Artikkel i Aftenposten 03.04.1997 av tidl. statsminister ODVAR NORDLI I disse dager er det 50 år siden at den første kontingenten av norske soldater kom på plass i den britiske okkupasjonssonen i Tyskland. Dette er en begivenhet som har sin plass i vår historie. På den ene siden markeres en videreføring av Norges innsats i den alliansen som knuste Hitlers diktatorregime og hans sykelige ambisjoner om «det nye Europa». Samtidig innvarslet Tysklandsbrigaden en ny politikk. Vi erkjente at kampen for, og vernet om demokratiet, var en felles sak nasjonene imellom. Samtidig tok vi det første skrittet inn i etterkrigs-Europa og erkjente at vi ikke lenger kunne være et lite, isolert land her oppe i nord, men en integrert del av demokratiene i vår egen verdensdel, knyttet sammen i et skjebnefellesskap som ingen nøytralitetslinje kan bryte.
50 ÅR SIDEN: En begivenhet som har sin plass i vår historie
London-regjeringen førte hemmelige forhandlinger om norsk deltagelse i okkupasjonsstyrkene i Tyskland da krigen tok slutt. Egentlig tilsa resultatene av disse drøftingene en betydelig mer omfattende innsats fra norske side enn det som ble tilfellet. I etterkrigstidens Norge var det hos visse kretser i såvel det politiske som militære miljøet, en ikke ubetydelig skepsis til å legge norske soldater under engelsk kommando nede i et høyst labilt Sentral-Europa. Da beslutningen ble tatt, på tross av motforestillinger, var den riktig og viktig i forhold til en fremtidsrettet sikkerhetspolitikk med det mål å stabilisere situasjonen i vår egen verdensdel - og med den betydning det har hatt også for forsvaret av våre egne interesser som fri og demokratisk nasjon.
De alliertes beslutning om å være til stede i Tyskland etter fredsslutningen hadde også sin bakgrunn i bitre erfaringer fra tiden etter avslutningen av første verdenskrig. Den gang ble det beseirede Tyskland langt på vei overlatt til seg selv. Resultatet ble kaos, revansjelyst, nasjonalisme og en ny verdensbrann.
De alliertes mål etter 1945 var ikke å holde det knuste Tyskland nede. Hensikten var å hjelpe denne nasjonen i hjertet av Europa til å reise seg opp igjen. Men klok av skade ville de allierte denne gangen selv og på stedet, se til:
at de tyske militære organisasjonene ble oppløst at tysk rustningsindustri ikke igjen skulle bli noen trussel at krigsforbryterne ble tatt hånd om og straffet at nazisme og militarisme ble renset ut av tysk offentlig liv at folkestyret skulle avløse diktaturet
Det ble etablert egne allierte myndigheter som hadde disse omfattende oppgavene. Soldatene skulle sikre ro og orden, de skulle gi de allierte myndigheter den makt som skulle til for å handle, og de skulle markere overfor det tyske folket at de allierte ville sette sin overbevisning og sine mål igjennom. Skeptikerne hevdet at oppgaven var umulig. Okkupasjon er undertrykkelse, ble det sagt. Det avler nytt hat og ny nasjonalisme. Freden og demokratiet er lite tjent med det. I dag kjenner vi historien. Utviklingen tok sine egne veier. Freden gikk raskt over i en kald krig. Det ble trukket en jerngrense gjennom hjertet av Europa mellom demokratiene og Stalins diktatur. Sikkerhetspolitikken fikk nye utfordringer. Det fikk også Tysklandsbrigaden i den tiden den var stasjonert på tysk jord. Men de førti tusen soldatene som gjorde tjeneste i etterkrigstidens Europa ga sitt bidrag til vår felles historie.
ODVAR NORDLI