Tidsperiode Holtermann

Den nye TK-sjef er mest kjent for at han med en styrke på vel 200 - hvorav en kvinne - holdt Hegra festning Øst for Værnes flyplass lenge etter at andre norske styrker hadde gitt opp kampen i Sør-Norge i 1940. Tross tyskernes bombing og angrep holdt festningen stand. Holtermann håpet at styrken kunne holde ut inntil allierte ville komme til unnsetning. Da imidlertid de britiske og fransketropper trakk seg ut av Namsos den 3 mai, valgte majoren, for å spare mannskapene for flere lidelser, å kapitulere 5 mai 1940. Senere under krigen tjenestegjorde Holtermann i Storbritannia, og var i en periode sjef for Den norske brigade i Skottland. Ved tilbakekomsten til Norge i 1945 ble han først midlertidig sjef for Distriktskommando Trøndelag

Innledning

Oppgavene

Den instruks som ble utstedt i 1946 for TK-sjefene gjaldt fortsatt. Holtermann skulle - som tidligere - sørge for å lette overgangen fra brigade til brigade, og ha kontakten til de britiske sonemyndigheter. Han var jurisdiksjonssjef for alle norske i området, og han skulle bl a legge opp og lede gjennomføringen av de store brigademanøvrer.
Noe av det første han derfor sto overfor ved sin ankomst i november var å få lagt opp «NORDLAND» for Brig 502 som ble avviklet 6-11 desember 1950. Til dette hadde han bistand fra Det danske kommando i Itzehoe ved dets sjef oberst 0 Bjerregaard. Som så mange ganger tidligere måtte også Holtermann ty til stabspersonell fra brigadestaben for å få forberedt øvingen. Årsaken til dette var at det i oppsetningsplanen for TK ikke fantes noe utdannet personell til å ta seg av denne type saker.
Men hvor var så de vel 115 (utenom korporaler og menige) som på dette tidspunkt sto oppført under TK? Jo, hos TK-sjefen var kun hans stabssjef, en liten kvarterkommando og intendanturstab, feltpost, transitt og brenseislager. De største faggrupper som sanitet på 23 med leger, tannleger og sykesøstre, samt undervisnings/velferdspersonell på ialt 27 og kantinene 11, var alle spredt utover til brigadens avdelinger.
I tillegg til det som hittil hadde vært oppgavene, fikk generalmajor Holtermann - som sin forgjenger Dahl - nå oppdraget i mulig forsvarskamp mot sovjetiske styrker å lede den allierte dekningsstyrke i området. Oppgaven var - som nevnt under kapitlet om Dahl - å sinke en fiendtlig fremrykning mot nord i minst 3 døgn slik at den danske krigsmakt fikk tid til å mobilisere. Dette dog uten selv å bli tilintetgjort.

Med påtrykk fra forsvarsminister Hauge, som vi har sett, ga statsminister Einar Gerhardsen i Forsvarsrådet den 6 juli 1950 sin tilslutning til at våre styrker skulle kjempe, dersom sovjetiske styrker gikk inn i den vestlige sone med Schleswig-Holstein som ett av angrepsmålene. Det var ikke lenger snakk om å trekke styrkene hjem. Hauge håpet øyensynlig med en slik oppofrelse fra norsk side å få trukket med britiske avdelinger i styrkeoppbygningen ved Kielerkanalen.

Det falt derfor i Holtermanns lodd - med sine lite homogene enheter - i hele sin periode, å forberede seg for denne oppgave best mulig. Han og hans allierte styrke (ADS) var satt til å utgjøre spydspissen i den kamp som eventuelt kunne komme mot Danmark og Norge.

Bistand og støtte

Særlig på bakgrunn av styrkeforholdet øst-vest - og det usedvanlig store område som skulle forsvares - sto den nye TK-sjefen overfor formidable oppgaver.
Hvilke midler hadde så de nordatlantiske forsvarsministre stilt til denne operative sjefs rådighet? Hvilke bevilgninger foreslo regjeringen med statsråd Hauge i spissen, og hvilke ytelser ble gitt fra dansk og norsk militær ledelse?
Ved sin tiltredelse hadde Holtermann - som Dahl tidligere - kun sin egen stabssjef samt en britisk liaison-major som sine nærmeste rådgivere. Disse var imidlertid til daglig opptatt med de rent administrative oppgaver. Dahl hadde riktignok bedt om en egen forsyningsstab og operative tjenestegrensjefer. Videre hadde FD tillatt at TK kunne forsterkes med en sambandsavdeling. Intet av dette var imidlertid på plass. Holtermann sto derfor i realiteten på «bar bakke» ved påbegynnelsen av sitt oppdrag.
Den 11 desember 1950 viste den britiske sjefsnemnda (Chiefs of Staff Committee) i Top Secret-dokument under overskrift "Demolition plan for the Kid Canal" til bl a følgende:
"On the instructions of the Northern European Ministers of Defence, The Regional Chiefs of Staff approved the formation of the South Jutland Land Covering Force and a later date of appointment of a Commander was also approved."

På dette tidspunkt var det imidlertid allerede avtalt mellom Norge og Danmark at TK-sjefen (SJLCF) skulle ha ansvaret for den samlede allierte dekningsstyrke (ADS).
Det ble videre i dokumentet fremholdt at planleggingen også uunngåelig måtte inkludere en omfattende ødeleggelsesplan for området. Ikke bare ville planen måtte inneholde oppdrag som ødela for skipstrafikken, men også med de store brosprengninger forårsake stans i all landverts trafikk mellom Skandinavia og Sentral-Europa. Det ble foreslått at sjefen for BAOR - sammen med Land Commissioner, Schleswig-Holstein - skulle samarbeide med Holtermann om dette.

Hemmelighold

Like etter sin tiltredelse fikk Holtermann den 9 november 1950 et hemmelig og personlig brev fra Hærens overkommando om behandlings- og ekspedisjonsmåte for skriv som kun gjaldt denne allierte dekningsstyrke. I pkt i og 2 ble det skrevet følgende:
"I HOK vil saken bli oppbevart og ekspedert gjennom det spesielle A-paktarkiv som ekspederer alle saker iforbindelse med A-pakten.
Arkivar er for tiden løytnant Berg, G III.
Saken vil bli behandlet etter de regler som gjelder for A-paktsaker av tilsvarende hemmelighetsgrad.
I Tyskland bør saken kun behandles av TK-sjefen og/eller TK-stabssjefen. Hvis det i spesielle tilfeller blir nødvendig å bruke annet av stabens personell i planleggingsarbeidet, må HOK få navnlig innmelding om dette i hvert enkelt tilfelle.
Sakene bør i såfall som helhet ikke gjøres kjent for andre enn de som nødvendigvis måtte kjenne den. Ekspedering og skriving må skje under spesiell kontroll av stabssjefen""

Så bl a i pkt 3:
"Saken forutsettes oppbevart i TK-sjefens eller Stabssjefens personlige safe i eget omslag, og ingen kopier eller omslag må forekomme i arkivet e l"

Og videre i pkt 4:
"Skrivene adresseres til henholdsvis TKs sjefpersonlig og til Sjefen for Hæren eller Sjefen for Hærens stab personlig. Den indre konvolutt bør dessuten merkes ADS for å markere hva saken dreier seg om. En vil på den måten sikre seg om at saken kommer frem til rette vedkommende med en gang."

Dette var jo klar tale og ga intet slingringsmonn. Men det hemmet på den annen side i noen grad Holtermann i hans bestrebelser på raskest mulig å få utført sine operative oppgaver.
Hvorfor så hemmelig?

De planer som nå skulle utarbeides - inkludert gjennomføring av usedvanlig store ødeleggelser - måtte naturlig nok ikke lekke ut helt eller delvis. Det var kommunistiske celler overalt i den vestlige sone, som ville blåst saken sterkt opp dersom den ble kjent. Forholdet til Sovjet ville bli ytterligere skjerpet. Hjemme i Norge ville saken - dersom den lekket ut - trolig bli grepet begjærlig av venstrekreftene. Stortinget hadde heller ikke på denne tiden godkjent opprettelsen av den allierte styrken under norsk kommando. BAOR hadde dessuten indikasjoner på at det forelå planer om at endel tyske borgere ville søke å ta tilbake tysk beslaglagt eiendom. Det var økende uro flere steder.

I Holtermanns tid kom også en tysk borger til TK-staben, og navnga en annen tysker som angivelig var uttatt som kommandant i Rendsburg når sovjetiske styrker rykket inn.
Tilslutt - og ikke minst - var det påkrevet at planene ikke ble kjent blant befolkningen i området. Ikke bare sprengningene - men i høy grad iverksettelse av oversvømmelsene -ville gått sterkt ut over sivilbefolkningen.
Alt dette dannet grunnlaget for det strenge hemmelighold.
Denne begrensning skapte som nevnt fra første stund vansker for Holtermann. Da intet var hjemlet og intet bevilget, var byråkratene hjemme lite villig til bistå ham.
Sjefen for Hæren hadde riktignok bedt den forrige TK-sjef om å gå i kontakt med HQ BAOR for om mulig å få disse til å ta del i det nødvendige forsyningsopplegg for oppdraget. Dette ble da også fremsendt av Dahl.
Hansteen hadde dessuten bedt om å få innmeldt det strengt nødtørftige behov til oppbyggingen av den operative stab.
På grunn av sakens natur ba Holtermann først og fremst om å få en ingeniøroffiser knyttet til TK-staben. Generalinspektøren for Ingeniørvåpnet - fullstendig ukjent med hva saken gjaldt - ønsket ikke å avgi noen blant sine fåtallige offiserer - og foreslo derfor at TK-sjefen skulle trekke på en av offiserene ved ingeniørkompaniet/Brig 502 - og da som det het - fortrinnsvis kompaniets nestkommanderende. Dette måtte Holtermann gjøre etter å ha kontaktet brigadesjefen i Brig 502 i november 1950.
Den 18 januar 1951 sendte så HOK et hemmelig brev til TK-sjefen med overskrift "Alliert dekningstyrke i Syd-Slesvig" om at den samme offiser - etter anmodning fra TK - var beordret til Holtermanns ADS-stab frem til den i mars neste år. Det ble imidlertid samtidig presisert at generalinspektøren for Ingeniørvåpnet hadde stor bruk for den samme offiser etter påske hjemme. Dette var typisk for de mange vanskeligheter ADS-sjefen sto overfor i løsning av sine oppgaver hele den tid han var ved TK som operativ leder.

