Brigade 481
Sjefen for Brig 481 var oberst Ragnvald Ørnulf Rolsdorph Dahl, som senere ble utnevnt til generalmajor og sjef for de allierte landstridskrefter i Sør-Norge (COMLANDNORWAY), og som endte sin karriere som kommandant på Akershus festning. Foto: FO
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| - Brigadestabens kaserne i Goslar | Heimdal | (Hastings Barracks) |
| - Kaserne Goslar (Fliegerhorst) | Oscarsborg | (Seaforth Barracks) |
| - Kaserne Goslar (Fliegerhorst) | Sagatun | (Manchester Barracks) |
| - Kaserne Braunschweig | Vika | (Charles Barracks) |
| - Kaserne Gottingen | Nordleida | (Border Barracks) |
Avløsningen av Brig 472 gikk bedre enn ved det første kontingentskiftet, selv om generalmajor Hansteen ikke var helt fornøyd. Etter skiftet uttalte han:
«Brig 481 gir jevnt over et lovende inntrykk. Oppklaringseskadronen avgjort best i ytre opptreden. Bærer dog tydelig preg av å være temmelig grønne som den korte forutdannelse og de uheldige forhold hvorunder de har måttet drive, gav å vente.»
Samtidig pekte han på at svakhetene i materielladministrasjonen fremdeles ikke var overvunnet. Det pågikk oppgjør med britene for utilstrekkelig legitimerte skader og tap for ca 4000 pund. Man håpet å få beløpet redusert til ca 2000 pund. (Se Brig 471.)
Tilstanden på kjøretøysektoren var bedrøvelig. I følge brigadens ekserserrapport var 470 av tilsammen 1200 kjøretøyer ikke kjørbare ved overtakelsen i Tyskland! Ca 300 av dem var til reparasjon, men reservedelssituasjonen var vanskelig. Dette var godt i samsvar med Brig 472s egne uttalelser. I mars 1948 kom Hansteen med en forklaring på «vår administrative ujormuenhet». Svikten skyldtes vedkommende befals svake administrative trening og erfaring, samt manglende forståelse for hva det krevdes av påpasselighet og hardhet i å gjennomføre forsvarlig materiellrøkt. Kvartermestre og transportbefal var oftest ulønte, vernepliktige og utskrevne folk som var lite forberedt, og som det etterpå var vanskelig å få til å ordne opp. Dessuten var det ikke alltid enkelt å få tak i og praktisere de britiske regler. Kurs for transportbefal var nødvendig. Avløsningene hadde vært for dårlige, slo han fast.
På et avdelingssjefsmøte 27 februar erklærte oberst Dahl at han som følge av de spesielt dårlige utdanningsforholdene i Norge, var fullt klar over at Brig 481 kom til Tyskland som den dårligst stilte av de norske Tysklandsbrigadene. Man skulle derfor legge vekt på rent formelle disipliner, såsom sluttet orden, hilsing og anstandøviger for å oppnå en strammere holdning hos mannskapene. Det var dessuten overmåte viktig at befalet førte seg ordentlig. Samtidig ba han avdelingssjefene om å gå inn for den personlige skyteferdighet hos soldatene. Det var rikelig med ammunisjon slik at «det er intet i veien for at soldatene kan delta i frivillig skyting i sin fritid».
Selv om man også kom raskt i gang med øvingsvirksomheten (allerede 2829 februar ble f eks brigadens skimesterskap avviklet i Braunlage), var det mange problemer å stri med. Avdelingene hadde blitt anmodet om å ta med mest mulig skivepapp og figurer fra Norge, men skivemateriell var likevel mangelvare. I tillegg var skytebanekapasiteten ved de fleste garnisoner fortsatt meget begrenset. En rapport fra mai 1948, viste f eks at antallet disponible skiver for skoleskyting bare var 5 stk for Bn 1, 10 stk for Bn 3 og 4 stk for oppklaringseskadronen. Best var forholdene i Goslarområdet for Bn 2 og stabselementene i brigaden, samt for artilleristene i Holzminden. Til tross for Dahls anmodning, forble derfor skyteresultatene dårlige, ikke minst også på grunn av geværenes tilstand. Avdelingene var nemlig fremdeles satt opp med Lee Enfield No 1-3 og hadde bare et lite antall No 4 som skarpskyttergeværer. HOKs gjennomslagskraft på forvaltningssektoren synes med andre ord ikke å ha rukket særlig langt ennå. I sin rapport til HOK for april 1948, ba TK-sjefen, generalmajor Hansteen, derfor om at moderavdelingene i Norge nå måtte «tvinges til å utlevere de beste våpnene».
Følgende oversikt fra de «stridende» avdelinger viser da også at sluttresultatene for geværskytingen i Brig 481 - med et par unntak - ikke akkurat var noe å skryte av:
|
Avdeling
|
Rekruttskoleskytning
i Norge |
Regimentssamling i
Tyskland |
||
|
God %
|
Utmerket %
|
God %
|
Utmerket %
|
|
| - Bn 1 |
18,2
|
1,80
|
27,8
|
4,10
|
| - Bn2 |
9,3
|
0,98
|
3,2
|
–
|
| - Bn3 |
15,9
|
0,65
|
8,4
|
1,05
|
| - Oppklesk |
13,7
|
0,76
|
24,7
|
–
|
| - AR |
11,4
|
1,40
|
–
|
–
|
| - Ingkp |
7,5
|
–
|
–
|
–
|
Etter en inspeksjon 11-13 mars 1948 erklærte sjefen for BAOR seg gjennomgående tilfreds med det han hadde sett. Han roste oppklaringseskadronen og enkelte underavdelinger i øvrige enheter. Det ble hans siste inspeksjon. Den i april ble han avløst av generalløytnant Sir Brian G Horrocks, en kjent general fra annen verdenskrig. På grunn av gamle krigsskader (såret i Nord-Afrika) tok han imidlertid avskjed allerede i midten av måneden, og 26 april overtok så generalløytnant Sir james Keightley som ny sjef for den britiske Rhin-arméen.
Siden brigaden nå lå operativt under Hannover District, ble det fra britisk side godkjent at distriktes merke «Hannoverhesten» (hvit på rød bunn) fra 1 mai 1948 skulle bæres på begge jakkeermene, slik «Y»en tidligere hadde blitt båret.
Avdelingsmerket for avdelingene tilhørende Hannover District («Hannoverhesten»)
En episode fra utdanningen ved Bn i den første tiden, er fortalt av Alf Karlsen:
«Våren kom tidlig her nede. En mils vei fra leiren vår hadde vi et lite skytefelt. Her begynte visa smått med skarpe Øvelser på troppsplan. Etter en øvelse fant vi i en gjørmebekk en diger ueksplodert flybombe. Jon hadde skutt mange granater i nærheten med sin 2 toms bombekaster. Han moret seg veldig over tanken på hva vi ville ha trodd dersom hans lille granat hadde fått den store bomben til å detonere. «Dere hadde nok fått respekt for meg og BK'n», flirte han.»
Som Brig 472 hadde Brig 481 i oppdrag å utdanne «Safety Crews» til de små flyplassene innenfor brigadeområdet: Volkenrode, Goslar og Göttingen. I alt 12 mann fikk slik opplæring for å kunne betjene hver av plassene med 2 mann av gangen. Flyplassene var imidlertid i dårlig stand og manglet nesten alt av sikkerhetsutstyr. Bemanning skulle bare skje for anmeldte fly. Allerede i midten av mars måned 1948, ble det bestemt at Göttingen skulle utgå.
