Harz er et vakkert, kupert og skogkledd område midt i Tyskland, som minner ikke så lite om et vanleg norsk landskap. Landskapet veksler med koller, vide jordbruksområder og vakre skogsområder med "nordiske" treslag, granskogen plantet på militær vis, ved at alle trær står på geledd med lik avstand til alle kanter.
Her ligger Holzminden, som nok bare er en døsig, gjennomsnitts tysk dorf, en landsby lik tusener andre små innlandsbyer i Tyskland. En etter måten fredelig plett i et ellers rasert land. Den ligger ved Weser, en av de store vannveiene i Midt-Tyskland, nær Höxter, og med større byer som Hannover, Hameln og Hildesheim rundt seg. Derfor hadde vi Hannover-hesten som vårt "varemerke". På den andre siden av Weser hadde vi tilgang til et stort badebasseng, det kom vel med på de steikheite sommerdagene vi fikk med oss. De som fikk sin tjeneste lagt til Holzminden, ser nok ennå for seg den gebrekkelige og meget avfeldige ferja vi måtte bruke for å komme oss over elva.
For Ola soldat er det ingen steder å gå, bortsett fra et par gørr kjedelige kafeer, der avdankede musikere gnikker på utslitte instrumenter. Noen hovedgate finnes ikke. Veier og gater er tilsynelatende opparbeidet etter behov. Bolighusene er stort sett samlet i dorf’en. I en del av husene bor folk og fe sammen, men i hver sin ende av bygningen. Dette har med gammel tradisjon å gjøre. Det samme gjelder "sammenklumpingen" av husene. Det var gjort fordi folket ønsket å leve innenfor sikre murer, til vern mot en alltid tilstedeværende fiende. Krig og uro, vold og brannstiftelse har det ofte vært i denne delen av Mellom-Europa. Utenfor den sentrale dorf’en vider markene seg ut, flate og meget grøderike, og greit adskilt fra nabo eiendommene. Jordsmonnet er godt, og driften blir effektiv med så store dyrkbare og lettdrevne flater. Skogen drives også godt, men nå er det en merkbar form for stillstand over hele fjøla.
Den vesle byen, der vi skulle tilbringe de neste 6 månedene er, som nevnt, tilsynelatende bare en uregulert og planløs samling av hus, kanskje ikke så helt ulik våre egne bygdebyer, som over tid er bygget opp langs landeveien. Hus og forretninger er plassert langs noen få brolagte gater og rundt torg og åpne plasser. Det er støvete og skittent overalt. Det kan kanskje skyldes at en stor krig nettopp er avsluttet og har etterlatt seg et vakuum der man liksom drar pusten før livet kan gå sin vante gang igjen. Alt er forandret. Det er vanskelige tider, uten at man akkurat i vår Holzminden ser ut til å lide noen direkte nød. Men alt erbasert på naturalhusholdning. Folket er utslitt, rett og slett. Knapt noen familie er uten merker eller arr etter krigen. De fleste har nok mistet noen av sine, eller har fått dem tilbake fra frontene som skamskutte vrak eller krøplinger. Og det er ikke nødvendigvis bare i det ytre at krigen har satt sine spor. Svartebørsen florerer, som en del av livsgrunnlaget. Det viser seg etter hvert som vi blir kjent med forholdene, at de kan dette gamet også. De vanskelige forholdene korrumperer folk og bringer kriminaliteten opp til overflaten. Selv den beste har kun ett mål, å livberge seg og sine, koste hva det koste vil og uansett metode. En fordel har de hatt her ute på landsbygda, og det er at krigen har fart skånsomt med folk, hus og landskap. Men loslitte er de selvsagt etter alle forsakelsene i 5 lange og problemfylte krigsår. Likevel er det ikke vår jobb å synes synd på dem. De vet veldig godt å utnytte mulighetene hensynsløst til sin fordel. "Kaugummi" og "sjokele" er ungenes gjennomgangsmelodi. De voksne er ute etter sigaretter, tobakk, såpe, fett, smør og strømper, om dette kan skaffes. Og "kursen" er høy. Vi får godt betalt. Også vi menige, som har en avgrenset adgang til slike ting, er sterkt i vinden som interessante handelspartnere. Nesten alt kan man få i bytte for slike varer. Og handelen blei stadig mer livlig etter hvert som vi kom inn i "gescheften", hadde opparbeidet oss et lager av sigaretter og fikk kontakt med svartebørshaiene i mørke kveldstimer. Men vi måtte for all del være oppmerksomme. Noen blei nok lurt av skrupelløse haier. Fotoapparat, militære kikkerter, kostbare smykker av alle slag, og heimbrent, Kornbrantwein, ikke alltid av beste kvalitet, var ettertraktet. Vi hadde jo ikke samme adgang til å skaffe oss skikkelig brennevin, som dem med "grad". Dessuten hadde vi en beskjeden adgang til å handle på svartebørsen, fordi vi måtte bruke av våre små tildelte kvoter. Men mange var nøysomme, sparte på røyken og sto på. Og markedet var gunstig, særlig før den stor pengereformen, som viste seg å være et sesam-sesam. Det vi tidligere hadde måttet snuske oss til i mørke portrom og bakgater, kunne man over natta se til slags i flotte forretninger. Plutselig åpenbarte det seg et vell av varer. Alt var tilgjengelig. Det var som å gå til sengs i det dypeste mørke og våkne til et Fata Morgana neste morgen. Hele Tyskland var snudd opp-ned. Men svartebørsen lot seg sjølsagt ikke feie under teppet. Det var alltid noe som var til salgs – og billigere.
