Marit Nybakk sin tale til lokalforeninga

Kjære Forsvarsvenner,
Takk for invitasjonen, og takk for at jeg fikk lov til å komme til Voss! Det blir jo sagt om Voss at "Verdi er vid, men Voss er vidare", så det kan jo passe godt at lederen i Forsvarskomiteen får komme og si noen ord om utsiktene for det norske forsvaret akkurat her. Jeg føler meg både beæret og stolt over å bli invitert hit i jubileumsåret 2003, 50 år etter at Tysklandsbrigaden forlot Schleswig.
Jeg hadde også den glede å være med folk fra Tysklandsbrigaden 1. oktober i Schleswig. Det var svært hyggelig.

Jeg tilhører den generasjonen som er født mens dere var i Tyskland som de første norske styrker i moderne tid som deltok i internasjonale operasjoner. Jeg er født i etterkrigstidens seiersrus, en tid preget av framtidsoptimisme, vekst og velstandsutvikling. Men også nøysomhet og forsakelse. Sakte, men sikkert ble det moderne Norge, det norske velferdssamfunnet bygget ut.
Den ble utviklet parallelt med oppveksten til nettopp meg og min generasjon. Vi har opplevd alle etterkrigstidens nyvinninger og reformer, vi har opplevd at Norge utviklet seg til et av verdens beste samfunn å bo i. Vi har sett oppfyllelsen av våre forfedres drømmer og visjoner.

Dette ville ikke vært mulig uten dem som kjempet for Europas og Norges frihet i det mørkeste kapitlet i Europas historie: Hitler-Tysklands og nazistenes brutale forsøk på å skape et germansk overherredømme - 50 år før begrepet "etnisk rensing" var oppfunnet og 60 år før nynazister sendte unge gutter i døden i Norge fordi de hadde en annen hudfarge enn dem selv.
Vår takknemlighet overfor dem som ga sitt liv for vår og Europas frihet burde være grenseløs.

Når vi på nytt hører trampingen av støvlene fra unge fanatikere i europeiske byer, når tusenvis av uskyldige mennesker ble massakrert på nittitallet i vår egen verdensdel, når hjernevaskede terrorister bruker overfylte passasjerfly som levende bomber - da skal vi huske prisen som ble betalt for at vi fortsatt er frie og lever i et samfunn basert på demokratiske verdier og på menneskeverd.

Ikke minst er det viktig at den oppvoksende slekt får den nødvendige kunnskap om dette kapitlet i vår historie. At de blir minnet om at menneske-rettigheter, frihet fra frykt og retten til å mene hva vi vil, ikke er en selvfølge. Og at det fortsatt er mange steder på kloden vår der undertrykking og vold hører til dagens orden.

Dere som var i Tysklandsbrigaden og representerte Norge i det vanskelige arbeidet med å stabilere Tyskland etter Hitler og sikre demokratiet mot en ny trussel: Kommunismens frammarsj - husk at vi er stolte av den innsatsen dere gjorde. Dere var med på å sikre det demokratiske Tyskland og det demokratiske Vest-Europa.

Tysklandsbrigaden er en viktig del av det norske forsvars historie. Jeg er derfor glad for å få sjansen til gi dere den honnør jeg mener dere fortjener. Dere bidro til å stabilisere og demokratisere Tyskland, men dere bidro også til å stabilisere vårt forhold til Storbritannia, og øke samholdet i den vestlige leir under Den kalde krigens begynnelse.

Winston Churchill har sagt at "Politisk dyktighet er å forutsi hva som vil skje i morgen, neste uke, neste måned og neste år, og etterpå kunne forklare hvorfor det ikke skjedde". Og blant dem som trodde på et bredt samarbeid mellom de allierte fra øst og vest når krigen endelig sluttet, var det nok noen som ble overrasket. Fra 1945 begynte en ny epoke i Europas politiske historie. Politikere fra alle norske partier møtte da en ny politisk hverdag med blanke ark.
Forsvarspolitisk ble det slått fast at det var i Norges interesse å bidra til et internasjonalt sikkerhetssystem som ble basert på internasjonal rett, blant annet for å sikre små staters rettigheter. Alle politiske partier var enige om at norsk deltagelse i forsvarssamarbeid skulle bygge på krigens erfaringer, både for å sikre kongeriket, og for å oppfylle våre internasjonale, militære forpliktelser.

