Jens Christian Hauge. 

Den rette mann for sin tid

AV KJARTAN RØDLAND. Foto:Torbjørn Kjosvold

Dagens ministre og generaler jamrer seg over å måtte sende noen hundre, stort sett vervede, soldater ut i internasjonale fredsbevarende oppdrag. JENS CHR. HAUGE betenkte seg ikke på å sende storparten av hæren – nesten alle ferske vernepliktige – ut på et fredsbevarende oppdrag som varte til jobben ble gjort. Det tok seks år.

91 år gammel var Jens Christian Hauge da gikk bort. Om ham stemmer ikke den gamle engelske soldatsang, linjene om at gamle soldater dør ikke, de bare svinner bort. Var det stillhet til tider omkring Jens Chr. Hauge, så var det fordi han ønsket stillhet. Men oftere ønsket han seg storm fremfor glemsel.

Den pur unge forsvarsministeren skrev seg inn med gullskrift i Norgeshistorien en januardag i 1947. Da gikk bortimot 4000 unge norske soldater om bord i det ekstyske transportskipet som nå het KNM ”Svalbard” med kurs for det krigsødelagte og kaotiske Tyskland, der 11 millioner hjemløse flyktninger – svært mange av dem utsultede barn – drev omkring uten tak over hodet, knapt nok med tøy på kroppen.

Med seg hadde hver eneste soldat en formaning fra mannen som hadde sendt dem: De skulle okkupere Tyskland, men de skulle ikke hevne brente byer og drepte venner og slektninger. De skulle gjenreise et fredens Europa, der forsoning mellom mennesker skulle erstatte hatet mellom generalene.

Hauges avgjørelse var antakelig den dristigste i moderne norsk historie. Han tømte de norske militærleirene for krigsvant befal og unge vernepliktige. Han gjorde det ikke bare fordi det var en plikt som det allierte Norge hadde tatt på seg, det var også i dyp overbevisning om at Norges fred og frihet måtte sikres langs sonegrensene i Tyskland, og fremfor alt med en trygghet som kunne hindre at en ny ”dolkestøtslegende” skulle få grobunn i det slagne tyske folk.

Det tok seks år, og det krevde innsats av 50 000 norske soldater. Men oppdraget ble løst. Da den siste brigade vendte hjem i 1953 var ruinlandet i sør omskapt til en fungerende, demokratisk stat. De unge guttene vendte hjem ble misjonærer for fred, de møtte ikke arrogante nazioffiserer, de så turberkuløse, utsultede barn som litt etter litt ble til en generasjon av unge mennesker som trodde på freden og hadde opplevd forsoning.

Det kommer ikke flere av Jens Chr. Hauges natur i norsk politikk. De tilpasningsdyktige – de uunnværlige flinke – beklager det neppe. Men han var en mann for sin tid, den rette mann!

Den unge juristen var i praksis Norges forsvarssjef fra 1943 til 1945, mannen som ingen kjente, men som stod i spissen for en undergrunnshær på 40 000 væpnede soldater. Så godt hadde han organisert Milorg, at den britiske ”fredsgeneralen”, Sir Andrew Thorne, mente at den gjenskapte nye hær burde bruke Milorgs organisasjon. Han fikk nei – fra forsvarsminister Jens Chr. Hauge.

Hauge ble ikke statsråd og forsvarsminister da krigen var slutt. Først en uke etter frigjøringen fylte han 30 år, minimumsalderen for en statsråd. I stedet ble han sekretær for statsministeren i samlingsregjeringen, og han var egentlig tiltenkt rollen som sjef for Erstatningsdirektoratet. Det ble det ikke noe av, i Gerhardsens rene Arbeiderpartiregjering fra november 1945 ble han forsvarsminister, og den posten holdt han til januar 1952. Da hadde han bak seg ikke bare Tysklandsbrigadene, ikke bare nyordningen av forsvaret, men også gjenopprustningen etter Sovjets overgrep mot Tsjekkoslovakia i 1948 og Nato-medlemsskapet i 1949.

Som Arnulf Øverland gikk Hauge veien fra førkrigsradikaler til etterkrigstidens kamp mot Stalins voksende imperium. Konservativ er ikke det riktige ordet, men i hvert fall ble Hauge en talsmann for en klar vestorientering i norsk politikk, og ikke uten grunn ble han en livsvarig venn av den kaldeste krigeren, Haakon Lie.

Etter seksdagerskrigen i 1967 ble det holdt solidaritetsmøte – med Israel. En Palestinavenn litt før sin tid demonstrerte, Hauge og Lie kastet ham ut. Knapt nok helt demokratisk, og avgjort ikke i dagens rødgrønne ånd, men særdeles typisk og håndfast for sin tid.

Om noen ble symbolet for de maktmennesker som vokste ut av Gerhardsens vennekrets, så er det ingen fornærmelse å peke på Jens Chr. Hauge, den etter hvert særdeles suksessrike forretningsadvokat. Det kunne gjelde sakene, alt fra Kongsberg og Raufoss til den havarerte Volvoavtalen. Men det gjaldt også Hauges natur og vesen. Igjen er det ingen fornærmelse å kalle ham ”arrogant”, i hvert fall ikke med anførselstegn omkring. I så måte hadde han mange likhetstrekk med sine samtidige, som Johan Jørgen Holst og Erik Brofoss. Når Holst ydmyket seg i Stortinget for å berge regjeringen, forstod ethvert menneske at han ikke mente et ord av hva han sa, han hadde uansett rett. Jens Chr. Hauge ydmyket seg ikke en gang, han trakk seg, slik han gjorde som justisminister høsten 1955. Saken er kanskje glemt, men fortjener å nevnes: Det gjaldt pensjoner og andre goder til embetsmenn som ikke hadde vist god nok nasjonal holdning under krigen. Motstandslederen gikk av for sine motstanderes skyld – man kan i hvert fall ikke kalle en slik mann langsint og hevngjerrig!