Sjøl var jeg så heldig, en lun og fredelig kveld jeg var ute og spaserte, å bli tilsnakket av en eldre, distingvert, men noe loslitt herre. Under vår samtale fikk jeg vite at han tilhørte en tidligere velstående og velrenommert familie, som etter hvert var blitt nødt til å selge unna det meste av verdi for å holde liv i seg. Jeg ønsker å tro på det han fortalte, både fordi han virket tillitvekkende og ordentlig, trass sin tilsynelatende elendighet, og fordi han faktisk ikke visste hva gjengs svartebørspris kunne være på det Rodenstock fotoapparatet han tilbydde meg. Et skikkelig flott apparat, med Zeiss Ikon automatikk, som i sin tid nok ikke hadde vært billig i anskaffelse.
Sjøl var han ikke fra Holzminden, men han hadde tatt turen hit fordi han lite likte at det kunne bli kjent på hans hjemsted hva han måtte drive med. Etter den hyggelige samtalen skiftet 1400 sigaretter eier. Jeg var svært godt fornøyd med en rimelig god handel, som ble beseglet med et håndtrykk. Mine Wild Woodbine og Player’s kostet ikke mer enn 2 øre pr. stk. når vi tok ut kvoten vår. Jeg håper også at han var like fornøyd som meg. Apparatet ga meg mye glede bl. a. med gode billeder fra brigadetiden.

Når dagene ble for lange og kjedelige i mangel på tjenestektivitet, var det godt å komme seg ut av leiren og streife rundt i den vakre naturen vi hadde rundt oss på alle kanter. Det være seg i form av skarpskyting med gevær eller maskinpistol, eller øvelse i kartlesing og liknende fredelige sysler.
I vår midte hadde vi en typisk yrkesmilitær, en skikkelig ryddig kar, som hadde gjort tjeneste i England under krigen. Sunnfjording på sin hals, den gode løytnant V. Jeg vil tro han måtte være en av de mest reale befalingsmenn vi hadde i artilleriet. Grei, liketil, og alltid på guttas side.
En av de aktivitetene vi måtte gjennom, var prøven til skarpskyttermerket. Skyteopplæringen med håndvåpen var ikke mye å skryte av. . For min del hadde jeg en viss erfaring, jeg hadde drevet en del med miniatyrskyting. Men det var jo noe helt annet enn den avfeldige Lee Enfield-rifla jeg hadde fått til disposisjon og som hadde et tosidig og overveldende mål, nemlig å kue den tyske nasjon og å stanse en eventuell russisk fremmarsj over det midt-tyske slettelandet. Begge deler egentlig en umulig oppgave. Men vi visste så lite om grenseproblemene, om infiltrasjon østfra og – på den tid – den svært kritiske fasen i den kalde krigen, med russernes blokkering av tilførselsrutene til Berlin, luftbrua osv.
Men litt trening i skarpskyting brakte en positiv forandring inn i en grå hverdag. Så det var en avslappet gjeng som ble transportert til et dertil avsatt og egnet område, der vi skulle lære oss, i det minste, å skyte på blink. Dersom noen hadde trodd at det skulle la seg gjøre å treffe blinken med den gamle rifla jeg hadde fått utlevert – produsert i 1926 – må man tro om igjen. Det var liksom ikke mulig å parre øyner og sikte. Gud vet om ikke selve løpet kunne være skeivt også. Kulene forsvant i alle fall rakt inn i granskauen uten så mye som å tangere skivene engang. Både løytnant V. og "skarpskytter" 13344 var nok like oppgitte. Slik skyting kunne umulig kvalifisere for skarpskyttermerket, langt mindre avgjøre en eventuell ny krig. Ikke hadde jeg marsjmerket, heller. Det siste hadde gnagsår fra uhamslige støvler satt en effektiv bom for! Jeg ville faktisk ikke ha annet å vise for meg når vi kom tilbake til fedrelandet enn tjenesteboka og ei ekstra stripe eller to, tildelt på grunn av god oppførsel og god sambandstjeneste. Men min kjære løytnant V. visste råd. Han flidde meg et automatgevær med beskjed om å rette opp tilliten. Med dette våpenet godt plantet i hoftehøyde, feide jeg målskiva elegant i filler. Løytnant V. gryntet uforstyrret og tilsynelatende fornøyd noe jeg velmenende oppfattet å kunne likne på: "Dette klarte du beire!" I alle fall styrket seansen min selvfølelse – nå kunne "russen" bare komme, så skulle han bli feid av banen . . .