Med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser var det vanskelig å tenke seg at Norge alene skulle framskaffe et tilfredsstillende sikkerhetsnivå til å kunne stå imot et angrep fra en militær stormakt. For å klare det trengte Norge allierte. På samme måte som i dag.

Før NATO ble dannet i 1949, viste Storbritannia seg som Norges nærmeste allierte. Krigens samarbeid hadde bekreftet den stilltiende forståelsen som hadde vært til stede siden frigjøringen fra Sverige i 1905. Og det var Storbritannia som ba om norske styrker i Tyskland.

Den gang, som nå, diskuterte man om man skulle delta med styrker ute, eller om man heller skulle konsentrere seg om å bygge opp militære styrker her hjemme. Og til debatten den gang, som nå, vil jeg si at jeg ikke ser det store motsetningsforholdet mellom deltagelse ute og hjemme. Slik jeg ser det er det ikke enten eller. Grensene mellom det nasjonale og det internasjonale er blitt mer og mer utvasket. Og som en konsekvens av dette kan norske soldater tjenestegjøre både ute og hjemme, og likevel forsvare norske interesser.

Oppdraget i Tyskland varte i 6 år, og rundt 50.000 norske soldater deltok. Dette oppdraget var begynnelsen på senere norsk deltakelse i internasjonale operasjoner under FN og NATO paraplyene, og sist men ikke minst den norske deltagelsen i koalisjonen "Operation Enduring Freedom" og styrkene i ISAF i Afghanistan.

Tysklandsbrigaden bidro til økt forståelse mellom Norge og Tyskland, dere var de først av oss nordmenn som etter krigen så at tyskere også var mennesker. Og ikke minst fikk mange øynene opp for at det var mulig å tjenestegjøre internasjonalt, bl.a. i FN-styrker og seinere i NATO-operasjoner.
Og en ting til - styrker i internasjonale operasjoner må oppføre seg slik at de får respekt og tillit.

Jeg tiltrådte som leder av Stortingets forsvarskomite i begynnelsen av oktober 2001. Altså for 2 år siden.
Jeg hadde bl.a. fire år bak meg i Utenrikskomiteen.

Jeg startet arbeidet med et hav av utfordringer:
• Den forrige komiteen hadde etterlatt seg et uoppgjort bo. Forsvarsreformens behandling i Stortinget endte i juni 2001, i et vedtak om struktur - en alt for stor struktur - uten at det ble fattet noe vedtak om økonomiske rammer.
• Vi ventet på en stortingsmelding om sårbarhet og samfunnssikkerhet.
• Vi hadde opplevd 11. september 2001.

Jeg husker hvordan jeg i dagene etter 11. september om og om igjen så for meg alle dem som valgte å hoppe i døden fra 80. etasje - eller hvor høyt det var - i stedet for å bli brent levende. Hva tenkte de på mens de var på veg mot asfaltenå Det tar litt tid å falle så mange etasjer ned.

Hvilken ondskap ligger bak en så grusom handling som å sende store passasjerfly fulle av mennesker og bensin inn i veggen på en gigantisk kontorbygningå

• Vi snakker om terrorisme - den aller største trusselen mot fred, demokrati og rettsorden i dette århundret.

Vi har helt nye sikkerhetspolitiske utfordringer:
• Etter den kalde krigens slutt
• Etter Sovjetunionens sammenbrudd
• Etter de etniske massakrene på Balkan
• Etter utvidelsen av NATO
• Etter 1. september 2001
• Etter at FN kom til kort i Somalia, Rwanda/Burundi, Kongo og til dels Liberia
Etter Irak
• Og - etter mordet på Anna Lindh.