Nødtørftig operativ ledelse

Generalmajor Holtermann og oberstløytnant Robert Thomson rekognoserer Kielerkanalen.
Foto: Fra «Kald Krig»

Henvendelsen til BAOR om bistand i det operative stabsarbeid foranlediget at den britiske oberstløytnant Robert Thomson i februar ble tilknyttet ADS-staben. Det var et usedvanlig lykkelig valg. Han ble - sammen med generalen selv - en drivende kraft i planleggingen. Dessuten fikk ADS - i tillegg til ingeniørsjefen - nok en norsk kaptein, Eystein Fjærli, i slutten av mars 1951. Han tok seg av etterretnings- og sikkerhetstjenesten. Dermed utgjorde ADS-staben - inkludert generalen - av fire personer. Dessuten kunne han i noen grad benytte den britiske liaison-major, S A Wilson-Brown, som også i Dahls tid hadde vært ved staben.
Tidligere ønske om en "Q-branch" (i britisk terminologi personell med forsynings- og transporttjeneste som oppgaver) og en artillerisjef ble ikke innfridd. Først i oktober 1951 ble major Trygve Breimo beordret som forsyningsoffiser ved TK-staben. Den sambandsavdelingen som var godkjent av FD ble i Holtermanns periode ikke engang påbegynt utdannet.
Holtermann måtte derfor også nå - i tillegg til forberedelser av øvinger få bistand fra brigadekommandoene for å få forslag til "krigsopplegg" av forsyninger for våre brigader.
Det ville også vært naturlig om en dansk stabsoffiser var blitt knyttet til ADS-staben. Holtermann ba da også landsdelskommandoen på Jylland (VLK) om dette, som igjen tok saken opp med Generalkommandoen i København. Imidlertid kom svar tilbake om at danskene foreløpig ikke hadde noen kvalifisert offiser å avgi til en slik oppgave. Det kom da heller ikke noen fast dansk offiser til ADS-staben før etter Holtermanns fratreden den i mai 1952.
Instanser som lå utenfor den norske ADS-sjefs myndighetsområde - men som etterhvert skulle vise seg verdifulle i bestrebelsene på å etablere et forsvar som kunne sinke en fiendtlig fremrykning mot den danske grense var den britiske sivile organisasjon med Land Commissioner i Kiel i spissen, de lokale residents samt BAORs distriktsingeniører. Land Commissioner, mr R Hume, var for øvrig blant dem som hadde fått kopi av forannevnte Top Secret-dokument av 11 desember 1950 som gjaldt de operative planer.

Kommandoforholdene. Direktivene

Ved sin overtagelse av Tysklandskommandoen hadde Holtermann mange å forholde seg til. Administrativt og juridisk til Norge og Hamburg District. Operativt til Norge, Danmark og BAOR (først til Hamburg District, senere direkte til BAORs hovedkvarter). Etter hvert kom også kontakten til de første NATO-staber som var under etablering.
Forholdene var infløkte og stilte store krav til den som var satt til å lede den felles allierte styrken.
Det direktiv TK-sjefen hadde fått av sjefen for Hæren var en følge av statsråds Hauges påtrykk i nordatlantisk forsvarsministermøte og det derpå følgende regjeringsvedtak. Det skulle imidlertid gå helt frem til den 12 mars 1951 før Norge formelt i Stortinget sluttet seg til opplegget om dekningsstyrken under norsk ledelse.
Såvel avtalen mellom sjefen for Hamburg District, generalmajor O'Carrol Scott, og Dahl i juli 1950, som sjefen for Hærens direktiv til TK-sjefen av 2 september 1950, forutsatte at den som ledet ADS med alle tilgjengelige styrker i krig hadde ansvaret i hele teigen -unntatt slusene ved Brunsbüttel - (Kielerkanalen 97 km lang) og til den danske grense.

Imidlertid ga VLK - hvis sjef skulle være Holtermanns overordnede - ut et direktiv den 6 desember 1950 som tilsynelatende endret på tidligere fattede planer. Riktignok viste direktivet til den oppholdende strid som skulle planlegges for den fellesallierte styrken som var i Schleswig-Holstein under norsk sjef. Det brakte imidlertid samtidig inn helt nye forhold. Det forutsatte at danskene etter mobilisering med styrker fra Jylland og Fyn, bestående bi a av 5 infanteribataljoner, 5 eskadroner og i artilleriavdeling under ledelse av sjefen for region III i Danmark, skulle komme Det danske kommando i Itzehoe til unnsetning. ADS-sjefen skulle så i den østre, norske teig føre striden der sammen med 15/19 Hussars.

General D D Eisenhower og generalmajor R Holtermann 21 mai 1951. Foto: FMU

Intet av dette var imidlertid tatt opp med de andre allierte. Det ville jo lett ført til ytterligere uklare kommandoforhold. Med en beregnet mobiliseringstid hos danskene på 3-6 døgn må vel denne del av direktivet også sies å være mer en ønsketenkning enn en mulig realitet. Det er da heller ikke funnet dokumenter som viser at denne del av direktivet i tiden som fulgte ble tatt med i betraktningen. Tvertimot ble det senere slått fast at Holtermann skulle ha ansvaret ikke bare for operasjonene og ødeleggelsene i krig, men i fredstid også for den indre sikkerhet i hele området. (Se senere.) Den 8 januar 1951 tok general Dwight D Eisenhower - som i Atlanterhavspaktens Råd den 19 desember 1950 var oppnevnt som øverstkommanderende - fatt på å bygge opp den nordatlantiske kommando. Han fikk som SACEUR' med det samme - foruten de amerikanske styrker forlagt i Tyskland - også 3 franske divisjoner stilt til sin disposisjon.

Admiral Sir Patrick Brind. Foto: FMU

I den norske sjefsnemndas møte den 2 januar samme år ble det opplyst etter møtet i Brussel i desember 1950 om saken - at såvel Storbritannia som Norge ikke på det tidspunkt hadde gitt noe tilsagn om avgivelse av styrker. Danmark og Norge ønsket, ifølge sjefsnemnda, begge å få en amerikansk sjef til den nordeuropeiske region (NER). Spørsmålet om en britisk sjef for NER var, om ikke formelt, så politisk utelukket, ble det hevdet. Dette fordi britenes interesser for NER var minimale sett i forhold til sine oppgaver på kontinentet. Sjefsnemnda konkluderte med at resultatet for Norge ville bli:
- 1. En avtale om innlemmelse av vår Tysklandsbrigade i styrken på kontinentet

- 2. En avtale om hvilke styrker Norge skulle bidra med til fellesstyrken i krig.

Vi ser at regjeringen hjemme mente seg å kunne avgi vår eneste - ufullstendig oppbygde brigade - og da til bruk som en dekningsstyrke på kontinentet. Denne enheten var - som tidligere påpekt - i sin oppbygning på ingen måte en fullverdig kampbrigade. Til det var den for løst sammensatt med åpenbare mangler i bevegelighet, ildkraft og samband.

Formelt ble Norges medvirken lagt frem for Stortinget i St prp nr 20/51 den 19 januar 1951. Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite førte saken frem i Innst S nr 40/51 den 28 februar 1951. I St prp fremgår bl a følgende:
"De styrker som går inn i den integrerte fellesstyrke for Europa vil etter alminnelig språkbruk komme under felles øverstkommanderendes kommando allerede i fred."
(Uthevet av ff.)

Det fremgår i månedene som fulgte av sjefsnemnds referater at det var divergerende oppfatninger - særlig mellom amerikanerne og britene - om NERs rolle, og om det i det hele skulle opprettes en sjefsstilling for denne kommando. Enkelte syntes å helle til at alt kunne ordnes sentralt ved Eisenhowers stab.

Først i april/mai 1951 ble det klart at den britiske admiral Sir Patrick Brind, skulle få kommandoen over Nord-avsnittet. Storbritannia var endelig med også i nord! Det tok imidlertid tid å finne frem til kvalifisert befal som kunne gå inn i staben.

Holtermann hadde derfor i denne periode fortsatt den direkte kontakt med BAOR og VLK. NATO-stabene var kun i sin vorden, og langt fra i stand til å medvirke i den oppgave Holtermann var satt til å løse.

Planleggingen tar til

Det var altså en meget beskjeden operativ stab som tok fatt på det formidable planleggingsarbeidet som nå foresto, ikke minst på ingeniørsiden med hensyn til rekognoseringer, beregninger, anskaffelse og lagring av det nødvendige sprengstoff og annet materiell til alle objekter som skulle forberedes for ødeleggelse.