Materiellsituasjonen bedrer seg
Som nevnt var materiellet, særlig på kjøretøysektoren, i dårlig forfatning. På et avdelingssjefsmøte 19 mars spurte sjefen for oppklaringseskadronen, major Haakon Harlem, hvorfor eskadronen bare hadde 4 panserbiler mens Brig 472 hadde hatt 7. Svaret var at 3 av bilene var kondemnert og at ingen visste om det kom nye. Harlem ba da om at det måtte sendes nedover kjøretøyer fra Norge, noe som også skjedde et år senere da Brig 491 fikk 3 amerikanske Greyhound panserbiler med til Tyskland.
På et nytt møte 13 april kunne sjefen for Bn 3, oberstløytnant Engelbrekt Lerheim, fortelle at kjøretøyene nå var så dårlige i bataljonen at de ifølge en britisk kontrollør, ikke burde ha vært på veien i det hele tatt. Bn 2 hadde ifølge bataljonssjefen, oberstløytnant Jon Høiland, ca 50% av kjøretøyene i orden, mens oberstløytnant Tor Holm uttalte at Bn 1 hadde 1/3 i bruk, 1/3 på verksted og 1/3 som ventet på verkstedplass! Heldigvis var situasjonen noe bedre i brigadens øvrige avdelinger. Oppklaringseskadronen hadde således på dette tidspunkt ca 90% av sine kjøretøyer i kjørbar
stand. Ingeniørkompaniet hadde flere kjrøtøyer enn de hadde sjåfører (ca 45 sjåfører mot ca 100 kjøretøyer!).
Om det var under et av de nevnte avdelingssjefsmøtene at følgende episode fant sted, vites ikke. Men daværende fenrik i sanitetskompaniet/Brig 481, senere oberstløytnant Jonn A Syversen, forteller:
«Det var avdelingssjefsmøte i Brigko i Goslar. Da en avdelingssjef (ma)) skulle gå inn i møtelokalet ble han stoppet av MP og slapp ikke inn da han ikke hadde med seg sitt ID-kort. Majoren spurte MP-vakten om brigadesjefen, oberst Dahl, var kommet og fikk svaret nei. Majoren gikk utenfor til oberst 0 Dahl korn. Majoren smilte blidt og var ekstra hyggelig før han fortalte at han var stoppet av MP. Obersten så alvorlig på majoren og sa. «Jeg går utifra at MP bare følger sine instrukser.» Majoren kom ikke inn, til stor munterhet for de Øvrige avdelingssjefer.»
I april fikk brigadekommandoen tilført 7 lette, pansrede oppklaringsvogner (Humber) fra britene. Vognene skulle nyttes til rekognosering og ordonansoppdrag av brigadestabens befal under feltmessige øvinger. Oppklaringseskadronen måtte derfor 19 april avgi en sersjant og 7 sjåfører som betjening til de særdeles velbrukte vognene. Ordningen med avgivelse av sjåfører fra oppklaringseskadronen fortsatte så lenge eskadronen besto i Tyskland.
Noen av brigadestabens oppklaringsvogner med mannskaper. Goslar våren 1948
Kort tid etter alle beklagelsene over materiellets tilstand, kunne oberst Dahl i en uttalelse vedrørende en eventuell forlengelse av tjenestetiden som statsråd Hauge hadde anmodet om, likevel fortelle at brigaden over en 3 måneders periode hadde mottatt 150 bilmotorer og mange hundre dekk, og at reservedelene nå «strømmet» inn. Brigadeverkstedet hadde på dette tidspunkt en bemanning på ca 200 nordmenn og ca 200 tyskere, slik at reparasjonskapasiteten var betydelig. Den 15 august 1948- ved avslutningen av brigadens tid i Tyskland - kunne det derfor rapporteres at «bare» 182 kjøretøyer var «off the road». Totalt hadde Brig 481 dessuten kondemnert 191 kjøretøyer. Før hjemreisen klarte brigaden også å få kondemnert 77 av de dårligste riflene hos britene. Mads Almaas skriver i «Trafikkåra»:
«Jeg ble fordelt til en liten spesialavdeling på ca 40 mann som skulle holde Tysklandsbrigaden med sine 4000 mann og 1000 kjøretøyer rullende og skytende i felten. Vi hadde omkring en million bil-våpendeler konstant opplastet i presenningdekkede truck-er. Navnet var «Feltdepotet» eller «Ordnance Field Park», i dagligtale «OFP». Kartokteket med et etterforsyningssystem innbakt fulgte med og var stadig operativt. (Moteord i dagens vegvesen. «logistikk»). Vi var effektive! Hele opplegget var engelsk/amerikansk. Alt i skrift gikk på engelsk, også mellom norske avdelinger. Vi skrev for øvrig lite, for nesten all kommunikasjon gikk i kodeord, forkortelser og enkle markeringer. En liten blyantprikk i et bestemt hjørne av en rubrikk, betød at betegnelse og delenummer samsvarte.
«VOR» betød til eksempel «Vehicle off road» eller «bilen står», hvilket igjen automatisk betød «haster». «NA UK» betød «Not available United Kingdom» eller «Kan ikke skaffes fra England» som igjen betød at vi måtte «finne på noe sjæl» hvis kanonen skulle skyte eller bilen rulle videre. Bortsett fra kontroll av rekvisisjoner, ble det min oppgave nettopp i finne utveger på slike problemer. »
Feltdepotet/Brig 481 klart til å dra i felten. Foto: M Almaas
En stor oppgave for brigadeverkstedet for avløsningen, var overhalingen og lagringen av kjøretøyene til de avdelinger som brigaden foreløpig manglet, nemlig panservernbatteriet og feltsykehuset. Kjøretøyene til disse avdelingene hadde nemlig vært på utlån til forskjellige andre enheter, bl a i Brig 472s periode. Selv om denne brigaden hadde opplyst at 5. divisjon hadde gitt tillatelse til utlånet, kunne Brig 481 ikke finne noen skriftlig bekreftelse om dette. I en meget kritisk rapport av 9 juli 1948 til TK, uttalte oberst Dahl at det kunne vanskelig brukes sterke nok uttrykk for å beskrive tilstanden til kjøretøyene.
«Det er utvist en så stor ansvarsløshet når det gjelder behandlingen av disse kjøretøyer, at samtlige ansvarlige fremtidig ikke bør få noe å gjøre med administrasjonen av militært materiell og utstyr. »
På grensekontroll i Harz
Som følge av den tilspissede situasjonen mellom russerne og de vestlige allierte (se avsnittet: Den sikkerhetspolitiske utvikling), kom Brig 481 stadig mer med i kontrollen av sonegrensen. Sovjetrusserne laget bi a trøbbel i forbindelse med grensepasseringen ved Helmstedt, såvel på vei som jernbane, og det oppsto lange køer med lastebiler og tog. Alf Karlsen forteller:
«Det begynte å nærme seg påske. Ingen av oss ante at det var like før starten på den kalde krigen. Vi ante i allefall ikke at den skulle begynne i vår bataljons ansvarsområde. Braunschweig er et jernbanepunkt. Herfra går linjen til Berlin. Den går først til sonegrensebyen Helmstedt (25 km fra vår leir). Derfra videre gjennom Magdeburg og til Berlin. Stadig patruljerte vi langs sonegrensen. Somme tider til fots og andre ganger satt vi på med carriere. »
Bl a deltok infanteribataljonene og oppklaringseskadronen i en kontroll av den illegale trafikken over sonegrensen i Harz i og 2 april 1948. Selve eksaminasjonen og kontrollen av de personer som ble stoppet, ble utført av tysk politi. Ifølge TK-sjefens utsagn ble det imidlertid avdekket få ulovligheter denne gangen. På grunn av en viss uro og rykter om inndratte week-endpermisjoner i forbindelse med oppdraget, måtte brigaden gå ut med en korrigering om at det bare var permisjoner utover tappenstrek som ikke skulle gis uten særskilt grunn. Kino - og operabesøk eller lignende, var grunn god nok til å få permisjon. Ellers ble det presisert at tjenesten langs sonegrensen var av ganske ordinær art, og innenfor rammen av det brigaden pliktet å gjøre som deltaker i okkupasjonen av Tyskland.