De viktigste sikkerhetspolitiske utfordringene er:
• Fattigdommen og postsovjetiske områder
• Atomavfall og lagrede kjemiske våpen i tidligere Sovjetunionen, herunder utenfor våre strender i Nordvest-Russland
• Ustabiliteten i Sentral-Asia og Kaukasus
• Internasjonal terrorisme
• Organisert internasjonal kriminalitet, herunder narkotikasmugling og prostitusjon
• Menneskehandel og menneskesmugling
• Borgerkriger, Aids, etnisk rensing i Afrika
• Feminiseringen av fattigdommen, der 2/3 av verdens fattige er kvinner, og der kvinneundertrykkingen øker, særlig i islamske fundamentalistiske samfunn (Apropos den aktuelle Statoil-debatt: Flere kvinner i iranske fengsler venter på å bli steinet.)

Som forsvarspolitikere står vi også overfor en rekke nasjonale utfordringer:

Er vårt forsvar moderne og mobilt nok til å takle de nye utfordringene, til å samarbeide med våre allierte, til å overvåke vår langstrakte kystå

Har vi militært og sivilt beredskap som er godt nok dersom en bombe sprenges på Karl Johan 17. maiå

Eller hvis tsjetjenske terrorister lander med et kapret russisk passasjerfly på Bodø militære flystasjonå

Eller hvis Al Quaida slipper en "dirty bomb" i Hamarå
Eller alle på konsert i Grieghallen blir syke, og det kan være bakteriologiske våpenå

Eller hvis et reagensrør med kjemiske våpen slippes i Oppheimsvatnet eller Vangsvatnet av nynazistiske terroristerå

Eller vi får en skikkelig atomlekkasje fra Murmansk-områdetå

I de to årene jeg har vært leder av Forsvarskomiteen har dette vært områder vi har jobbet med. Vi holder på å omorganisere Forsvaret etter et forsvarspolitisk forlik mellom Arbeiderpartiet og Regjeringspartiene for inneværende planperiode, dvs. fra 2002 til 2005. Vi har behandlet en større melding om samfunnssikkerhet og antiterrorberedskap. Og vi får til våren en ny langtidsproposisjon om bl.a. organisering av verneplikten, nytt utdanningssystem i Forsvaret, mer samarbeid mellom våpengrenene, våre bidrag til NATOs nye struktur, for å ta noen eksempler.
Når vi bruker 30 mrd. i året på våre væpnede styrker, må det være svært gode sikkerhetspolitiske argumenter for dette i en tid der NATO i løpet av kort tid vil inkludere hele det gamle Øst-Europa, en tid der vi har fått NATO-Russlandsområdet, EU utvikler sin egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, ja sågar overtar flernasjonale operasjoner fra NATO. Og der det knapt nok finnes noen territoriell trussel mot norsk jord.

Forsvaret er til for å sikre norske borgeres sikkerhet.
Forsvaret må derfor - i et samspill med våre allierte og med sivilt beredskap - organiseres slik at vi er sikret mot de trusler og det trusselbilde som til enhver tid eksisterer.

I løpet av de siste 14 år er Europa forandret fra å være et delt kontinent i en kald krigstilstand til en verdensdel med nye demokratiske stater. Land som ikke eksisterte i 1989 er eller blir nå medlemmer av NATO. Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Warszawa-pakten er borte, Tyskland er blitt samlet til ett rike. Jeg har tenkt på at det må føles som en stor seier for dere som opplevde delingen av Tyskland og Jernteppet som ble trukket gjennom Tyskland.

Den globale situasjon er også helt forandret. Etter Irak snakker forskere, journalister og politikere om en ny verdensorden. Etter terroranslaget mot USA 11. september 2001 fikk vi etableringen av NATO-Russlandområdet og fortgang i utvidelsesprosessen i NATO.

Også Norges sikkerhetspolitiske situasjon er blitt endret gjennom disse dramatiske hendelsene. Litt banalt kan man si at vi ikke lenger forholder oss til en fiende som kommer rullende i stridsvogner østfra.

