Fraterneringsproblemer

Forholdet til befolkningen

For de første brigadenes vedkommende var det helt klart at Norge ikke hadde noen tidligere erfaring som okkupasjonsmakt. Fraternisering- omgang med tyskere var ikke "helt forbudt", men det var heller ikke tillatt. Fraternisering kunne resultere i hjemsendelse med begrunnelse: "uverdig til tjeneste i Tyskland".

Kjærlighetslivet hadde dårlige vekstvillkår, så det ble til at man praktiserte "mørkets gjerninger".

I og med at man kunne risikere å bli hjemsendt, var det klart at vi i realiteten hadde forbud mot omgang med tyske kvinner, og normale kjærlighetsforhold mellom brigadesoldater og tyske kvinner var helt utenkelige de første årene. Forøvrig var slike forhold uønsket både av vår militære ledelse og av sivile myndigheter hjemme i Norge. Så sent som sommeren 1950 - mer enn 5 år etter at krigen sluttet - og etter at vi hadde hatt brigaden i Tyskland i 3 1/2 år, ble det fortsatt lagt store vanskeligheter i veien for inngåelse av ekteskap. Det var særlig innreisemyndighetene i Norge, på riktig byråkratisk vis som kom med så mange bestemmelser og forordninger at det i praksis var nærmest umulig å få sin tilkommende inn i Norge.

"Norge er i krigstilstand med Tyskland" og svaret er "nei".

Den 18. juli 1950 trakk Tysklandskommandoen denne konklusjonen: "TK har tolket bestemmelsene slik at det ikke er tillatt for soldater av Tysklands- kontigenten å inngå ekteskap med tyske statsborgere. En må vente til en blir dimittert og søke gjennom sivile myndigheter". Hjemme i Norge under okkupasjonen var det et dagligdags syn at norske jenter fra alle samfunnslag spaserte arm i arm med sine tyske venner i full offentlighet. For oss var det ikke mulig, så normale kjærlighetsforhold hadde særdeles dårlige vekstvilkår. Forbindelsene mellom norske soldater og tyske kvinner foregikk derfor utelukkende som "mørkes gjerninger", gjerne med påfølgende bondeanger grunnet ubehagelige sykdommer nedentil. De kvinner man på denne måten fikk korte møter med, var i de fleste tilfelle "allemannseie", og ikke akkurat typen på hva man kunne tenke seg å hjemføre som sin brud.
Ved de første brigadene hadde et fåtall soldater vedvarende forhold til tyske kvinner "i dølgsmål", og noen av disse forbindelsene bar frukter. Disse stakkars tyske-norske barna ble "ikke personer", dersom barnefaren ikke ville påta seg farskapet. Moren hadde meget små muligheter for å gjøre krav gjeldende. Selv i de tilfellene hvor faren var villig til å påta seg farskapet, var det vanskeligheter, da hverken norske militære eller sivile myndigheter var særlig interessert i slike saker. Den gangen var det også store problemer med å overføre eventuelle bidragspenger til Tyskland. Etter som tiden gikk, ble farskapssaker en del av feltprestens virke, og da ble disse sakene ble løst på en mer tilfredsstillende måte.