Gjennom Land Commissioner fikk man kontakt med de tyske instanser som hadde ansvaret for broer, fergeleier, sluser osv, ved såvel Kielerkanalen som Eideren. Alle broene var skjermet med høye gjerder. Adgangen sammen med tyskerne muliggjorde nødvendige målinger og beregninger. Kielerkanalen hadde dengang stort sett en bredde ned til vel 50 meter og en minimumsdybde på ca 7 meter. Senere ble den utvidet mange steder til ca 100 meters bredde og 11 meters dybde. Kanalen ble således regnet som en effektiv hindring mot stridsvogner. På enkelte strekninger var det også bratte skråninger på nordsiden som ble antatt å være stridsvognhindrende. Kanalen var imidlertid - slik man på den tid så det - bare en første hindring. Holtermann var fullstendig klar over at Sovjet kunne gjennomføre sjø- og luftlandsettinger nord for kanalen, og spesielt i den norske teigen. Arbeidet måtte, som følge av de små ressurser, konsentreres om det som ble antatt som viktigst, og ble delt inn i to hovedfaser:

Broene over Kielerkanalen i Rendsburg. «Hochbrücke» var hovedforbindelsen med vei og jernbane mellom Skandinavia og MellomEuropa. «Drehbrücke» er i dag erstattet med en veitunnel under kanalen

I a) Plan for ødeleggelse av samtlige broer, fergeleier og slusene ved Holtenau, alle ved Kielerkanalen.
b) Opplegg av om mulig tredobbel sikkerhet av sprengstoff/tennmidler for de viktigste objekter.
c) Utarbeidelse av iverksettelsesplan som kunne virke pålitelig, uten tidsspille straks avgjørelsen om iverksettelse var tatt.
d) Trening av ingeniøravdelingene på objektene, og dekningsstyrken ved disse.

II a) Veibro Eckernförde, de kombinerte vei/jernbanebroene Lindaunis og Kappeln over Schleifjorden. Fergeleiene der.
b) Sperringer av flyplassen Schleswig Land med tilliggende flater, - meget godt anvendelig for luftlandsetting.

Den første broen som ble målt og beregnet for sprengning var den digre jernbanebroen i Rendsburg. Deretter ble første hovedlinje for forsvaret rekognosert fortløpende slik (se skisse):
- Slusene Holtenau. (Se flyfoto) - Veibroen Holtenau. - Vei- og jernbanebroen Levensau. (Se flyfoto)
- Fergested Landwehr - Fergested Sehestedt. (Se foto)
- Dreiebroen Rendsburg.

I vestre teig var arbeidet påbegynt, og avtalen var at danskene skulle utføre det samme følgende steder:
- Fergested Breiholz - Fergested Oldenböttel
- Vei- og jernbanebroen Grunental
- Veibroen Hochdonn.

For annen linjes forsvar ble arbeidet først og fremst konsentrert om å få planene klare for):
- Veibroen ved Eckernförde
- Vei- og jernbanebroen Kappein. (Schlei)
- Fergested Arnis. (Tysklands minste by)
- Fergested Misunde
- Vei- og jernbanebroen Lindaunis. (Schlei) (Se flyfoto)
- Flyplassen Schleswig Land.
I vestre teig dreide planene seg først og fremst om oversvømmelse av terrenget rundt Eideren. Særlig vekt ble i den forbindelse lagt på ødeleggelse av vippebroen og slusene ved Prinzenmoor. (Se foto)

Når det gjaldt slusene ved Brunsbüttelkoog ute ved Nordsjøen var dette ved Holtermanns tiltredelse fortsatt britenes ansvar.

Med sin operative ministab sendte så Holtermann den 22 desember 1950 til DDK og VLK «Utkast til direktiv for ADS». Det må sies å være en rask reaksjon fra en som hadde tiltrådt bare en måned tidligere. Med den daværende internasjonale situasjon hastet det imidlertid med å få knyttet styrkene bedre sammen.
Holtermann satte derfor sine få medarbeidere igang med å finne frem eksempler på ordrer og direktiver som med justeringer og endringer kunne benyttes - og ikke minst forstås - av avdelingene fra de tre land. Selv satte han seg nøye inn i hva som fra norsk side på den tid fantes av skjemaer for sprengning, sperring og minelegging. Selve den skriftlige ordregiving fulgte opplegget fra de britiske stabshåndbøker, og som de enkelte brigader hele tiden hadde benyttet under manøvrer.
Sperre- og sprengningsplanene som ble utført fra årsskiftet 1950/51 ble, ifølge ingeniørsjefen, ikke bare "papirplaner" som sperreplaner ofte har en tendens til å bli i fredstid. Disse planene måtte kunne settes iverk på kortest mulig varsel. Av foranstående vil fremgå at det var meget omfattende planer som ble utarbeidet og forberedt. I sin fulle konsekvens ville den totale stans i all landverts forbindelse mellom Skandinavia og Sentral--Europa, ved hjelp av ødeleggelser, bli av langt større omfang enn det Syd-Schleswig hadde gjennomlevd i de to verdenskriger tidligere. Myndigheten til å iverksette disse planer var altså nå tillagt en norsk general.

Imidlertid manglet som allerede nevnt, vedtak om bevilgninger og dermed bi a forsyninger til oppgaven. I sitt forannevnte dokument hadde riktignok den britiske sjefsnemnda pålagt sjefen for BAOR og Land Commissioner i Schleswig-Holstein å samarbeide med ADS-sjefen, men heller ikke de nevnte noe om hvem som skulle ha det forsyningsmessige ansvar for operasjonen.

Selv om forsyninger i NATO-sammenheng er et nasjonalt ansvar, var det ikke gitt at opplegg av krigsreserver for en mulig strid mot sovjetiske inntrengere i den britiske sone skulle belastes Norge og Danmark. Tvertimot antok såvel de politiske som militære ledere hjemme i Norge det som sannsynlig at britene ville delta med et vesentlig bidrag.
I St prp nr 20 hadde våre politikere formulert seg slik:

"Det er forutsetningen at de nasjonale myndigheter i det vesentlige vil bære ansvaret for administrasjon og forsyninger." (Uthevet av ff.)

Og "- - - må suppleres med avtale med den britiske regjering (og eventuelt andre lands myndigheter) når det gjelder praktiske spørsmål vedrørende administrasjon og forsyning". (Uthevet av ff.)

Dette ga på ingen måte noe entydig svar på hvor den norske, allierte sjef i området skulle henvende seg.

Slusene Holtenau sett fra Øst. Foto: Fra «Kald Krig»

Veibroen Holtenau ved Kiel sett fra øst. Tatt av britisk fotofly 6 februar 1952. Foto: Fra «Kald Krig»

Den kombinerte vei- og jernbanebroen Levensau med sine 4 karakteristiske tårnlignende brokar. Foto: Fra «Kald Krig»

Broen over Lindaunis. Flyfotoet fra 6 februar i 952 viser -utenom selve kanalen - det flateypperlige stridsvognlende. Foto: Fra «Kald Krig»

Slusen og pumpeanlegget ved Prinzenmoor regulerte effektivt vannstanden mellom Kielerkanalen og Eideren. En Ødeleggelse her ville sette store deler av vestre Schleswig under vann. Foto: Fra «Kald Krig»

Sehestedt fergested. Foto: Fra «Kald Krig»

Den 11 januar 1951 oversendte derfor Holtermann en behovsoppgave til BAOR med tittel "Maintenance" over proviant, drivstoff, ammunisjon og sambandsutstyr til den allierte styrkes krigsforberedelser. Når det gjaldt sprengstoff, tennmidler, miner og sanitetsmateriell ble det opplyst at oversikt over dette skulle sendes senere. Det siste som følge av at arbeidet med sprengning/sperring jo nettopp var påbegynt. Her forutsatte som vi ser, Holtermann at også disse forsyninger - som det som gikk til okkupasjonsstyrkenes daglige underhold og utdanning - fortsatt skulle komme fra britene.

Samtidig pågikk en hemmelig skriftveksel mellom Holtermann og sjefen for Hæren om samme sak. Den 17 januar 1951 ble Holtermann orientert om at sjefen for Hæren søkte å bringe på det rene om det kunne komme til et direkte samarbeid mellom NER og ADS. Det het videre:
"Hva sakens realitet angår opplyses at man her har regnet med at britene måtte legge opp bak vår brigade slike beholdninger som denne trengte for sitt britiske utstyr."

Hansteen opplyste så til sjefen for Forsvarsstaben den 19 februar bl a følgende:
"HOK har anmodet oberst Munthe (vår militærattasje i London, ff anm.)
om å bringe på det rene grunnen til britenes passivitet med hensyn til ordningen av ADSs forsyningsspørsmål tross løfte i Chiefs of Staffmøtet i august ifjor."

Den 21 mars 1951 orienterte Hansteen TK om at det såvel i februar som i mars var sendt brev til forsvarsministeren om saken. Videre het det:
"Såvel Forsvarsstaben som HOK er oppmerksom på viktigheten av å bringe orden i de forhold som saken gjelder, og håper at det vil bli gjort så snart A paktorganisasjonen for den Nord--Europeiske Region er etablert. Det regnes med at så vil skje i nær fremtid. Sjefen for Hæren vil uttale sin anerkjennelse for det energiske arbeidsom Tysklandskommandoen hittil har gjort for å bringe orden i forholdene med de midler som står til rådighet."

