Nesten 50 år i ettertid kan det synes som om vi som okkupasjonssoldater stundom behandlet tyskerne unødig hårdt. Her må vi imidlertid ikke glemme at vi gjennom fem år kort tid i forveien hadde vært utsatt for de tyske nazistenes brutalitet og undertrykkelse. Jeg vil ikke påstå at vi var ute etter
å "hevne oss", men ganske mange av oss hadde sorgfulle og opprivende erfaringer fra de årene Norge var under tyskernes jernhæl.
Forfatteren mistet to av sine slektninger i kampen for vårt lands frihet, og to av mine venner be tatt av GESTAPO for illegal virksomhet. De ble dømt og sendt som NN-fanger til Natzweiler i Tyskland. Og selv om de var unge og sterke gutter, endte de sine dager i den aller verste nød og fornedrelse.
Det er således ikke riktig å sammenligne situasjonen fra den gang med slik vi opplever dagen i dag. Når det gjelder historiene og episodene i boken er det aller meste selvopplevd og fortalt overensstemmende med de faktiske forhold. Enkelte vil muligens forundre seg over at dialoger og uttalelser er gjengitt korrekt 50 år i ettertid, men saken er at jeg ved siden av min tjenestestilling ved artilleriregimentet også var medarbeider og skribent i leiravisen vår - "Hegraposten". Fra denne tiden gjorde jeg endel notater både fra den daglige tjenesten og fra fritiden angående episoder og uttalelser, som var så pass spesielle at de var verd å ta vare på.
Et par av episodene er imidlertid annenhåndsberetninger, og forfatteren kan ikke garantere at dialogene er helt korrekt gjengitt.
Historien om "Ola Dunk i NAAFI-kantinen" er forandret med hensyn til tid og sted, og personene som omhandles er gitt en annen indentitet. Riktignok er det 50 år siden dette hendte, men da det ikke er sikkert at rette vedkommende ville sette pris på å bli nevnt ved navn, har jeg valgt å benytte litt dikterisk frihet i dette ene tilfellet.