Panserverntroppen/Bn 1/Brig 481 på manøver. 6 punds kanoner trukket av Windsor carriere. Foto: E Chr Strømberg
Oppklaringseskadronen/Brig 481 på grensevakt i Harz sommeren 1948. Foto: E Wold
Nå føltes altså gufset av den kalde krigen helt ned på avdelingsnivå i brigaden. Mesteparten av brigadens personell var vel likevel ikke klar over situasjonens alvor, og det synes ikke å ha rådet noen frykt eller misstemning i avdelingene. Oppdragene ved sonegrensen ble nok mest betraktet som en interessant og spennende avveksling fra det daglige livet i garnisonene. At noen gjorde seg sine refleksjoner, viser imidlertid det den unge soldaten, Arnfinn Rangsæter/Stabskompaniet Bn 3, skrev i sin dagbok 4 april 1948:
«Tidene ute i verda har i dei siste vekene spanast til. Krigen ser mest ut til å verta ein realitet. Russen har brote kontrollrådet over Berlin, og dei siste dagane har russen kravt kontroll over det engelske toget frå vestsona og til byen. Sambandet med Berlin har engelskmenn og amerikanarar berre hatt pr fly.
Det går rykter om at russen har trekt pansardivisjonar opp til grensa aust for Gottingen og Kasselområdet. Det er sanne rykter, så å vera soldat her nede er no å stå andlet med krigen. Men vi har vorte så rare kalde og likesele at otten som eit menneske har for krig det kjenner vi ikkje. Vi har altså gått over på vegen frå menneske til soldat.»
12-13 april beskrev samme soldat et oppdrag ved sonegrensen sammen med Kp C/Bn 3 slik:
«Då vi hadde køyrt 12 timar stansa kolonna og vi fekk veta oppdraget vårt. Løytnant Olsen fortalde i korte ord og mana til ro og disiplin. Vi var no komne så langt aust at vi laut setja ut postar. Ordra var å kontrollera all trafikk over grensa mot aust. Alle kjøyretøy, alle fotgjengarar o l skulle stansast og undersøkjast. Sanitetstroppen var på kommandoplassen.
– – –
Folket der i landsbyen (Duderstadt) trudde at krigen var take til. Dei spurde berre. «Komst Russen hier?» (Duderstadt ligger ca 25 km Øst for Göttingen, bare 4 km fra den tidligere sonegrensen. Ff merk.)
– – –
Her på kommandoplassen var vi omlag 30 mann. Ein sambandsmann heldt sambandet oppe med de utsette postane. Det var roleg for postane. Ikkje mykje ulovleg kunne dei finne. Vi svolt for det vart ein feil med bilen som skulle køyra maten til oss. Sjåføren hadde somna ved rattet og køyrt utfor vegen. Vi fekk såleis ikkje mat før 1/2 6. Klokka 1/2 7 byrja postane å koma tilbake og kl '/28 var vi startklare for heimmarsj. Kontrollen skulle stanse.»
Innmarsj i Göttingen leir. Bn 3/Brig 481. Foto: E Lerheim
Fra Bn 1 forteller soldat Alf Karlsen om et annet grensevaktoppdrag:
«Den 2 mai ble vi i all hemmelighet sendt til en liten by med navn Homburg som lå på grensen. Like før byen sto det oppstilt et kompani vesttyske grensepoliti. De ble også lastet inn i lastebilene. Dermed rykket vi inn i byen. Vi besatte alle viktige veikryss og gatekryss. Politimennene sjekket alle forbipasserende tyskere. Nå fikk vi rede på vårt oppdrag. Det hadde foregått en del smugling fra vest mot øst. Særlig ble det smuglet hester over til russerne. De hadde visst kavalen ennå.
Utpå natten fikk vi se en rytter i full galopp i retning grensen. Vi tok carrieren og prøvde å avskjære. Vi kom for sent. Hest og rytter kom over grensen. Den tyske politimannen som var med i carrieren bebreidet oss for at vi ikke hadde skutt. Det var ingen av oss som hadde lyst til å sette igang den 3. verdenskrig.»
Om enda et grenseoppdrag forteller han:
«På Kristi Himmelfartsdag var vi med på en rar manøver. Vi fikk ordre om å stille i fullt utstyr. Vi marsjerte kompanivis ut av leiren. Vårt kompani marsjerte i retning av vår skytebane. Inne i et skogholt var det oppmarsjert en hel del 3 tonnere. Vi fikk ordre om å stille i fighting order, det ble tatt hånd om storsekkene våre. Vi ble lastet opp i bilene og det bar Østover. Omsider var hele bataljonen samlet. Så var det stans igjen. Nå ble vi blandet sammen med en stor styrke engelskmenn. De stilte med både 50 tonns tanks, artilleri og fotsoldater. Vi rykket inn i Helmstedt. Vi så at befolkningen der ble redde, Fra Helmstedt rykket vi sørover langs sonegrensen. Plutselig løste hele styrken seg opp. Avdelingene kunne dra hver sin vei. Plutselig var vi samlet igjen. Vi måtte ut av lastebilene og vi ble satt opp på tanksene. Så bar det mot Helmstedt igjen. Det var stor militær virksomhet langs alle veier. Slikt holdt vi på med 13 dager. Vi lekte «Tordenskjolds soldater!»
Skilt med advarsel mot å krysse sonegrensen og spesielt å dra til Eckertal! Fra «Til Tyskland med brigaden» (1949)
Det var strenge bestemmelser for militær opptreden og opphold i grenseområdet i Harz. De britiske okkupasjonsmyndigheter hadde nedlagt forbud for militært personell om å oppholde seg i et område nærmere enn i km fra sonegrensen (som det selvfølgelig ikke var tillatt å krysse). Militær øvingsvirksomhet var forbudt innenfor en sone på 3 km og skarpskyting innenfor 5 km fra grensen. Det ville bli tatt disiplinære forføyninger mot personell som brøt bestemmelsene, og personell som ble sendt tilbake etter å ha krysset sonegrensen, ville bli stilt for granskningsrett.