Holtermanns systematiske og grundige arbeid avtvang seg uten tvil stor respekt fra de militære ledere som satt hjemme.
En kan spørre seg hvor statsråd Hauge var nå. Det var jo han som i utgangspunktet hadde presset på for å få til ADS med norsk sjef! Glemte han under forhandlingene å ta opp hvem som skulle belastes for krigsforberedelsene? Eller var de militære leddene ikke aktpågivende nok i å få påtvunget avgjørelser hos de bevilgende myndigheter? Det viste seg at alle de deltakende land vegret seg. Holtermann måtte derfor ty til improvisasjoner og underhånds "utpressing" blant avdelinger og staber i området. Brevet fra sjefen for Hæren med håp om bedring når den allierte NATOkommando ble etablert, var et halmstrå. Det var til ingen eller liten hjelp når det gjaldt forsyninger til ADS så lenge norske styrker sto i Tyskland.
På samme dag (21 mars 1951) sendte sjefen for Hæren et nytt skriv til sjefen for Forsvarsstaben med overskrift "Alliert dekningsstyrke i Schleswig. Forsyningsproblemer mm." Her ble det vist til tidligere sendte brev samtidig som det ble fremholdt følgende:
"HOK anser det maktpåliggende at det blir truffet klare bestemmelser på dette felt, og ber Fst om å gjøre det som er mulig for i samarbeid med vedkommende organer innen NER å påskynde saken."
Dette for også å få denne til å påvirke høyere myndighet. Her ser vi at sjefen for Hæren nå synes å ha mistet troen på at noe ville komme fra statsråd Hauge og Regjeringen med det første, og at han setter sin lit til NATOorganer under ministernivå. Disse var imidlertid ennå ikke satt opp med nødvendig personell slik at de var funksjonsdyktige, og de hadde ingen befatning med ADS-sjefens gjøremål. Ingen hjemme våget noe, avgjørelser ble forventet tatt andre steder.
Et annet forhold var at Forsvarsstaben på den tid neppe var slik oppsatt og bemannet at den med tyngde var istand til å påvirke våre politiske myndigheter. Sjefen for FST (Berg) hadde ingen kommandomyndighet. Han var formann i Den sentrale sjefsnemnd, og FST underlagt FD. De råd som måtte vært gitt fra FST oppad til forsvarsminister synes i hvert fall ikke å ha kommet Holtermann i egenskap av ADS-sjef tilgode.
Nå må det sies at den kalde krigs virklighet i 1950-1951 - med nettopp avsluttet Berlinkrise og Koreakrig som raste - ikke var forutsatt ved inngåelse av vår okkupasjonsdeltakelse. En slik forutseenhet kunne neppe forventes, hverken i den politiske eller militære ledelse. Når så begivenhetene nå tvang seg frem til en stillingstagen vedrørende dekningsstyrken i Schleswig-Holstein - er det med dagens øyne ikke å forundre seg over at det rådde en viss usikkerhet i Den militære sjefsnemnd. Det var nølende holdninger og ulike syn på løsninger. Den som mest fremmet ønsket om bedre klarhet fra de politiske myndigheter var naturlig nok Hansteen. Men han klarte øyensynlig ikke med tilstrekkelig tyngde å nå igjennom med sine argumenter overfor statsråden om å få bistått den norske general på sørflanken.

Generalene hjemme med sine staber hadde selv dessuten begrenset innsikt i hva oppdraget til Holtermann medførte. Forsvarsministeren fikk - av den grunn - muligens ikke tilstrekkelige innspill fra den militære ledelse om hva opprettelsen av ADS ville bety av forberedelser og bevilgninger. Intet i sjefsnemndsreferatene tyder på at disse problemene noensinne ble gjennomdrøftet. Det som imidlertid forundrer er at ikke varselklokkene begynte å kime også i FD etter hvert som tidligere Dahl og nå Holtermann sendte krav hjem om såvel operativ som forsyningsmessig støtte. Her ble det åpenbart fra de politiske myndigheters side unnlatt å ta avgjørelser - og som i sin ytterste konsekvens kunne ført til store norske tap av mannskaper dersom stormaktene igjen tørnet sammen.

Skjult rekognosering

Rekognosering på Kielerkanalen. Fra venstre generalen, major S A WilsonBrown, fru Madge Wilson-Brown, Janie Thomson og oberstløytnant Robert Thomson. Foto: Fra «Kald Krig»

Holtermann var, som alle andre i Tysklandskontingenten, pålagt til enhver tid å gå i uniform. Det gjaldt for øvrig samtlige lands militære i den britiske sone de første årene. I kraft av sin stilling skulle generalen også kjøre rundt i kommandovogn med vimpel godt synlig for omverdenen. Dette passet dårlig for Holtermann under hans mange rekognoseringer til de steder som var av særlig betydning for de allierte dekningsstyrker. I første rekke gjaldt det steder ved Kielerkanalen som Holtenauslusene og sprengnings- og dekningsstyrkenes plass og størrelse ved de mange bro- og fergeobjekter. Det gjaldt også oversvømmelsene ved Eideren.

Om Holtermann skulle bryte pålegget om alltid å benytte uniform og trekke i sivil uten tillatelse - og så på sine rekognoseringer bli tatt/oppdaget av britisk eller norsk militærpoliti eller kanskje det tyske politi - ville det lett ha skapt komplikasjoner.
Han søkte derfor i hemmelig brev navnlig til sjefen for Hæren om at såvel han som hans ingeniørsjef- i spesielle situasjoner under arbeidet med ADS - kunne få gå i sivil. Dette ble i nytt hemmelig brev innvilget av Hansteen personlig. Om ingeniørsjefen skrev sjefen for Hæren selv i hemmelig brev følgende:
"ADS.Sivilt antrekk:
Sjefen for Hæren gir hermed kaptein - - - tillatelse til å benytte sivilt antrekk under utførelse av visse rekognoseringer - i forbindelse med ADS - hvor sivilt antrekk anses nødvendig.
W. Hansteen."

Disse to var således de eneste av den samlede styrke som, når høyst påkrevet, kunne trekke i sivil. Det er å tiløye at også etterfølgeren, generalmajor Bjørn Christophersen, søkte og fikk innvilget det samme. Dette lettet arbeidet i vesentlig grad. En annen sak er det at enkelte likevel ulovlig trakk i sivil.
Holtermann fikk ved behov benytte kjøretøyer med britiske sjåfører stilt til disposisjon av Land Commissioner i Kiel.
Fra den sivile britiske administrasjonen fikk Holtermann også lånt ut en passende båt med mannskap ved rekognoseringer såvel på kanalen som ved Eideren. Dette ble søkt kamuflert ved tilsynelatende hyggeturer med fruer (se foto). Det vil av fotoet fremgå at britene var i full uniform, mens Holtermann hadde dekket sin identitet med en trenchcoat og beret uten distinksjoner.

Vippebroen over Gieselaukanal. Foto: Fra «Kald Krig»

Det ble mange slike rekognoseringer også i dybden til stillinger og sprengningsforberedelser langs Schleifjorden, ved Schleswig Land flyplass (Jagel), samt opp mot den danske grense.
I dybden ble bl a Schleswig Land flyplass med omliggende område regnet som særlig vel egnet for fiendtlig luftlandsetting. Fra før hadde britene der etterlatt en mengde tønner fylt med sement samt avkuttede jernbaneskinner. Problemet for ingeniørsjefen ved TK var ved høynet beredskap å få disse sperremidler ut over området. Brigadeverkstedet lå på området, og der ble kun ett befal pr kontingent satt inn i forholdende. Dette gjaldt bl a stabssersjant, senere direktør for Forsvarets rasjonaliseringstjeneste, Jørn Bakke.
Med dagens øyne vil trolig denne forsiktighet med å holde de foreliggende planer innenfor en så liten intern krets kanskje fortone seg merkelig. En lekkasje ville imidlertid uten tvil skapt ytterligere skjerpelse i øst/vest forholdet.
Nesten verst var det for Holtermann i forholdet hjem, og manglende støtte derfra. I et internt, hemmelig notat fra HOK/G III (Operasjoner) til HOK/A (Adjutant-Personell) anbefaltes sterkt ADS-sjefens søknad om å få beholde sin ingeniørsjef. Til A-staben -ukjent med oppgavene - ble i stedet for tidligere å benytte som overskrift "Alliert dekningsstyrke i Syd-Slesvig" nå skrevet rett ut "Ødeleggelsesplaner for Schleswig--Holstein". Videre for å hjelpe Holtermann - ble det benyttet følgende setning: "- idet den operative side av saken er meget viktig, spesielt i forbindelse med Norges forpliktelser i A--pakten". Her kan det vel diskuteres om ikke HOK - i dette tilfelle selv brøt direktivet om hemmelighold av ADS.

Endring i kommandoforholdene

Den i april 1951 ble så den norske Tysklandsbrigade av regjeringen formelt tildelt SACEUR som Norges eneste bidrag til den stående fellesstyrke som Eisenhower tok kommandoen over.
Norge presiserte ved denne anledning at plasseringen i Schleswig-Holstein ikke måtte forhindre at styrken senere kunne bli forlagt til et annet område i Nord-Europa hvis det tjente forsvaret av regionen og Norge på en bedre måte. En kan i den forbindelse spørre seg om hvor styrken ellers var tenkt plassert - bortsett fra da i Norge. Det er også å merke seg at Regjeringen øyensynlig på daværende tidspunkt mente seg å ha en kampberedt styrke tilgjengelig og øremerket for NATO. At våre politiske myndigheter hadde en slik oppfatning synes merkelig tatt i betraktning de mange henvendelser fra de respektive TK-sjefer om det motsatte.

På samme tid skjedde en endring i den britiske kommandokjede i deres sone i Tyskland ved at Hamburg District ble redusert til Hamburg Area med en brigader som sjef. Det foranlediget at TK-sjefen kommandomessig og operativt - etter forhåndsgodkjenning fra sjefen for Hæren - fikk sjefen for BAOR direkte som sin nærmeste overordnede.

Selv om den norske kontingenten formelt nå var under SACEUR var ingen Nord-kommando på plass. Holtermann hadde derfor som alliert sjef - i tillegg til NATO-kjeden - fortsatt Sjefen for Hæren hjemme, BAOR og VLK å forholde seg til.