Risikobildet og vår oppfatning av den sikkerhets-politiske situasjon er en refleksjon av de utviklingstrekk som til enhver tid kjennetegner vårt eget samfunn og våre omgivelser. La meg illustrere med noen eksempler:

To store merkesteiner er knyttet til tallene 9 og 11: 9/11-1989 og 11/9-2001.
Men de er ikke de eneste som har endret det sikkerhetspolitiske bildet:
9. april 1940 - la langt på veg grunnlaget for tanken om et stort invasjonsforsvar og alliansetilknytning i NATO.
Cuba-krisen i 1962 klargjorde at atomkrig mellom supermaktene kunne finne sted.
80-tallets "glasnost" ga verden "gorbasmen" som kuliminerte i at selve symbolet på den kalde krigen, Berlin-muren, ble revet 9. november 1989. Det viste oss at brente broer kan bygges opp igjen.
Krigene på Balkan viste oss at den kalde krigens slutt ikke nødvendigvis gjorde Europa fredeligere.

11. september 2001 - det første angrepet på USAs fastland siden 1812 viste oss at selv verdens eneste gjenværende supermakt er sårbar.
Disse hendelsene har lagt grunnlaget for de mest dramatiske endringene i norsk, europeisk og global sikkerhetspolitikk de siste 60 år.

Ofte er det det uforutsigbare, som på kort sikt kan endre både den internasjonale situasjonen, maktbalansen og den hjemlige Forsvars- og utenrikspolitikken.

Da de første østtyskere slo seg gjennom muren 9. november 1989, falt selve symbolet på den kalde krigen. Jernteppet ble revet ned, man snakket om det utvidede sikkerhetsbegrep, og fremtidsoptimisme preget debatten.

For fjorten år siden sto muren i Berlin, og vi hadde fortsatt kald krig og maktbalanse. Folk med stor innsikt spådde mange utviklingsbaner, men svært få spådde den som skulle komme.
(Zbigniew Brzezinski, amerikansk sikkerhetsrådgiver, kan stå som representant for de uheldige med et kjent navn som var faretruende konkrete på et meget ugunstig tidspunkt. I 1989 skrev han "The Grand Failure". Der sier han blant annet:
"East Germany has become a communist Prussia, disciplined, motivated, and productive. It may remain so for quite a while, espescially since West-Germany generously contributes to its well-being."
Han tok som kjent feil.

9. november 1989 var en like ualminnelig alminnelig dag, bortsett fra i Berlin. Der sprengte folket den forhatte muren. Det umulige, det uforutsigbare, det utenkelige, hadde skjedd. Datoen markerer et fysisk brudd - eller gjennombrudd - i historien. Våre utfordringer og muligheter skriver seg fra dette gjennombruddet. Den nye tids orden - eller uorden - starter her.

Sovjetunionen ramlet sammen, Tyskland ble samlet til ett rike. Nye stater med eksotiske navn oppsto. Navn som Uzbekistan og Turkmenistan var ikke fantasiland fra Donald Duck. De var høyst reelle, tidligere republikker i Sovjetsamveldet, nå selvstendige stater i det post-sovjetiske området. Uzbekistan som ett av verdens viktigste kornkamre, gullprodusent og bomullsdyrker. Turkmenistan med ufattelige gassforekomster. Kaukasus og Sentral-Asia framsto - og framstår - som et av de mest strategiske områdene i verden - i tillegg til de energireservene som ligger her.

Det nye Europa tok form. Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer av EU, en klar markering av at den gamle tid var omme. Tre alliansefrie land fra den kalde krigens grenseland var det som nå gikk inn og etter hvert både markerte seg sterkt og langt på vei dreide den interne maktbalansen i EU nordøstover.

Så ble Polen, Tsjekkia og Ungarn medlemmer av NATO. Tre land krysset grensene fra den kalde krigen. De kunne ikke gjort dette valget tidligere. Nå har de krysset denne historiske grensen på grunnlag av historiske prosesser og demokratiske beslutninger - og uten andre konflikter enn dem som hører demokratiet til. Og ytterligere syv er på vei inn - flere av dem var ikke en gang selvstendige stater i 1989.

12 nye land banker på døra til EU. 10 av dem vil trolig komme inn fortere enn noen av oss hadde drømt om bare få år tilbake. Estland, Polen, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia. Polen alene har 39 millioner innbyggere og kan som stor europeisk nasjon måle seg med land som Frankrike og Tyskland. Den nasjonale selvbevisstheten er stigende tross tøffe omstillinger. Orienteringen deres er europeisk om kontinental. På kort tid er de blitt Tysklands største handelspartner.