Til tross for de strenge bestemmelsene var det av og til noen som falt for fristelsen. Søndag 9 mai 1948 fikk f eks 3 britiske og 2 norske soldater kontakt med noen menige russiske soldater ved Eckertalssperre øst for Bad Harzburg, og krysset i denne forbindelse sonegrensen mot øst. Plutselig kom det en russisk offiser tilstede, og briter og nordmenn ble ført videre inn i den sovjetrussiske sonen. De norske soldatene som tilhørte stabskompaniet i Bn 1, ble etter noen tid løslatt og sendt tilbake over sonegrensen. At man kom til å krysse sonegrensen ufrivillig, hendte nok også i denne urolige perioden. Vognfører i oppklaringseskadronen, senere kaptein i Heimevernet, Einar Wold, forteller følgende episode:
«Vi holdt ofte kontroller i vegkryss hvor vi kontrollerte både kjørende og gående for kjøretillatelser, identifikasjonspapirer, bagasje, last osv. Det foregikk på den tiden en ikke ubetydelig svartebørstrafikk over grensen. Det var mat, sildeolje, saltsild osv fra Vest til øst og «Rubenschnaps» den andre vegen. Denne snaps var visstnok laget av roer eller rødbeter, smakte som pyton og ble som regel beslaglagt og helt ut der og da. En gang skulle vi med tung panserbil (Daimler) og en lett oppklaringsvogn (Humber) forflytte oss fra et checkpoint til et annet. Sjt . . . som var vognkommandør på Daimleren, konfererte med sitt kart og bestemte elegant at vi skulle ta en snarveg pd en skogsbilveg, hvorpå to panservogner suste avgårde gjennom skogen. Vi la den ene kilometeren etter den andre bak oss, og da vi etter en stund braste in på tunet til en mindre gård, hadde nok den tapre sjt ... mistet troen på sine kartleserferdigheter. Han hoppet ut med kartplaten i hånden, løp bort til noen mennesker som himmelfalne betraktet disse noe uvanlige kjøretøyene.
Etter en kort rådslagning over kartet med en masse geberder fra begge sider, kommer sersjanten løpende bort til oss og brøler: « Vi er flere kilometer inne i Østsonen, skalk alle luker og følg meg samme veg tilbake. Om noen prøver å stoppe oss, så kjør igjennom. »
Det gikk bra, men det kunne klart ha fått konsekvenser om vi var blitt oppdaget. Det var enda ikke kommet opp noe gjerde mellom Øst og Vest, kun hovedveiene og jernbanetraseene var brutt med en grøft. Vi hadde jo fått advarsler om at de som ble snappet opp av østtysk politi eller russere, kunne bli borte i flere måneder før de ble satt fri.»
Fra grensekontroli i Harz i i En soldat fra oppklaringseskadronen/ Brig 481 kontrollerer papirene til en tysker. Foto: K Jacobsen
I juni kom så den store grensekontrollen, spesielt i dagene 18-21 juni i forbindelse med pengesaneringen, og fra 24 juni i forbindelse med iverksettelsen av Berlinblokaden. Store deler av Brig 481 var da igjen på vakt i Harz-fjellene. Alf Karlsen forteller:
«Nå tettet russerne til alle veier som førte til Berlin. Så begynte det å gå rykter om at de var klare til å gå til angrep på Vest-Tyskland. En dag ble det satt opp en mobil, engelsk radiostasjon med direkte linje til hovedkvarteret til britene i Hannover. Bataljonen vår ble satt i beredskap.
Om natten våknet vi av stor flyaktivitet over leiren. Plutselig gikk alarmen. Vi fikk beskjed om å stille omgående. Da bataljonen sto oppstilt, kom bataljonssjefen , også i fighting order. Nå var vi spente. Skulle vi nå østover for å slåss, eller skulle vi trekke vestover? Bataljonssjefen så på klokka. Han ga uttrykk for at ban var meget fornøyd med den tiden vi hadde brukt til oppstillingen. Han kommanderte «Rett - God natt - Tre av!» Vi tuslet inn. Vi la oss ikke. Flyene gikk uavbrutt over leiren. Luftbrua til Berlin var åpnet!»
Braunschweig var samlings- og spredningspunkt for fly fra tre flyplasser henholdsvis nordvest, vest og sydvest for byen. Mellom Braunschweig og Berlin tillot nemlig russerne at det bare ble nyttet en luftkorridor frem og tilbake. Flyene måtte derfor fly i forskjellige høyder. Personellet i Bn 1 hadde gode muligheter til å følge luftbroen. Ifølge daværende kaptein og adjutant i bataljonen, senere oberstløytnant, Per Ilsaas, ble det på det meste observert 13 fly samtidig.
Nok en episode fra oppklaringseskadronens kontrollvirksomhet, viser at unge befalingsmenn i sin iver av og til kunne handle noe impulsivt og uten å være klar over alle konsekvenser. Det dreide seg om kontrollen av passasjerene på et tog som sto med dampen oppe på en stasjon. Wold forteller: «Dette hadde sikkert ikke vært gjort tidligere, så hvorfor ikke nå! Daimlerne kom ikke inn på perrongen, men ble etterlatt med vakt mens resten av besetningen med stabssersjant... i spissen skred til verket. Humberen med meg bak rattet hadde ingen problemer med å ta seg inn på perrongen, og ble følgelig beordret som sikring med Brengun'et klart. Etter en stund kunne jeg spore en viss uro blant tog- og stasjonspersonalet, og plutselig fløyter toget og begynner sakte å bevege seg forover.
Jeg kommer aldri til å glemme synet av to togvinduer som raser ned, og to sersjanter som med hver sin revolver i neven, brøler at toget må stanses. Jeg dreier maskingeværet mot lokomotivet og brøler på mitt beste skoletysk det samme. Jeg blir raskt omringet av opphissede stasjonsfolk som etter at toget er stoppet, forklarer at bakerste vogn hadde stått i pensen slik at den var blokkert, og at de ventet et kryssende hurtigtog. Minuttet etter tordner hurtigtoget forbi uten å kollidere med vårt tog. Det sier seg selv at det ble ingen langvarig kontroll etter dette lille intermesso.»
At det også ble registrert i utlandet at nordmennene var på grensevakt, fremgår av Aftenposten for 9 juli 1948, hvor det under overskriften «Den norske brigade på vakt ved grensen mot østsonen», gjengis en noe dramatisk NTB-melding fra Stockholm med følgende tekst:
«Soldatene i den norske brigade i Tyskland står i dag pa vakt i stålhjelmer og med påskrudde bajonetter mot russerne i Østsonen, får Stockholms-Tidningen opplyst av personer som har iaktatt forholdene i grenseområdene mellom Øst og vest på nært hold. Den største åpning i det russiske jernteppe gjennom Tyskland har gått nettopp i Harzområdet, hvor det før var meget lett å slippe forbi den russiske grensekontroll gjennom de milevide skogene. Nu er vaktkjeden sluttet og det står poster med maskinpistoler på hver femtiende meter. Dertil kommer bevegelige politipatruljer. »
Den 28 juli 1948 kunne Aftenposten i tillegg meddele: «Russiske troppemanøvrer over hele østsonen. 35 divisjoner, tunge tanks og jetfly deltar.»
Forlengelse av tjenestetiden?
I sammenheng med den spente situasjonen og beredskapstiltakene som ble iverksatt i Norge, ble også spørsmålet om en forlengelse av tjenestetiden for personellet i Brig 481 vurdert. To muligheter forelå: Forlengelse av tiden i Tyskland med 2 måneder, eller å ta brigaden hjem og holde den i tjeneste der i 2 måneder.