Det tok lang tid å få etablert NATOs kommandoapparat og å få det operativt i praksis. Riktignok kom general Eisenhower på besøk den 21 mai 1951. Det var Holtermann som tok i mot SACEUR på Schleswig Land, og tok NATOs øverstkommanderende med til sine allierte styrker. Med i Eisenhowers følge var også den nyutnevnte sjefen for Nordregionen, admiral Sir Patrick Brind. Samtlige - med slepet av journalister - inntok sin lunsj hos det norske verkstedkompani som holdt til på Schleswig Land. (Se avsnittet Brig 511.)

Den reelle operative ledelse av de allierte styrker i Schleswig-Holstein kom imidlertid fortsatt til å ligge hos britene langt utover i 1951. Dette viser såvel arbeidet med ADS som den britiske sjefsnemndas dokumenter. Selv om de første offiserer tiltrådte ved Nord-kommandoen på Voksenlia i juni 1951, tok det mange måneder før denne kommando var i fullt arbeid. Først 17-19 desember 1951 kom nestkommanderende ved Nord-kommandoen, generalløytnant Sir Robert Mansergh, på besøk til TK-staben for å sette seg inn i forholdene.

Det operative- og forsyningsmessige arbeid

Lagring. Vakthold

Den 2 april 1951 så generalmajor T K Thygesen, sjefen for Vestre landsdelskommando på Jylland, på styrkesammensetningen i ADS-området slik:
"- VLK har bemerket at brigade 511 har to batailloner uden luftværn og kun svagt ingeniørkompani.
- VLK vil gøre skridt til at udvirke, at 15/19 Hussars bringes opp til 4 squadrons
- DDK øges næppe før etter året. Bl a afhængig af regeringsbeslutning
- Tekn udarbejdelse af sperreplaner: Er for DDK ferdige, hvorefter den tatiske planlægning må ske ved ADS Rekvisition på det formodede kvantum sprængstof og landminer imødeses
- Forsyninger deles opp i 10 og 20 dager
- DDK ønsker principielt flyktninge sydfra standset ved Kielerkanalen."
(Sammendrag, ff anm.)

I tillegg inneholdt samme dokument synet på sanitetstjeneste, etterretning og samvirke med marine og fly.
Dette var prisverdig. Holtermann hadde full støtte fra VLK - men til hvilken hjelp? Heller ikke i Danmark ble en landsdelskommando av de politiske myndigheter tillagt noen særlig vekt. Dette tiltross for at ADS dannet den første linje i forsvaret av den danske grense. Det ble bare en minimal økning av DDK og først i 1952 - og da fra 1300 til ca 1700 mann. Videre fikk heller ikke danskene beveget britene til å få økt 15/19 Hussars utover styrken på 800 mann.
VLK viste imidlertid nå vilje til å ta i tu med forsyningsproblemene, og det var av stor viktighet for Holtermann.
TK svarte allerede 3 dager senere på VLKs brev ved å henvise til at rekvisisjon på sprengstoff, miner triv ble sendt til BAOR allerede den 3 februar 1951. BAOR hadde så meddelt at de der ikke hadde mottatt noen "authority" på utlevering. TK ba derfor nå VLK presse på.
Her kom vanskene igjen klart i dagen. ADS-sjefen fulgte tidligere fastlagte kommandolinjer til BAOR. Sjefen for Hæren hadde jo også bedt TKsjefene om å gå i kontakt med BAOR om forsyningene. Håpet for ADSsjefen var nå at VLK som nærmeste overordnet tok ansvar.
Underhånden hadde TK på dette tidspunkt gjennom den britiske distriktsingeniør for Neumünster-Rendsburgområdet, kaptein C A Fisher, av gamle britiske lagre fått overlevert ca 3 tonn TNT. Dette ble til å begynne med lagret i en bunker i Neumünster. Denne for ADS store gave ble meddelt Holtermann så raskt som mulig. Her hadde man jo en begynnelse til å få forberedt reelle sprengninger! Ved åpning av kassene viste det seg imidlertid at hele partiet besto av skavet TNT (av utseende tilsvarende såpeflakene i den gamle sunlightsåpe). Dette var svært lite anvendelig ved plassering i jernkonstruksjonene til de svære broene. Igjen ble Holtermann orientert om denne negative side av sprengstoffbeholdningen.
Holtermann sendte DDK et nytt operativt direktiv (nr 2) av 9 april 1951,
samtidig som han på denne tid avholdt flere "sandkasseøvinger" med de sjefer som var hans nærmeste underordnede i ADS. Hensikten var hele tiden å prøve iverksettelsesplanen. Mangelen på samband var åpenbar, og det ble gjort flere fremstøt for å få ned den sambandsavdeling som FD forlengst hadde gitt samtykke til.

I slutten av april 1951 opplyste Hærens overkommando - under henvisning til at brigaden nå var lagt under kommando av SACEUR - at man regnet med at SHAPE eller Nord-regionen ville gi de nødvendige direkti--
ver til ADS-sjefen. HOK ville derfor se tiden an når det gjaldt den lenge ønskede styrkelse av TK-staben.
Her igjen en tro på disse stabers raske etablering, og som ikke ble innfridd.

17. mai feiring hos generalmajor Holtermann. Foto: Fra «Kald Krig»

Holtermann fortsatte imidlertid å innhente - bl a fra Brig 511 - flere beregninger om antatt behov for forsyninger i krig.
Samtidig pågikk samordningen av sperre- og sprengningsforberedelsene for fullt innen hele ADS-området. Fra dansk side deltok hele tiden oberstløytnant C G Schøller, sjef for 2.Ingeniørbataljon pa Jylland. Han var med på samtlige møter som etter hvert ble avviklet ved TK-staben i Rendsburg om ødeleggelsesplanene. Schøller var med sin samarbeidsvillighet hele tiden enig i at ADS-staben skulle ha det koordinerende ansvar i hele teigen. Formelt kom imidlertid dette først til uttrykk i VLKs skriv av 5 juni 1951 hvor det bl a fremgår:
"Foranlediget af et af chefen for ADS, generalmajor Holtermann, fremsat ønske om, at danske og norske sprængplaner og forberedelser tilpasses hinanden i en sådan grad, at danske og norske ingeniørtropper om fornødent kan erstatte eller supplere hinanden, samt om at træningen af de danske og norske ingeniørkompagnier til arbejde denne sag vedrørende gøres så ensartet som muligt, anmoder vestre landsdelskommando herved kommandoet (DDK) om at træde i direkte forbindelse med ADS's stab dette ønske vedrørende, idet landsdelskommandoen herved bestemmer, at ADS's norske ingeniøroffiserer har ledelsen af det omhandlede koordineringsarbejde, så lange der ikke er knyttet nogen dansk inge-niøroffiser fast til D.D.K. i T."

Den 26 april 1951 ble ADS-sjefens alarmsystem med utkast til beredskapsplan oversendt DDK med kopi til VLK.
Så, den 4 mai 1951, sendte generalløytnant Hansteen et hemmelig brev til Chief of Staff SHAPE, generalløytnant Alfred M Gruenther, hvor han orienterte om brigaden vår og problemene. Får fremsendelsen hadde han lojalt innhentet forsvarministerens samtykke. Som overskrift ble benyttet: "Subject: - The Norwegian Independent Brigade Group in Schleswig-Holstein". Som vi tidligere har vært inne på må man kunne spørre seg i hvilken grad man ut fra et beredskapsmessig synspunkt kunne si at brigaden var uavhengig og selvstendig, slik overskriften i brevet skulle tyde på. Benevnelsen var riktignok fastsatt til offisielt bruk av myndighetene hjemme, men faren var at elementer i de nye NATO-staber i planleggingsøyemed kanskje kunne tro at vår brigade kunne sammenlignes med de alliertes "independent brigades".
VLK øvde påny påtrykk til sin generalkommando i København den 21 mai 1951i ved å vise til følgende:

"Vstre landsdelskommando har fra chefen for den norske Tysklandskommando modtaget vedlagte oversigt over den til kommandoets rådighed værende ammunitionsbeholdning, idet genera/en pegede på, at denne beholdning ikke muliggjør løsningen af de NTK pålagte opgaver i tilfælde af et angrep.
I den anledning har VLK opstillet vedlagte skema, der sammenligner ammunitionssituationen ved DDK og NTK. Det vil ses, at til trods for, at DDK i Tyskland endnu ikke er forsynet med fuldt 30 dages reserver, er NTK væsentligt ringere stillet.
Da det i den grundlæggende plan er forudsat, at hvert land i princippet er ansvarlig for sin styrkes forsyning, anmoder VLK herved generalkommandoen om at henlede vedkommende nationale myndigheders opmæksomhed på nødvendigheden af en snarlig forøgelse af NTK's ammunitionsbeholdning - om muligt til det ønskede mål nemlig opbrudsbeholdning + 30 dages reserver.
Hvilket herved meddeles under henvisning til hr. generalens skrive/se top secret A/H-i 95 af 4/5 1951"
(NTK = Norsk Tysklandskommando)

Avgjørelsen om ADS var som nevnt også nå godkjent av det norske storting. Våre fåtallige styrker skulle i en given situasjon ta opp kampen mot sovjetiske styrker.

Men hva ble bevilget, og hvem ble pålagt ansvaret for å komme med de forsyninger som forberedelsene for en slik operasjon krevde? Dette var dessverre - som tidligere nevnt -overhodet ikke behandlet på NATOs forsvarsministermøter.

