Tirsdag 23.november 1948

Vi startet i dag kl. 11.45 med jernbane fra München. På RTO hadde vi dagen i forveien fått billett til grensen mellom Tyskland og Østerrike, men vi visste ikke hvordan det ville gå videre, for vi hadde ikke østerrikske penger. Eneste sjansen vi hadde, var å føye til grensestasjonen i Italia for å se om konduktøren gikk på den. Det gjorde han heldigvis, og han gav oss til og med en ny billett, så vi reiste uten kluss gjennom hele Østerrike.
Det var litt av et syn for oss å få se fjell igjen nå, og det landskapet vi reiste gjennom minnet oss meget om Norge. Jeg tror nesten vi så litt av Alpene, for jernbanelinja lå ikke så langt fra grensen mot Sveits. Dessuten reiste vi gjennom Tyrol, og alle mannfolk vi så, hadde tyrolerhatt med fjær.
Kl. 17.23 kom vi til Brennerpasset, grensen mellom Italia og Østerrike, men vi fikk dessverre se lite av det kjente passet, for det var begynt å bli mørkt. I Brennero holdt vi for alvor på å bli kastet av, for konduktøren der visste hva en ”movement order” var. Men vi klarte å få vekslet litt tyske mark i lire, så vi fikk billett til Verona.

Onsdag 24. november 1948

Kl. 24 kom vi til Verona, men der fikk vi selvfølgelig ikke sett stort, for det var helt belgmørkt. Det enste jeg kommer til å huske, er at vi stod i 3 1/2 time på stasjonen og ventet på toget videre. Vi holdt på å fryse fordervet, for i Italia er det forferdelig kaldt om natta. Kl. 3.27 gikk toget til Venezia, og vi reiste med det uten å betale noe. Et lite stykke utenfor byen skulle vi skifte tog, men vi gikk på feil tog og kjørte i motsatt retning, til Trieste. Vi måtte så hoppe av toget på en liten stasjon og gå til byen, en marsj som tok 2 1/2 time. Sant å si hadde vi ikke drømt om å innta Venezia til fots. Det første vi gjorde var å få oss et rom og så oppsøke det norske konsulatet for å få vekslet litt penger. I Venezia er det temmelig vanskelig å finne fram, for det finnes så mange kanaler og gatene er bare et par meter breie. Vi fant da endelig konsulatet og fikk vekslet noen kr. i en bank som konsulen viste oss. Etterpå gikk vi rundt i byen og så oss om. I Venezia tror jeg vi kunne få kjøpt hva som helst, men alt er fantastisk dyrt, og vi har ikke så mye å rutte med. Kl. 4 gikk vi til sengs, for vi var temmelig trette og slitne.

Torsdag 25. november 1948

Fredag 26. november 1948

Tidlig om morgenen reiste vi fra Firenze til Rom. Vi kjørte nå gjennom et nydelig landskap med fruktbare enger og åkrer. Mange steder var det små fjell og åskammer, og på toppen av disse var det ofte bygd borger. På toget gikk det bra til vi kom nesten til Rom. Da forlangte en konduktør å få se billettene, og da vi kom fram ba han oss bli med inn på et kontor hvor det var noen som snakket engelsk. Det hadde vi naturligvis ikke særlig lyst til, for da hadde vel politiet tatt hånd om oss. Langt om lenge klarte vi å stikke fra han, men han beholdt ”Movement Order”en. Vi hadde vel gått en times tid da vi fant ut at vi måtte finne et sted å plassere bagasjen, og vi fant merkelig nok et billig pensjonat: Pensione Amalfi. Deretter gikk vi for å finne det norske konsulatet, men det ble litt av en jobb, for vi fikk oppgitt feil adresse et par ganger, men det gikk da til slutt, og vi fikk vekslet til en kurs av 70 lire. Ellers så vi oss litt omkring i byen, og tok noen bilder, bl.a. av monumentet av Emanuel II. Vi ble sultne av å gå rundt i byen, så vi kjøpte noe frukt som jeg verken har sett eller spist før. Det liknet på store tomater og smakte veldig godt.

Lørdag 27. november 1948

I dag gikk vi for å bese byen ordentlig, så vi var tidlig oppe. Først gikk vi til Colosseum for å se dette gigantiske byggverket. Det kostet 20 lire for å komme opp på toppen, men derifra hadde vi en bra oversikt over byggverket. Det var mye som var ødelagt, bl.a. var gulvet borte, så vi kunne se ned i gangene hvor løvene holdt til. En italiener fortalte oss at teatret i full stand kunne ta 80 000 mennesker. Derfra gikk vi for å se St. Peterskirken, og på vegen gikk vi forbi Pantheon. Hadde Colosseum vært imponerende, var ikke Peterskirken det mindre. Det var nesten ikke til å tro at den kunne være så flott. Alle veggene var dekket med svære figurer og malerier. For å komme opp i kuppelen måtte vi betale 40 lire, men det gjorde vi gladelig. Derfra hadde vi utsikt over hele Roma i nydelig solskinn. Deretter gikk vi for å se på dyrehaven. Den var nokså stor, så det tok oss ca. 3 timer før vi hadde sett det meste. Så gikk vi tilbake til pensjonatet for å hvile et par timer, og kl. 23.55 reiste vi med toget til Pisa.

Søndag 22. november 1948

På toget til Pisa forsøkte vi som vanlig med ”Movement Order”en, men denne gangen hentet konduktøren jernbanepoliti. Vi lot som vi ikke forsto dem, men til slutt kom selve overkonduktøren, og da måtte vi betale. Det kostet 942 lire. Etter at vi hadde vært i Rom virket ikke Pisa særlig imponerende, men byen var ganske pen, selv om den var kraftig ødelagt av bombing. Det vi hadde interesse av, var naturligvis det skjeve tårnet, og vi fant det til slutt etter en del leting. Tårnet var i hvert fall imponerende. Ved siden av tårnet stod det to kirker som var ganske pene, den ene var helt rund.
Så dro vi til Firenze og tok inn på det samme hotellet som sist vi var der. Her holdt det også på å bli bråk på toget, men vi klarte oss denne gangen. I Firenze kjøpte vi billett helt til Brennero for det viste seg at vi hadde akkurat nok penger til det, og vi visste ikke om vi kunne ”tjuåke” der. Før vi gikk til sengs besøkte vi en stor kirke i byen, og kom inn midt under en gudstjeneste. Gudstjenesten var ganske interessant, den var helt forskjellig fra vår.