Det er likevel utviklingen av en egen forsvars- og sikkerhetspolitikk i EU som representerer den store utfordringen for Norge som flankeland i NATO og utenfor EU. Her opplever vi at ikke-NATO land som Sverige og Finland har større innflytelse på framtidens europeiske sikkerhetspolitikk enn NATO-land som Norge.

Norge har ønsket et tettest mulig samarbeid med EU i utviklingen av en europeisk krisehåndteringsevne. Vi har gitt tilsagn om solide militære bidrag og har jobbet aktivt og konstruktivt politisk. Et resultat av EUs nye sikkerhetspolitikk er for øvrig at Vestunionens parlamentariske forsamling legges ned. Arbeidsoppgavene overføres til Europaparlamentet - der sitter det som kjent ikke norske representanter.

Utviklingen av samarbeidet mellom NATO og EU tok mange skritt framover på fjorårets toppmøter i NATO og EU. For Norge får dette konsekvenser. Vi blir enda mer avhengig av USA og det stansatlantiske samarbeidet.

Det nye Europa og de nye statene som oppsto etter murens og Sovjetunionens fall har også vist oss at verden er blitt mindre stabil og mer uforutsigbar enn under Den kalde krigen. Kommunismens fall avdekket miljøødeleggelser, gryende nasjonalisme og rasisme, etnisk motsetninger, religiøse stridigheter og sosial uro.

FNs utviklingsprogram - UNDP - forteller oss at 150 millioner mennesker i post-sovjetiske områder lever i ytterste fattigdom. 150 millioner - det er så mange som det bor I Frankrike, Storbritannia, Nederland og hele Norden til sammen. Det spesielle ved mange av disse, er at de har hatt en levestandardsenking som er unik i historien og at befolkningen har et høyt utdanningsnivå. Her er det store regionale forskjeller, også innenfor det som i dag er Russland. Nordvest-Russland hører med blant de verst stilte, med strenge klimatiske forhold og miljøødeleggelser i tillegg til nød og fattigdom.

Ingen steder i verden markerer et større skille i levestandard enn grensene mellom Russland og Norge, og Russland og Finland. Det er viktig at vi ikke erstatter jernteppet med et permanent fattigdomsteppe.

I våre nærområder er utviklingen i Russland, særlig Nordvest-Russland, av avgjørende betydning for Norge.
Her ligger altfor mange avdankede atomubåter og mye atomavfall.
Da G-8-landene i fjor kom med sitt program for å bekjempe masseødeleggelsesvåpen, la Norge inn prosjekter knyttet til atomopprensning nettopp i nordområdene.

I flere år har etniske konflikter, borgerkriger og regionale kriger truet verdenssamfunnet. Ikke bare på det afrikanske kontinentet og andre steder i Sør, men også i Europa. Atomvåpenmateriale er ute av kontroll i hendene på terrorister og ustabile regimer, ofte solgt av arbeidsløse - eller pengeløse forskere i postsovjetiske områder. Atomtrusselen dreier seg ikke lenger om våpenkappløp mellom stormakter, men om eksisterende atomvåpen hos parter i regionale konflikter, bl.a. mellom India og Pakistan i forhold til Kashmir-konflikten. De bakteriologiske og kjemiske våpnene, som er på avveie, har vi fått skremmende nært i vår bevissthet. Av 102 voldelige konflikter de siste åra, var bare 6 krig mellom stater, den siste vel mellom Eritrea og Etiopia.
Vår sikkerhetspolitiske hverdag preges av internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og tikkende miljøbomber. Uroligheter som fattigdom og sosial nød bidrar til terrorfare. Når verden blir mindre, blir disse truslene større. Verden er blitt mindre stabil, og sårbarheten har økt.
Konfliktbildet har i sannhet endret seg siden FN ble stiftet på bakgrunn av de rykende ruinene etter 2. verdenskrig, stiftet for å hindre krig mellom stater.