I VLKs brev ser det nærmest ut til at VLK - riktignok positivt - var av den oppfatning at Holtermann ikke i nødvendig grad presset sine egne myndigheter hjemme om saken. Så var jo ikke tilfelle. Uklarheten dreide seg om hvilket av de tre land som skulle bære hovedansvaret for opplegg av krigsforsyningene - intet var avtalt.
VLK sendte sine betenkninger om forsyningsproblemene til den danske generalkommando i nye hemmelige brev - såvel 13 juni som 20 juni 1951. I sistnevnte brev prøvde VLK å få dekning til TK også fra danske kilder.
Nå ble det direkte foreslått fra dansk side en snarlig "forøgelse af NTK's beholdninger især af ammunition, sprængstof, våben, meddelelsesmidler, sanitetsmateriell og køretøjer".

VLK kom også med forslag til hvor forsyningene skulle plasseres hvis godkjenning kom.
Dette var nye tanker sett i forhold til hva VLK hadde tenkt seg en måned tidligere, men i høyeste grad vesentlige for ADS-sjefen dersom dette ble noe av.
På denne tid pågikk også spørsmålet om Tysklandsbrigadenes overgang fra britiske til amerikanske våpen. Dette kompliserte ytterligere forsyningsproblemene.

I tiden som fulgte søkte HOK nærmere kontakt med generalkommandoen i København om forsyningssituasjonen. Ytterligere forhandlinger ble avholdt der 2-4 august 1951. Fra norsk side ble saken presentert av sjefen for forsyningsstaben, oberst Skjold Brodin. Resultatet fra møtet viste at de enkelte land ikke hadde tilstrekkelige forsyninger til å dekke forsyningsopplegget for de styrker deres politiske myndigheter hadde satt i fremste linje for forsvaret av Danmark og Norge.

ADS-staben håpet for sin del på å få et forsyningsopplegg på 10 + 20 dagers forbruk. Det var store mengder det var behov for.

Danskene hevdet at de ikke hadde mulighet for å legge opp 30 dagers beholdninger for den styrke Holtermann hadde kommandoen over, bortsett fra mat, intendanturmateriell samt litt bensin, olje og ingeniørmateriell. Allerede den 2 august meddelte således generalinspektøren for ingeniørtroppene i Danmark, generalmajor V Bennike, at det oppsatte behov for miner og engelske detektorer ikke kunne skaffes fra Danmark. Det var derfor ønskelig at noe også kunne dekkes fra Norge og av britene. Slik ble det. Det kom noe - men ikke nok - så lenge ADS besto.

Det pågikk hele tiden fortsatt arbeid med ødeleggelsesplanene. Sprengstoffkasser tilpasset de enkelte broers dragere og gurter i snittet hvor sprengningene skulle foretas, ble laget av zinkplater såvel i Danmark som i Tyskland. Disse ble tilpasset og prøvd inn av de til enhver tid tjenestegjørende ingeniørkompanier i begge teiger. VLK anførte til DDK at den til enhver tid uttatte sjef for det danske ingeniørkompani av omsyn til de strengt hemmelige planer ikke skulle få kjennskap til den strategiske bakgrunn, men bare til utpekte objekter i slikt omfang at han i en given situasjon kunne bringe planene til utførelse.
Denne begrensning hadde hele tiden vært gjort gjeldende i den norske teigen.
For å sikre nødvendig raskhet ved skjerpet beredskap ble det utarbeidet dublikat av nøkler som lettet adkomsten til Holtenauslusenes elektrisitetsverk, inspeksjonstrallene under broene langs kanalen, samt til operasjonsrommet for Drehbrücke i Rendsburg. Alt dette ble oppbevart i ingeniørsjefens safe. Man ville sikre seg best mulig mot at enkelte tyskere i en given situasjon fant for godt å forsvinne med originalnøkle. Arbeidet krevde tid, og ingenørkompaniet i Brig 511 lot ingeniørsjefen ved ADS få låne en av sine troppsjefer, løytnant Roger Kristoffersen, noen måneder. Han medvirket på en meget fortjenstfull måte med å bringe nettopp nevnte forhold best mulig ajour.
Noen uker etter Eisenhowers besøk kom to amerikanske oberster opp fra SHAPE. Disse ble utførlig orientert om ødeleggelsesplanene og hvilken form for sprengstoff som ADS på den tid disponerte. Det resulterte i at det kom en forsendelse på 8-10 tonn med TNT i klosser fra den amerikanske sone.

Så den 9 august 1951 kom et strengt hemmelig brev fra Ministry of Defence, London, som gjaldt ødeleggelsesplanene i Kielerkanal-området. Her ble det vist til endringene i kommandoforholdene med SACEUR og sjef Nord-kommandoen, og hva det fikk av innvirkning i forhold til tidligere. Det ble igjen understreket nødvendigheten av strengt hemmelighold (-"vital importence").
Samtidig med at det fra forskjellig hold kom litt sprengstoff til de viktigste objektene, pågikk arbeidet med å spre dette best mulig. Ble ett sted ved utbruddet av krig satt ut av spill, var ønsket å ha enda to lagringssteder med ladninger for de viktigste objekter.
Det som ble tildelt ble etter hvert i den østre teig plassert slik:
- Kiel Bromton Barracks
- Rendsburg Albuhera Barracks og Kingsway Barracks. (Noen nybygde - se foto s 290)
- Ludwigsburg Nybygde sprengstoffbunkere sør veien Eckernförde - Kappeln
- Kropp Ved Schleswig Land flyplass.

Det var ønske om langt bedre spredning - men bevilgninger til ødeleggelsesplanen - utover DM-budsjettet - forelå ikke.
Opplegget av krigsforsyninger var hovedgrunnen til at TK overtok hele Kropp-leiren den 11 september 1951. Leiren var anlagt og utbygget av den tyske arme som hovedlager for ammunisjonsforsyning i nordområdet. (Lufrmunition Anstalt, Kropp.)
Det besto for det meste av overflatebunkere, noen verkstedbrakker/garasjer, en kontorbrakke, en befalsbrakke samt et par brakker til mannskapsforlegning. Alt sammen var i starten preget av forfall og manglende vedlikehold. Like utenfor dette leirområde mot syd-øst var et anlegg med flere underjordiske haller. Disse - ble det hevdet - var benyttet til lagring og klargjøring av V 1-raketter under krigen.
Spredningen av lagrene førte til større belastning på de enkelte brigader med å skaffe vaktmannskaper. Dette var jo lite tilfredsstillende ut fra ønsket om å gi mannskapene best mulig utdanning. ADS-staben så seg derfor om etter andre muligheter for vakthold. I et hemmelig brev til BAOR ble det derfor 26 september 1951 skrevet følgende;

"1. The Norwegian and Danish Forces in Schleswig-Holstein are forced with an increasing guard commitment in connection with a number of operational installiations situated outside the perimeter of present troop locations.

2. This Headquarters would be grateful to know if it is possible for GSO or NSO guards, including dog handlers and dogs, to be allotted for this purpose either under Hamburg Area or directly under Norwegian or Danish control.

3. The requirement is for the patrolling of extended perimeters of explosive and store dumps in isolated locations. Personnel accomodation would be awailable at all sites."

GSO og MSO var tyskere godkjent av sikkerhetstjenesten, og som arbeidet for britene. Det var sørlig på Ludwigsburg og Kropp at slikt personell ville vært ønskelig.
I svaret fra BAOR ble det opplyst at man der forsto behovet, men beklaget ikke å kunne hjelpe p g a større behov for det samme ved britiske enheter. Derimot hadde BAOR ingen innvendinger mot at ADS utdannet sin egen styrke av tyskere som vaktmenn. Hva hunder angikk - og utdanning av disse - kunne det om øskelig foregå ved "All Arms Training Centre, War Dogs School". Begge deler måtte imidlertid tas inn under "The Norwegian and Danish DM-budgets".

Vel, TK-staben fikk dette til innenfor det trange DM-budsjettet. På Ludwigsburg - som nordmennene fikk bygget - kom i begynnelsen av 1952 tyske vakter med hunder. Disse tidligere tyske soldater - kontrollert gjennom engelsk/tysk/norsk sikkerhetstjeneste -viste seg å være meget pålitelige.

Under den fortsatte søken etter 10 + 20 dagers forsyninger til ADS viste VLK i et brev til sin hærkommando av 27 august 1951 til at oppgavene for noe ammunisjon var basert på amerikanske dagsrater. Hva angikk de norske styrker skrev VLK:

Bygging av sprengstoffbunkere i Eiderkaserne, Rendsburg. Foto: Fra «Kald Krig»

"Det bemærkes, at NTKs reviderede ammunitionsrekvisition ikke er udregnet på grundlag af nogen dagsrate, men på grandlag af et skøn over arten og omfanget af eventuelle kamphandlinger.
Opmærksomheden henledes på, at de på grundlag af de amerikanske dagsrater fremkomne kvanta for visse ammunitionssorters vedkomende ikke tilnærmelsesvis svarer til ADS's ønsker"

Forskjellen skyldtes jo liten eller mangelfull erfaring fra stabenes side. De hadde svært lite erfaringsmateriale å bygge på. Først i slutten av august 1951 hadde Nord-kommandoen såvidt begynt å røre på seg. Også denne stab var nå klar over vanskene med å få bygget opp 10+20 dagers krigsreserve for ADS. En oppgave over behovet ble derfor sendt den nye kommando fra VLK.
Den 2 oktober 1951 meddelte VLK sin hærkommando at en tildeling på 9 tonn sprengstoff etter avtale med ADS nå var lagt opp i den norske sektor. Det ble samtidig hevdet:
"hvorved derfor alle primære sprængningsopgaver i selve Kanal-Ejderlinien er sikret det strengt fornødne sprængstof"

Denne forsendelse var viktig den, men ikke pÅ langt nær nok til å dekke behovet med fornøden sikkerhet.
Først den 31 januar 1952 kom en forsendelse med m/s "Badzo" fra Norge med sprengstoff.
Så endelig den 4 mars samme år, meddelte VLK at det danske forsvarsministeriurn hadde gitt klarsignal for levering av bl a 45 tonn sprengstoff med tennmidler samt 4000 stridsvognsminer og 1000 personellminer. Det hele var stort sett i samsvar med det behov som var klarlagt og koordinert fra ingeniørsjefen ADS side med i første rekke den danske oblt C G Schøller, senere også kaptein G Langberg og kapteinløytnant F C Thornsen som medarbeidere.
Dermed ble med det ialt ca 60 tonn sprengstoff som ble lagt opp for de ødeleggelser som ADS- planene forutsatte. De viktigste objekter fikk dermed tredobbel sikkerhet.

