Noen synes sikkert det er på tide at Tysklandsbrigaden nå blir trukket hjem, og ikke minst politisk er nok dette riktig. Andre mener brigaden kommer hjem ett år for tidlig, og ser vi på de militære forlegnings- og utdannelsesmuligheter her hjemme , er det vel temmelig opplagt at vi kommer hjem i tidligste laget.
Det var i februar 1947 at vi for første gang i historien i fredstid sendte en hel brigade ut av Norge for å gjøre tjeneste i et fremmed land. Det har vært 6 lærerike år vi har hatt her nede siden, og de ca. 50 000 mann som har fått sin utdannelse her, hører sikkert til de aller beste tropper vi har utdannet i fredstid. På manøver er vi kommet sammen med briter og dansker, delvis også med amerikanere, kanadiere, franskmenn og belgiere. Brigaden har fått underlagt seg enheter av andre nasjoners styrker, og vår brigade er gått inn i britiske divisjoner og korps på de riktig store manøvrene. Det har vært lærerikt og interessant, og den norske hæren har hatt et meget stort utbytte av brigadenes samarbeide med allierte tropper i Tyskland.
Og vi er kommet meget billig til vårt store utbytte her nede. Mat, hus, lys, våpen og kjøretøy, ammunisjon, bensin og alt det vi har behøvd for å trene og drive en fullt feltmessig brigade har vi fått for gjennomsnittlig 12-13 kr. pr. mann pr. dag, og i tillegg har denne betalingen også vært en slags ”avdrag” på kjøretøyene, slik at de i sin helhet gikk over til norsk eiendom for en tid tilbake. Vi har stadig kunne reparere og bytte ut kondemnerte vogner, vi overdriver neppe hvis vi sier at de utgiftene den norske stat – og de norske skatteborgere – har hatt på Tysklandsbrigadene, knapt nok svarer til halvdelen av hva det ville ha kostet å gi norske soldater i Norge er tilsvarende utdannelse. (Etter at vi gikk over til amerikanske våpen, har vi betalt britene kr. 10,50 pr. dag pr. mann).
Det er ikke bare med utstyr britene har hjulpet oss, de har også skaffet oss førsteklasses instruktører på alle felter, og de har hatt liaisonoffiserer ved våre staber. Deres hjelp og bistand har vært av uvurderlig betydning, og det er først og fremst britene vi kan takke for at de norske Tysklandssoldatene har nådd en så høy standard, og liaisonoffiserene har vært førsteklasses menn som har vunnet seg hundrevis av norske venner.
I tillegg til det militære utbyttet av vårt Tysklandsopphold har en brigade for brigade kunnet konstatere at soldatene som reiste hit ned som gutter, er reist hjem igjen som menn. Seks måneders opphold i fremmed land, mange og lange reiser i Tyskland og manøvrer sammen med soldater frå 5-6 forskjellige nasjoner og permisjonsreiser over hele Vest-Europa har vært utviklende og gitt oss unge nordmenn erfaring og lærdom som kommer vel med i det sivile liv.