Trening i høyden. Foto: K Jacobsen
Oberst Dahl presenterte etter anmodning sitt syn på spørsmålet i tidligere nevnte brev direkte til statsråd Hauge. Dahl fremholdt at brigaden hadde stort utbytte av de 6 månedene i Tyskland, og at den hadde fått utmerket støtte av Hannover District. Hvis det ble en forlengelse av tjenestetiden, burde dette skje i Tyskland fordi forholdene var så meget bedre enn hjemme. Da kunne det gjennomføres 2 brigademanøvrer og drives skikkelig vedlikehold. Men også spesialistene med 12 og 14 måneders tjeneste måtte i tilfelle få forlenget tjenestetiden. Ellers ville en rekke enheter som oppklaringseskadronen, artilleriregimentet, ingeniørkompaniet, sambandskompaniet og brigadeverkstedet ikke funksjonere som avdelinger.
Vanskelig teltslagning med "ground sheets". Panserverntroppen/Bn 1/Brig 481.
Foto: E Chr Strømberg
25 punds haubits under ildgivning i Munster. AR/Brig 481. Foto: K H Fredriksen
På bakgrunn av de vurderinger som ble foretatt, frarådet HOK absolutt ordningen med 2 måneders ekstra tjeneste i Norge etter hjemkomsten. Selv om dette kunne la seg gjøre og ville være en fordel med hensyn til å lære materiellet i mobiliseringsoppsetningene å kjenne, måtte den «dog ikke gjennomføres for en hver pris». En slik ordning ville både overbelaste administrasjonsapparatet, materiellsituasjonen ville være kritisk og øvingsforholdene ville bli dårlige. Dessuten ville ekstrabevilgningen på 3,5 mill kr som departementet foreslo, redusere tjenesten til ren hjelpemannskapstjeneste. En fortsettelse av den vanlige utdanningen fra Tyskland ville nemlig, etter HOKs beregninger, kreve ca 5,8 mill kr. I stedet anbefalte overkommandoen meget sterkt at Brig 481 fikk forlenget oppholdet i Tyskland med 2 måneder, slik Dahl foreslo, og at Brig 482 tilsvarende fikk 2 måneders forlengelse av rekruttperioden i Norge.
Nå ble det ingen forlengelse av tjenestetiden for noen av disse brigadene. Det var først da innkallingene til Brig 491 ble fremskjøvet med 2 måneder høsten 1948, at førstegangstjenesten igjen ble forlenget til 12 måneder for denne brigaden.
Virksomheten frem til brigademanøveren
I mai gjennomførte artilleriregimentet i Brig 481 skarpskyting i Munster. Det var fremgang, men samtidig ble det registrert for meget omtrentlighet og manglende innarbeidelse av til dels elementære detaljer, kunne Hansteen rapportere etter å ha inspisert skytingene. Også panserverntroppene i infanteribataljonene skjøt med skarpt i dette feltet.
6 punds panservernkanon under skuddløsning. Panserverntroppen/Bn 1/Brig 481.
Foto: E Chr Strømberg
Søle på Lopshorn. Foto: E Chr Strømberg
I dagene 18-31 mai trente infanteribataljonene og stormtroppene i oppklaringseskadronen i Sennelager. Det ble også her registrert for meget omtrentlighet i utførelsen. Det var ifølge Hansteen svakheter i føring og ildledelse, og manglende styrke hos befalet til å tvinge igjennom en skikkelig gjennomføring. Heller ikke denne gangen var det mulig å skyte med pan-
serbilenes kanoner på grunn av de tidligere nevnte fredstidsrestriksjonene på denne type ammunisjon. I juli var hele brigaden igjen i aktivitet i ovingsfeltet Lopshorn hvor det i nesten 3 uker med sammenhengende regnvær og dertil hørende gjørme, ble drevet skarpskyting og manøvrering. Heldigvis hadde brigaden på forhånd fått nedover fra Norge nesten 1300 eks-tyske teltduker med stenger og plugger. Men det ble en kald og våt fornøyelse. 1 juli gjennomførte artillerister og ingeniører også ytterligere øvinger i henholdsvis Munster og Hameln. Korporal Harald Lunøe fra artilleriregimentet forteller fra sin dagbok:
«Lopshorn var et forferdelig sted! Det regnet i ett trekk og vi vasset i leire til høyt oppover leggene. Etter å ha gått blaut på beina flere dager, fikk jeg orget noen gummistøvler som gjorde livet lettere. »
Alle som har vært på Sennelager husker Hermannsdenkmal i Teutoburgerskogene ved Detmold. Hele høyden av statuen er ca 53 m (med sokkel) Sverdet alene er 7 m langt.
Foto: J H Tveten
Oberstløytnant Karl Fredriksen forteller likeledes om gjørme:
«Offiserene bodde sammen to og to i store hustelt, men gjørmen var også der. For I illustrere dette kan jeg nevne følgende episode. Jeg kjørte MC under hele øvelsen og en dag fikk jeg ordre om å kjøre tilbake til Holzminden for å hente ett eller annet. Som messesekretær hadde jeg fått ordre om å bringe med nødvendige drikkevarer som jeg hadde i to store kasser med spesiallås.
Mens jeg var borte natten over skulle det være fest med drikkevarer. En kaptein hadde gitt ordre om å bryte opp kassene, og da jeg kom tilbake manglet det 14 flasker brennevin. Jeg rapporterte selvsagt forholdet, og de ansvarlige måtte betale mankoen. Men de kunne ikke forstå at det var gått med så mange flasker.
Festen var blitt holdt i det telt jeg bodde i, og da vi lette i gjørmen fant vi 6 uåpnede flasker som var blitt tråkket ned i sølen! Litt av en fest!»
Fra Lopshorn forteller også Alf Karlsen:
«Her hadde vi store øvelser med skarp ammunisjon. Vi drev øvelser med kompaniet og bataljonen. Det ble ikke spart på ammunisjonen. Det var her vi ble soldater. Vi lærte å grave oss ned uten å få ordre om det. Vi fant fort ut at det var tryggest under bakken. Engelskmennene støttet oss med tanks, fly og flammekastervogner.
Det var en gang at kompaniet hadde gått i stilling. Vi hadde gravd oss ned. Artilleriet skjøt over og granatene slo ned ca 500 meter foran vår stilling. Det var en rappkjeftet kar i kompaniet. Kjeften gikk ofte fortere enn det hodet greide å følge med. Han sto i skyttergraven med hodet over kanten. Han syntes det var interessant å se nedslagene der borte. Med ett sto det ett par blanke støvler foran nesetippen hans. Han lot øynene gli oppover og plutselig så han rett inn i oberstens strenge øyne. Obersten var vel ikke helt fornøyd med soldatens feltmessige opptreden, og kom med en spydig bemerkning om at Norge ikke hadde flere soldater enn de vi trenger. «Vi må ha pokker så god råd på oberster», glapp det ut av gutten.
Obersten ble stram i ansiktet. Litt knising ble det i skyttergraven også. Det hører til historien at soldaten ble innkalt til kapteinen og fikk der en irettesettelse.»