Den indre sikkerhet

Etter at den allierte styrken ble opprettet hadde britene fortsatt alt ansvar for den indre sikkerhet også mellom Kielerkanalen og den danske grense. Det var sjefen for Hamburg Area som skulle lede og slå ned eventuell oppstand.

I henvendelse til VLK og TK fremholdt imidlertid BAORs stabssjef, generalmajor Tuck, den 15 september 1951 at sjefen for Hamburg Area i tilfelle oppstand ville ha mer enn nok med å klare opp i forholdene i Hamburg by, langt mindre å kunne delta i området nord for kanalen. Videre skrev han bl a:
"It will obviously be more logical if General Holtermann could assume full command of both the Danish and Norwegian forces in Germany in every event, be it Internal Security, Bereitschaften aggression or Sovjet attack. However, I fully understand the difficulties."

Det ble ikke - som vei hadde vært naturlig i et formelt dokument som dette - benyttet Commander South Jutland Land Covering Force, men navnlig vist til "General Holtermann". Også innen BAORs ledelse hadde de etter hvert fått øynene opp for hvilken seriøs og dyktig norsk leder det var som førte kommandoen over de allierte i nord. Derfor ble nå og senere i skriv fra britene benyttet navnlig generalen og ikke stillingsbetegnelse.

Holtermann vegret seg i begynnelsen - ut fra områdets størrelse og de fåtallige styrker som var til hans disposisjon - med å påta seg oppgaven. Kanskje hadde han med dette et lite håp om en økning av britiske avdelinger under sin kommando.

Fra VLKs side ble det til generalkommandoen skrevet følgende om saken:
"Stillet overfor denne kendsgerning må VLKforetrække den af the chairman anførte ordning, og indstilier derfor herved om bemyndigelse til ved overenskomst med BFIG at lade chefen for ADS overtage ansvaret for den indre sikkerhed i ADS'S operationsområde allerede i fredstid og med ret til - såfremt det måtte vise sig nødvendigt - at sætte de til enhver tid i ADS indgående styrker ind til opretho delse af ro og orden, alt under forudsætning af de vedkommende nationale myndigheders godkendelse af ordningen forinden er opnået.
Fra britisk side kan der så vidt angår 15/19 Hussars nappe ventes betænkligheder, da BFIG selv ønsker denne ordning.
Tilbage er da at indhente forsvarsministeriets godkendelse af at DDK i tilfælde af indre uroligheder i fredstid underlægges chefen for ADS. Landsdelskommandoen indstiller, at denne godkendelse søges indhentet."

(BFIG = British Forces In Germany (ff merk)).

Selv om dette - såvel i mange andre saker som nå er kommet for dagen var en "sandpåstrøing" fra VLKs side til det forslaget BAOR hadde kommet med, var vel også dette fra dansk side en anerkjennelse til det arbeid Holtermann hadde nedlagt. Vi ser også at denne viktige operative og kommandomessige sak - gjeldende såvel freds- som krigsforhold - gikk helt utenom de nettopp etablerte NATO-staber. Vi legger også merke til at BAOR regnet med at "Bereitschaften" (East German Forces) - uavhengig av sovjetiske styrker - kunne tenkes å bryte inn fra øst-sonen. Dette da øyensynlig tenkt som en ren provokasjon fra Sovjets side.
Det ble gitt godkjenning fra både danske og norske myndigheters side til BA ORs forslag - og Holtermann ble øverste ansvarshavende i området såvel i fredsom i krig.

Med generalløytnant Sir Robert Mansergh inn i AFNE

Som tidligere nevnt fortsatte - etter vår inntreden i NATO i 1949 og dannelsen av South Jutland Land Covering Force i september 1950- den reelle operative ledelse av de norske og danske styrker i Tyskland å ligge hos britene. Dette viser såvel TK-ens arbeid som dokumentene fra den britiske sjefsnemnda. Først 17-19 desember 1951 kom nestkommanderende ved Nord-kommandoen, generalløytnant Sir Robert Mansergh, på offisielt besøk til TK. Der ble han grundig satt inn i ADS-sjefens planer. Han fikk redegjørelser om hvor langt arbeidet med ødeleggelsene var kommet og videre om behovet for bevegelighet, ildkraft og samband samt forsyningsproblemene så langt.

Møtet resulterte bl a i at det fra TK den 31 desember 1951 ble sendt et hemmelig brev til HOK slik:
" Under en konferanse i TK den 19/12 1951 med generalløytnant Mansergh kom man til det resultat at det trenges 4 -fire fullt oppsatte feltingeniørkompaflier og et parkkompani i ADS-området for å kunne løse de oppdrag som vil bli pålagt ingeniørtroppene ved innledende krigshandlinger i dette område.
Av disse ingeniørtropper vil 2 feltingeniørkompanier og parkkompaniet få arbeidsoppgaver innen den del av området som den norske Brigade vil være ansvarlig for.
Tysklandskommandoen ber om at de forskjellige henstillinger angående de norske Tysklandsstyrkers ingeniøroppsetninger blir tatt opp til behandling snarest råd er, for at en bedring av misforholdet kan skje om mulig allerede i Brigade 521"

Som følge av vurderinger hjemme om bl a å styrke artilleriet og få en rimelig fordeling av mobiliseringsbehovet, hadde brigadenes ingeniørkompanier fra og med Brig 511 blitt "lemlestet" fra ordinær styrke på 270 til 173 mann. Dette tiltross for, som påvist flere ganger fra TK, det stikk motsatte behov. Med Nordkommandoen i ryggen håpet TK nå på en endring. Svaret fra HOK kom først den 6 februar 1952, og var følgende:
"Hærens overkommando er klar over at det hadde vært ønskelig å ha adskillig større ing. kp ved Tysklandsbrigaden enn det en nå har, men p.g.a mannskapstilgangen har dette ikke vært mulig hittil"

Svaret kan kanskje diskuteres, idet det vel også her var snakk om prioritering.
I møtet med Mansergh ble også inngående drøftet behovet for å få trent best mulig på ødeleggelsesplanen som på det tidspunkt i hovedsak var utarbeidet. Pålegget fra alle hold om strengt hemmelig behandling av saken, hadde jo først og fremst vært diktert ut fra ønsket om ikke å skape unødig usikkerhet hos den tyske befolkning.
På den annen side var det åpenbart at ADS-staben ikke på langt nær med øvinger av tropps størrelse på objektene - og med sandkassemodeller fikk den erfaringsbakgrunn som var helt nødvendig dersom krig skulle bryte ut.
I avveiningen her gikk general Mansergh inn for å ta opp situasjonen slik den nå var, såvel med Sentralkommandoen, britiske, danske og norske myndigheter, og ikke minst Land Commissioner for Schleswig-Holstein. Dette med tanke på for første gang å få øvd alle tilgjengelige styrker i ADS-området så nær opp til de foreliggende planer som mulig. I det hele ble ADS-staben med Holtermann i spissen gitt nødvendig "feed-back" i troen på at de planer som hittil var lagt - med alt for fåtallige styrker - så langt også sett med den nye NATO-kommandos øyne - ble ansett som de gunstigste.

Møtet med general Mansergh ble således opptakten til "SKANDIA II".
Holtermann hadde i sin tjenesteperiode hittil lagt opp og avviklet "NORDLAND" og "SKANDIA I". Nå falt det i hans lodd som norsk general å legge opp den første allierte fellesøving under Nordkommandoen, - og med admiral Sir Patrick Brind med stab som aktive deltakere. Dette var sannsynligvis også den første fellesallierte øving etter at general Eisenhower overtok som SACEUR.
Alle andre øvinger i tidligere brigader hadde vært avviklet på de store militære øvingsfelter lenger syd. Med storøving i kjerneområdet for ADS måtte i særlig grad de sivile britiske "Residents" involveres, og ikke minst de tyske stedlige myndigheter. Dette var noe helt nytt for dem som ble satt til å forberede øvingen.
"SKANDIA II" ble besluttet avviklet i dagene 5-12 mars 1952. (Opplegg og gjennomføring med stridsdommerkommentarer er tatt med under avsnittet om Brig 512.)
Selv om samtlige avdelinger underlagt Holtermann deltok, var det øvingsmessig bare mulig å nytte en liten del av den norske teigen i det veldige området ADS-sjefen hadde ansvaret for. (Se skisse under Brig 512)
Selv om det naturlig nok etter øvingen var flere ting å sette fingeren på, ble ødeleggelsesplanen opprettholdt uendret. En bedret styrkeoppbygning hadde imidlertid kunnet føre til endringer.
Holtermann sendte etter øvingen noen betraktninger om JLCF's oppgaver til VLK. Dette ble videreført til den danske hærkommando fra VLK den 3 mai slik:
"Hoslagt fremsendes en fra JLCF modtaget skrivelse af 17/41952 om tanker, som bl a øvelsen "Skandia 2" har fremkaldt hos chefen for de norske styrker og som landsdelskommandoen ikke vil undlade at gøre hærkommandoen bekendt med.
Landsdelskommandoen er iøvrigt enig med NTK i, at opgaven, som er stillet JLCF, er for stor i forhold til den til rådighed værende styrke, i forhold til frontens udstrækning m. v samt den sandsynlige størrelse m. v af den angripende fjende.