Men det var ikke bare jeg som i yr glede var skyteglad. En gang hadde løytnant V. tatt med seg en gjeng i et par biler. Vi skulle lære oss å lese kart og terreng og ble kjørt ut i et vidt og åpent landskap, godt egnet for observasjoner. Jeg hadde vært borti en del slik kartlesing før jeg tok fatt på min militære løpebane og hadde ingen særlige problem med å plassere oss på kartet og peke ut målene. Det var alt for mange av gutta som merkelig nok ikke hadde peiling. Dette var en tid etter at jeg var blitt "forfremmet" til løytnantens private sjåfør, og det falt derfor i min lodd å lede tilbaketuren, som fører av løytnantens jeep. På veien passerte vi mellom en del hus i klynge langs landeveien, en typisk tysk hussamling. På en steintrapp som vendte ut mot veien satt en praktfull hane og brisket seg. I det vi passerte, skrek den opp, flakset forskremt ut fra trappen og landet midt i det flate frontglasset, som en tysk ørn med spredte vinger, en ren germansk demonstrasjon. På løytnantens barske ordre: "Stogg!", bråbremset jeg, med det resultat at "den tyske ørnen" ramlet ørsken ned i støvet ved siden av jeepen. Løytnanten var snar ned i pistolhylsteret, fisket fra revolveren sin og plantet en kule midt i hanen så fjøra fauk. Jeg kvekket fortumlet og spørrende: "Skaut du hanen?" Etter en kort pause, mens revolveren kom på plass i hylsteret igjen, kom det nøkterne, tørre, men bestemte svaret: "Køyr vidare." Med det var all videre diskusjon avsluttet. Men "das Vaterland" var et kre fattigere! Hanen kom nok til nytte på sitt vis, likevel?

Alt for lite sitter egentlig igjen i minnet fra de store manøvrene vi var med på. På Lüneburg Heide var det stort sett bare sand og, når det kom nedbør, svære vanndammer og lite hyggelig å være. Ikke alltid var det orden på forsyningstjenesten heller, av ulike grunner. Men vi overlevde likevel og hadde egentlig ingen nød. Spreke gutter ordner seg! En episode jeg særlig minnes, var under en slik manøver. Vi hadde "kjempet" i nærmere ett døgn uten særlig tilgang på mat, men i kveldingen hadde vi slått oss ned i et lite skogholt, der vi slappet av for å vente på servering og kanskje få litt søvn. Omsider kom det varm mat, og vi fikk beskjed om å stille i matkø. Så tok vi med oss aluminiums-kjørlene, stilte opp og ventet. Det blei opplyst at vi ville få utlevert den vanlige engelske rom-kvoten til dem som ville ha. Nå hadde det seg slik at jeg var temmelig uvant med skjenking, og jeg visste heller ikke hvilken virkning rommen ville få på en tom, utsultet mage. Foran meg sto det en kar fra Jæren som jeg visste var avholdsmann. Jeg kom i hug ei historie som var fortalt fra ei bordsete i fylkestinget heime, der det var en del misnøye med han som var så glad i det sterke, og som under en middag så omsorgsfullt hadde benket seg mellom to avholdspersoner. Og som på en hentydning fra en kollega tvers over bordet om at dette var urettferdig, flirte tilbake "at han fikk ordne seg med avholdsfolk sjøl!" Joda, jeg kunne godt få min venns kvote også, siden han sjøl ikke var interessert. Med varmmaten i det eine binnet og to rom-drammer i det andre, gikk veien tilbake til "leiren". Underveis slurpet jeg i meg rommen, noe som naturligvis skapte heftige reaksjoner i den tomme magen. Rommen gikk faktisk rett i fletta på meg og da jeg var tilbake igjen var jeg båe ekstra lystig og ustø på beina. Noe løytnanten registrerte med et inkvisitorisk flir og gratulerte meg med "sterk innsats". Men med litt god, varm mat i magesekken og en halvtimes avslapping, var gutten like pigg igjen. Likevel lærte jeg en lekse også den dagen!