Da NATO vedtok sitt strategiske konsept våren 1999, ble det nye trusselbildet tegnet: terroristnettverk, internasjonal kriminalitet, menneskesmugling, narkotikahandel og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Faren for at nukleært materiale eller kjemiske våpen skulle falle i hendene på ustabile regimer og terrorister, og fokus på hvilende terrorceller var en del av dette bildet som kom i tillegg til det mer tradisjonelle trusselbildet. NATO erkjente at terrorisme kan skape internasjonal ustabilitet og at det moderne, åpne og stadig mer teknologiske og globaliserte samfunnet er sårbart.

Så kom 11. september og det grufulle terroranslaget mot World Trade Center og Pentagon.

Kampen mot terrorisme og terrornettverk - uansett hva slags politisk eller religiøs tilknytning disse har - må være langsiktig og helhetlig. Vi må se på årsakene, og vi må ta i bruk både politiske, diplomatiske, økonomiske og militære virkemidler. Det var f.eks. nødvendig å fjerne det sterkt undertrykkende og brutale Talibanregimet, der Bin Ladens folk har vært en integrert del.
Derfor bidro også Norge med styrker og F-16-flly i Afghanistan.

Taliban-regimet må for øvrig ha vært det verste regimet i verden etter at Pol Pot tok livet av halve befolkningen i Kambodsja på 70-tallet. Jeg husker jeg satt på et fly til London tre dager etter at Taliban kom til makten og leste om steiningen av den første kvinnen i Daily Telegraph. Hvis det er kommet noe godt ut av 11. september er det at befolkningen i Afghanistan er blitt kvitt Talibanregimet. Så må det internasjonale samfunn stille beinharde krav om menneskerettigheter for kvinner i oppbyggingen av landet.

Hva er lærdommen av detteå En lærdom er at Forsvaret til enhver tid må tilpasse seg nye oppgaver. Det er ikke nok for Forsvaret å gjøre det man har gjort tidligere år litt bedre - man må kunne takle nye utfordringer og utføre andre oppgaver. Forsvaret må gjennom det man kan kalle transformasjon, og er derfor i dag inne i den største omstillingsprosessen noensinne. Forsvaret skal bli mer mobilt. I tillegg drøftes et sterkere militært-sivilt samarbeid.

Arbeidet etter 11. september viser ikke bare hvor sårbare vi er, men også hvor mange samfunnsområder som må trekkes inn i beredskapen og forsvaret av landet vårt.
Hvor mange plasser for tredje grads forbrenning har f.eks. Haukeland sykehus? Hvordan er den kommunale kriseberedskapen? Hvordan er det norske forsvaret rustet til å møte et eventuelt terroranslag?
Panservogner som ruller østover mot en klart definert fiende hjelper ikke stort mot bakterier som sendes i posten eller mot utvikling av terroristceller i Norge.

Bl.a. derfor er en omfattende omlegging av Forsvarets struktur og organisering nødvendig. Derfor er kystberedskap blitt enda viktigere. Derfor blir samarbeid mellom sivilt og militært beredskap et område vi må se særskilt på framover. Derfor er vi som nasjon avhengig av stabile internasjonale rammevilkår og et sterkt NATO.
Derfor er vi avhengig av et samarbeid med EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk og et økt engasjement i vårt forhold til Russland.

Vi skal først og fremst sikre trygghet i hverdagen for folk flest - og bidra til internasjonal fred, utvikling og utjamning.

Hvis vi ser på de datoene jeg nevnte innledningsvis, er det kun 9. april som fant sted på norsk territorium. Det norske forsvar preges med andre ord ikke bare av nasjonale hendelser, men langt oftere av internasjonale omgivelser og handlinger. Dette viser at det ikke er noen motsetning mellom internasjonalt engasjement og nasjonalt forsvar av Norge. Snarere tvert i mot: Internasjonale hendelser påvirker Norge, og norsk deltakelse ute bidrar derfor til å trygge Norge og å fremme våre interesser.

Økende uenighet i NATO og behandlingen av Irak-spørsmålet i Sikkerhetsrådet har vist oss at verden ikke er den samme etter 11. september. Konsen