av en stor brann i Rendsburg natten til 10/1 1951, har Tysklandskommandoen mottatt følgende skriv fra «British Resident» Rendsburg:
«I have been informed by the Blirgermeister of Rendsburg of the prompt and effective help given by the Norwegian Garrison last night at the occasion of a very serious fire in the Hohestrasse. Through the prompt action of capt. Frøiland-Jenssen troops were soon on the scene and were of the greatest assistance to the various Fire Brigades. By their help it was possible to confine the fire to a small area.
Such spontaneous and helpful action has made a deep impression on the townspeople and I wish to thank all those concerned most sincerely. »
Tysklandskommandoen vil uttrykke sin anerkjennelse til alt personell i «Kingsway Barracks» og «Albuhera Barracks» Rendsburg som deltok i slukningsarbeidet.
Den hurtige reaksjon og den hjelpsomhet som ble utvist fra de norske troppers side gjorde det mulig å begrense ilden og således redde Rendsburgs gamle bydel som var meget sterkt truet.
Tysklandskommandoen ber om at ovenstående blir gjort kjent for alt personell i TK og i «Kingsway Barracks».

Farskapssaker. Inngåelse av ekteskap med tyske borgere

Med tilsammen rundt 50 000 norske befal og menige i Tyskland de årene tjenesten der varte, var det ikke til å unngå at lover, bestemmelser, ordrer, pålegg og formaninger ble brutt eller omgått.
Noe av det vanskeligste var naturlig nok den kontakt som oppsto mellom endel norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger dette skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en pratestund, eller kanskje en dans eller to på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg seksuelt, ofte med venerisk sykdom som resultat. De tyske kvinnene som ble påtruffet var ofte flyktninger med dårlige boforhold og elendig økonomi. For disse var ingen gave for liten, det være seg sjokolade, sigaretter, strømper, DM mv.
Dessverre førte kontakten også til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelige å «hanskes» med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt ... » eller «Jugendamt der Stadt..»
Som saksbehandler ble brigadepresten benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent.
Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar.
Således forespurte «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» i 1951 i forbindelse med forberedelse av en farskapssak etter en person ved navn «Helge». Brigadeprest Erling Fagerheim forklarte i brev tilbake at «Helge» var et mannsnavn og ikke etternavn. I søken i senere dokumenter kan det ikke sees at denne spesielle sak ble fremmet videre.
For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefedre, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon. Deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt -og hadde forlatt Tyskland - ble det gjennom FD tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Her et eksempel:

«Til
Det kgl. Forsvarsdepartement

Farskapssak: Offiser NN - Gertrud
1. Offiser NNs forklaring er forelagt for frøken Gertrud.
2. Frøken... fastholder at offiser NN er far til det barn som hun fødte den...
3. Frøken... søker om fri sakførerhjelp. Alle dokumenter i denne sak følger vedlagt.

Svaret fra FD innløp 3 uker senere. Der ble bedt om at det ble foretatt blodgruppeundersøkelse på frøken... og hennes barn. Dette ble så av brigadepresten sendt over til Jugendamt i vedkommende by.
En annen sak ser slik ut:
«Farskapssak NN - Ingeborg
1. Ingeborg. . .,født den... i . . . . . . .,adresse.
2. Frøken... fødte en sønn den... ved navn.
3. Som barnefar oppgir frøken... menig... avdeling... adresse (i Norge)...
4. Jugendamt. . . er rettslig oppnevnt som formynder for barnet og forlanger et månedlig bidrag på 35,- DM til dets underhold fra. . . til og med utgangen av dets 16. leveår.
5. Barnemoren er villig til å avlegge ed på at hun i det kritiske tidsrom kun har hatt samleie med... og ingen annen.

Disse sakene var svært kjedelige for de norske myndigheter. Det førte til at sosialministeren, statsråd Aasland, under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 195 i (Brig 511), ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene.
Brigadeprest Fagerheim sendte på bakrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement den 27 juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet talt 41 saker i de siste 5 brigader. Sakene fordelte seg slik:

• Brig 482: 12 saker
  
• Brig 491: 8 saker
  
• Brig 492: 9 saker
  
• Brig 501: 10 saker
  
• Brig 502: 2 saker
  

Tre av sakene var i følge brigadepresten ordnet ved frivillig overenskomst mellom barnefaren og barnemoren. I en sak ønsket den oppgitte barnefar å gifte seg med barnemoren. To av de øvrige oppgitte barnefedre hadde erklært seg villige til å betale bidrag. Utover dette var det ifølge brigadepresten uråd å vite utfallet av de øvrige saker.
Når det gjaldt mødrenes sosiale forhold ble det opplyst at ca 50% var flyktninger. Ca 30% bodde i brakker, ca 50% i vanlige hus, men svært trangt, mens ca 20% bodde hos sine foreldre.
Ca 60% av mødrene var arbeidsløse, og livberget seg ved arbeidsløshetsbidrag som var svært lave. I 1951 utgjorde bidraget omlag 95 DM for mor og to barn, og 65 DM for mor og ett barn.
Vanligvis tok det ett til to års behandlingstid før bidraget ble utbetalt.
For enkelte andre utviklet det seg til rene kjærlighetsforhold. Disse gikk inn for å gifte seg og stifte familie samme hvordan myndighetene advarte. På bakgrunn av et forslag fra TK meddelte FD i brev av 16 september 1950 sitt syn på inngåelse av ekteskap mellom medlemmer av den norske okkupasjonsstyrke og tyske kvinner slik:
«Departementet er enig i at medlemmer av den norske okkupasjonsstyrke som inngår ekteskap med tyske kvinner straks bør sendes hjem og utføre resten av sin tjenesteplikt i Norge. Ekteskap mellom norske soldater og tyske kvinner er derfor ikke ønskelig sett fra et militært synspunkt og en bør fra norsk side ikke oppmuntre til slike ekteskap.
Departementet antar imidlertid at det ikke er lovlig adgang til å nekte slike ekteskap.
Departementet er enig i Hærens overkommandos forslag om at militært personell i Tyskland som ønsker å inngå slikt ekteskap oppfordres til å reise hjem på en 2-3 ukers permisjon før ekteskap inngås. Permisjonen betraktes i tilfelle som permisjon i velferdsanliggende. Økonomisk hjelp til reisen bør gis i den utstrekning som gjeldende bestemmelser gir adgang til.
Departementet ber Hærens overkommando om å gjennomføre denne ordning og påse at tyske kvinner som er gift med norske soldater ikke nytter militært transportmiddel ved reiser til Norge eller ordner reisen gjennom de militære myndigheter.»

Så ett år senere - 17 august 1951 - kom følgende tilleggsbestemmelse:
«Det er i ovennevnte skriv ikke nevnt noe om personell som har inngått slikt ekteskap ikke på ny må sendes til tjenestegjøring i Tyskland, og det har derfor oppstått tvil om hvordan bestemmelsene skal tolkes.
Under henvisning til foranstående og HOK's skriv av 22/9-50, jnr 5253/ 50/A bestemmer Sjefen for Hæren at foreløpig, og inntil nye bestemmelser er truffet herom, skal militært personell som har inngått ekteskap med tyske kvinner etter frigjøringen 1945, ikke beordres til tjeneste i Tyskland.»

Med dagens øyne vil vel disse holdninger og bestemmelser fortone seg som merkelige. På den tid ble det imidlertid lagt avgjørende vekt på hva vi hadde påtatt oss som okkupasjonsmakt sammen med de andre allierte stater.