I denne forbindelse vil landsdelskommandoen dog finde det naturligt at henlede opmærksomheden på nødvendigheden af udførelse af befæstningsarbejder - som tidligere stillet i udsigt - også i Aabenraa - Skærbæk linien, såfremt denne skal have nogen betydning som kampstilling - herunder også optagestilling for dækningsstyrke".

Etter øvingen fikk for øvrig Holtermann i skriv fra VLK meddelelse om at det i Danmark fantes 12 stk ekstyske 88 mm luftvernkanoner i brukbar stand med endel ammunisjon. Disse hadde nå VLK sendt sin generalkommando anmodning om å få benytte ved JLCF til forsterkning av det sparsomme panservern som styrkene hadde. Kanonene ble av VLK ansett som førsteklasses panservernskyts. Selv trodde kommandoen at skytset kunne nyttes langs de to hovedveier som førte fra Lübeck mot Kielerkanalen. VLK antok at noen av de enheter som JLCF allerede disponerte kunne betjene kanonene. Det var prisverdig at VLK tenkte slik like etter å ha erfart hva "SKANDIA II" hadde avdekket av mangler. Det kom imidlertid ikke noe dansk PV-skyts sålenge Holtermann var sjef. De kom først i Brig 521perioden.

Nye tanker om det norske Tysklandsengasjement

Allerede sommeren 1951 kom statsråd Hauge med tanker om å få erstattet den norske Tysklandskontingenten med andre styrker, og fortrinnsvis da tyske. Det syntes - ifølge Hauge - blant de allierte å herske det syn at den norske brigaden i Tyskland ble en for stor belastning for den norske hær, og at utdanningen av Hæren mest naturlig burde foregå i Norge. Han mente derfor at det var naturlig å basere seg på at Tysklandsbrigadene ikke ble av så lang varighet som man hadde gått ut fra tidligere. En avslutning mente han kunne tenkes høsten 1952 eller våren 1953.
Han påla derfor HOK å kontakte NATO-hovedkvarteret i Oslo for å få brakt på det rene om man der var innforstått med de synspunkter han nå hadde gitt uttrykk for.
Det viste seg imidlertid at Brind med sin stab, av beredskapsgrunner mente de norske styrker fortsatt burde stå der de var. Det var imidlertid fra annet hold - bl a i en NATO -komite - at man senere støttet Hauge i hans syn. ønøsket var å få bygget etablissementer for to stående brigader - en på Østlandet og en i Nord-Norge - og at Tysklandsbrigaden skulle trekkes hjem. Å gjøre begge deler - ha styrker i Tyskland og oppbygging hjemme - var det ifølge norske myndigheter ikke ressurser til. Noen tyske styrker kom imidlertid ikke til Schleswig-Holstein før i 1958.
Statsrad Hauge mente i alle tilfelle at det på norsk side ikke måtte legges for stort arbeid i, eller tas for store omkostninger med et nytt forsyningsopplegg for Tysklandskontingenten i krig og fred. Videre mente han nå på dette tidspunkt at brigaden burde betraktes mer som en treningsbrigade, og at man skulle ta konsekvensen av det.
Dette var helt nye tanker og ikke i samsvar med hva han - ut fra den sikkerhetspolitiske situasjon - hadde gjort vedtak om ved dannelsen av ADS. Her hadde våre politiske myndigheter gitt en norsk general oppdrag for krig - som ikke ble tilbakekalt i Holtermanns tid - samtidig som de samme myndigheter ville unnlate å gi ham mulighetene til å få utført jobben! Dette viser det "tvi-syn" som på den tid hersket hos våre politiske myndigheter hjemme.
Dette innebar at Holtermann aldri fikk den forsyningsmessige "back-up" som var nødvendig dersom det hadde kommet til væpnet kamp. Enkelte vil vel stille seg spørsmålet om ikke de politiske myndigheter med direktiv om å kjempe med de allierte dersom det ble kamp med Sovjet - ved sin neglisjering av bl a opplegg av forsyninger og passende samband - heller burde ha pålagt den norske kontingentsjefen om ikke gå i kamp, men straks trekke seg ut eller la seg avvæpne? En sårbarhetsanalyse ville uten tvil ha gitt skremmende tapstall.
Det avtvinger derfor respekt når en ser det store arbeid Holtermann nedla for å gjøre den uensartede styrken han hadde kommandoen over best mulig budd for en oppholdende strid tilbake mot den danske grense. (Uthevet av ff).

I de arkiver som nå er blitt tilgjengelige etter Øst-Tysklands sammenbrudd, går klart frem at øst-maktene anså at det var i 50-årene de hadde hatt den beste mulighet med konvensjonell krigføring å nå sine mål mot vest. En av deres planlagte angrepsakser dengang skar gjennom Schleswig-Holstein og inn i Danmark.

Andre gjøremål

I tillegg til det som er nevnt tidligere, påvilte fortsatt for Holtermann de samme plikter som var nedfelt for TK-sjefene i instruks helt tilbake fra 1946.
Som øverste jurisdiksjonssjef måtte også han bl a bruke endel tid på å ta stilling til om disiplinærsaker var av så alvorlig karakter at det burde reises krigsrettsaker. Til å hjelpe seg med dette benyttet han sin adjutant, og fikk i noen grad støtte fra disiplinæroffiseren ved de respektive brigadekommandoer.
Som øverste norske sjef hadde han naturlig nok også representasjonsplikter. Som følge av at det ikke var noen norsk utenriksrepresentasjon i området måtte han også utføre arbeid som -om en UD-tilsatt hadde vært tilstede - ville ha underlettet TK-sjefen i hans mange gjøremål.
Som følge av opprettelsen av den Vest-Tyske forbundsrepublikk høsten 1949, og ved at de allierte styrker gradvis gikk over fra okkupasjon til forsvar av tysk jord, endret forholdet til den tyske befolkning karakter. Selv om de relativt strenge reglene for samkvem med tyskerne i prinsippet ble opprettholdt under hele det norske Tysklandsengasjement, ble det i praksis etter hvert større kontakt både på det private og offisielle plan. (Se kapitlet: Den tyske befolkning.)
Det oppsto likevel situasjoner som kanskje kunne være vanskelige å takle for en norsk offiser som generalmajor Holtermann, som hadde kjempet så tappert mot de tyske overfallsmennene i 1940. Som eksempler kan nevnes at Holtermann ved to anledninger fikk innbydelser til "Verband deutscher Soldaten. Landesverband Schleswig-Holstein".
Første gang var til "St Hubertus - und St Barbara - Feier" som foregikk over 2 festaftener lørdag 17 og søndag 18 november 1951 kl 2000 i Conventgarten i Rendsburg. I sitt svar beklaget Holtermann at han fikk offisielt besøk fra Oslo 16-18 november og var "verhindert an Ihrem Fest teilzunehmen, was ich auserordentlich bedaure"
Annen gang var til en foredragsaften den 5 desember 1951 i samme restaurant, hvor en tysk oberst skulle tale over emnet "Zur heutigen Lage". I sitt svar 30 november 1951 beklaget Holtermann at han på angjeldende tidspunkt dessverre var på tjenestereise til Norge.
Også det danske mindretall i området - som på den tid var meget aktive gjorde henvendelser. Bl a fikk de sjefen for Brig 511 den 17 mai 1951 til å komme til et møte og holde tale for dagen. Da dette kom Holtermann for øre ga han klart uttrykk for at slikt ikke måtte forekomme under henvisning til hva våre politiske myndigheter hadde gitt uttrykk for hjemme.

Den enestående danske gjestfrihet ved å la et stort antall soldater få komme på week-end besøk til danske hjem, resulterte bl a i at Holtermann den 29 juli 1951 deltok i en stor dansk-norsk brigadefest ved Dybbøl.

Avslutning

Etter den store feltøvingen "SKANDIA II" i mars 1952, gikk det raskt mot slutten av general Holtermanns tid som TK- og ADS-sjef. Bortsett fra general Hansteen hadde han innehatt stillingen lenger enn noen annen nemlig 1 1/2 år.
Det kan vel her i ettertid slås fast at de aller fleste i Tysklandsstyrkene såvel befal som menige - hittil ikke har hatt den aller minste anelse om hva Dahl, Holtermann med sin lille stab, samt Christophersen holdt på med operativt, og ikke minst hva den enkelte som deltok kunne bli innviklet i. Derfor er denne side av vårt Tysklandsengasjement beskrevet såvidt inngående.
I mai 1952 ble Holtermann avløst av generalmajor Bjørn Christophersen, som tidligere hadde vært sjef for Brig 502 under Holtermanns kommando. Det må vel i ettertid kunne sies at Holtermann - på den tid den kalde krig var som kaldest - gjorde manns jobb - ja kanskje litt til?
Etter hjemkomsten tiltrådte Holtermann som nestkommanderende i Hæren direkte under Hansteen. Det var altså to offiserer med bred internasjonal erfaring som nå ledet Hæren under den sterke ekspansjon i første del av 1950-årene - den vel kraftigste siden det norske landforsvar ble reorganisert av kong Christian IV i 1628.