| Av Kjartan Rødland
I dag krangler de unge om norske soldater i NATO-tjeneste utenfor Norge. Fredag 11. april KL. 13.00 samles deres bestefedre (og noen bestemødre) i Grieghallen for å feire at de var NATO-soldater under Eisenhowers kommando for 50 år siden!
Det virker som om det var i forgårs at de gamle Tysklandssoldatene fra Brigade 471 trådte fram og vekket til live igjen viktig, men halvglemt Norgeshistorie.
Nå er seks år gått, og nå er tiden inne for å markere at de aller siste soldatene fra Brigaden kom hjem i april 1953. Da hadde over 50 000 unge vernepliktige gjort sine seks måneders tjeneste i det okkuperte og delte Tyskland, først i Harz-området, så i Schleswig-Holstein – bortimot 5000 av dem var vestlendinger, de fleste trenet i egne "Vestlandsbataljoner" på Ulven, en god del andre i spesialavdelinger andre steder i landet.
De første "engelskmenn"
De første av dem kom til Tyskland for å bringe et slags orden til et samfunn som var totalt brutt sammen, og der 11 millioner hjemløse flyktninger forsøkte å finne nytt fotfeste i livet. De ble "engelskmenn", underlagt Yorkshire-divisjonen.
Men i 1953 var alt forandret. Forbundsrepublikken var opprettet – Vest-Tyskland – Stalin var død noen måneder tidligere, og fra 1951 var de faktisk blitt NATO-soldater, brigaden var en av de første avdelinger som ble stilt til rådighet for SACEUR, en amerikansk general som var hentet direkte fra historiebøkene: Dwight D. Eisenhower, "Ike". Nord-tyskerne, som i 1948 bare hadde hatt nordmennene mellom seg og Stalins hærmasser i øst, var så smått kommet på beina igjen.
Hjemme i Norge skulle de vernepliktige fordele seg på to stående brigader, en i Nord-Norge og en i Sør-Norge. I Tysklandsperioden hadde det meste av den norske hæren vært stasjonert utenfor landets grenser – og fra 1951 altså under NATO-kommando!
Lettbedte forsvarssjefer
Fredag blir det skikkelig fest, det vil si konsert med Forsvarets Musikkorps Vestlandet, med Helge Haukås som dirigent.
Bergen er som kjent selvberget med admiraler og forsvarssjefer, og admiral Torolf Rein var ikke tungbedt da pensjonert urmaker, reserve-major og mangeårig "general" for Tysklandsveteranene, Olav J. Olsen, bad ham om å holde tale for veteranene.
Men kveldens stjerne er en unggutt, i hvert fall var han bare 14 år da første brigade dro ut og 20 da siste kom hjem – oberst Vigar Aabrek. Hans oppgave er å fortelle historien innimellom musikkinnslagene, og han er også den som knytter sammen Tysklandstiden med det som kom senere, Aabrek var blant de første FN-offiserene i Gaza og den aller første i Sør-Libanon, og i dag leder av FN-veteranene. Det eneste som mangler, er de aller yngste, de som i dag gjør NATO-tjeneste i tidligere Jugoslavia og i Østen – men om noen år kan de også begynne på sine jubileer.
Hva slags musikk er det man fremfører når man femtiårsjubileer for Norge som okkupasjonsmakt og senere som alliert?
"Lili Marlen", selvfølgelig, den damen oppstod i Tyskland og fortsatte blant de allierte. Og med krigen så lang tid på avstand, er man ikke verre på det enn at Carl Teikes marsj "Graf Zeppelin" står aller først på programmet. De første tysklandssoldatene hadde riktig nok strengt "fraterniseringsforbud" mot de slagne fiender, men det kunne ikke forhindre at guttungene tok med seg hjem både ompa-musikk og flate tyske schlager-tangoer.
Glenn Miller og Dam Busters
Men utenom de rent norske innslagene, som Sæverud og Grieg, er det svært mye alliert nostalgi. Glenn Miller, selvfølgelig, både In the mood og American Patrol. Britene er der, med den tids store musikkhelt –Robert Farnon, Gordon Langfords fantasi over britiske sjømannssanger – det er her både Skippern og "Rule Britannia" er med – og så er det Eric Coates med "The Dam Busters" – tilegnet den berømte bomberavdelingen Skadron 617, som faktisk også bombet ubåtbunkeren på Laksevåg med blockbuster-bomber i januar 1945.
Så her er det sannelig historie både i musikk og ord.
Kanskje er det meningen at de gamle guttene skal ta avskjed med hverandre, nå som siste jubileum er over, og de eldste er på god vei mot de 80 år. Men det er ikke mye som tyder på det, for noen tusen av dem samles ustanselig til foreningsmøter og til fester – og akkurat nå er forberedelsene i gang til vårens og sommerens mange utflukter. Da vil du garantert både dem fra kysten i Normandie i vest til St. Petersburg i øst.
Dessuten er det jo bare fire år til de kan begynne å feire 60 års jubileer!
|