At Øvingene ble drevet intenst, bekreftes dessuten av det Arnfinn Rangsæter skrev i dagboken søndag 4 juli:
«Dei seier at det er sundag. Eg veit ikkje om det er tilfelle. Her er ikkje helgestemning og ingen kviledag. Kompaniene er ute. Dei skulle i dag skyte opp 17 tonn ammunisjon, så her smell som ein tenkjer det er krig. »
Den 15 juli, noen få dager før starten på brigademanøveren, ble det gjennomført en stort anlagt demonstrasjon - benevnt «TOR» - med en infanteribataljon i angrep med skarp ammunisjon. Bn 3 under ledelse av oberstløytnant Lerheim, og med ett geværkompani fra hver av Bn 1 og 2 underlagt, gjennomførte angrepet støttet av britiske Centurion stridsvogner og flammekastervogner, norsk artilleri og britiske fly. Brigadens øvrige personel1 var tilskuere. I det relativt flate og åpne terrenget på «Caen»-feltet hvor demonstrasjonen foregikk, var det god anledning til å følge den storslagne demonstrasjonen. Under gjennomføringen av flyangrepene gikk et av de britiske jagerbombeflyene i bakken og eksploderte. Demonstrasjonen ble likevel gjennomført etter programmet.
Kartutsnitt over Caen-feltet på Sennelager. Foto: T G Monsen
«ROMSDAL» 18-26 juli 1948
Den avsluttende manøver for Brig 481 fikk benevnelsen «ROMSDAL», og ble gjennomført i dagene 18-26 juli 1948 direkte ut fra Lopshorn. Generalmajor Hansteen var øvingsleder og øverste stridsdommersjef. Stabssjef var oberstløytnant Hans J Hanekamhaug. Manøveravdelingene besto av:
«Vestpartiet»:
-Brig 481 med ca 3000 mann og 750 kjøretøyer
Østpartiet»:
- Den danske brigade (»Detachment D») under ledelse av oberst von Freiesleben. (2 infanteribataljoner, en oppklaringseskadron, ett artilleriregiment (bataljon), ett ingeniørkompani og endel transport-, forsynings- og vedlikeholdsledd)
- En britisk stridsvogneskadron (18 juli) Tilsammen besto styrken av ca 2000 mann og 600 kjøretøyer.
En skvadron britiske Tempest jager/angrepsfly opererte på begge sider. Et britisk «Air Contact Team» (ACT) og en sambandsavdeling deltok også under manøveren.
Stridsdommerne kom både fra Norge og fra avdelingene. Stridsdommersjef ved Brig 481 var oberst Ivar Hyldmo som senere ble sjef for Brig 512. Som observatør/veiledende stridsdommer på norsk side tjenestegjorde dessuten generalinspektøren og sjefen for Ingeniørvåpnet, oberst Bernhard Østeraas, og tilsvarende på dansk side, generalinspektøren for det danske ingeniørvåpen, generalmajor Bennike. Denne spesialordningen må antas å ha hatt sammenheng med kryssingen av Weser med båter, ferger og Bailey-bro. I tillegg kom britiske observatører ved de enkelte underavdelinger, totalt 16 ved Brig 481. Som tilskuere og gjester kom bi a den nye sjefen for BAOR, generalløytnant Sir Charles Keightley, sjefen for Generalkommandoen i Danmark, generalløytnant E Gørtz, og den svenske militærattaché i Oslo, oberstløytnant Carl von Horn.
Øvingsområdet strakte seg fra Lopshorn sør-østover innenfor den britiske sone, deretter delvis gjennom den amerikanske sone ved Helmarshausen mot den store buen i Weser syd for Beverungen, og derfra nord-Østover til området Merxhausen og Linnen-Kamp. (Se skisse s 73.) Ledelsen etablerte sin statiske kommandoplass i hotell Reichkrone i Holzminden, og flyttet en taktisk kommandoplass frem etter hvert som Øvingen utviklet seg.
I utgangspunktet ble brigaden disponert på 2 akser for å angripe Østover mot Weser som helst skulle forseres med hovedstyrken i området Karlshafen natten 20-21 juli. Dette var i samme området som general Patton 3 år tidligere hadde krysset Weser med sine panserdivisjoner.
Fra «ROMSDAL» Brig 481 krysser Weser i området Karlskafen 20-21 juli 1948. Foto: K Jacobsen
Brig 481 la hovedtyngden på vestre akse med Bn i og 2 fra området ved Heimat Hof og med Bn 3 på Østre akse nord Haustenbeck. Oppklaringseskadronen var fordelt med en halvpart foran på hver av aksene. Fremrykningen gikk imidlertid relativt langsomt og første øvingsdag -søndag 18. juli - sto brigaden kl. 1800 med sine fremste ledd fremme mot småelvene Strove og Lüthen. Harald Lunøe forteller om fremrykningen til Weser:
«Men neste dag gjorde vi en voldsom fremrykning på 7-8 mil med alle avdelinger. Først ved 12-tiden om natten kom vi frem til målet, og slo leir like ved Weser. Om natten lå vi enten i bilene eller under åpen himmel. Været bedret seg etter hvert og vi fikk det flotteste sommervær.»
Godt med pause! Soldater fra Bn 1/Brig 481 utenfor britisk kantinevogn. Foto: E Chr Strømberg
Problemer med fremføringen av trenet natten til 20 juli - det kjørte feil på oppbløtte skogsveier - førte til at oversettingen over Weser først kunne ta til kl 1000 denne dagen. Men på grunn av den svake ildstøtten varte det helt til kl 1500 før de 2 første kompaniene fikk lov å komme over elven. Ferging av Infanteriets tunge våpen foregikk om ettermiddagen 20 juli i tidsrommet kl 1700-2000. Elven var stor og strid på grunn av all nedbøren og byggingen av broen tok hele 18 timer. Brigadens hovedstyrke kom således først over Weser ut på morgensiden 21 juli. For ikke å sperre trafikken på elven for lenge, måtte broen brytes allerede på formiddagen samme dag. Forsyningsavdelingene ble derfor nødt til å nytte den faste broen ved Höxter for å komme over elven. Første fase ble avsluttet kl 1200 samme dag. Da var de fremste leddene nådd frem til området Amelith. Ettermiddagen ble brukt til gjennomgåelse og ombytte av stridsdommere.
Neste dag kl 1000 startet brigaden en langsom fremrykning nordover, og om kvelden sto hovedstyrken i området Silberborn. Den 23 juli ved 18001900 tiden, sto Bn i og Bn 3 fremme mot en linje Machensen - Merxhausen - Heinade. Bn 2 var i reserve. Den 24 juli var det liten aktivitet i de norske bataljonene, mens planleggingen for det videre angrep foregikk. Kl 1700 angrep Bn 3 høyde 349 (Heuchenberg), men ble slått tilbake. Mackensen og Merxhausen ble dog sikret. I grålysningen neste morgen angrep så Bn 1 overraskende og tok Heuchenberg. Det vanskelige angrepet er omtalt noe nærmere i Bn is leiravis «Nordlys» nr 18/1948, i et intervju med bataljonens nestkommanderende, major Johan H Wiese, som førte kommandoen under denne operasjonen:
«En forutsetning for at angrepet skulle lykkes, var at vi kom opp i utgangsstillingen før stormen uten å bli oppdaget.. Det hadde aldri gått om ikke guttene hadde gått inn for oppgaven som de gjorde, Det er jo ikke så enkelt å fare musestilt med en hel bataljon, selv om den er uten kjøretøyer.Jeg tror med tukt å melde at jeg sjelden har bannet så mye på en gang i så kort tid. Enkelte vil kanskje huske det, og jeg må be om unnskyldning, men jeg syntes aldri det gikk fort nok eller stille nok. Hvert trinn på brosteinen på veien da vi passerte den, syntes jeg lød som tordenskrall.»
Fra brigademanøveren «ROMSDAL» i juli 1948. Deler av stabskompaniet/Brig 481 venter
Erobringen ble imidlertid ikke langvarig. Allerede neste morgen angrep 1. danske bataljon overraskende og gjenerobret Heuchenberg, deretter Mackensen. Både Bn 1 og Bn 3/Brig 481 måtte likeledes gi opp sine stillinger syd Mackensen - Merxhausen for det danske angrepet.
Manøveren ble avblåst 26 juli ca kl 0900. Kl 1430 samme dag var det forbimarsj for generalene Gørtz og Hansteen. Infanteriet marsjerte til fots mens de øvrige avdelinger kjørte i rekkefølge etter våpenartenes ansiennitet. Ifølge Hansteen presenterte de norske avdelinger denne gangen seg bra ved forbimarsjen. Han hadde på forhånd gitt meget strenge direktiver om personellets antrekk og opptreden på kjøretøyene, bl a med forbud mot fotografering (jfr «OPLAND»). Dette ville i tilfelle bli sett på som et alvorlig disiplinærbrudd. Karl Fredriksen ved artilleriregimentet forteller fra paraden:
«Paraden etter øvelsen husker jeg godt. Oberst Henningsmoen ga ordre om at alle MC skulle samles etter hans stabsbil, en Humber. Vi var 12 stk som jeg ledet under forbimarsjen. Et imponerende syn. Brigadesjefen hadde ikke mer enn 6 MC etter sin bil!»
Under gjennomgåelsen ga Hansteen uttrykk for bl a følgende:
Det hadde vært for liten pågåenhet i infanteriavdelingene, formasjonene var for tette og lendet burde vært brukt bedre for å unngå tap. Avdelingene klarte ikke å kombinere ild og bevegelse, men gikk frem i lange linjer med alle våpen samtidig. Det skulle alltid være en fot i bakken! (Det samme forhold ble under senere manøvrer også påpekt av britiske stridsdommere, jfr f eks Brig 511.) Kjøretøyene var igjen for langt fremme, men det gikk bedre etter at det den 23 juli ble forbudt å ha kjøretøyer foran bataljonsstabene.
I fase II var infanteristene bedre, men kontrollen fra det lavere befals side var ikke «skikkelig ordnet». Oppklaringseskadronen måtte legge mer vekt på sin taktiske fremrykning. Det var sammenklumping av kjøretøyene og manglende drill for vedlikehold ved stans. Samarbeidet infanteri/artilleri gikk rutinemessig og forsyningstjenesten fungerte godt i denne fasen. Det gikk imidlertid for få meldinger bakover. I det administrative området (AO) lå man hele 12 timer etter i stridens gang. Artilleriet syntes å være best orientert.
Britiske observatører rapporterte at E-tjenesten var dårlig organisert ved infanteribataljonene og at graving av stillinger gjennomgående ble forsømt, selv der hvor dette var mulig. I det administrative området var dog gravingen bra. Totalt sett hadde brigaden klart påkjenningen bra og sunnhetstilstanden var god. I sin egen oppsummering av erfaringene fra «ROMSDAL», uttalte brigaden at en uke var for kort tid til en slik manøver. Oppklaringstjenesten hadde vært bra i oppklaringseskadronen, men ikke ved infanteribataljonene. Meldingstjenesten hadde vært dårlig og det hadde vært en for ensidig bruk av radio. Koder og chiffer tok for lang tid. Muntlige ordrer burde vært brukt mer. Stridsdommertjenesten var heller ikke god nok, slo brigaden fast.
Feltdepotet/Brig 481 i felt. Brengun montert på 3/4 tonns lastevogn. NB! «Hannoverhesten» på baklemmen. Foto: M Almaas
Dårlig disiplin?
Våren 1948 ble det rapportert hjem til Norge fra besøkende ved brigaden at det angivelig sto dårlig til med disiplinen i avdelingene, bl a i forbindelse med feiringen av 17 mai. Det hele endte med at brigadesjefen måtte sende en skarp rapport hjem til Forsvarsdepartementet hvor han tilbakeviste påstanden. (Se kapitlet: Jurisdiksjon. Moral og disiplin. Militærpoliti.) Arnfinn Rangsæter beskriver for sin del feiringen av nasjonaldagen i Bn 3 slik:
«Så har eg feira 17 mai i Tyskland og. Utanfor Noregs grenser som okkupajonssoldat. Det har vorte ein minnedag for livet. Vi vart vekte kl 6 av eit fylgje motorsyklistar som reiste ikring. Rakettar og andre sprengladningar vart sende til vers alt ein berre vann. Flagg og grøne lauvgreiner kom opp på veggene og for inngangane til dei ymse blokker. Bataljonsoppstillinga var og merka av glade stemningsfulle guteandlet. Både bataljonssjef og feltprest minte kva dagen har å seie oss og ville legge alle på hjarta å helge dagen vyrdeleg.»
En annen sak som hadde med moral og holdninger å gjøre, var tatt opp fra feltprestsiden i Brig 472s ekserserrapport, nemlig at salg av vin og brennevin til sersjantene burde stanses og begrenses til offiserene. Sjefen for Brig 481, oberst Dahl, som fikk forslaget til uttalelse, måtte innrømme at det var et alkoholproblem blant sersjantene, men han trodde ikke på noe totalforbud. Dertil var tilgangen på illegal alkohol for stor. Han trodde heller ikke på noen ordning med fellesmesser for offiserer og sersjanter, slik feltpresten hans, kaptein Guttormsen (senere oberst og feltprost), hadde foreslått. Derimot mente han at kvoten på brennevin til sersjantene burde settes ned fra fire flasker pr måned til en flaske. (Kvoten i august 1948 var 1/4 fl whisky, 1/2 fl engelsk gin, 1/2 fl rum, 1/2 fl likør, 1/4 fl cognac og 1 fl tysk gin Steinegger). I tillegg kom champagne, sherry, rødvin og hvitvin som var urasjonert. Altså et meget betydelig kvantum for norske 20-åringer!
I tillegg foreslo oberst Dahl at utbetalt lønn til sersjantene skulle reduseres fra 210 til 100 shilling i måneden. Dermed ville det bli mindre å rutte med bl a til alkoholinnkjøp. (Se videre under Brig 482.) Til sammenligning kan det nevnes at månedslønnen til befalet for øvrig i Tyskland (feltlønn), på dette tidspunkt varierte fra 220 kr/shilling for fenrik til 340 for oberst (350 kr/shilling for TK-sjefen.) Resten av lønnen ble utbetalt i Norge. (Befalet ble trukket kr 1,95,- pr dag i kostpenger under oppholdet i Tyskland.)
Direktiv for den resterende tjeneste
Den 28 juli 1948 ga brigaden strikse direktiver for den resterende tjeneste i Tyskland, bl a for å motarbeide følelsen av at brigademanøveren hadde vært klimaks, og at man nå var ferdig med tjenesten. Det skulle således drives sluttet orden i time og gymnastikk/idrett 1/2 time pr dag, samtidig som feil fra manøveren skulle ryddes ut gjennom spredt orden. Ellers skulle skarpskyting med gevær, marsjmerkeprøver osv, gjennomføres. Søndag kveld skulle det være samlet oppstilling hvor som regel også alt befal skulle være tilstede. Heller ikke befal skulle gis permisjon utover tappenstrek hvis ikke rent spesielle grunner tilsa det. Alf Karlsen forteller:
«Ettersommeren kom. Vi var stort sett ferdige med de store manøvrene. Eksersisen foregikk i og rundt leiren. Luftbrua til Berlin gikk dag og natt, i fire høyder, over hodene våre. Russerne holdt fingrene unna den. Jeg mener å huske at de var mindre aggressive langs sonegrensen også.
I leiren drev vi på med idrettøvelser av mange slag. Vi var mye på skytebanen. Vi trenet hardt i sluttet orden. Vi regnet med at vi skulle paradere på KarI Johan når vi kom hjem. (Den paraden ble det ikke noe av.)»
Brigaden utstedte dessuten spesielle direktiver for vedlikehold og materiellskjøtsel. Hver avdelingsjef måtte sette sin ære inn på å sørge for at den nye avdeling, Brigade 482, kunne si: «Her er sakene i orden.» Dette lykkedes det da også brigaden langt på vei å oppnå. I sluttrapporten uttalte oberst Dahl om øvingsstandarden at befal og menige under oppholdet i Tyskland hadde blitt svært fortrolige med bruken av skarp ammunisjon:
«Også ved fremtidige øvinger i Norge må myndighetene være klar over at man ikke skaper krigsbrukbare avdelinger og soldater uten at de med realistiske øvinger med skarp ammunisjon har lært å bruke sine våpen og den dødbringende ild de kan prestere.»
Som et apropos til dette hadde en av bombekastertroppene i brigaden skutt utrolige 12 000 granater! «Men da kunne den også skyte,» ble det uttalt. Det var godt det dreide seg om krigsammunisjon som britene likevel måtte kvitte seg med!
Ved avløsningen i august karakteriserte Hansteen Brig 481 som en god og brukbar feltbrigade. Men den manglet noe med hensyn til honnør, personlig stramhet og smarthet, sammenlignet med Brig 471. Det var nedlagt mye arbeid på dette området, men mange sersjanter og enkelte offiserer viste for lite ansvar og var til for liten støtte for disiplinen, mente han. I mai hadde han funnet det nødvendig å minne brigaden om at hårfasongen i avdelingene ikke var i samsvar med HOKs direktiver. Han kunne ikke godta at bestemmelsene ble neglisjert. Det ble presisert at luene måtte tas av ved inspeksjon fordi «det var registrert 2-3 cm kort hår under luekanten, men deretter var det manker på opp til 1/2 fot»! Det skulle ikke gis permisjon før hårlengden var i orden. Befalet var ansvarlige!
I stabstjenesten og på forsyningssiden var det visse svakheter selv om det var innarbeidet gode rutiner. Oppklaringseskadronen var som i tidligere brigader bra, og artilleriet lå muligens over sine forgjengere. Infanteriet var brigadens svakeste ledd. Det manglet sikker rutine for strid i skog, mange av det lavere befalet var svake, og kjøretøyene ble disponert for langt frem i fremste linje. Patruljetjenesten var heller ikke god nok. Ingeniørkompaniet syntes å ligge bak tilsvarende avdeling i Brig 471.
3" bombekaster i stilling. Bn 3/Brig 481. Foto: E Lerheim
Brigaden brukte selv sterke ord, og mente at sersjantene var det absolutt svakeste ledd på personellsiden, og at det syntes å være en moralsk brist ved dem. For at utdanningen skulle bli tilfredsstillende på grunnplanet, var det nødvendig at Hæren fikk en fast stamme av underordnet befal som instruktørpersonell. Dette var nærmest en repetisjon av det de to foregående brigader hadde kommet med, og Brig 481 var heller ikke den siste brigaden som uttalte seg i denne retning. Var det - som general Hansteen hadde stilt spørsmål om tidligere -noe galt med befalsutdanningen? Eller var det selve befalsordningen som ikke holdt mål?
For øvrig mente Brig 481 at repetisjonsøvinger var nødvendig etter noen år for å få øvd mannskapene i sine mobiliseringsavdelinger. Et forhold som ble ansett som særlig betenkelig i forbindelse med den etterfølgende mobiliseringsdisponering, var den nesten totale mangel på feltmessig vinterutdanning ved brigadens avdelinger. Dette forholdet var tidlig blitt tatt opp av Hansteen. Allerede før Brig 47 is avreise til Tyskland, foreslo han at tidene for kontingentskiftene burde utsettes med en måned for Brig 472 og ytterligere 2 måneder for Brig 481. Dermed ville hele vinterperioden enten kunne tilbringes i Norge eller i Tyskland. Forslaget, som var basert på I 2 måneders førstegangstjeneste, ble ikke fulgt opp da tjenestetidens lengde like etterpå ble redusert til 10 måneder.
Avløsningstransportene for Brig 481 fikk kodeordet «KNUT». Grunnet etterarbeider og klargjøring etter «ROMSDAL», kunne frempartiene i Brig 482 først tas imot i Tyskland en av de siste dagene i juli. Etterpartiene ville Brig 481 gjøre så små som mulig fordi erfaringene hadde vist at disse har «skadelig» innflytelse på tjenesten. Disiplinen har lett for å forfalle og etterpa- rtienes folk «lærer opp» nykommerne til en rekke gale streker, som er vanskeligere å lære uten «gamlekarenes» kunnskaper», skrev brigaden til TK for hjemreisen.
For å gi personellet i frempartiene mest mulig tid til å overta materiellet før hovedtransportene ankom, ble avløsningen utsatt med 8 dager slik at første pulje i hjemtransporten - «KNUT I» - gikk med «Svalbard» fra Hamburg den 12 august 1948 og siste pulje - «KNUT IV» - 27 august. Alf Karlsen forteller:
«En tidlig augustmorgen marsjerte Bn 1 ut av Vika leir for siste gang. De som overtok etter oss ble flyttet til Hamburg District. Vi hadde fått vårt livs største opplevelse!»
Ved hjemkomsten var det egentlig lagt opp til parader og defilering for alle puljene. Bn 3 skulle paradere i Trondheim og artilleriregimentet i Fredrikstad. På grunn av endrede rutetider kom «KNUT I» og «KNUT II» så sent på dagen til Oslo at paradene der ble erstattet med oppstillinger på Festningsplassen, hvor avdelingene ble avtakket.
Puljen med «KNUT III» som bl a omfattet deler av Bn i og Bn 2, gjennomførte imidlertid parade og defilering foran Universitetet i Oslo, denne gangen for infanteriinspektøren, oberst Lauritz Bryhn. For «KNUT IV» ble det igjen bare gjennomført en oppstilling på Akershus hvor oberst Rolf Palmstrøm på vegne av sjefen for Hæren, takket personellet for innsatsen i Tyskland. Begrunnelsen for at denne paraden ikke ble gjennomført, var at befolkningen og myndighetene hadde gått trett av parader. Dette fikk puljesjefen som var sjefen for transport-og forsyningskompaniet, kaptein Gard Holtfodt, til å rapportere at soldatene var skuffet over mottagelsen. De hadde ventet å få defilere på Karl Johan. Oberst Dahl fulgte opp og uttalte til HOK at man ikke bare måtte ta hensyn til befolkningens syn, men også til Tysklandsbrigadenes befal og menige i denne sak.
Brigadestaben ble etter hjemkomsten plassert på Heistadmoen og avsluttet sin virksomhet 31 oktober 1948.
Deler av Bn 1/Brig 481 under paraden på Karl Johan i august 1948. Foran bataljonens NK, major J H Wiese, (t v) og adjutanten, kaptein P Ilsaas. Foto: A Hørling